RSS

Stikkordarkiv: fincher

Spesifikk sjanger: Fanget

Noen ganger skal man se en film, og så har smaken plutselig blitt ufattelig innsnevret. Du vet ikke hvilken film du vil se, men en ting er sikkert; Den bør inneholde en mafia-sjef som forelsker seg i en nonne og reiser på sykkeltur til Mexico City. Ellers har du ingen spesielle krav.

Jeg har selv kjent på dette behovet, og har bestemt meg for å levere litt hjelp til folk som er i samme situasjon. Jeg tar en rangering av filmene jeg kjenner innenfor en spesifikk sjanger, og i dag tar vi for oss sjangeren «Fanget». Det er med andre ord snakk om filmer der en eller flere personer av en eller annen grunn sitter fast på et avgrenset sted gjennom størsteparten av filmen. Denne typen fortelling har sine utfordringer, der den største sannsynligvis er å holde det interessant for oss seere gjennom hele spilletiden. Med et veldig begrenset utvalg av visuelle hjelpemidler og forskjellige locations, så trengs det flinkere skuespillere og en bedre konstruert historie for å ikke miste oss på veien.

Jeg har valgt ut en liste på 10 filmer som alle passer sjangeren. Ikke nødvendigvis en liste over de beste, men et utvalg, så kan du selv vurdere hvilken film som best dekker dine behov.

10. Funny Games (2007)

Hvem er fanget, og hvor? En familie på tre, i sitt eget hjem.

Hvorfor det? Fordi et par sadistiske ung-gutter holder dem som gissel.

Michael Haneke, den østerriske regissøren av denne filmen, er veldig flink på å lage ubehagelige filmer. I 2007 lagde han en nærmest identisk remake av sin egen film fra 1997, bare med nye skuespillere og på et nytt språk. Naomi Watts og Tim Roth spiller ekteparet som blir fanget i sitt eget hus av et par unge, velkledde menn som vil leke «morsomme leker».

Filmen er beskrevet som «designet for å drive publikum ut fra kinosalen», og er i hovedsak en kommentar til hvordan vold portretteres i media. Hvis du velger denne filmen, så bør du ikke forvente en ryddig og fin oppsummering, eller at folk får som fortjent. Filmen går til og med så langt som å bryte den fjerde veggen for å si fra til deg at det kan du bare glemme.

Michael Haneke er ikke blant mine favoritter, men det er lite tvil om at han lager filmer helt uten kompromisser, og sluttproduktet er utvilsomt akkurat som han hadde planlagt. I Funny Games spiller samtlige involverte veldig bra, det spørs bare om du er sikker på at du vil utsette deg for dette.

DHF: 3/10

IMDb.com: 6,5/10 (73 379 stemmer)

9. The Shallows (2016)

Hvem er fanget, og hvor? Surferen Nancy sitter på et skjær 200m fra land.

Hvorfor det? Fordi hun har skadet seg, og en svær hai sirkler rundt og venter i vannet.

Blake Lively, først kjent fra Gossip Girl, nå kanskje like kjent for å være gift med Ryan «Deadpool» Reynolds, spiller Nancy i The Shallows. Det Blake Lively engentlig ikke er så kjent for, er å spille særlig godt skuespill. Så da passer det vel kanskje greit at hun spiller surfebabe og skrikedronning i dette tilfellet. Det gjorde hun greit nok til å bli nominert til den tyske Jupiter-prisen for Beste internasjonale skuespillerinne, og ikke minst den sjarmerende Golden Schmoe-prisen for «Best Tits and Ass» (for de interesserte, så vant Margot Robbie denne prestisjetunge prisen for sitt arbeid i Suicide Squad).

The Shallows får automatisk en del thriller-poeng fra meg, fordi havet er så skummelt. Men når det er sagt, så går de i fella og personifiserer haien altfor mye. Haien i The Shallows er en hevngjerrig hai, som patruljerer, legger planer og bærer nag. Det hele blir litt tåpelig i lengden, og filmen kunne fungert bedre om det var en hel flokk (sverm? stim?) av haier som kretset om skjæret hun sitter på.

DHF: 4/10

IMDb.com: 6,4/10 (75 719 stemmer)

8. Buried (2010)

Hvem er fanget, og hvor? Lastebil-sjåføren Paul, i en nedgravd kiste i ørkenen i Irak.

Hvorfor det? Noen har gravd ham ned for å få løsepenger. 

Så går vi fra kona, til ektemannen. Ryan Reynolds har også vært fanget på et veldig lite område, nærmere bestemt i denne kisten i 2010. Reynolds er en sterkere skuespiller enn kona, og det kan argumenteres for at han klarer å bære denne filmen på egenhånd. Buried virket også som et mulig lyspunkt, året etter at Reynolds stilte opp i en av de dårligste romantiske komediene jeg har sett, The Proposal (med Sandra Bullock). Lite visste vi at han allerede neste år skulle krasje hele superhelt-prosjektet til DC Comics med sin skuffende Green Lantern-tolkning.

Konseptet er nokså usannsynlig, og det kan stilles spørsmål med om den letteste måten å samle inn løsepenger er ved å grave ned gisselet ditt, og gi ham jobben for å få tak i både gryn og grunker. Manusforfatteren har også valgt å ikke stole helt på at historien i seg selv er spennende nok, og legger inn en malplassert spenningsscene der det plutselig viser seg at en slange har kommet seg inn i kisten. Er du tilhenger av Ryan Reynolds, kan dette likevel være verdt en titt, for han er troverdig og god.

DHF: 6/10

IMDb.com: 7,0/10 (124 320 stemmer)

7. Circle (2015)

Hvem er fanget, og hvor? Femti fremmede, i et mørkt, game show-aktig rom.

Hvorfor det? Mystiske romvesener har kommet til jorden, og samlet dem der.

Et artig konsept. Femti mennesker våkner altså i dette rommet. De kan ikke bevege seg, uten å bli henrettet av en elektrisk strøm. Så viser det seg at en ny av dem blir drept hvert andre minutt, og at de, sammen, har makten til å stemme frem hvem som skal drepes.

Det er så klart her det blir interessant. Karakterene diskuterer seg i mellom, og ubevisst gjør folk seg tanker som rettferdiggjør sitt eget liv foran andres. Her er det ingen kjente skuespillere, og en perfekt gjennomføring er det ikke, men dette er nok ulikt mye av det du vanligvis ville sett.

DHF: 6/10

IMDb.com: 6,1/10 (17 542 stemmer)

6. Phone Booth (2002)

Hvem er fanget, og hvor? Stu, i en telefonkiosk i New York.

Hvorfor det? Fordi en sniper sikter på ham og vil skyte ham om han forlater telefonkiosken.

Fra filmskaperen som vel kan defineres som et erke-eksempel på «hit or miss», Joel Schumacher. Han har laget gode filmer, som Falling Down, men står også ansvarlig for neon-perioden til Batman, og to filmer med forferdelige skurker og brystvorter utenpå draktene. Phone Booth, derimot, er en nokså velfungerende thriller. Den klarer godt å gi Colin Farrell naturlige problemstillinger, og går ikke i fellene flere av de andre filmene på denne listen gjør, med å overdrive handlingen for å gjøre det mer spennende.

Det hjelper selvfølgelig å ha Kiefer Sutherlands dystre stemme i andre ende av samtalen. Det at han spilte skurken prøvde de å holde hemmelig, men 8-9 sesonger med 24 senere, så er det umulig for meg å ikke umiddelbart kjenne igjen stemmen. Med å sette denne gisselsituasjonen til en så åpen plass som New York sentrum, så kan filmskaperne også ta inn mange andre elementer, og er ikke avskjært på samme måte fra resten av verden. Også interessant å tenke på at denne filmen ble laget helt på slutten av perioden det faktisk var mulig å lage den. Er heller tvilsomt om en film satt i en telefonkiosk ville blitt produsert så lite som 2-3 år senere.

DHF: 7/10

IMDb.com: 7,1/10 (217 173 stemmer)

5. The Mist (2007)

Hvem er fanget, og hvor? En gruppe mennesker, i en dagligvarebutikk.

Hvorfor det? Byen deres er dekket av en mystisk tåke, og inni tåken er det blodtørstige monstre.

Frank Darabont har regissert fire spillefilmer i sin karriere, og tre av dem er basert på historier av Stephen King. Og det er en imponerende liste: The Shawshank Redemption, The Green Mile, og så The Mist.

Det positive med filmer der en gruppe er fanget sammen, er at det så klart er lettere å drive handlingen fremover når du har flere karakterer å spille på. Det er også interessant med gruppementalitet i sånne ekstreme situasjoner. The Mist fungerer godt som skremmende thriller, og Thomas Jane gjør en av sine beste roller her.

For tilhengere av The Mist, så lages den i disse dager også i TV-serie-versjon. Den blir utgitt i sommer.

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (231 888 stemmer)

4. Panic Room (2002)

Hvem er fanget, og hvor? Meg og datteren hennes, i huset innebygde panikk-rom.

Hvorfor det? Tre innbruddstyver er på jakt etter noe som befinner seg i nevnte panikk-rom.

Enda en film fra 2002, da folk tydeligvis var glad i folk som ikke kan bevege seg for mye rundt i filmene. En annen artig sammenheng er jo at Forest Whitaker har en relativt stor rolle i både Phone Booth og Panic Room. Ellers finner vi mye flinke folk her. Jodie Foster i hovedrollen, med en pre-Twilight Kristen Stewart som datteren hennes. Jared Leto dukker også opp, som skurk med dodgy stil en liten evighet før han gikk fullt ut «bad taste» med versjonen sin av Jokeren i fjor.

Men det er ingen sak å samle flinke folk i alle rollene når du har David Fincher som regissør. Han hadde allerede imponert absolutt alle med Se7en og Fight Club. Panic Room lever kanskje ikke videre i minnet som en av hans beste filmer, men han er en mester på det visuelle og å skape stemning. To ting som er veldig nyttige når hele filmen din finner sted i ett og samme hus. Her får du fantastifulle løsninger, både i bilde og fortelling.

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,8/10 (215 673 stemmer)

3. The Hateful Eight (2015)

Hvem er fanget, og hvor? De åtte hatefulle, i kolonialen Minnie’s Haberdashery.

Hvorfor det? De må vente ut snøstormen.

Nok en mester-regissør på listen, og denne gangen er det Quentin Tarantino som kommer med sin versjon innen sjangeren. Noen vil kanskje regne Reservoir Dogs som en enda bedre film med begrenset setting, men siden det er mer av en ventefilm, så blir det Hateful Eight som trekkes frem her. Filmen finner sted litt etter den amerikanske borgerkrigen, med mye gnisninger mellom nord og sør.

Dette er Tarantino langt ut i karrieren. Han kan velge hvem han vil til rollene, og når han bestemmer at vi skal befinne oss inne i denne kolonialen i nesten hele filmen, så kan du være sikker på at han har tenkt ut det meste. Han er kjent for å skrive lange, utbroderte og morsomme dialoger, og det er sjelden kjedelig å høre karakterene snakke sammen her heller. Selvfølgelig eksploderer alt i en ultra-voldelig avslutning, men det vet de som kjenner sin Tarantino allerede. Legg merke til hvordan han bruker kameravinkler, utsnitt og bevegelser til å få et lite område til å føles mye større ut, og til og med delt opp i rom som ikke egentlig er der.

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (336 767 stemmer)

2. 12 Angry Men (1957)

Hvem er fanget, og hvor? En jury i en mordsak, i jury-rommet.

Hvorfor det? De må enstemmig vedta om den tiltalte er skyldig eller ikke.

Sydney Lumet er regissøren av denne perlen fra 50-tallet. Han var en New York-regissør, og har levert klassikere som Dog Day Afternoon, Serpico (begge med Al Pacino i hovedrollen) og Network. Men det er 12 Angry Men som er hans beste film, et ypperlig kammerspill i svart-hvitt.

I rollene finner vi blant annet Henry Fonda og Lee J. Cobb, men alle tolv jurymedlemmer er spilt godt. Filmens kunststykke er jo hvordan den gjør en jurydiskusjon om til en detektiv-historie, og du blir sakte men sikkert dratt inn. Er han skyldig eller ikke? 12 Angry Men er veldig godt likt generelt, og ligger på 5. plass over tidenes filmer hos IMDb.com.

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,9/10 (486 692 stemmer)

1. 127 Hours (2010)

Hvem er fanget, og hvor? Fjellklatreren Aron, i en bergsprekk.

Hvorfor det? Armen hans sitter fast mellom fjellet og en kampestein.

En sann historie kan være pyntet på når den skal filmes, eller den kan være som her, der du får stort sett akkurat det som skjedde. Aron satte seg fast langt fra alle andre i fjellene i Utah, og hadde kun seg selv å stole på for å overleve.

James Franco gjør sin beste rolle i denne filmen. Han er en eksentrisk type, som er med på mye rart, men her er det ingenting å utsette. Filmen er regissert av Danny Boyle (Trainspotting, 28 Days Later…, Slumdog Millionaire), som bruker mange forskjellige visuelle teknikker for å hindre at vi skal kjede oss nede i bergsprekken. Han er også god på musikkbruk. Det er vellykket, og 127 Hours er rett og slett den beste filmen jeg har sett innen den spesifikke sjangeren «Fanget».

DHF: 9/10

IMDb.com: 7,6/10 (292 662 stemmer)

Så der har du det! Hvis det var nettopp denne sjangeren du ville se en film fra i dag, så har du noen tips, og noen du bør unngå. Det er helt sikkert noen relevante filmer som ikke er på listen, av forskjellige grunner. Har du noen favoritter som ble glemt, så setter jeg pris på om du sier fra!

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den april 22, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

8. Gone Girl

Regi: David Fincher

Manus: Gillian Flynn, basert på sin egen roman.

Med: Ben Affleck, Rosamund Pike, Neil Patrick Harris, Tyler Perry, Carrie Coon og Kim Dickens.

Land: USA

Spilletid: 149 min

Premiere: 03.10.14

David Fincher er på sitt beste en av de aller beste regissørene noensinne. Det er ikke dermed sant at han alltid er på det toppnivået, men filmene hans er alltid noe man kan snakke om, og han er Hollywoods «go to-guy» for beksvarte, smarte krim-thrillere. Etter å ha startet karrieren som musikkvideo-regissør, fikk han en sjanse på den tredje filmen i Alien-franchiset. Dessverre ble hans kreative visjon overkjørt av «maskineriet», og filmen skuffet etter de to sterke foreløperne. Men bare tre år senere lagde Fincher sin beste film, og min favorittkrim, Seven. Den dystre seriemorderhistorien åpnet dørene for Fincher, og etter fiffige The Game kom hans neste innertier; den fortjent bejublede Fight Club.

Mens Fight Club har vokst seg til å bli en enorm kultklassiker, så ble hans neste, Panic Room, mer av et hvileskjær, før han var tilbake på sin vanlige krimhøyde i sannhetsbaserte Zodiac. Etter den har det ikke vært samme kvalitet etter min mening, selv om The Curious Case of Benjamin Button, The Social Network og amerikaniseringen av The Girl with the Dragon Tattoo alle har et ganske høyt bunn-nivå, og alle skaper mye blest når de blir lansert. Likevel er det mest spennende med Gone Girl at det virker som et steg tilbake til de store øyeblikkene for Fincher.

Nick og Amy Dunne (Affleck og Pike) har et tilsynelatende perfekt ekteskap. Men i det Nick melder Amy savnet på deres fem-års bryllupsdag, så begynner ting å skurre. Økende press fra politiet og en mediastorm uten like gjør at idyllen begynner å slå sprekker. Nick virker mer og mer mistenksom, og det alle lurer på, er om han rett og slett har drept konen sin.

Hva mener du med "Ikke det beste valget for Batman"?!?

Hva mener du med «Ikke det beste valget for Batman»?!?

Det er vanskelig å skrive noe særlig om historien uten å avsløre interessante detaljer som helt sikkert vil ødelegge for deg som ennå ikke har sett filmen, derfor skal jeg være så kryptisk jeg klarer. Filmen er mesterlig oppbygd. Den gir oss hint og opplysninger, små dråper av mysteriet, bare for å holde tilbake store sjokkerende øyeblikk. Fincher lykkes i å holde oss publikummere i villrede om hva Nick faktisk har gjort eller ikke ganske lenge. I begynnelsen kommer det en del flashback som på meg virket ganske stivt spilt, men det blir til en viss grad forklart senere i filmen, og det meste kan tilgis når du leverer en såpass god avslutning som Gone Girl. Jeg fikk vondt i magen allerede et kvarter før slutt, og det aller siste bildet gav meg bokstavelig talt frysninger på ryggen. Det er en deilig/ekkel måte å avslutte en filmopplevelse på.

Affleck har sakte men sikkert jobbet seg opp min respekt igjen, etter en rekke forsøk på å spille helterollen i dårlige superheltfilmer, krigsfilmer og romantiske komedier. Men så viste han seg som en veldig habil regissør, lagde tre gode filmer, spilte et par gode roller i dem, og her er vi altså til der jeg vil ha Affleck. I en sårbar hovedperson, som gjerne kan framstå usympatisk mye av tiden, men egentlig virker god på bunn. Det er ikke dermed sagt at jeg friskmelder Affleck som Batman neste år, men i denne typen rolle liker jeg ham veldig godt!

Rosamund Pike leverer også formidabelt i den andre hovedrollen. Hun har kanskje mindre tid på lerretet enn Affleck, men rollen hennes er jo vel så viktig, og minst like vanskelig å spille, med mange nyanser lagt inn. Samtidig som vi har flinke folk i birollene. Mange av dem ikke de store stjernene, men Fincher er flink på å velge folk han vet kan gjøre det som han vil, så slipper han samtidig for mye stjernenykker. Et potensielt problem på forhånd var om Neil Patrick Harris ville kunne spille noe i en film uten at jeg tenkte Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Stort sett går det heldigvis fint. Jeg klarte ikke å legge det helt vekk, men når scenene drar seg til, så glemmes også hans tidligere roller.

Fotografiet er som vanlig i en Fincher-film elegant (han har jobbet med fotograf Jeff Cronenweth siden Fight Club). Ikke direkte flashy, ganske dystre og mørke lyssettinger (vi kjenner oss igjen i Fincher generelt, og Zodiac/Seven spesielt). På musikksiden samarbeider han igjen med Trent Reznor, og soundtracket er stemningsskapende som bare det, det.

Jeg må konkludere med at Fincher er tilbake i storform, og har laget sin tredje beste film, kun slått av Seven og Fight Club. Gone Girl er nominert til 4 Golden Globes neste år, og kommer nok til å dukke opp i noen Oscar-kategorier også, vil jeg tro.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (157 139 stemmer, plassert som den 93. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: Står ikke karakter.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: –

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Både Audun Quattro, Dabju, Oda to Joy og Dr. Ottar Karsten Hostesaft hadde Gone Girl i sin topp fire, og tre nye deltakere mister sin drøm om å ha tippet fire av fire riktige. Trist, men sant. Det er nå kun Maria-Manah og fjorårets vinner Toejam som har den muligheten ved like, og de har KUN The Wolf of Wall Street som felles film, begge med den på første plass. Blir det en av de to, eller vil en av de andre slå tilbake?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Noen tanker om gode og dårlige filmtrailere.

I mitt virke som filmnerd blir det en del kinobesøk. Før hver film vises det som regel et par trailere, og når du har såpass høy frekvens på kinobesøkene som meg, så ser du gjerne de samme trailerne om igjen en del ganger. Det jeg umiddelbart legger merke til, er den sprikende kvaliteten på underholdningsverdien i traileren. Noen kan jeg se utallige ganger og få frysninger på ryggen likevel, mens andre er kjedelige omtrent 30 sekunder ut i første møte. Og da jeg her en dag ble servert min vanlige to-retters trailer-meny og innså at den var delt opp i høstens klart dårligste trailer, etterfulgt av en av de aller beste, begynte jeg å fundere på hva som var hemmeligheten.

La oss først ta den dårlige. Jeg vet det kan virke avskrekkende at jeg har utropt den som høstens store taper allerede, men prøv å gå inn med et åpent sinn. Jeg gir deg: Love, Rosie.

Hvorfor fungerer ikke dette? Er det fordi det er en klisjefylt film vi har sett mange mange (mange) ganger før (la gå, det er jo ganske lenge siden AUGUST…)? Ja, litt, men ikke egentlig. Det er heller ikke fordi det virker som en umorsom komedie. Eller fordi alt ser ut som om det er blitt gjort etter en oppskrift, helt ned til de fotogene pappfigurene de har stilt opp til hovedrollene sine. Det er fordi at etter å ha sett disse to minuttene, er det ikke lenger nødvendig for meg å se filmen, jeg vet uansett hva som skjer.

La oss gå gjennom det vi har lært:

Rosie og Alex er bestevenner, men Alex er forelsket i henne. Han er utrolig dårlig til å skjule det, men Rosies karakter er enten blind eller ondskapsfull. Hvilken av de to går ikke traileren inn på, så det er nok noe som utdypes i filmen.

"Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt."

«Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt.»

Så kommer den morsomme delen, der det pinlige kondom-uhellet foregår! Heldigvis blir det ikke for pinlig eller morsomt, siden avsløringen foregår i en telefonsamtale. Uansett, umiddelbart går vi videre til viktige nyheter. Alex har fått plass på Harvard i Boston! Rosie skal vel bli med? Å nei, nyheten hennes var at hun var gravid!

Alex reiser til USA. Rosie får et barn. De savner hverandre. Alex får en kjæreste, noe vi får vite ved at kjæresten annonserer ekteskapet de skal inngå. Rosie innser hvor dum hun har vært. Men det er ikke slutt! Rosie avholder sin monolog, der hun endelig forteller Alex at hun egentlig elsker ham.

Hva er igjen av denne filmen? Kun Alex sitt endelige valg. Filmen i seg selv kan jo vokse til å i beste fall bli en helt grei romantisk dramedie, men traileren er noe av det mest lettvinte jeg har sett.

Så videre til det som møtte meg rett etterpå, og som selvsagt ble enda bedre sett i sammenheng med min nylige forferdelige opplevelse. David Finchers nyeste krim-thriller: Gone Girl.

Jeg liker virkelig godt hvordan de forskjellige virkemidlene brukes til å endre vår oppfatning av historien i løpet av denne ganske effektive traileren. Fra en start der vi skal lete etter en savnet dame, før mer og mer ukoselige glimt fra eksteskapet bygger opp til et glimt fra en krangel, og etter det får vi intense øyeblikk fra politiets, medias og folkets mistanke til damens ektemann, spilt av Ben Affleck. Og i det det sjokkerende avsltuningsbildet av kvinnens druknede lik fader over i tittelen, og vi hører Afflecks insistering på at han er uskyldig, så er det ikke en avsløring, men en påminnelse om hva som er det interessante spørsmålet i denne filmen. Gjorde han det? Og i forhold til dette spørsmålet er denne traileren i en perfekt balansegang. Hvor skal man klippe vekk fra den krangelen der mannen tilsynelatende skal til å utøve vold mot kona si? Det er snakk om noen få frames fra eller til, så har publikum «bestemt» seg for at han er skyldig, noe de selvsagt vil unngå. Musikken er også et bra valg. En klassisk kjærlighetsballade, men legg merke til hvordan den utover i traileren får flere innslag av forvridde toner og ubehagelige effekter.

Så klart er disse to trailerne for filmer i veldig forskjellige sjangre, men det interessante er at begge filmene er basert på bøker. Derfor er det en god del mennesker som vet hvordan hver historie slutter. Men er det grunn nok til å avsløre det i reklamen når det skal lages film? Jeg syns ikke det. Poenget er i hvert fall at en av disse filmene får jeg veldig lyst til å se, og det har ingenting med sjanger å gjøre, det handler om hvor dyktige de som har laget reklamen er.

Til slutt, et par andre trailer-godbiter fra den siste tiden:

 
Kommenter innlegget

Posta av den oktober 2, 2014 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 4

Da er jeg tilbake igjen, for å gi nettopp deg det neste innlegget. Kun 4 igjen. Det er ikke særlig mange. Vi hopper på toget og drar i fløyta. Den 4. beste filmen jeg har sett er

Se7en (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114369/

Regi: David Fincher

Manus: Andrew Kevin Walker

Med: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey.

Spilletid: 127 min

Nok en gang er det altså David Fincher som er regissøren. Han ble presentert tidligere i denne listen i innlegget om Fight Club, og har også laget Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Han er da naturlig nok en av mine favoritter, og Se7en er etter min mening det aller beste han har laget.

Hovedrollene spilles av Brad Pitt, også i Fight Club og Snatch (min omtale) og Morgan Freeman, også kjent fra The Shawshank Redemption og The Dark Knight (min omtale). I tillegg har vi Gwyneth Paltrow, kona til Coldplay-vokalist Chris Martin, men også en god skuespillerkarriere, med for eksempel Iron Man og The Talented Mr. Ripley, og Kevin Spacey, kjent fra The Usual Suspects (min omtale) og American Beauty.

Se7en handler om to politimenn på jakt etter en syk seriemorder. David Mills (Pitt) er ny i jobben, og får William Somerset (Freeman) som en slags mentor. Det varer ikke lenge før de begynner å finne lik, alle myrdet på forferdelige, utenkelige måter. Etterforskningen fører dem frem til motivet bak mordene. Det virker som om morderen dreper folk som begår en av de sju dødssyndene, ved å overdrive dødssynden så mye at de dør av det. Og som om ikke det var nok, så kan det vise seg å være risikabelt å komme for nær en person som er såpass mentalt ustabil…

Dette er det jeg vil kalle den ultimate thrilleren. Bare for å starte kan jeg nevne stemningen. Det er mye mørkt og dystert, det regner ofte, tett. Lyssettingen er ganske low-key, vi får en slags noir-stemning på hele filmen. Visuelt sett ser den altså helt fantastisk ut.

Så kommer vi til skuespillet. Jeg syns det er Brad Pitt’s beste film, og Morgan Freeman gjør en veldig god jobb. Paltrow gjør det godt nok til sitt formål. Rosinen i pølsa er som så ofte Kevin Spacey, som er en av de beste skuespillerne som er der ute. Han håndterer skurken på en veldig bra og skremmende kald måte, sannsynligvis hjulpet en del av manuset, men likevel.

Historiemessig så er det jo et veldig fascinerende konsept, og et av de bedre i forhold til andre filmer om seriemordere. Åstedene er utrolig ekle og fæle, som de må være for å gi oss den rette mengden avsky mot morderen. Men det som er det beste med historien er utvilsomt slutten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er den beste slutten jeg vet om. Den aller beste slutten jeg har sett. Skuespillet er helt fantastisk, og måten twisten blir bygd opp på er helt unik. Vi blir med på forskrekkelsen til karakterene, og når alt er over, henger det sammen på en perfekt måte. Bra gjort av David Fincher å ha laget 3 filmer med twister i slutten (denne, Fight Club og The Game), hvor alle er bra, og folk aksepterer det glatt (det gikk jo ikke like bra for M. Night Shyamalan). Bare for å fullføre tanken min, så har jo da også Se7en den beste sluttreplikken, som summerer opp budskapet til filmen.

Det var då åpningstekstene, som også er blant de beste jeg vet om. Vi får se morderen jobbe med «loggboken» sin i en bra klippet montasje, med veldig passende musikk. Du får en slags følelse av uhygge, som så blir gjennomført i hele filmen. Effektivt.

Se7en ble kun nominert til en Oscar, for Beste klipp. Her føler jeg den ble skikkelig snytt. Det hadde vært på sin plass med nominasjoner for Beste film (Babe ble nominert!), Beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt), Beste mannlige birolle (Kevin Spacey, som rett nok vant den prisen, for The Usual Suspects, men burde blitt nominert for denne også), Beste Regissør (nok en gang, Babe. Var virkelig den sååå bra?), og de kunne gjerne slengt med en for Beste kinematografi og Beste manus direkte for film også.

I det minste blir Se7en anerkjent av folket. På IMDb har den en rating på 8.6/10 med 209 002 stemmer. Det plasserer den på 34. plass på top 250. Som alltid presenterer jeg traileren nedenfor. Den er ganske bra, men klarer likevele ikke å yte filmen det den fortjener i det hele tatt. Dette er en film jeg virkelig har lyst til at du skal se, gjerne en gang til.

Hva er din mening om den ultimate thrilleren? Legg igjen en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den oktober 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 14. desember del 1

Forklaring på hvorfor det er to deler av 14. desember finner du i innlegget over.

Men først, en kanskje litt klarere prioritering av den lille konkurransen vi har gående her. DU må kun tippe hva som blir de fire øverste filmene i denne julekalenderen, uavhengig av rekkefølge! Og jeg annonserer herved at premien blir en ”New Energy”-sjokolade!!! Helt seriøst! Siste frist får bli 15. desember (ja, i morgen), ellers begynner det å bli litt lett å tippe.

Det er 14. desember, og her er den 12. beste filmen 2007:

#12 – Zodiac

http://www.imdb.com/title/tt0443706/

Trailer:

Regi: David Fincher

Manus: James Vanderbilt og Robert Graysmith (bok)

Med: Jake Gyllenhaal, Mark Ruffalo, Anthony Edwards, Robert Downey Jr. og Brian Cox

Spilletid: 158 minutt

David Fincher er en av mine absolutte favoritt-regissører, og når man ser på filmografien han, burde ikke det være noen overaskelse: Alien3, Se7en (et mesterverk av en thriller), The Game, Fight Club (også et mesterverk) og Panic Room, i tillegg til en haug med musikkvideoer for hun, han, de, hun og….ja, han.

Zodiac handler om tre menn og deres jakt for å finne ut hvem seriemorderen Zodiac var. Det er basert på en sann historie om en morder som herjet i San Fransisco-området på 70-tallet. Han hadde ikke noe spesielt mønster for drapene sine, men han la igjen kryptiske hint i form av koder på åstedene. Robert Graysmith, som har skrevet boken som og er grunnlag for denne filmen, er en tegneserietegner i en avis, men han klarer å løse kodene. I tillegg følger vi med en etterforsker og en reporter.

Som tag-linen til filmen sier, ”There’s more than one way to lose your life to a killer.”. For å ta problemet med filmen først, de fanget jo aldri Zodiac-morderen virkeligheten, så du vet de ikke kommer til å gjøre det i filmen heller. Det handler derfor mer om hvordan å bli besatt av en sak, på en måte kan ta livet ditt. Dette gjør jo at du hele tiden har en litt utilfreds følelse, for du vet det ikke vil få en fin løsning på slutten. Så det kan jo diskuteres om stoffet er noe særlig bra å lage film av.

Men når det er sagt, så er det meste annet helt genialt. Skuespillet er eksemplarisk, spesielt Robert Downey Jr. beviser nok en gang at han har det som trengs. I tillegg er filmen filmet helt digitalt. Det ser spesielt ut, men jeg liker absolutt den stilen.

De mordscenene som er med, i tillegg til en kjellerscene, er utrolig spennende og intense. Jeg mener, den linja som sies på slutten av traileren; ”I’m not the Zodiac, and if I was, I certainly wouldn’t tell you…”. Den barre renner over av skummelhet og spenning, i min mening. Et av drapene, som bli gjort med knivstikking, er også så realistisk og fælt at det er vanskelig å se på.

Så denne filmen er en litt lang affære (2,5 timer), som går fra det litt uinteressante til neglebitende spenning. Hvis du liker sjangeren, er det definitivt verdt å se.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10 (men kan kanskje rykke opp til 9/10 når jeg ser den igjen)

Andres dom:

IMDb: 7.9/10

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse, ytterst rart og merkelig og også underlig i tillegg, kan jeg legge til, og nevne, og til og med bemerke.

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 10, og les plass nummer 11 rett ovenfor her! (viss du ikke allerede har gjort det)

 
3 kommentarar

Posta av den desember 14, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,