RSS

Stikkordarkiv: interessant

Julekalender 2011: 8. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

17. Contagion

Regi: Steven Soderbergh

Manus: Scott Z. Burns

Med: Matt Damon, Kate Winslet, Jude Law, Laurence Fishburne, Marion Cotillard og Gwyneth Paltrow.

Land: USA/De Forente Arabiske Emirater

Spilletid: 106 min

Premiere: 28.10.11

Steven Soderbergh er det en godt kan kalle en stjerneregissør, med stor suksess i Hollywood. Mest i vinden var han nok rundt årtusenskiftet, da han var aktuell med både Erin Brokovich og Traffic (han vant Beste Regissør-Oscar for sistnevnte, men var også nominert til samme pris i det samme året for førstnevnte). Etter det har han laget Ocean’s Eleven, Twelve og Thirteen, den artige The Informant! og den ambisiøse storfilmen om Che Guevara, delt i en Part One og en Part Two. Manusforfatteren Scott Z. Burns har også jobbet med Soderbergh på nevnte The Informant!, i tillegg til å ha vært med på å skrive den tredje filmen om Jason Bourne, superagenten med hukommelsestap, The Bourne Ultimatum.

En amerikansk dame har vært på forretningsreise i Hong Kong. Hun føler seg ikke helt bra, men verken hun eller mannen har noen mistanke om noe annet enn en vanlig forkjølelse. Plutselig får hun et anfall, og selv om hun fraktes til sykehuset, er det for sent. Dermed er en ny epidemi satt i gang. De ansatte ved den amerikanske sykdomskontrollen må prøve å kartlegge spredningen av viruset, finne ut hvordan det er bygd opp og forhåpentligvis finne en kur. Etter hvert blir flere og flere smittet, og samfunnet presses til mer og mer ekstreme reaksjoner. Samtidig mener en frilansjournalist at han har en sak å skrive om den suspekte legemiddelindustrien.

Gjør-det-selv austronaut-sett, 199,- på Europris.

Som i Traffic bruker Soderbergh mange forskjellige, men sammenhengende historier til å drive filmen sin videre. Her får vi både de store strategiske planenepå regjeringsnivå og den mer menneskelige siden gjennom Matt Damons framstilling av mannen til det første (amerikanske) offeret. Når vi så blander inn WHO-ansatte på tur til Hong Kong for å finne smittekilden og overvære kaoset, og konspirasjonbloggere som muligens gjør mer vondt enn godt, så har vi en film holder stødig fart gjennom hele turen.

Det er jo til tider skremmende realistisk. Vi har heldigvis sluppet unna såpass store pandemier til nå i den moderne vestlige verden, men det er så og si ingenting med denne fortellingen som man betviler kunne skjedd innen et år eller så. Derfor er det svært interessant å se hendelsene spille seg ut, filmen føles av og til som en dokumentar spilt inn før det den handler om skjedde.

Det tekniske er meget bra, og vi får noen skikkelig gode skuespillerprestasjoner med på kjøpet også. Matt Damon er et høydepunkt, sammen med Kate Winslet og Jude Law. Og for fans av serien Breaking Bad er det hyggelig å se at det er plass til Bryan Cranston på det store lerretet også.

Filmen avsluttes (uten å avsløre noe) med en slags prequel til seg selv, en sekvens som gir oss starten på viruset vi har sett følgene av, og selv om vi for lengst har puslet sammen det meste av sammenhengen, er det et lekkert gjennomført grep. Gir publikum den helt rette stemningen til å avslutte en meget god film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (23 162 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
4 kommentarar

Posta av den desember 8, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds (3), The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire,  It Might Get Loud, Inglourious Basterds (3) og District 9 (6).

Det er lille julaften, og du får den nest beste filmen 2009:

2. It Might Get Loud

Regi: Davis Guggenheim

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Jimmy Page, The Edge pg Jack White.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Premiere: Foreløpig ingen norsk premiere.

It Might Get Loud var en av filmene jeg så på filmfestivalen i Berlin i februar. Det var andre gang den ble offisielt vist, og første gang i Europa. Før filmen begynte kom regissøren og The Edge opp og snakket litt om filmen, og jeg skal ikke nekte for at jeg var litt starstruck over å se en film i samme sal som gitaristen i det som nok er mitt favorittband. Når det gjelder Davis Guggenheim, så er nok det mest kjente han har laget klimadokumentaren til Al Gore, An Inconvenient Truth.

It Might Get Loud er den elektriske gitarens historie sett gjennom tre generasjoner med musikere. Jimmy Page fra Led Zeppelin og the Yardbirds, The Edge fra U2 og Jack White fra The White Stripes og the Raconteurs. Guggenheim blir med dem til steder de kommer fra, steder de har laget musikken sin, og snakker med dem om inspirasjoner og minner. Så ender de altså opp sammen, i et stort varehus. Der snakker de tre sammen en stund, før de til slutt har en jam session.

Jeg syns det er et veldig fint utvalg av artister her. Jimmy Page, med den klassiske rocken fra 60- og 70-tallet. The Edge, med mindre fokus på gitarsoloer, og mer på hva slags lyder en faktisk kan få ut av gitaren ved hjelp av forskjellig teknologi. Jack White, som nok er den jeg på forhånd kanskje likte minst, men som er en utrolig interessant person.

Bytt ut gitarene med banjoer, og du har en det en mexican standoff burde være.

Filmen er full av øyeblikk som er gode i seg selv. Triste historier, morsomme situasjoner. Jimmy Page som forteller om og hører på favorittsangen sin. The Edge som viser hvor lite han egentlig spiller under Elevation. Jack White som bygger seg en liten gitar av tre, spiker og en flaske. Scenene med Jack White har fått litt ekstra dramatiske virkemidler. De er mer stiliserte, og han har også med seg en liten gutt som ser ut som en liten versjon av ham selv.

Musikken er selvfølgelig i fokus, og for en musikk! Utrolig mye bra i denne filmen. Av gamle konsertbilder, så var det et høydepunkt for meg med U2-klippene, siden det er de jeg liker klart best av de involverte. Men for all del, når de tre spiller sammen mot slutten, så tar det det hele opp på et nytt nivå.

Kort sagt så er det gøy å høre på historiene disse legendene forteller. De er så karismatiske, så lidenskapelig opptatt av musikken. Det var en av de kuleste kino-opplevelsene jeg har hatt, og vi klappet både lenge og vel etter at rulleteksten var gått. En rulletekst som for øvrig ble akkompagniert av en veldig fin versjon av sangen The Weight, originalt av The Band.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (766 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
6 kommentarar

Posta av den desember 23, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

20. Blod & Ære

(av mangel på IMDb-side (!), linker jeg til filmweb på denne)

Regi: Håvard Bustnes

Manus: Bjørn-Erik Hanssen og Håvard Bustnes

Med: Ole Klemetsen m/familie og diverse motstandere og støttespillere.

Land: Norge

Spilletid: 85 min

Blod & Ære er en norsk dokumentar om Team Klemetsen. Om Ole Klemetsen sin ferd oppover i boksesystemet, konflikter med det norske bokseforbundet, familiens sigøynerrøtter og det familien driver med nå, nemlig å jobbe som omreisende musikanter.

Jeg føler ikke jeg trenger mer beskrivelse av handlingen. Jeg visste egentlig veldig lite om Ole Klemetsen sin karriere på forhånd. Jeg fulgte ikke noe særlig med på boksing når han hadde sin storhetstid, så det var mest at jeg kjente navnet, og så stoppet det med det. Så når jeg nå fikk et første innblikk i disse fantastiske historiene, så ble jeg ganske engasjert, og i tillegg var jeg jo ikke sikker på hvem som skulle vinne kampene de viste klipp fra.

Sportsdokumentarer fungerer ganske bra på meg, siden jeg er generelt sportsinteressert. Men denne dokumentaren handler om mer enn sport. Det viktigste er nemlig forholdet mellom Ole og faren, som trente ham gjennom det meste av karrieren. Nå reiser de som sagt rundt og spiller i bryllup og lignende sammen med Ole’s bror. Det gjøres noen herlige kontrastklipp mellom luksuslivet i Las Vegas til musikantlivet på bygde-Norge.

Men selv om filmen både rører og til tider er veldig morsom, så er det sportsklippene som jeg husker best, og for eksempel det vi ser i traileren, der faren synger mobbesang til en motstander, som så tar av og hopper på han.

Det som trekker ned er det at det blir litt langsomt for min smak, til tross for at filmen kun varer i 1 time og 25 minutter. Det blir fokusert for mye på sigøynerdelen, som jeg mister litt interessen for etter hvert. Men for all del, den beste dokumentaren jeg har sett på veldig lenge, og jeg anbefaler den både sterkt og varmt.

Filmen vinner litt priser, blant annet vant den Amandaprisen for Beste dokumentar i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: Som sagt ikke noen side for filmen, verken på tittel, Ole Klemetsen eller regissøren. Første gang jeg har opplevd det.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

Legg gjerne igjen en kommentar, selv om jeg tror det er få lesere som har sett denne. Dere burde!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,