RSS

Stikkordarkiv: harald

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (10-6)

Da var det klart for del 3 av 4 i den prestisjefylte komiserie-listen min. Vi beveger oss nå inn i topp 10, og nivået stiger hele tiden. Her følger fem serier som jeg har ledd utrolig mye av, men som ikke kommer helt opp til de aller aller beste.

10. The Office US

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 104

Fast inventar: Steve Carrell, John Krasinski, Jenna Fischer, Rainn Wilson, B.J. Novak, m.fl.

I Norge finner du det på: TV2

Laget av: NBC

Michael Scott er sjef for den lokale delen av papirfirmaet Dunder-Mifflin i Scranton, Pennsylvania. Han kommer i masse problemer som følge av at han har veldig dårlige sosiale antenner, og rett og slett er ganske dum. Kontoret er fylt av mer eller mindre absurde karakterer, med resepsjonisten Pam og selgeren Jim som de to mest normale. Andre derimot, som Creed, er det åpenbart noe i veien med.

http://www.youtube.com/watch?v=9u7dJXDhOjc

Denne amerikanske versjonen av den britiske serien med samme navn har vart ganske mye lenger enn originalen. Det er både positivt og negativt. For det er liten tvil i at det er mer enn 12 av disse 100 episodene som har vært veldig morsomme, og det rettferdiggjør jo utvidelsen i seg selv. Men samtidig så har amerikanerne en vane med å kjøre komiserier til døde, og jeg kan merke at det begynner å skje. For å få til nye morsomme situasjoner, må de hele tiden gjøre karakterene litt mer overdrevne, litt galere. Til å begynne med var det kun et par på kontoret som ikke kunne være ekte mennesker, men nå er det blitt en god del flere, og det begynner å miste kontakten med virkeligheten som gjør denne typen programmer så bra.

Men selv om det kanskje ikke er mer enn en sesong og to igjen med gode episoder, så fortjener virkelig The Office US plasseringen. Den første sesongen var nærmest en kopi av den engelske versjonen, men så gjorde de det til sitt eget. Alt som har foregått mellom Jim og Pam er lett det mest engasjerende kjærlighetsforholdet i en komiserie noensinne, og Ross og Rachel har ingenting å stille opp med. Jeg syns det topper seg rundt sesong 3, når de innfører en rekke nye karakterer på kontoret. Etter det har det holdt seg morsomt, men jeg er som sagt redd for hvor lenge det vil vare.

9. South Park

Sendt på TV: 1997-

Antall episoder: Foreløpig 184

Fast inventar: Trey Parker og Matt Stone.

I Norge finner du det på: TV2 Zebra

Laget av: Comedy Central

Til tross for noen litt mindre bra åpningssesonger har South Park over 13 år vokst fram som det beste animerte showet noensinne. For selv om det er bygget på ganske barnslige vitser, og fremdeles har mye tiss-bæsj-og-vold-humor i seg, så har det faktisk utviklet seg til et skikkelig bra satireprogram. Både viktige og utrolig uviktige problemer blir harselert med, og det er ikke sjelden jeg må innrømme at Parker og Stone har en veldig fin innsikt i hvordan samfunnet fungerer.

Animasjonsstilen kan kanskje se forholdsvis enkel ut, og det er den også. Men de har klart å forbedre den ganske så mye i forhold til hvordan den var da de startet, og det uten at det føles annerledes. En god ting med lettvint animasjon er at de kan vente ganske lenge med å lage episoder, og temaene kan derfor være veldig aktuelle. I fjor kom jo en episode om presidentvalget i USA kun noen dager etter at valget ble avholdt. Men det jeg liker aller best med South Park, er når kjente og overlegne personer får som de fortjener, og det blir belyst hvor tåpelig de faktisk oppfører seg. Et glimrende eksempel er episoden de gjorde på Kanye West og hans latterlige ego som ikke taklet å bli utsatt for en vits.

8. Uti vår hage

Sendt på TV: 2003 og 2008

Antall episoder: 13

Fast inventar: Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen.

I Norge finner du det på: NRK nett-tv

Laget av: NRK

Jeg er klar over at dette er på grensen i forhold til regelen min om «ingen sketsje-programmer i listen», men jeg tar likevel Uti vår hage med. For selv om det er mange sidesprang, og mange sketsjer i løpet av en episode, så er det en hovedhistorie i hver episode også. Når det gjelder humor på norsk, så er det få folk jeg liker bedre enn Johansen og Eia. Og i samarbeid med Atle Antonsen blir det alltid bra, som vi har sett i sketsjeprogrammer som Team Antonsen og Tre brødre som ikke er brødre. Men det beste og mest gjennomførte de har laget er likevel de to sesongene med Uti vår hage.

13 Fantastisk morsomme novellefilmer, og spesielt i den andre sesongen blir de også visuelt kule å se på. I tillegg har de fått med seg mange stilige folk i gjesterollene, for eksempel Oddvar Brå som driver sin egen «hjemknekk»-bedrift. Men kjendishøydepunktet er nok i sesong en, når de har fått med Yngve Hågensen til å spille seg selv som stormannsgal kjemper for likestilling, koste hva det koste vil.

7. Extras

Sendt på TV: 2005-2007

Antall episoder: 13

Fast inventar: Ricky Gervais, Ashley Jensen og Stephen Merchant.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: BBC/HBO

Ricky Gervais er kongen av å bruke pinlige situasjoner som komiske virkemidler. I Extras spiller han Andy, en skuespiller som sliter med å få roller, og kun får statistroller. Hver episode har med en kjendis som spiller seg selv, og Andy kommer vanligvis opp i en utrolig pinlig situasjon med denne kjendisen i løpet av episoden.

Det beste med serien er hvordan Gervais har fått med respektable skuespillere og kjendiser til å spille seg selv som selvopptatte, dumme, overlegne og til tider rett og slett ufyselige. De to jeg liker aller best er Patrick Stewart (som sett over) og Ian McKellen. Sistnevnte kan du se her, i det som er noe av det morsomste jeg vet om:

6. It’s Always Sunny in Philadelphia

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 56

Fast inventar: Charlie Day, Kaitlin Olson, Glenn Howerton, Rob McElhenney og Danny DeVito.

I Norge finner du det på: TV3/Viasat4

Laget av: FX

På IMDb.com har en bruker omtalt It’s Always Sunny in Philadelphia som «Seinfeld on crack». Her følger vi en gruppe på 4 venner (fra sesong to er også Danny DeVito med i rollen som faren til to av dem) som driver en bar i Philadelphia. Det de har til felles er at ingen av dem har noe som helst sympati for andre mennesker ønsker i det hele tatt. Dette er karakterer som er så gjennomført egoistiske at det blir fantastisk. Og i motsetning til så mange andre komiserier, så tar aldri It’s Always Sunny… «pauser» for å få med litt moralleksjoner eller poetisk rettferdighet. Nei, det går egentlig ganske greit for disse fæle menneskene. En nærmest perfekt blanding av svart og absurd humor, i et program som til nå har kommet med 5 sesonger av overraskende jevn og god kvalitet.

Da var dette innlegget også kommet til sin slutt. Det er bare å beklage at denne tredje delen ble en del lengre enn de to forrige, men dess bedre komiserien er, dess flere klipp har jeg lyst å få med. I hvertfall når det er mye tilgjengelig på Youtube (og det er det ikke alltid det er…). Den siste delen kommer sikkert i løpet av de neste dagene, så det er bare å henge med!

Advertisements
 
3 kommentarar

Posta av den januar 30, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 9. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

16. deUSYNLIGE

Regi: Erik Poppe

Manus: Harald Rosenløw-Eeg

Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Trine Dyrholm, Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen.

Land: Norge

Spilletid 115 min

En av de mest kritikerroste norske filmene dette året, fra regissør Erik Poppe. Tidligere har han laget to filmer, Schpaaa, som jeg ikke har sett, og Hawaii, Oslo, som jeg syntes var veldig bra. Harald Rosenløw-Eeg begynner å ha skrevet en del filmer, med varierende resultat (Blodsbånd, bra, Uro, sånn passe).

Et barn blir bortført fra utenfor en kafe. Agnes (Dyrholm), moren, prøver å fortsette livet, og 8 år senere har hun og mannen hennes, Jon (Seim), adoptert to barn.  Jan Thomas (Valheim Hagen) er en av de to som bortførte barnet, og har vært i fengsel i disse årene, der han har oppdaget et stort musikalsk talent. Når han slipper ut på prøve, får han prøve seg som organist i en kirke. Der treffer han Anna (Petersen), prest og alenemor, som han etter hvert får bedre og bedre kontakt med. Agnes vet ikke at Jan Thomas er sluppet ut, og sjokket blir stort når hun omviser en skoleklasse i kirken, og kjenner igjen den nye organisten.

Grunnen til at dette fungerer så bra er at det er en veldig engasjerende historie. En bryr seg veldig om karakterene, og det skader ikke akkurat at den er gjennomført velspilt. Valheim Hagen er det nye stjerneskuddet i norsk film, og spiller også en av hovedrollene i Jernanger (som jeg hadde praksis på, og som kommer på nyåret). I deUSYNLIGE spiller han også veldig godt. Trond Espen Seim gjør en av sine beste roller, og scenen der de to møtes er en av de beste scenene i filmen. Imponerende skuespill der.

Musikken er veldig fin, den inneholder naturlig nok mye orgelmusikk, siden Jan Thomas jobber som organist. Dette er noen veldig fine sekvenser, med veldig fin musikk, samtidig som det er bra filmet. Fikk frysninger mer enn en gang i løpet av filmen. Kameraarbeidet er veldig bra, det kunne jeg ikke unngå å legge merke til, og det gjøres mange interessante løsninger. For å ta et eksempel syns jeg det er veldig stilig når de filmer en som er rett under vannflaten, med kameraet opp ned. Det gir en kul effekt. Ellers er det noen utrolig nære bilder i ufokus med jevne mellomrom som jeg ikke helt forstår hensikten med, men det tar absolutt ikke bort stemningen, fører heller mer til filmen.

Det største problemet jeg har er det at de skal fortelle historien fra både Jan Thomas og Agnes sitt synspunkt. Det fungerer utrolig godt i enkelte scener, men totalt sett syntes jeg jeg ble tatt ut av Jan Thomas sin historie akkurat i det jeg var kommet fullstendig inn i den, for så å måtte være med Agnes og familien hennes for lenge.

Men faktum er at det er en solid film. Trist, men likevel engasjerende, og den får deg til å tenke. Flott film, en av de bedre norske de siste årene.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (151 stemmer)

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar. Maser igjen på dabju og Lars om siste filmtips, selv om jeg begynner å tvile på om de leser det som står helt her nede.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,