RSS

Stikkordarkiv: club

Julekalender 2014: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

16. Dallas Buyers Club

Regi: Jean-Marc Vallée

Manus: Craig Borten og Melissa Wallack.

Med: Matthew McConaughey, Jennifer Garner, Jared Leto, Denis O’Hare, Steve Zahn og Michael O’Neill.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 21.02.14

Jean-Marc Vallée er en kanadisk regissør (fra den franske delen ja, du gjettet riktig) som for alvor slo gjennom med drama-komedien C.R.A.Z.Y. for 9 år siden. Han følgte den opp med kostymedramaet The Young Victoria, som vant Oscar for Beste Kostymer ved neste utdeling, noe du kanskje sikter mot når du først lager noe innen sjangeren. Men Dallas Buyers Club er nok den filmen av hans som har fått soleklart mest oppmerksomhet så langt.

Ron Woodroof (McConaughey) lever hardt i Dallas på 80-tallet. Han jobber som elektriker og rodeo-rytter, svindler, tar dop og har et rimelig vilt sexliv. Som landsdelen ofte antyder er han også både rasistisk og homofob. Derfor kommer det som et stort sjokk når han etter en arbeidsulykke blir fortalt at han har HIV på sykehuset. Han får 30 dager å leve av legen, men nekter først å tro på at han kan ha denne «homo-sykdommen». Etter hvert som han innser at det sannsynligvis stemmer likevel, begynner han å lese seg opp på emnet. Det virker som om det mest effektive legemiddelet er et som ikke er godkjent i USA ennå. Desperat drar han til Mexico for å skaffe seg medisinen, og innser samtidig at han kan tjene gode penger på å selge det videre hjemme. Han starter et usannsynlig samarbeid med Rayon (Leto), en mann i prossessen fra å være mann til å bli kvinne, og etter hvert handler det mer og mer om å hjelpe folk enn egne motiver.

"Am I sure? I'm HIV positive!"

«Am I sure? I’m HIV positive!»

Matthew McConaughey har i løpet av de siste årene gjort en massiv omveltning av karrieren, de har mange fått med seg etter hvert. Der han før var fast inventar i gjennomsnittlige romantiske komedier og sannsynligvis skjorteløs i minst en scene, har han i løpet av de tre siste årene blitt til en av Hollywoods sterkeste drama-skuespillere som sikkert kan velge akkurat de rollene han vil ha. Vil anbefale både The Lincoln Lawyer, Mud og så klart det som umiddelbart snek seg med i diskusjonen om tidenes beste TV-serier: True Detective. I denne filmen har han gått ned en hel mengde med kilo for å spille Ron, og han gjør en eksepsjonell jobb.

Med på laget har han også to av årets mest solide biroller, spilt av Jared Leto og Jennifer Garner. Leto gjør en av de mest overbevisende mann-som-kvinne-rollene noensinne, helt ned til minste detalj. Helt på sin plass at at både han og McConaughey vant hver sin Oscar for henholdsvis Beste Mannlige Birolle og Beste Mannlige Hovedrolle. I tillegg stakk filmen av med prisen for Beste Sminke også, sannsynligvis for en kombinasjon av Letos kvinnesminke og McConaugheys sykdoms-sminke…

Historien er inspirerende, og selv om det ligger en ganske tung tone over filmen, så får vi noen små glimt av bedre humør i blant. Det er kanskje lett å tenke seg hvordan karakteren Ron Woodroof vil utvikle seg, men det er gjort naturlig, og er en flott reise å være med på selv om vi forstår hvor det bærer hen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (223 478 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 4

Da er jeg tilbake igjen, for å gi nettopp deg det neste innlegget. Kun 4 igjen. Det er ikke særlig mange. Vi hopper på toget og drar i fløyta. Den 4. beste filmen jeg har sett er

Se7en (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114369/

Regi: David Fincher

Manus: Andrew Kevin Walker

Med: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey.

Spilletid: 127 min

Nok en gang er det altså David Fincher som er regissøren. Han ble presentert tidligere i denne listen i innlegget om Fight Club, og har også laget Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Han er da naturlig nok en av mine favoritter, og Se7en er etter min mening det aller beste han har laget.

Hovedrollene spilles av Brad Pitt, også i Fight Club og Snatch (min omtale) og Morgan Freeman, også kjent fra The Shawshank Redemption og The Dark Knight (min omtale). I tillegg har vi Gwyneth Paltrow, kona til Coldplay-vokalist Chris Martin, men også en god skuespillerkarriere, med for eksempel Iron Man og The Talented Mr. Ripley, og Kevin Spacey, kjent fra The Usual Suspects (min omtale) og American Beauty.

Se7en handler om to politimenn på jakt etter en syk seriemorder. David Mills (Pitt) er ny i jobben, og får William Somerset (Freeman) som en slags mentor. Det varer ikke lenge før de begynner å finne lik, alle myrdet på forferdelige, utenkelige måter. Etterforskningen fører dem frem til motivet bak mordene. Det virker som om morderen dreper folk som begår en av de sju dødssyndene, ved å overdrive dødssynden så mye at de dør av det. Og som om ikke det var nok, så kan det vise seg å være risikabelt å komme for nær en person som er såpass mentalt ustabil…

Dette er det jeg vil kalle den ultimate thrilleren. Bare for å starte kan jeg nevne stemningen. Det er mye mørkt og dystert, det regner ofte, tett. Lyssettingen er ganske low-key, vi får en slags noir-stemning på hele filmen. Visuelt sett ser den altså helt fantastisk ut.

Så kommer vi til skuespillet. Jeg syns det er Brad Pitt’s beste film, og Morgan Freeman gjør en veldig god jobb. Paltrow gjør det godt nok til sitt formål. Rosinen i pølsa er som så ofte Kevin Spacey, som er en av de beste skuespillerne som er der ute. Han håndterer skurken på en veldig bra og skremmende kald måte, sannsynligvis hjulpet en del av manuset, men likevel.

Historiemessig så er det jo et veldig fascinerende konsept, og et av de bedre i forhold til andre filmer om seriemordere. Åstedene er utrolig ekle og fæle, som de må være for å gi oss den rette mengden avsky mot morderen. Men det som er det beste med historien er utvilsomt slutten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er den beste slutten jeg vet om. Den aller beste slutten jeg har sett. Skuespillet er helt fantastisk, og måten twisten blir bygd opp på er helt unik. Vi blir med på forskrekkelsen til karakterene, og når alt er over, henger det sammen på en perfekt måte. Bra gjort av David Fincher å ha laget 3 filmer med twister i slutten (denne, Fight Club og The Game), hvor alle er bra, og folk aksepterer det glatt (det gikk jo ikke like bra for M. Night Shyamalan). Bare for å fullføre tanken min, så har jo da også Se7en den beste sluttreplikken, som summerer opp budskapet til filmen.

Det var då åpningstekstene, som også er blant de beste jeg vet om. Vi får se morderen jobbe med «loggboken» sin i en bra klippet montasje, med veldig passende musikk. Du får en slags følelse av uhygge, som så blir gjennomført i hele filmen. Effektivt.

Se7en ble kun nominert til en Oscar, for Beste klipp. Her føler jeg den ble skikkelig snytt. Det hadde vært på sin plass med nominasjoner for Beste film (Babe ble nominert!), Beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt), Beste mannlige birolle (Kevin Spacey, som rett nok vant den prisen, for The Usual Suspects, men burde blitt nominert for denne også), Beste Regissør (nok en gang, Babe. Var virkelig den sååå bra?), og de kunne gjerne slengt med en for Beste kinematografi og Beste manus direkte for film også.

I det minste blir Se7en anerkjent av folket. På IMDb har den en rating på 8.6/10 med 209 002 stemmer. Det plasserer den på 34. plass på top 250. Som alltid presenterer jeg traileren nedenfor. Den er ganske bra, men klarer likevele ikke å yte filmen det den fortjener i det hele tatt. Dette er en film jeg virkelig har lyst til at du skal se, gjerne en gang til.

Hva er din mening om den ultimate thrilleren? Legg igjen en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den oktober 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,