RSS

Stikkordarkiv: 2009

9 år med middelmådige filmanmeldelser: Historien om DHFs julekalender, del 2.

I anledning det 10. året med nedtelling av årets beste kinofilmer på denne siden tar vi en nostalgisk vandring gjennom årene som har vært. I dette innlegget tar vi for oss 2008 og 2009. For starten (og 2007) går du her.

2008

Kalenderens andre år var et meget bra filmår, og utvalget økte til 83 kinofilmer for meg å velge fra. Den norske filmen slo godt fra seg, med titler som Mannen som elsket Yngve, DeUsynlige, Max Manus og Ole Klemetsen-dokumentaren Blod og Ære. Marvel-filmene startet sitt herredømme over billettinntektene med Iron Man, selv om det ikke var den beste superhelt-filmen fra 2008. Det kommer vi tilbake til.

I Am Legend, med Will Smith i hovedrollen, skapte en del debatt blant enkelte av kalenderens lesere. Var det egentlig en god film? Undertegnede, som jo er autoritet i dette forumet, var bestemt på at svaret var ja. Johnny Depp var morderisk barberer i musikalen Sweeney Todd, men de virkelig rare konseptene fikk vi med filmer som M. Night Shyamalans The Happening (plantene vil drepe oss) og 10 000 BC (mammuter bygde pyramidene i Egypt).

Filmen du dessverre ikke så dette året: Hot Rod

En av de mest gjennomført tullete filmene jeg kjenner til, og den traff meg som bare det. Klatret helt til 6. plass i kalenderen, og jeg har kanskje ikke alle med meg i min kjærlighet for den. Hot Rod er laget av de samme artigperene vi finner i gruppen Lonely Island, og vet å helhjertet omfavne en latterlig ide og spille den helt ut. Scenen der Rod sinna-danser i skogen og så faller i et par minutter høres unektelig idiotisk ut, men er blant de fem tingene jeg har ledd mest av på kino.

De dårligste tre:

Funny Games US

funny-games-u-s-michael-pitt-6396814-500-281

Jeg har funnet ut at den anerkjente regissøren Michael Haneke egentlig ikke er min kopp med te. Her gjenskaper han sin østerriske film ti år senere, så og si bilde for bilde. Etter en langdradd og ubehagelig affære nekter Haneke oss en avslutning ved å bryte den fjerde veggen og ta bort all evne jeg hadde til å leve meg inn i historien. Med vilje, men ikke for meg.

Lønsj

lønsj.jpg

I ett år der jeg allerede har skrytt av flere norske filmer, var dette motstykket. En slags domino-brikkene faller-historie som aldri fungerte for meg. Men for frisyre-historikere er jo Aksel Hennies sveis et ekte funn.

Ploy

ploy

Jeg husker ikke helt hva denne filmen handler om, for å være ærlig, men jeg er nokså sikker på at den varer i 7 timer og 45 minutter.

De beste fire:

4. Cloverfield

cloverfield-1280ajpg-19c249_1280w

Den mystiske monster-filmen som var veldig hemmelighetsfull med detaljene om seg selv før den kom ut. Filmet fullstendig med håndholdte kamera (i hendene til karakterene) ble den litt slitsom for enkelte, men jeg syntes det var et effektivt virkemiddel denne gangen.

3. There Will Be Blood

there-will-be-blood

Paul Thomas Andersons film om den hensynsløse oljemannen Daniel Plainview er en film du ikke klarer å ta øynene fra. Daniel Day-Lewis leverer en skremmende rolletolkning, og med tanke på at han ofte bare forblir i rollen under hele produksjonen, må det ha vært et litt slitsomt filmsett å jobbe på.

2. No Country for Old Men

Denne intense thrilleren fra Texas har en fantastisk skurk, spilt av Javier Bardem. Med skremmende frisyre lar han folks skjebne være opp til en mynt mens han desperat jakter på en koffert full av narkotika-penger, tilfeldigvis i hendene på vår hovedperson. En av de aller beste filmene fra Coen-brødrene, og mer enn det bør det ikke være nødvendig å si.

1.  The Dark Knight

Som lovet tidligere, Iron Man var ikke den beste superhelt-filmen i 2008. The Dark Knight er så bra at den rett og slett er den beste superhelt-filmen noensinne. Det er heller ingenting som har nådd dette nivået i de 8 årene siden. Christopher Nolan tar back-to-back-wins ved å regissere kalendervinnerne to år på rad, sannsynligvis den største æren i hans karriere.

Konkurransevinner: Ottar Karsten Hostesaft (gjettet 1., 2., 3. og 5. plass)

2009

Inn i kalenderens tredje år, og jeg så 71 filmer på kino. Reiste til filmfestivalen i Berlin på studietur, noe som endte med filmer både i topp og bunn av listen min. Det var også dette året Jernanger kom ut, en film jeg hadde gleden av å jobbe i praksis på som produksjonsassistent. Andre norske filmer som kom ut inkluderer Død Snø og Upperdog.

2009 var ansvarlig for starten på noen filmserier. Vi fikk det relativt lite skremmende første møtet med Paranormal Activity, en ny start på Star Trek, Liam Neeson i Taken og ikke minst The Hangover.

Filmen du dessverre ikke så dette året: De Ofrivilliga

En film som falt rett utenfor kalenderen, på en 25. plass, men den passer veldig godt inn som en skjult skatt. Ruben Östlund har en veldig distinkt stil, der han utforsker sosiale situasjoner med et observerende kamera. Stikkord er overbevisende realistisk skuespill og pinlige situasjoner. Til tider ubehagelig å se på, men ulikt det meste andre du vil se, på en veldig positiv måte.

De dårligste tre:

Couples Retreat

couple-retreat

En fin gjeng med skuespillere i en brutalt umorsom komedie.

Absolute Evil

absolute-evil

Hentet fra filmfestivalen i Berlin, dette var den nest mest negative kino-opplevelsen der nede. På førsteplass finner vi…

Rage

rage

Også sett i Berlin. Minimalistisk film, kun basert på intervjubilder med karakterene. Delt inn i kapitler som «My first day», «My second day», osv, og publikum jublet i salen da tittelen «My last day» dukket opp på skjermen. Utrolig frustrerende film.

De beste fire:

4. Frost/Nixon

frostnixon.jpg

Ypperlig film om intervjuet mellom David Frost og Richard Nixon etter Watergate-skandalen.

3. Inglourious Basterds

inglourious-basterds

Tarantino lager spaghetti-western kamuflert som krigsfilm, med et lag med jøder som faktisk ender opp med å drepe Hitler. Høydepunktet er nok Christoph Waltz som den flerspråklige SS-offiseren Hans Landa. That’s a bingo!

2. It Might Get Loud

it-might-get-loud.jpg

Den beste filmen jeg så på filmfestivalen i Berlin. Tre gitarister fra forskjellige tider møtes for å diskutere stil, musikk og å spille sammen. Mye bra musikk og et fint innblikk i deres metoder og hvilken musikk de selv hørte på i oppveksten.

1. Slumdog Millionaire

Det var umulig å ikke bli revet med av Danny Boyles blanding av oppvekstfilm, kjærlighetshistorie, India og spørrekonkurranse. Så den ganske nylig, og jeg står for å plassere den som den beste filmen i 2009.

Konkurransevinner: Audun (gjettet 1., 2., 3. og 6.)

Advertisements
 
3 kommentarar

Posta av den november 27, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , ,

Filmåret 2009 rangert

Godt nyttår! Jeg starter 2010 med å gi deg, leseren, den fulle listen over filmene jeg så på kino i 2009. I tillegg til disse filmene så jeg også Avatar, men siden kalenderen var avsluttet, så gir jeg heller Avatar en plass på listen for 2010, og mulighet til å vær med i neste kalender.

Men nok snikksnakk, her er den komplette listen på det som til slutt ble 71 filmer, delt inn etter hvor god karakter jeg gav dem.

9/10:

  1. Slumdog Millionaire
  2. It Might Get Loud
  3. Inglourious Basterds
  4. Frost/Nixon
  5. The Hangover
  6. District 9
  7. The Wrestler
  8. La Journée de la jupe

8/10:

  1. Milk
  2. Watchmen
  3. A Serious Man
  4. Taken
  5. Yes Man
  6. A Christmas Carol
  7. Star Trek
  8. Jernanger
  9. The English Surgeon
  10. The Hurt Locker
  11. Capitalism: A Love Story
  12. State of Play
  13. The Yes Men Fix the World
  14. Whatever Works
  15. Man on Wire
  16. Mammoth
  17. De Ofrivilliga

7/10:

  1. I Love You, Man
  2. Public Enemies
  3. Funny People
  4. Harry Potter and the Half-Blood Prince
  5. Looking for Eric
  6. The Reader
  7. Upperdog
  8. The Curious Case of Benjamin Button
  9. Changeling
  10. Brüno
  11. Terminator Salvation
  12. Män som hatar kvinnor
  13. Flickan som lekte med elden
  14. Luftslottet som sprängdes
  15. X-Men Origins: Wolverine
  16. Knowing
  17. The International
  18. Coraline
  19. Revolutionary Road
  20. Valkyrie

6/10:

  1. Zombieland
  2. Night at the Museum: Battle of the Smithsonian
  3. Che: Part One
  4. Angels and Demons
  5. G.I. Joe: The Rise of Cobra
  6. Transformers: Revenge of the Fallen
  7. Yatzy
  8. Sammen

5/10:

  1. 2012
  2. Nord
  3. Paranormal Activity
  4. Surrogates
  5. Law Abiding Citizen
  6. Rottenetter
  7. Gamer
  8. Bronson

4/10:

  1. Død Snø
  2. Bedtime Stories
  3. The Taking of Pelham 123
  4. Transporter 3

3/10:

  1. Revanche
  2. Seven Pounds
  3. The Spirit

2/10:

  1. Couples Retreat
  2. Absolute Evil

1/10:

  1. Rage

Litt statistikk

La oss se på gjennomsnittet på karakterene filmene i årets kalender fikk fra forskjellige kilder.

DHF: 8.32/10

IMDb.com: 7.72/10

Dagbladet: 7.62/10

VG: 7.46/10

Jeg har gitt litt dårligere karakterer i år enn i fjor, mens både IMDb.com og avisene er mer enige med meg i hvor gode kalenderfilmene jeg har valgt ut er i år. Jeg syns nok filmene i år var litt dårligere enn i det forrige, da The Dark Knight, No Country for Old Men og There Will Be Blood alle var bedre enn årets førsteplass. Men det har likevel vært mye gode opplevelser i kinosalen i dette siste året i tiåret.

Årets mest overvurderte filmer (i forhold til imdb):

Seven Pounds, Zombieland, Paranormal Activity, Nord, The Curious Case of Benjamin Button.

Filmene jeg hadde stor tro på, men som ikke leverte like bra som forventet:

Public Enemies, Terminator Salvation, Che: Part One.

Jeg har lyst til å avslutte med denne utrolig stilige videoen fra Youtube, som trekker fram noen av høydepunktene fra filmåret 2009:

Om det er noe du er uenig med, ikke nøl med å si fra! La det filmiske 2010 begynne!

R, somage 1/10
 
2 kommentarar

Posta av den januar 1, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 3. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Jeg setter siste frist for innsending av forslag til 12.desember. Det betyr at du kan sende inn hele dagen den tolvte. Har du allerede sendt inn tips, så står du fri til å endre på dem så mye du vil til fristen går ut. MEN, dersom et av tipsene dine dukker opp i kalenderen, så er det for sent å bytte det ut.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag har det jo allerede vært et ekstra innlegg pga et ny film som nylig har sneket seg inn, og nå kommer altså dagens andre innlegg.

22. Whatever Works

Regi: Woody Allen

Manus: Woody Allen

Med: Larry David, Evan Rachel Wood, Patricia Clarkson, Ed Begley Jr. og Henry Cavill.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 92 min

Premiere: 28.08.09

Woody Allen er vel en mann de aller fleste filmelskere kjenner til. Han har regissert, skrevet og spilt i komedier siden 60-tallet. Han står bak klassikere som Annie Hall, Manhattan såvel som fjorårets Vicky Cristina Barcelona. Han kunne nok spilt hovedrollen i denne også, men gav den heller til Larry David. David er, sammen med Jerry Seinfeld, skaperen av den utrolig populære tv-serien Seinfeld. I tillegg kan det være du kjenner han fra kulthiten Curb Your Enthusiasm, der han spiller seg selv i en mer eller mindre selvbiografisk komiserie.

Boris Yellnikoff (David) er en mann som er for smart for sitt eget beste. Han føler seg intellektuelt overlegen de fleste, og kommer konstant med sine løsninger og visdomsord om folk vil eller ikke. Han er gjennomført kynisk, men når Melodie (Wood), en ung hjemløs sørstatsjente spør om litt mat, så slipper han henne inn. Etter hvert havner de i et forhold med hverandre. Det går forholdsvis bra, helt til Melodies foreldre leter henne opp, og setter i gang en mengde forandringer både for dem og seg selv.

«I can tell you’re confused. So am I.»

En handling som denne filmen har er heller vanskelig å beskrive kort. Det er jo heller ikke utypisk Woody Allen å lage film om kompliserte kjærlighetsforhold. Det er nok mitt største problem med Allen. Jeg syns vanligvis filmene hans er morsomme nok, men de kommer nesten alltid til et punkt der jeg bare syns det blir for mye forviklinger og konstante strømmer av raske replikker. Whatever Works har også et snev av dette, men ikke nødvendigvis i like stor grad som noen av Allens andre filmer.

Dette er en film for fans av nevnte Curb Your Enthusiasm. Liker du det programmet, så er jeg nesten helt overbevist om at du vil sette pris på denne filmen. Det stemmer i hvert fall i mitt tilfelle. Larry David spiller så og si den samme rollen han spiller i serien, med andre ord seg selv. Allen har såklart satt sitt preg på ting, jeg tviler for eksempel på at David hadde skrevet inn et forhold med en så ung kvinne. Det er en typisk Allen-ting for meg, noe jeg må respektere. Han skriver det han har mest lyst på selv, lager seg sine egne personlige fantasier i filmform. Hvilken annen 74 år gammel regissør kunne bedt Scarlett Johansson og Penelope Cruz om en kyssescene uten å virke som en gammel gris?

I Whatever Works bryter han også den fjerde veggen, David snakker direkte til publikum. Og ikke nok med det, de andre karakterene kan se at han snakker, men han er den eneste som kan se oss i salen. Når filmer legger til sånne fine metakonsepter, så blir jeg alltid litt glad. Alle karakterene i filmen tror han er litt gal når han gjør det, men egentlig er det som om han er den eneste som er smart nok til å vite at han faktisk er i en film.

«Pretty, pretty, pretty, pretty, pretty, pretty good.»

Dialogene er selvsagt bra, Allen kan skrive manus. Bildene er fine de også, med et litt matt utvalg av farger. Skuespillet er overbevisende, på tross av at karakterene er helt ute i farse-land. Evan Rachel Wood er spesielt bra som ekstra dum jente fra sørstatene. Som sagt så syns jeg det sklir litt ut mot slutten, men jeg syns det var ganske gøy likevel. Bør leseren se denne filmen? Viss du er fan av Allen, Curb Your Enthusiasm eller begge, så bør dette være den neste filmen på listen din. Viss ikke, så trenger den bare være et eller annet sted på listen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (7 643 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Det var altså det andre av to innlegg i dag. Sjekk ut det andre hvis du ikke har gjort det enda. Legg gjerne igjen en kommentar, og husk å tenke ut noen forslag til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!


 
9 kommentarar

Posta av den desember 4, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 1. desember

Hei og velkommen til Den Høye Fotografs filmiske julekalender 2009! I år avholdes den for tredje år på rad, og som vanlig er det i form av en nedtelling av de beste filmene jeg så på kino i året som nå snart har gått. På julaften avsløres altså den beste filmen jeg så på kino 2009, men det har du sikkert allerede forstått, slik en oppegående leser som du er.

Det vil også i år foregå en konkurranse i forbindelse med kalenderen, der jeg inviter DEG til å tippe hva som blir de fire øverste plasseringene på listen. I fjor ble det et tett løp mellom Ottar Karsten Hostesaft og Stein Galen, der begge to tippet de tre øverste filmene rett. Til slutt gikk herr Hostesaft av med seieren, da hans femte tips var Burn After Reading, en film som endte som nummer 5. Har du det som skal til for å vinne i år? Da venter heder og ære gjennom hele 2010 på deg! Send inn dine tips i en kommentar til innlegget, eller på hvilken som helst måte som passer deg best.

Så var det videre til dagens innlegg, for i dag er det 1. desember!

25. De Ofrivilliga

Regi: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund og Erik Hemmendorff

Med: Villmar Björkman, Linnea Cart-Lamy, Leif Edlund og Sara Eriksson.

Land: Sverige

Spilletid: 98 min

Premiere: 30.01.09

For meg var Ruben Östlund et ukjent navn før jeg så denne filmen. Ikke at han burde være kjent, og om du ikke har hørt om han, så trenger du ikke skjemme deg over det. Men i ettertid har jeg også fått sett hans tidligere film; Gitarrmongot (Gitarmongo på norsk). Den har mye av den samme stilen som De Ofrivilliga, og jeg anbefaler å se den dersom dagens kalenderfilm faller i smak.

De Ofrivilliga er en slags halvdokumentar. Hele filmen er fiksjon, men den prøver å være så realistisk som overhodet mulig. Det gjør den ved å bruke lange tagninger med stort sett statiske kameraer. Skuespillerne er ukjente, og spiller nok mer eller mindre seg selv. Det er gjort så mye som mulig for å få oss til å glemme at vi ser en film, og føle at vi ser på opptak fra virkeligheten.

Vi følger fem hverdagslige situasjoner med forskjellige typer mennesker i det svenske samfunnet. En kvinnelig lærer blir fryst ut av de andre lærerne. Et busstoalett er blitt ødelagt, og sjåføren nekter å kjøre videre før den ansvarlige melder seg. To tenåringsjenter drar ut på byen for å feste. En mann sliter med venner som tar seksuelle spøker for langt. En mann blir skadet av en rakett, men nekter å la det hindre at festen fortsetter.

Åffer det då?

Situasjonene henger ikke sammen på noen direkte måte, men det er likevel en enhet i filmen. Vi får se det «vanlige» Sverige, og hvordan folk reagerer når de tvinges til å ta et valg som kan gjøre dem selv upopulære.

Filmen lykkes utvilsomt med målet sitt. Skuespillet fungerer perfekt, og det føles virkelig som jeg sitter og kikker på livene til andre mennesker. Alle situasjonene holder et meget høyt pinlighetsnivå, og om du liker filmen kommer nok mye an på hvor underholdende du syns det er med denslags. Jeg setter egentlig ganske stor pris på pinlige situasjoner, og her utforskes de skikkelig grundig. Det er dermed en del latter å hente.

Men etter hvert som filmen jobber seg sakte videre, så innser jeg at det ikke er nok framgang i hver av situasjonene til å holde gjennom hele tiden. Det stopper opp, det eskalerer ikke mer. Det, sammen med kamera-arbeidet, gjør at filmen føles mye lengre enn den egentlig er. For all del, det er mye bra på kamerasiden her, bl.a. et selskap som skildres kun gjennom et stillestående bilde av føtter ved døren inn til stua. Men det som er interessant til å begynne med blir kjedelig mot slutten. Det samme bildet over for lang tid fører til at jeg slipper opp for ting å se på, og dermed begynner å tenke på andre ting.

«Och så ville jag gilla det hämskt mycke om alla norrmän flyttade lengst bak i bussen.»

Men dette er kun mindre klager om det som er en veldig god film, og jeg anbefaler definitivt denne, selv om jeg også anbefaler at du tar deg en ekstra skje med tålmodighet før du begynner. Jeg gleder meg allerede til Östlunds neste film, som etter det ryktene sier på en eller annen måte skal baseres på youtube-videoen «Battle at Kruger«.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (770 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Det var årets første kalenderluke, heng gjerne med videre om dette virker interessant! Husk å komme med ditt tips til hva de fire øverste plassene vil bli.

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 2, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,