RSS

Stikkordarkiv: charlie

Julekalender 2019: 1. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

24. Black Mirror: Bandersnatch

Regi: David Slade

Manus: Charlie Brooker

Med: Fionn Whitehead, Craig Parkinson, Alice Lowe, Asim Chaudry og Will Poulter.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 90 min.

Premiere: 28.12.18

Charlie Brooker har seilt opp som en av popkulturens fremste satirikere. Hans forfatterskap er som oftest bitende morsomt og aktuelt. Han er kjent fra en rekke serier med tilnavnet «Wipe», der han kommenterer på alt fra TV og film til nyheter. Han stod bak den interessante TV-serien Dead Set, der deltakerne i en Big Brother-aktig serie ikke er klar over at zombie-apokalypsen foregår på utsiden, og de siste årene har han oppnådd berømmelse som skaperen av Black Mirror. TV-serien er kjent for frittstående episoder, gjerne med en mer eller mindre dystopisk fremtidsvisjon. Brooker har uttalt at formålet med serien er å tenke over hvor teknologien kan føre oss om vi ikke passer på, og de beste episodene er noe av det ypperste som har blitt vist på TV. Bandersnatch er en film laget for Netflix, som en slags utvidet episode av Black Mirror.

Vi befinner oss i 1984, der videospill-designeren Stefan (Whitehead) prøver å lage et spill av en bok kalt Bandersnatch. Boken er en såkalt «velg din historie»-bok, der du som leser gjør valg, og på den måten påvirker din egen historie. Stefan får muligheten til å lage spillet sitt for et firma, men etter hvert som han kommer videre blir livet hans mer og mer påvirket av spillet og boken. Han føler at han blir påvirket av en ytre kraft, og er i ferd med å bli gal.

bandersnatch

Bandersnatch er banebrytende på sitt felt, som den første filmen på Netflix der du som seer kan påvirke handlingen. Med jevne mellomrom blir du tvunget til å ta et valg mellom to alternativer. I starten er det uskyldige ting som hva hovedpersonen skal spise eller lytte til, men i kjent Black Mirror-stil, så er du ganske fort inne i et dystert system med kun dårlige valg å ta.

Det må ha vært en enorm planleggingsjobb å skrive og spille inn denne filmen. Noen av valgene endrer tilsynelatende lite på historien, men scenene må uansett spilles inn på forskjellige måter ut fra valgene du har tatt. Det har blitt sagt at det finnes fem hovedslutter man kan komme frem til, men Charlie Brooker selv sier at han ikke husker hvor mange avslutninger det finnes, og at alle fem sluttene hvert fall finnes i flere forskjellige varianter.

Filmens styrker ligger i en historie som tar tak i deg, og valgmulighetene gir deg samme type innlevelse som man gjerne får når man spiller et spill. Skuespillet er sterkt, og visuelt går filmen fint inn i rekken med de andre episodene i Black Mirror. Såklart er det litt spesielt å skulle sette en karakter på en film som kan være såpass forskjellig for hver person som ser den. Jeg vet jo ikke om filmen jeg så er like god som den beste mulige, eller hvor dårlig filmen kan fortelles «i verste fall». Jeg vurderer det likevel slik at kvaliteten på det tekniske og skuespillet er like høy uavhengig av hvilken vei du velger. I «min» versjon fikk jeg en historie der min involvering ble brukt på en ganske fiffig meta-måte, noe som var ganske gøy, samtidig som det distanserte følelsene mine til hovedpersonen litt mot slutten, og filmen har nok ikke sittet like godt og lenge i minnet som en mer tradisjonelt fortalt film kanskje kunne gjort.

Jeg tror ikke formatet er kommet for å bli, som man sier. For det virker det som det er altfor tungt å få laget, samtidig som det ikke er alle typer film dette ville fungert for i det hele tatt. I Charlie Brookers hender og under Black Mirror-paraplyen sitter det ganske bra, men det holder nok med den ene for en stund.

Bandersnatch vant prisen for «Outstanding Television Movie» under årets Emmy-utdeling.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (99 513 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: Regnes som TV-program, har ikke score.

 
Éin kommentar

Posta av den desember 1, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

22. Anomalisa

Regi: Duke Johnson og Charlie Kaufman.

Manus: Charlie Kafuman, basert på hans eget teaterstykke.

Med: David Thewlis, Jennifer Jason Leigh og Tom Noonan.

Land: USA

Spilletid: 90 min

Premiere: 08.01.16

Først en avklaring: Anomalisa ble ikke satt opp på vanlig kino i Norge, men ble vist på Cinemateket. Der viser de stort sett hver uke enten en eldre klassiker, eller en ny film som ikke blir satt opp på kino. De gamle jeg eventuelt skulle se blir ikke med i konkurransen, mens de nye får en sjanse.

Regissøren Duke Johnson er et nokså ubeskrevet blad, men til gjengjeld er Charlie Kaufman muligens en av de mest profilerte manusforfatterene i Hollywod. Som traileren minner oss på, står han bak noen av de mest fantasifulle filmene fra de siste årene. Being John Malkovich, Confessions of a Dangerous Mind, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og selvfølgelig Adaptation, en nærmere genial meta-film om en manusforfatter kalt Charlie Kafuman som prøver å skrive en film basert på en bok. Det at det står Kaufman på en film gir etter hvert høye forventninger om originalitet.

anomalisa.jpg

Den ensomme kundeservice-eksperten Michael Stone (David Thewlis) reiser til Cincinnati for å promotere boken sin. Han sliter med å relatere til andre mennesker, og for ham har de alle samme ansikt og stemme. Men så treffer han to kvinner på hotellet, og blir fascinert av Lisa (Leigh). Hun har lav selvtillit, men Michael insisterer på at hun er noe helt unikt, og de starter en affære sammen.

Anomalisa må være en av de mer seriøse dukkefilmene noensinne laget, og det fungerer overraskende bra. Selve dukkene ser rimelig realistiske ut, og filmen kan ved hjelp av dukkene på en enkel måte vise oss hvordan hovedpersonen ser resten av verden som like mennesker. Alle karakterene i filmen har samme ansikt (og stemme, levert av Tom Noonan), med unntak av Michael og Lisa.

I tillegg får vi ting du sjelden har sett i en dukkefilm, som en romantisk og realistisk sex-scene (nei, Team America teller ikke…) og forstyrrende mareritt-skildringer. Det hele er oppfinnsomt og fint filmet, og historien bekrefter også at Charlie Kaufman fremdeles kan skrive en gode, personlige historier.

Anomalisa ble nominert til Oscar for Beste animerte film, og var den første filmen med 17 års aldersgrense som ble nominert i den kategorien. Den ble også nominert til en Golden Globe, og fem Annie Awards (animasjonsfilmens Oscar). Vant overraskende nok ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (37 401 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 4, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

SISTE FRIST FOR Å VÆRE MED PÅ KONKURRANSEN ER I DAG, KLOKKEN 23.59.59!

13. Pacific Rim

Regi: Guillermo del Toro

Manus: Travis Beacham og Guillermo del Toro.

Med: Charlie Hunnam, Idris Elba, Rinko Kikuchi, Charlie Day, Robert Kazinsky og Ron Perlman.

Land: USA

Spilletid: 131 min.

Premiere: 02.08.13

Også kjent som filmen det er umulig å pitche på en seriøs måte. «Altså, enorme monster-aliens kommer opp av en sprekk i Stillehavet, også bygger vi kjemperoboter og slåss med dem! Pow! Smack! Kerplunk!» (sies mens man gjør boksebevegelser i luften). Men konseptet får mer legitimitet med del Toro som regissør, en mann som har laget bra tullete eventyrfilmer før, som Blade II, Hellboy, Hellboy II og Pan’s Labyrinth. Det var også han som skulle regissere de tre Hobbiten-filmene fram til det ble Peter Jackson igjen, sånn til slutt.

I framtiden får vi besøk av svære monster-aliens som kommer opp av en sprekk i Stillehavet. De angriper kystbyer i Amerika, Asia og Australia, og verdensbefokningen må gjøre noe. De finner opp Jaeger-programmet, der de bygger kjemperoboter fylt med våpen og kjempeharde knyttnever, og setter piloter inni for å slåss med romvesenene. Det viser seg fort at ingen kan styre enn så stor robot alene, da det ødelegger hjernen, derfor må to og to «smelte sammen» hjernene sine, sånn at de helt synkront kan bestemme bevegelsene til roboten i kamp.

Kjeeempestore monstre!

Kjeeempestore monstre!

For å sette pris på denne filmen gjelder det å omfavne det tåpelige konseptet til fulle, og bare godta at det er en del av deg, dypt inne, som er veldig interessert i å se disse actionscenene. En liten del som har veldig lyst å bryte ut med en håhåhåhå-latter når en av robotene drar til et monster med et tankskip, selv om du er blitt voksen og egentlig syns at sånt er teit. For er det en ting del Toro har roen på her, så er det disse actionscenene. Bra lagt opp, spennende og morsomme.

For å dra det hele litt ned på jorda igjen, så er det et par problemer med castingen. Nærmere bestemt de to hovedrollene, Charlie Hunnam og Rinko Kikuchi. De har lite av både kjemi og karisma generelt. Det ødelegger en del, men heldigvis lever de i et univers av stilige biroller, ledet an av general Idris «Tonight we will CANCEL THE APOCALYPSE» Elba, forsker Charlie Day (kjent fra den glimrende komiserien It’s Always Sunny in Philadelphia) og del Toro-favoritt Ron Perlman som dodgy selger av romvesen-kroppsdeler i Hong Kong.

Som gammel dinosaur-fan og nåværende dyrefan satte jeg stor pris på forskjellig design av disse monstrene. Mye kult, og i tillegg så ga filmen oss en bedre forklaring på det hele enn at de bare dukket opp. Det finnes faktisk en bakhistorie her, som ikke er tilbakestående, heller en positiv overraskelse for min del. Design-delen slo også til når vi får se de forskjellige robotene laget av forskjellige nasjoner. Russerne har såklart en stor, tung og mekanisk utseende robot, mens kineserne har laget en variant med tre armer, styrt av trilling-piloter. Noen roboter er raske og smidige, andre mer stabile og pålitelige.

En av årets mest tydelige «guilty pleasures», som kan og bør få deg til å gå i barndommen. Om du gjør det, blir det i det minste mye gøyere enn om du sitter der med filmsnobbebrillene og analyserer karaktermotiver i andre akt. Nå er det bare å vente på neste Godzilla-film!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (188 597 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 12, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (10-6)

Da var det klart for del 3 av 4 i den prestisjefylte komiserie-listen min. Vi beveger oss nå inn i topp 10, og nivået stiger hele tiden. Her følger fem serier som jeg har ledd utrolig mye av, men som ikke kommer helt opp til de aller aller beste.

10. The Office US

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 104

Fast inventar: Steve Carrell, John Krasinski, Jenna Fischer, Rainn Wilson, B.J. Novak, m.fl.

I Norge finner du det på: TV2

Laget av: NBC

Michael Scott er sjef for den lokale delen av papirfirmaet Dunder-Mifflin i Scranton, Pennsylvania. Han kommer i masse problemer som følge av at han har veldig dårlige sosiale antenner, og rett og slett er ganske dum. Kontoret er fylt av mer eller mindre absurde karakterer, med resepsjonisten Pam og selgeren Jim som de to mest normale. Andre derimot, som Creed, er det åpenbart noe i veien med.

http://www.youtube.com/watch?v=9u7dJXDhOjc

Denne amerikanske versjonen av den britiske serien med samme navn har vart ganske mye lenger enn originalen. Det er både positivt og negativt. For det er liten tvil i at det er mer enn 12 av disse 100 episodene som har vært veldig morsomme, og det rettferdiggjør jo utvidelsen i seg selv. Men samtidig så har amerikanerne en vane med å kjøre komiserier til døde, og jeg kan merke at det begynner å skje. For å få til nye morsomme situasjoner, må de hele tiden gjøre karakterene litt mer overdrevne, litt galere. Til å begynne med var det kun et par på kontoret som ikke kunne være ekte mennesker, men nå er det blitt en god del flere, og det begynner å miste kontakten med virkeligheten som gjør denne typen programmer så bra.

Men selv om det kanskje ikke er mer enn en sesong og to igjen med gode episoder, så fortjener virkelig The Office US plasseringen. Den første sesongen var nærmest en kopi av den engelske versjonen, men så gjorde de det til sitt eget. Alt som har foregått mellom Jim og Pam er lett det mest engasjerende kjærlighetsforholdet i en komiserie noensinne, og Ross og Rachel har ingenting å stille opp med. Jeg syns det topper seg rundt sesong 3, når de innfører en rekke nye karakterer på kontoret. Etter det har det holdt seg morsomt, men jeg er som sagt redd for hvor lenge det vil vare.

9. South Park

Sendt på TV: 1997-

Antall episoder: Foreløpig 184

Fast inventar: Trey Parker og Matt Stone.

I Norge finner du det på: TV2 Zebra

Laget av: Comedy Central

Til tross for noen litt mindre bra åpningssesonger har South Park over 13 år vokst fram som det beste animerte showet noensinne. For selv om det er bygget på ganske barnslige vitser, og fremdeles har mye tiss-bæsj-og-vold-humor i seg, så har det faktisk utviklet seg til et skikkelig bra satireprogram. Både viktige og utrolig uviktige problemer blir harselert med, og det er ikke sjelden jeg må innrømme at Parker og Stone har en veldig fin innsikt i hvordan samfunnet fungerer.

Animasjonsstilen kan kanskje se forholdsvis enkel ut, og det er den også. Men de har klart å forbedre den ganske så mye i forhold til hvordan den var da de startet, og det uten at det føles annerledes. En god ting med lettvint animasjon er at de kan vente ganske lenge med å lage episoder, og temaene kan derfor være veldig aktuelle. I fjor kom jo en episode om presidentvalget i USA kun noen dager etter at valget ble avholdt. Men det jeg liker aller best med South Park, er når kjente og overlegne personer får som de fortjener, og det blir belyst hvor tåpelig de faktisk oppfører seg. Et glimrende eksempel er episoden de gjorde på Kanye West og hans latterlige ego som ikke taklet å bli utsatt for en vits.

8. Uti vår hage

Sendt på TV: 2003 og 2008

Antall episoder: 13

Fast inventar: Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen.

I Norge finner du det på: NRK nett-tv

Laget av: NRK

Jeg er klar over at dette er på grensen i forhold til regelen min om «ingen sketsje-programmer i listen», men jeg tar likevel Uti vår hage med. For selv om det er mange sidesprang, og mange sketsjer i løpet av en episode, så er det en hovedhistorie i hver episode også. Når det gjelder humor på norsk, så er det få folk jeg liker bedre enn Johansen og Eia. Og i samarbeid med Atle Antonsen blir det alltid bra, som vi har sett i sketsjeprogrammer som Team Antonsen og Tre brødre som ikke er brødre. Men det beste og mest gjennomførte de har laget er likevel de to sesongene med Uti vår hage.

13 Fantastisk morsomme novellefilmer, og spesielt i den andre sesongen blir de også visuelt kule å se på. I tillegg har de fått med seg mange stilige folk i gjesterollene, for eksempel Oddvar Brå som driver sin egen «hjemknekk»-bedrift. Men kjendishøydepunktet er nok i sesong en, når de har fått med Yngve Hågensen til å spille seg selv som stormannsgal kjemper for likestilling, koste hva det koste vil.

7. Extras

Sendt på TV: 2005-2007

Antall episoder: 13

Fast inventar: Ricky Gervais, Ashley Jensen og Stephen Merchant.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: BBC/HBO

Ricky Gervais er kongen av å bruke pinlige situasjoner som komiske virkemidler. I Extras spiller han Andy, en skuespiller som sliter med å få roller, og kun får statistroller. Hver episode har med en kjendis som spiller seg selv, og Andy kommer vanligvis opp i en utrolig pinlig situasjon med denne kjendisen i løpet av episoden.

Det beste med serien er hvordan Gervais har fått med respektable skuespillere og kjendiser til å spille seg selv som selvopptatte, dumme, overlegne og til tider rett og slett ufyselige. De to jeg liker aller best er Patrick Stewart (som sett over) og Ian McKellen. Sistnevnte kan du se her, i det som er noe av det morsomste jeg vet om:

6. It’s Always Sunny in Philadelphia

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 56

Fast inventar: Charlie Day, Kaitlin Olson, Glenn Howerton, Rob McElhenney og Danny DeVito.

I Norge finner du det på: TV3/Viasat4

Laget av: FX

På IMDb.com har en bruker omtalt It’s Always Sunny in Philadelphia som «Seinfeld on crack». Her følger vi en gruppe på 4 venner (fra sesong to er også Danny DeVito med i rollen som faren til to av dem) som driver en bar i Philadelphia. Det de har til felles er at ingen av dem har noe som helst sympati for andre mennesker ønsker i det hele tatt. Dette er karakterer som er så gjennomført egoistiske at det blir fantastisk. Og i motsetning til så mange andre komiserier, så tar aldri It’s Always Sunny… «pauser» for å få med litt moralleksjoner eller poetisk rettferdighet. Nei, det går egentlig ganske greit for disse fæle menneskene. En nærmest perfekt blanding av svart og absurd humor, i et program som til nå har kommet med 5 sesonger av overraskende jevn og god kvalitet.

Da var dette innlegget også kommet til sin slutt. Det er bare å beklage at denne tredje delen ble en del lengre enn de to forrige, men dess bedre komiserien er, dess flere klipp har jeg lyst å få med. I hvertfall når det er mye tilgjengelig på Youtube (og det er det ikke alltid det er…). Den siste delen kommer sikkert i løpet av de neste dagene, så det er bare å henge med!

 
3 kommentarar

Posta av den januar 30, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 16. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

9. I Am Legend

Regi: Francis Lawrence

Manus: Mark Protosevich og Akiva Goldsman, basert på en roman av Richard Matheson og en remake av The Omega Man (1971), skrevet av John William Corrington og Joyce Hooper Corrington.

Med: Will Smith, Alice Braga, Charlie Tahan, Salli Richardson, Willow Smith, Dash Mihok og Joanna Numata.

Land: USA/Australia

Spilletid: 101 min

Først og fremst må jeg si at denne hadde en av de beste trailerne i løpet av året, som sett ovenfor. Liker spesielt godt musikken, og det valget de har gjort med å skrive ned alle de dagligdagse tingene han må gjøre, eskalere det, og så kun ha «Survive» på natten. Jeg har verken lest boken eller sett The Omega Man, så jeg kan ikke si noe om det er en dårlig versjon av historien eller ikke. Francis Lawrence har for det meste regissert musikkvideoer, med unntak av spillefilmdebuten Constantine, som var ganske grei. Akiva Goldsman, en av manusforfatterene, har hatt en veldig dårlig film bak seg (Batman & Robin), men har også vært med å skrive mange veldig gode filmer (Cinderella Man, A Beautiful Mind). Jeg hadde i hvertfall store forventninger før filmen, men det var nok egentlig mest på grunn av traileren. Denne hadde forresten premiere 2. juledag 2007 i Norge, men jeg så den ikke før på nyåret, og derfor er den med på listen.

Et forferdelig menneskelagd virus herjer verden i nær fremtid. Det skulle egentlig kunne kurere kreft, men det slo fryktelig feil, og det er ingen kur. De smittede blir mutanter med overmenneskelig styrke, men de er forvist til skyggene på grunn av at de ikke tåler solen lenger. Robert Neville (Smith), immun militær forsker, er det eneste gjenlevende mennesket i New York, og han bruker all sin tid på å prøve å finne en måte å reversere effekten av viruset på. Med seg har han hunden Sam, en uvurderlig venn i den folketomme og forfallende storbyen.

Dette er filmen der Smith måtte bevise at han kunne bære en film helt alene. Ja, han har spilt hovedroller før, men dette her er noen hakk vanskeligere. Han klarer det veldig bra, men jeg tviler på om det hadde gått hadde det ikke vært for hunden, og at han kan spille med den. Det gjør jo alle monologene hans til dialoger, og det gjør det mye lettere å identifisere seg med han. Uten hunden måtte vi sett på at han gikk rundt og snakket med seg selv, og det hadde ødelagt veldig mye, tror jeg.

Historien er bra, og jeg lever meg godt inn i dette. Det er noen scener inni her som jeg syns var utrolig spennende. Jeg mener skikkelig, kribling i magen, ordentlig spennende. Og det er det faktisk lenger og lenger tid mellom hver gang jeg ser. Godt jobbet der.

Fint fotografert også denne, og når det gjelder effekter og sånn, så tvilte jeg aldri på at det var ekte bilder av New York i forfall, selv om det helt sikkert var det. Når det gjelder designet på «de smittede», så kunne det vært bedre, syns jeg. Det var merkbart at de var laget med dataeffekter, og jeg tror faktisk de kunne oppnådd bedre resultater med folk i drakter.

Slutten blir mye diskutert, og det vandrer en alternativ slutt rundt på nettet. Jeg har litt problemer med å bestemme meg for hvilken jeg liker best, men heller kanskje mot den alternative. Du finner den sikkert på Youtube, om du føler for å sjekke den ut.

Oppsummert, en solid post-apokalyptisk thriller om ensomhet og desperasjon, med en imponerende rolleprestasjon av Will Smith. Definitivt verdt å se igjen, for min del.

Dom:

DHF: 8/10 (Veldig sterk)

IMDb: 7.1/10 (117 862 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Jeg skal telle opp «terningkast 3»-ene VG har kommet med til slutt.)

Dagbladet: Terningkast 5 (That’s more like it!)

Legg gjerne igjen kommentar!

 
14 kommentarar

Posta av den desember 16, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,