Julekalender 2018: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

24. Hearts Beat Loud

Regi: Brett Haley

Manus: Brett Haley og Mark Basch.

Med: Nick Offerman, Kiersey Clemons, Blythe Danner, Toni Collette, Sasha Lane og Ted Danson.

Land: USA

Spilletid: 97 min.

Premiere: 26.01.18 (USA)

Regissør Brett Haley er et ukjent navn for meg, men når du ser over filmografien hans så får jeg ikke veldig dårlig samvittighet. Han har laget en rekke kortfilmer i årene siden 2005. I 2015 kom I’ll See You in My Dreams, med en rekke kjente skuespillere. Han fortsatte samarbeidet med en del av dem i The Hero to år senere, før vi altså kom til dagens kalenderfilm i år.

Frank Fisher (Offerman) er tidligere musiker som nå driver platebutikk. Datteren hans, Sam (Clemons), skal snart av gårde til college, og Frank prøver å utnytte tiden godt før han «mister» henne. De har jevnlige jam sessions, og liker veldig godt å spille inn musikk sammen. Frank legger ut en sang de har laget sammen på Spotify, og når han plutselig hører den spilt over anlegget på en lokal kafe, så får han lyst til å satse på sitt nye band. Avgjørelsen er unektelig også farget av frykten for at platebutikken går for dårlig, og problemer med å betale leien. Sam er derimot ikke like interessert i å utsette utdannelsen sin, spesielt ikke for å spille i band med faren sin.

Dette er filmen du ser den kvelden du trenger en skikkelig feel-good-opplevelse. Et far-datter-forhold spilt med skikkelig god kjemi. Mange vil nok dra kjensel på Nick Offerman fra hans 125 episoder i komiserien Parks and Recreation. Dette er en helt annerledes karakter for ham å spille, men han viser at han har grei nok rekkevidde til å klare seg bra her. Ellers finner vi jo mange kjente fjes her, med Blythe Danner (svigermor i Meet the Parents) som Franks mor, Toni Collette som utleieren og Ted Danson (Cheers) som passende nok eier en bar.

Kiersey Clemons er fantastisk, og filmens høydepunkt. Hun klarer seg både i morsomme og alvorlige øyeblikk. Spesielt scenene sammen med Sasha Lane (som hun er forelsket i) er veldig fine. I tillegg har jo Kiersey en nydelig sangstemme, og fremfører sangene i filmen selv. Tittellåten har umiddelbart blitt et fast innslag på min spilleliste, og jeg anbefaler generelt soundtracket de har skapt her. Selvsagt blir effekten av sangene enda bedre når de slås sammen med den koselige historien.

Hearts Beat Loud har vunnet noen mindre priser på filmfestivaler rundt omkring, men dette er nok ikke filmen som plukker de store prisene uansett. Dette er en gjennomført feel-good-film som leverer mye varme, en del latter og til og med noen rørende øyeblikk.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,9/10 (3 704 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 91% fresh

VG: Ingen anmeldelse

Dagbladet: Ingen anmeldelse

Filmåret 2009 rangert

Godt nyttår! Jeg starter 2010 med å gi deg, leseren, den fulle listen over filmene jeg så på kino i 2009. I tillegg til disse filmene så jeg også Avatar, men siden kalenderen var avsluttet, så gir jeg heller Avatar en plass på listen for 2010, og mulighet til å vær med i neste kalender.

Men nok snikksnakk, her er den komplette listen på det som til slutt ble 71 filmer, delt inn etter hvor god karakter jeg gav dem.

9/10:

1. Slumdog Millionaire
2. It Might Get Loud
3. Inglourious Basterds
4. Frost/Nixon
5. The Hangover
6. District 9
7. The Wrestler
8. La Journée de la jupe

8/10:

1. Milk
2. Watchmen
3. A Serious Man
4. Taken
5. Yes Man
6. A Christmas Carol
7. Star Trek
8. Jernanger
9. The English Surgeon
10. The Hurt Locker
11. Capitalism: A Love Story
12. State of Play
13. The Yes Men Fix the World
14. Whatever Works
15. Man on Wire
16. Mammoth
17. De Ofrivilliga

7/10:

1. I Love You, Man
2. Public Enemies
3. Funny People
4. Harry Potter and the Half-Blood Prince
5. Looking for Eric
6. The Reader
7. Upperdog
8. The Curious Case of Benjamin Button
9. Changeling
10. Brüno
11. Terminator Salvation
12. Män som hatar kvinnor
13. Flickan som lekte med elden
14. Luftslottet som sprängdes
15. X-Men Origins: Wolverine
16. Knowing
17. The International
18. Coraline
19. Revolutionary Road
20. Valkyrie

6/10:

1. Zombieland
2. Night at the Museum: Battle of the Smithsonian
3. Che: Part One
4. Angels and Demons
5. G.I. Joe: The Rise of Cobra
6. Transformers: Revenge of the Fallen
7. Yatzy
8. Sammen

5/10:

1. 2012
2. Nord
3. Paranormal Activity
4. Surrogates
5. Law Abiding Citizen
6. Rottenetter
7. Gamer
8. Bronson

4/10:

1. Død Snø
2. Bedtime Stories
3. The Taking of Pelham 123
4. Transporter 3

3/10:

1. Revanche
2. Seven Pounds
3. The Spirit

2/10:

1. Couples Retreat
2. Absolute Evil

1/10:

1. Rage

Litt statistikk

La oss se på gjennomsnittet på karakterene filmene i årets kalender fikk fra forskjellige kilder.

DHF: 8.32/10

IMDb.com: 7.72/10

Dagbladet: 7.62/10

VG: 7.46/10

Jeg har gitt litt dårligere karakterer i år enn i fjor, mens både IMDb.com og avisene er mer enige med meg i hvor gode kalenderfilmene jeg har valgt ut er i år. Jeg syns nok filmene i år var litt dårligere enn i det forrige, da The Dark Knight, No Country for Old Men og There Will Be Blood alle var bedre enn årets førsteplass. Men det har likevel vært mye gode opplevelser i kinosalen i dette siste året i tiåret.

Årets mest overvurderte filmer (i forhold til imdb):

Seven Pounds, Zombieland, Paranormal Activity, Nord, The Curious Case of Benjamin Button.

Filmene jeg hadde stor tro på, men som ikke leverte like bra som forventet:

Public Enemies, Terminator Salvation, Che: Part One.

Jeg har lyst til å avslutte med denne utrolig stilige videoen fra Youtube, som trekker fram noen av høydepunktene fra filmåret 2009:

Om det er noe du er uenig med, ikke nøl med å si fra! La det filmiske 2010 begynne!

R, somage 1/10

Julekalender 09: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds (3), The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire,  It Might Get Loud, Inglourious Basterds (3) og District 9 (6).

Det er lille julaften, og du får den nest beste filmen 2009:

2. It Might Get Loud

Regi: Davis Guggenheim

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Jimmy Page, The Edge pg Jack White.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Premiere: Foreløpig ingen norsk premiere.

It Might Get Loud var en av filmene jeg så på filmfestivalen i Berlin i februar. Det var andre gang den ble offisielt vist, og første gang i Europa. Før filmen begynte kom regissøren og The Edge opp og snakket litt om filmen, og jeg skal ikke nekte for at jeg var litt starstruck over å se en film i samme sal som gitaristen i det som nok er mitt favorittband. Når det gjelder Davis Guggenheim, så er nok det mest kjente han har laget klimadokumentaren til Al Gore, An Inconvenient Truth.

It Might Get Loud er den elektriske gitarens historie sett gjennom tre generasjoner med musikere. Jimmy Page fra Led Zeppelin og the Yardbirds, The Edge fra U2 og Jack White fra The White Stripes og the Raconteurs. Guggenheim blir med dem til steder de kommer fra, steder de har laget musikken sin, og snakker med dem om inspirasjoner og minner. Så ender de altså opp sammen, i et stort varehus. Der snakker de tre sammen en stund, før de til slutt har en jam session.

Jeg syns det er et veldig fint utvalg av artister her. Jimmy Page, med den klassiske rocken fra 60- og 70-tallet. The Edge, med mindre fokus på gitarsoloer, og mer på hva slags lyder en faktisk kan få ut av gitaren ved hjelp av forskjellig teknologi. Jack White, som nok er den jeg på forhånd kanskje likte minst, men som er en utrolig interessant person.

Bytt ut gitarene med banjoer, og du har en det en mexican standoff burde være.

Filmen er full av øyeblikk som er gode i seg selv. Triste historier, morsomme situasjoner. Jimmy Page som forteller om og hører på favorittsangen sin. The Edge som viser hvor lite han egentlig spiller under Elevation. Jack White som bygger seg en liten gitar av tre, spiker og en flaske. Scenene med Jack White har fått litt ekstra dramatiske virkemidler. De er mer stiliserte, og han har også med seg en liten gutt som ser ut som en liten versjon av ham selv.

Musikken er selvfølgelig i fokus, og for en musikk! Utrolig mye bra i denne filmen. Av gamle konsertbilder, så var det et høydepunkt for meg med U2-klippene, siden det er de jeg liker klart best av de involverte. Men for all del, når de tre spiller sammen mot slutten, så tar det det hele opp på et nytt nivå.

Kort sagt så er det gøy å høre på historiene disse legendene forteller. De er så karismatiske, så lidenskapelig opptatt av musikken. Det var en av de kuleste kino-opplevelsene jeg har hatt, og vi klappet både lenge og vel etter at rulleteksten var gått. En rulletekst som for øvrig ble akkompagniert av en veldig fin versjon av sangen The Weight, originalt av The Band.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (766 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!