Intro for eventuelle nye lesere:
Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!
Angående konkurransen: Jeg setter siste frist for innsending av forslag til 12.desember. Det betyr at du kan sende inn hele dagen den tolvte. Har du allerede sendt inn tips, så står du fri til å endre på dem så mye du vil til fristen går ut. MEN, dersom et av tipsene dine dukker opp i kalenderen, så er det for sent å bytte det ut.
Foreløpige deltakere:
Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.
I dag har det jo allerede vært et ekstra innlegg pga et ny film som nylig har sneket seg inn, og nå kommer altså dagens andre innlegg.
22. Whatever Works
Regi: Woody Allen
Manus: Woody Allen
Med: Larry David, Evan Rachel Wood, Patricia Clarkson, Ed Begley Jr. og Henry Cavill.
Land: USA/Frankrike
Spilletid: 92 min
Premiere: 28.08.09
Woody Allen er vel en mann de aller fleste filmelskere kjenner til. Han har regissert, skrevet og spilt i komedier siden 60-tallet. Han står bak klassikere som Annie Hall, Manhattan såvel som fjorårets Vicky Cristina Barcelona. Han kunne nok spilt hovedrollen i denne også, men gav den heller til Larry David. David er, sammen med Jerry Seinfeld, skaperen av den utrolig populære tv-serien Seinfeld. I tillegg kan det være du kjenner han fra kulthiten Curb Your Enthusiasm, der han spiller seg selv i en mer eller mindre selvbiografisk komiserie.
Boris Yellnikoff (David) er en mann som er for smart for sitt eget beste. Han føler seg intellektuelt overlegen de fleste, og kommer konstant med sine løsninger og visdomsord om folk vil eller ikke. Han er gjennomført kynisk, men når Melodie (Wood), en ung hjemløs sørstatsjente spør om litt mat, så slipper han henne inn. Etter hvert havner de i et forhold med hverandre. Det går forholdsvis bra, helt til Melodies foreldre leter henne opp, og setter i gang en mengde forandringer både for dem og seg selv.
«I can tell you’re confused. So am I.»
En handling som denne filmen har er heller vanskelig å beskrive kort. Det er jo heller ikke utypisk Woody Allen å lage film om kompliserte kjærlighetsforhold. Det er nok mitt største problem med Allen. Jeg syns vanligvis filmene hans er morsomme nok, men de kommer nesten alltid til et punkt der jeg bare syns det blir for mye forviklinger og konstante strømmer av raske replikker. Whatever Works har også et snev av dette, men ikke nødvendigvis i like stor grad som noen av Allens andre filmer.
Dette er en film for fans av nevnte Curb Your Enthusiasm. Liker du det programmet, så er jeg nesten helt overbevist om at du vil sette pris på denne filmen. Det stemmer i hvert fall i mitt tilfelle. Larry David spiller så og si den samme rollen han spiller i serien, med andre ord seg selv. Allen har såklart satt sitt preg på ting, jeg tviler for eksempel på at David hadde skrevet inn et forhold med en så ung kvinne. Det er en typisk Allen-ting for meg, noe jeg må respektere. Han skriver det han har mest lyst på selv, lager seg sine egne personlige fantasier i filmform. Hvilken annen 74 år gammel regissør kunne bedt Scarlett Johansson og Penelope Cruz om en kyssescene uten å virke som en gammel gris?
I Whatever Works bryter han også den fjerde veggen, David snakker direkte til publikum. Og ikke nok med det, de andre karakterene kan se at han snakker, men han er den eneste som kan se oss i salen. Når filmer legger til sånne fine metakonsepter, så blir jeg alltid litt glad. Alle karakterene i filmen tror han er litt gal når han gjør det, men egentlig er det som om han er den eneste som er smart nok til å vite at han faktisk er i en film.
«Pretty, pretty, pretty, pretty, pretty, pretty good.»
Dialogene er selvsagt bra, Allen kan skrive manus. Bildene er fine de også, med et litt matt utvalg av farger. Skuespillet er overbevisende, på tross av at karakterene er helt ute i farse-land. Evan Rachel Wood er spesielt bra som ekstra dum jente fra sørstatene. Som sagt så syns jeg det sklir litt ut mot slutten, men jeg syns det var ganske gøy likevel. Bør leseren se denne filmen? Viss du er fan av Allen, Curb Your Enthusiasm eller begge, så bør dette være den neste filmen på listen din. Viss ikke, så trenger den bare være et eller annet sted på listen.
Dom:
DHF: 8/10
IMDb.com: 7.4/10 (7 643 stemmer)
Dagbladet: Terningkast 4
VG: Terningkast 4
Det var altså det andre av to innlegg i dag. Sjekk ut det andre hvis du ikke har gjort det enda. Legg gjerne igjen en kommentar, og husk å tenke ut noen forslag til konkurransen!
Takk for i dag, ha en trivelig dag!
denhoyefotograf.wordpress.com 
Som Curb-fan og beundrar av nevrotiske amerikajødar hadde eg sjølvsagt tenkt å se denna, men så kommenterte folk at an bare va ok og egentlig ikkje noe særlig, ein typisk firer, noe som gjorde at eg ombestemte meg. Derfor e eg nå glad for at du har fått meg på rett spor igjen.
Downloading…
Nå ska det jo vær sagt at eg tydeligvis like an bedre enn både vg, dagbladet og folk på imdb. Men eg kan ikkje forstå at du ska syns detta e dårligt iallfall. Eg koste meg godt i kinosalen, og det gjorde dei andre som va der og, så vidt eg huske.
Må sei at eg storkoste meg den fusste timen. Du har heilt rett; detta e noe for curbentusiastar. Men så e det kanskje noe med at den typen type e best i mindre mengder. Det dabba liksom litt av den siste halvtimen, syns eg, men selve slutten va fin. Uansett va detta underholdning på høgt plan.
Ja, men då e me jo mer eller mindre enige då. Eg syns og det tapte seg litt når alt glir litt inn i ei suppa mot slutten der, for mongen bi-plot som plutseligt sko utvikla seg. Og ja, slutten e fin den.
Vise vel barre at ein helst bør ta anbefalingar fra folk som like det samma som ein sjøl (i dette tilfellet Curb), eller folk som vett ka de snakke om (i dette tilfellet meg…).
Eg har ikke sett mye Curb, men eg har fått med meg den her sesongen pga Seinfeld-reunion; det va meget morsomt. Eg lo godt av av de fleste episodan, og eg skal definitivt se den her filmen.
Denne har jo styrken av Larry David-karakteren fra Curb, men samtidig e det jo ein film, så du får ikkje den herlige følelsen du får når du merke at ein Curb-episode bygge seg opp te ein punchline på slutten.
Eg såg ganske nylig Annie Hall forresten. Den likte eg ikke spesielt godt. Eg kjeda meg store dela av filmen, og trur den hadde vært bedre hadde den vært laga i dag. Eg sett jo ofte pris på 70-talls filma, men følte den led av å være gammel. Men at han bryt den fjerde veggen e ganske kult, og eg fikk endelig se kor Greg Proops hente inspirasjonen til sin Allen-etterlikning.
Ja, eg syns Annie Hall begynne skikkeligt bra, men blir ganske irriterande ittekvart. Trur eg endte opp på ein svake 7/10 te slutt.
Men ja, eg e enige i at det e kjekt å bygga seg opp referanser te å forstå mer av Whose Line-vitsar.
Tilbaketråkk: Filmåret 2009 rangert « Den Høye Fotograf