RSS

Stikkordarkiv: 1995

DHF’s favorittfilmer – 2

Nest siste innlegg i denne serien, hvor jeg har presentert favorittfilmene mine en etter en. I dag skal det handle om den nest beste filmen jeg vet om. Andreplassen går til

Heat (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0113277/

Regi: Michael Mann

Manus: Michael Mann

Med: Al Pacino, Robert De Niro, Val Kilmer, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Amy Brenneman og Ashley Judd.

Spilletid: 171 min

Så er vi altså tilbake til favorittregissøren min, allerede presentert en gang i innlegget om Collateral. Heat er det definitive mesterverket hans, faktisk en film han laget to ganger. Først med TV-filmen L.A. Takedown fra 1989, før han så gjorde den på nytt med Heat. Jeg har ikke sett den første, men alt tyder på at den er en svak versjon i forhold til Heat.

Dette er jo da også en av tre filmer hvor både De Niro og Pacino er på rollelisten. Først ute var The Godfather: Part II, uten at de noensinne spilte mot hverandre. Så kom altså Heat 21 år senere, der de har et par scener sammen, og nå i år kom Righteous Kill, der de spiller sammen gjennom nesten hele den halvgode filmen. De Niro og Pacino bli vel regnet som to av de beste skuespillerne noensinne, De Niro fra filmer som Taxi Driver, Raging Bull (mitt innlegg) og The Deer Hunter og Pacino fra filmer som The Godfather, Dog Day Afternoon og Scarface. I Heat har vi i tillegg store stjerner i Val Kilmer og Jon Voight. Legg også merke til Amy Brenneman, i Norge sikkert mest kjent for tv-serien Judging Amy, og en mindre rolle fra Dennis Haysbert, som spilte presidenten i de første sesongene av 24, for ikke å snakke om en ung Natalie Portman som Al Pacino’s stedatter.

Heat tar for seg begge sidene av loven. Neil McCauley (De Niro) leder en gruppe ranere som utfører et kupp mot en armert bil, men ting går galt når det nye medlemmet av teamet bestemmer seg for å skyte en av vaktene i bilen. Vincent Hanna (Pacino) og teamet hans blir satt på saken. Ranerne bestemmer seg for å gå for et siste ran før de gir seg, et stort bankran, og til tross for at de merker at politiet begynner å nærme seg, vil de gjennomføre det. Samtidig skjer det ting i både McCauley og Hanna sine privatliv. McCauley treffer en dame (Brenneman), og prøver å holde jobben sin hemmelig for henne, mens Hanna har problemer med kona, som har åpenlyse forhold til andre menn.

Dette er en film som er ganske lang, men det merker du absolutt ingenting til. Det er stappfullt av ting som skjer til alle tider, og det er en fin blanding av action og spenning på den ene siden og drama og personlige problemer på den andre. Det er kanskje en klassisk historie med politi og røver, men i såfall er det den klart beste versjonen av denne historien jeg har sett.

Skuespilet er helt glimrende. Pacino holder seg hele tiden på grensen til overspilling, med roping og underlige replikker. Men det funker i sammenheng med karakteren hans, og det er veldig underholdende å se på. De Niro spiller litt mer rolig, karakteren hans er veldig kalkulerende og kan ofte være kald. Når disse to møtes i den berømte restaurantscenen, så er det et fantastisk møte mellom to folk som egentlig er ganske like, til tross for å være på hver sin side av loven. Men for all del, her er det bare bra skuespill over hele linja. Solid arbeid av castet.

Visuelt sett er filmen helt nydelig. Spesielt godt liker jeg en scene i De Niro sin leilighet, der alt er veldig blått. Men som i Collateral, så får Mann LA til å se veldig bra ut, kanskje spesielt om natten.

Når det gjelder actionsekvensene, så vil jeg si at hele scenen som følger bankranet er den beste shootout-scenen jeg noensinne har sett. Helt genialt gjennomført, både når det gjelder kameraføring, skuespill, spenning, hele greia. Et klipp fra scenen, der Val Kilmer lader om våpenet sitt, har blitt brukt som eksempel for militære, som har fått beskjed at om en skuespiller kan gjøre det så fort, kan de det også.

Et av yndlingssitatene mine er Neil McCauley’s motto: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat if you feel the heat around the corner.» Det fører opp til en veldig bra scene senere i filmen, hvor McCauley må sette regelen sin på prøve.

Det som er så fint med at vi følger både McCauley og Hanna, er at vi egentlig ikke vet helt hvem vi skal holde med. Vi har definitivt empati for begge. Vi vil at McCauley skal klare å gjennomføre ranet og komme seg bort, samtidig som vi vil at det moralsk rette skal skje, at Hanna fanger ham. Denne bkandingsfølelsen følger oss gjennom hele filmen, helt frem til slutten. Slutten, som er en av de beste jeg vet om. Helt perfekt, etter min mening. Moby sin sang, «God moving over the face of the waters», begynner å spille, vi får de siste replikkene, og et overveldende bra siste bilde. Jeg føler at filmen er avsluttet, og selv om jeg er lei for at den ikke varte lenger, så ser jeg at det var den åpenbare plassen å stoppe det på.

Heat er en moderne klassiker, som ikke ble nominert til en eneste Oscar. Om jeg har sagt i tidligere innlegg at filmer ble snytt, så er det ingenting mot denne. Her burde det vært Beste film, Beste regissør, Beste kinematografi, garantert Beste lyd, minst et par skuespillernominasjoner (De Niro, Kilmer). Oscarutdelingen i 1996 er nærmest en skandale for å ha oversett denne og for det meste Se7en (mitt innlegg). I det minste får også Heat god karakter på IMDb, 8.2/10 med 109 782 stemmer. Det gir den 134. plass på top 250 (som jeg selvfølgelig også syns er altfor lavt). Som alltid, se traileren nedenfor.

Fun fact om mine favorittfilmer av Michael Mann: Heat begynner på en undergrunnsstasjon og slutter på en flyplass, Collateral begynner på en flyplass og slutter på en undergrunnsstasjon. For øvrig bruker også Neil McCauley fra Heat og Vincent fra Collateral så og si like grå dresser, og de benytter seg av samme teknikk når de kvitter seg med folk. To i brystet, en i hodet.

Har du sett Heat? Da er du en av de heldige som kan legge igjen en begrunnet kommentar nedenfor. Viss du ikke har sett den må du legge igjen en ubegrunnet kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den november 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 4

Da er jeg tilbake igjen, for å gi nettopp deg det neste innlegget. Kun 4 igjen. Det er ikke særlig mange. Vi hopper på toget og drar i fløyta. Den 4. beste filmen jeg har sett er

Se7en (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114369/

Regi: David Fincher

Manus: Andrew Kevin Walker

Med: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey.

Spilletid: 127 min

Nok en gang er det altså David Fincher som er regissøren. Han ble presentert tidligere i denne listen i innlegget om Fight Club, og har også laget Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Han er da naturlig nok en av mine favoritter, og Se7en er etter min mening det aller beste han har laget.

Hovedrollene spilles av Brad Pitt, også i Fight Club og Snatch (min omtale) og Morgan Freeman, også kjent fra The Shawshank Redemption og The Dark Knight (min omtale). I tillegg har vi Gwyneth Paltrow, kona til Coldplay-vokalist Chris Martin, men også en god skuespillerkarriere, med for eksempel Iron Man og The Talented Mr. Ripley, og Kevin Spacey, kjent fra The Usual Suspects (min omtale) og American Beauty.

Se7en handler om to politimenn på jakt etter en syk seriemorder. David Mills (Pitt) er ny i jobben, og får William Somerset (Freeman) som en slags mentor. Det varer ikke lenge før de begynner å finne lik, alle myrdet på forferdelige, utenkelige måter. Etterforskningen fører dem frem til motivet bak mordene. Det virker som om morderen dreper folk som begår en av de sju dødssyndene, ved å overdrive dødssynden så mye at de dør av det. Og som om ikke det var nok, så kan det vise seg å være risikabelt å komme for nær en person som er såpass mentalt ustabil…

Dette er det jeg vil kalle den ultimate thrilleren. Bare for å starte kan jeg nevne stemningen. Det er mye mørkt og dystert, det regner ofte, tett. Lyssettingen er ganske low-key, vi får en slags noir-stemning på hele filmen. Visuelt sett ser den altså helt fantastisk ut.

Så kommer vi til skuespillet. Jeg syns det er Brad Pitt’s beste film, og Morgan Freeman gjør en veldig god jobb. Paltrow gjør det godt nok til sitt formål. Rosinen i pølsa er som så ofte Kevin Spacey, som er en av de beste skuespillerne som er der ute. Han håndterer skurken på en veldig bra og skremmende kald måte, sannsynligvis hjulpet en del av manuset, men likevel.

Historiemessig så er det jo et veldig fascinerende konsept, og et av de bedre i forhold til andre filmer om seriemordere. Åstedene er utrolig ekle og fæle, som de må være for å gi oss den rette mengden avsky mot morderen. Men det som er det beste med historien er utvilsomt slutten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er den beste slutten jeg vet om. Den aller beste slutten jeg har sett. Skuespillet er helt fantastisk, og måten twisten blir bygd opp på er helt unik. Vi blir med på forskrekkelsen til karakterene, og når alt er over, henger det sammen på en perfekt måte. Bra gjort av David Fincher å ha laget 3 filmer med twister i slutten (denne, Fight Club og The Game), hvor alle er bra, og folk aksepterer det glatt (det gikk jo ikke like bra for M. Night Shyamalan). Bare for å fullføre tanken min, så har jo da også Se7en den beste sluttreplikken, som summerer opp budskapet til filmen.

Det var då åpningstekstene, som også er blant de beste jeg vet om. Vi får se morderen jobbe med «loggboken» sin i en bra klippet montasje, med veldig passende musikk. Du får en slags følelse av uhygge, som så blir gjennomført i hele filmen. Effektivt.

Se7en ble kun nominert til en Oscar, for Beste klipp. Her føler jeg den ble skikkelig snytt. Det hadde vært på sin plass med nominasjoner for Beste film (Babe ble nominert!), Beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt), Beste mannlige birolle (Kevin Spacey, som rett nok vant den prisen, for The Usual Suspects, men burde blitt nominert for denne også), Beste Regissør (nok en gang, Babe. Var virkelig den sååå bra?), og de kunne gjerne slengt med en for Beste kinematografi og Beste manus direkte for film også.

I det minste blir Se7en anerkjent av folket. På IMDb har den en rating på 8.6/10 med 209 002 stemmer. Det plasserer den på 34. plass på top 250. Som alltid presenterer jeg traileren nedenfor. Den er ganske bra, men klarer likevele ikke å yte filmen det den fortjener i det hele tatt. Dette er en film jeg virkelig har lyst til at du skal se, gjerne en gang til.

Hva er din mening om den ultimate thrilleren? Legg igjen en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den oktober 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 17

Da har det vært noen dagers pause, men nå er lista på gang igjen, og vi klatrer videre. I dag er det altså plass nummer 17 som blir presentert, og jeg skal ikke holde dere på noen pinebenk:

The Ususal Suspects (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114814/

Regi: Bryan Singer

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Stephen Baldwin, Gabriel Byrne, Benicio Del Toro, Kevin Pollak, Kevin Spacey og Chazz Palminteri.

Spilletid: 106 min

Dette var filmen som satte i gang karrieren til regissøren, Bryan Singer. Han ble tatt inn i varmen, og følgte opp med X-Men, X2, og Superman Returns. Selvfølgelig ikke noe som nådde opp mot The Ususal Suspects, men ganske bra actionfilmer basert på tegneserier. Blant skuespillerne er de mest nevnbare kanskje Gabriel Byrne (Miller’s Crossing), Benicio Del Toro (Sin City) og selvfølgelig Kevin Spacey (Se7en, American Beauty).

Handlingen i The Usual Suspects spenner om et avhør av Roger «Verbal» Kint (Spacey), etter at en båt eksploderer ved havnen i San Pedro. Politiet finner 27 døde menn og 91 millioner dollar i narkotikapenger. I tillegg til en vettskremt og alvorlig brannskadet ungarer, er Kint den eneste overlevende. Derfor tvinges han til å forklare alt i detalj. Alt begynte seks uker tidligere, når 5 tilfeldige mistenkte blir tatt inn for en bilkapring i New York. Etter hvert finner vi ut at en kriminell mesterhjerne, Keyser Söze, står bak hele operasjonen. Men hvem er egentlig denne Keyser Söze?

Helt fra begynnelsen av har denne filmen meg hekta. Keyser Söze blir introdusert, men selvfølgelig uten at vi får se ansiktet hans. Det blir det store mysteriet gjennom hele filmen. Kevin Spacey spiller rollen som Verbal veldig bra, og bygger opp denne Keyser-karakteren med utrolige historier om bakgrunnen hans, og hva han og de 4 andre «vanlige mistenkte» har gjort frem mot det som skjedde på denne båten. Spacey er rosinen i pølsa, men det betyr ikke at han er den eneste som spiller bra her, for dette er genialt skuespill over hele linja. Spesielt underholdende er Benicio Del Toro’s karakter.

Det fungerer egentlig veldig bra å se filmen i retrospektiv gjennom øynene til Verbal. En skulle kanskje tro at det ville ta bort litt av spenningen i «flashbackene», men det stemmer heldigvis ikke. Interessen holdes oppe, mens gruppen av kriminelle kommer høyere og høyere opp i rang, om en kan si det på den måten.

Filmen ser veldig bra ut visuelt, har en fin og mørk tone. I tillegg er det bra kameraarbeid og fantasifulle løsninger på den tekniske siden også. Manuset er definitivt et av de bedre, og det er synd at det ikke har kommet mer av det samme fra manusforfatteren.

Men det aller beste med filmen er utvilsomt slutten. Det er nok også slutten som har gjort dette til en av de mest populære filmene noensinne. Det er sjelden en får en film som bygger opp til en slutt som passer helt perfekt til filmen samtidig som den snur opp ned på det meste. En slutt som får deg til å føle deg lur, selv om du faktisk har blitt lurt. Det har The Usual Suspects.

På IMDb har filmen en rating på 8.7/10 med 209 350 stemmer. Det er veldig høyt, og plasserer den på 21. plass på listen over de beste filmene noensinne. I tillegg vant den 2 Oscar, Beste mannlige bi-rolle (Spacey) og Beste manus skrevet direkte for film. Det er ingen tvil, denne filmen må du faktisk se. Sjekk ut traileren nedenfor, og kom deg i gang.

«The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world he didn’t exist.»

For et sitat. Har du sett filmen? Legg gjerne igjen en kommentar med din mening.

 
3 kommentarar

Posta av den september 21, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,