RSS

Stikkordarkiv: allen

Julekalender 2018: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

16. Bohemian Rhapsody

Regi: Bryan Singer/Dexter Fletcher

Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan.

Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen og Allen Leech.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 134 min.

Premiere: 02.11.18

Bohemian Rhapsody står oppført med to regissører, men Dexter Fletcher har ikke navnet sitt på rulleteksten, pga fagforeningens regler. Bryan Singer var filmens originale regissør, men omtrent 2/3 gjennom filmingen fikk han sparken. Mye rykter svirrer om hvorfor, men den offisielle grunnen er at han kom dårlig overens med skuespillerne, og ikke dukket opp på jobb. Fletcher fullførte filmen som var påbegynt. Singer er uansett den mest kjente av dem to. Han slo gjennom allerede i 1995 med The Usual Suspects, og har siden det vært mye forbundet med filmserien om X-Men. Han lagde de to første filmene, i tillegg til de senere innslagene Days of Future Past og Apocalypse. Men ikke nok med det! Han var også den som ikke klarte å starte opp Supermann-serien igjen med Superman Returns (før filmene om ham ble mørke og meget middels…), den som lagde filmen der Tom Cruise ikke klarer å drepe Hitler (Valkyrie) og den som lagde en storbudsjettsfilm basert på Jack og bønnestengelen. En veldig variert karriere, med veldig variert kvalitet på arbeidet.

Vi følger Freddie Mercury fra 1970 til 1985, fra starten av hans medlemsskap i Queen og frem til den enorme veldedighetskonserten Live Aid på Wembley i London. Fra å være et lite band som opptrer på nattklubber vokser Queen seg større og større, mye på grunn av Mercurys karisma og store selvtillit på scenen. Men med suksess kommer også utfordringer. Det er flere som vil ha en bit av kaka, flere som vil være med og ta avgjørelser. Og når Freddie selv lever en livsstil som for mange er uakseptabel, så kommer pressen på banen for å grave frem sannheten.

bohemian-rhapsody.jpg

Dette bio-dramaet er ikke en musikal, men det er naturligvis veldig mye musikk som spilles av karakterene. Derfor er det en fordel for deg som publikummer at du setter pris på Queens katalog med sanger. Du kan utvilsomt finne kvalitet i filmen selv med minimal kunnskap om sangene, men om du er tilhenger av bandet vil opplevelsen løftes flere hakk.

Det skumleste med en sånn film må ha vært å besette hovedrollen. Opprinnelig var det Sacha Baron Cohen (Borat) som skulle strutte rundt på scenen, men han forlot prosjektet pga kreative uenigheter. Til slutt var det Rami Malek som fikk jobben (mest kjent fra TV-serien Mr. Robot). Heldigvis for oss er han veldig bra. Han har visstnok hatt utallige timer med bevegelsestrener for å fange Mercurys stil, og han drar i land de mange ekstravagante antrekkene uten at det føles feil. Faktisk er han så god at du til tider glemmer litt ut at det er en skuespiller som spiller rollen, det føles veldig som du ser på den ekte Mercury. Denne prestasjonen er nok, sammen med musikken, den største grunnen til å få med seg filmen.

For all del, de andre i bandet spilles troverdig, men selve karakterene er nokså todimensjonale. Hver av de andre tre medlemmene er tilstede for hver sin egenskap, og ikke så mye mer enn det.

Historien er (forhåpentligvis) ganske velkjent, og det er som kjent langt fra topp til bunn i musikkbransjen. Oppbygningen av filmen er effektiv, og det er perfekt å avslutte med bandets høydepunkt. Queens opptreden på Live Aid er den som huskes fra de mange konsertene den dagen. Showet er gjenskapt til den minste detalj, og du kan til og med finne sammenligninger på Youtube av den originale konserten og filmversjonen på siden av hverandre, og det er utrolig hvor mye arbeid de må ha lagt ned for å få det såpass likt. Såklart synger ikke Rami Malek alt selv, men han har faktisk litt vokalarbeid i filmen. Løsningen ble å blande sammen han med ekte Queen-opptak, og å inkludere litt vokalinnspillinger fra Marc Martel, kjent for å kunne imitere Mercury.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (142 209 stemmer, plassert som tidenes 126. beste film på Top 250)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 62% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 21. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

4. Room

Regi: Lenny Abrahamson

Manus: Emma Donoghue, basert på sin egen roman.

Med: Brie Larsson, Jacob Tremblay, Joan Allen, William H. Macy og Sean Bridgers.

Land: Irland/Canada/Storbritannia/USA

Spilletid: 118 min.

Premiere: 19.02.16

Lenny Abrahamson er mindre svenskfødt enn navnet høres ut, han er derimot fra Irland. Jeg har ikke sett en eneste av hans tidligere filmer, og faktisk bare hørt om en av dem, den siste. Han startet hvertfall i 2004, med Adam & Paul, og holdt seg til irske filmer en stund fremover. Men så, ti år etter spillefilmdebuten, fikk han lage Frank. Ut fra det jeg har hørt et slags underlig komidrama om en musiker, men han fikk med seg noen ganske kjente navn på laget, som Michael Fassbender og Maggie Gyllenhaal. Kanskje var det indie-suksessen han opplevde her som førte ham til sjansen å regissere filmversjonen av Emma Donoghues bestselger-roman.

Jack (Tremblay) og Ma (Larson) bor i Rommet, som for Jack er hele verden. Han er født og oppvokst i fangenskap uten å vite det, men i realiteten er Ma kidnappet av en mann som holder henne fanget i et lite lydisolert skur i hagen, og har satt barn på henne. Men etter hvert som Jack blir eldre, og nå har fylt fem, så bestemmer Ma seg for å prøve å gjennomføre en risikabel rømningsplan ved hjelp av sønnen. Planen lykkes, de kommer seg fri, og Jack må nå bli kjent med en hel verden som han ikke engang visste eksisterte.

room

Regissør Abrahamson så visstnok over 2000 barneskuespillere før han kom frem til Jacob Tremblay, og man kan vel trygt si at det var verdt letingen. Den unge mannen var egentlig 8 år under innspillingen, og har erfaring fra bransjen, men ingenting i nærheten av dette. Dette er godt mulig en av de største barneprestasjonene i filmhistorien, føler hvert fall du kan plassere den trygt på en topp ti-liste. Så klart gjør det også jobben lettere for Tremblay når han får spille mot en så dyktig dame som Brie Larson, som leverer sitt livs skuespillerprestasjon til nå.

Filmen leverer i begge sine halvdeler. I den første får vi være med på livet deres i fangenskap, og kjenne på små og store gleder og skuffelser. Selvfølgelig forferdelig trist, siden vi som seere forstår hvor mye Ma legger til rette for at Jack ikke skal forstå hvilken situasjon de begge er i. Og noen enormt ubehagelige øyeblikk hver gang deres fangevokter kommer «på besøk». I denne delen får vi også masse oppfinnsomme visuelle løsninger, som effektivt forteller oss om «verdenen» vi befinner oss i.

Selve rømningssekvensen (føler ikke jeg avslører noe ved å si at den lykkes, livet på utsiden er godt over halve filmen) er vanvittig spennende, helt fra planen klekkes, til scenene der politiet prøver å finne ut av hva og hvor Jack kommer fra. Du får et fantastisk rush når mor og sønn gjenforenes. Når filmen fortsetter på utsiden, dukker det opp nye problemer. Jack må lære seg alt, og Ma sliter naturlig nok med ettervirkninger av den forferdelig traumatiske, lange opplevelsen hun har gått gjennom. Her får vi flere rørende og sterke scener på løpende bånd, og Brie Larson tar etter min mening over mer og mer som den sterkeste skuespilleren i filmen.

Room ble nominert til Oscar for Beste Film, Beste Regi og Beste Manus (basert på tidligere utgitt materiale), men vant bare en; Beste Kvinnelige Hovedrolle gikk til Brie Larson. Hun vant også både Golden Globe, Screen Actor’s Guild Award, Critic’s Choice Award OG BAFTA-prisen for rollen sin, og tok vel strengt tatt storeslem her.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,2/10 (191 302 stemmer, rangert som den 132. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B+

Rottentomatoes.com: 94% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room (4) – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room (4) – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Da var første poenggivende film avslørt, og det var to av årets deltakere som dermed skrev seg opp på den foreløpige toppscorerlisten. Snoop Dagi Dag og Dr. Ottar Karsten Hostesaft, en nykommer og en tredobbelt tidligere mester og veteran i gamet. Vil noen slå tilbake? Vil det forbli uavgjort? Eller vil noen feste grepet i morgen? Følg med, følg med!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 3. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Jeg setter siste frist for innsending av forslag til 12.desember. Det betyr at du kan sende inn hele dagen den tolvte. Har du allerede sendt inn tips, så står du fri til å endre på dem så mye du vil til fristen går ut. MEN, dersom et av tipsene dine dukker opp i kalenderen, så er det for sent å bytte det ut.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag har det jo allerede vært et ekstra innlegg pga et ny film som nylig har sneket seg inn, og nå kommer altså dagens andre innlegg.

22. Whatever Works

Regi: Woody Allen

Manus: Woody Allen

Med: Larry David, Evan Rachel Wood, Patricia Clarkson, Ed Begley Jr. og Henry Cavill.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 92 min

Premiere: 28.08.09

Woody Allen er vel en mann de aller fleste filmelskere kjenner til. Han har regissert, skrevet og spilt i komedier siden 60-tallet. Han står bak klassikere som Annie Hall, Manhattan såvel som fjorårets Vicky Cristina Barcelona. Han kunne nok spilt hovedrollen i denne også, men gav den heller til Larry David. David er, sammen med Jerry Seinfeld, skaperen av den utrolig populære tv-serien Seinfeld. I tillegg kan det være du kjenner han fra kulthiten Curb Your Enthusiasm, der han spiller seg selv i en mer eller mindre selvbiografisk komiserie.

Boris Yellnikoff (David) er en mann som er for smart for sitt eget beste. Han føler seg intellektuelt overlegen de fleste, og kommer konstant med sine løsninger og visdomsord om folk vil eller ikke. Han er gjennomført kynisk, men når Melodie (Wood), en ung hjemløs sørstatsjente spør om litt mat, så slipper han henne inn. Etter hvert havner de i et forhold med hverandre. Det går forholdsvis bra, helt til Melodies foreldre leter henne opp, og setter i gang en mengde forandringer både for dem og seg selv.

«I can tell you’re confused. So am I.»

En handling som denne filmen har er heller vanskelig å beskrive kort. Det er jo heller ikke utypisk Woody Allen å lage film om kompliserte kjærlighetsforhold. Det er nok mitt største problem med Allen. Jeg syns vanligvis filmene hans er morsomme nok, men de kommer nesten alltid til et punkt der jeg bare syns det blir for mye forviklinger og konstante strømmer av raske replikker. Whatever Works har også et snev av dette, men ikke nødvendigvis i like stor grad som noen av Allens andre filmer.

Dette er en film for fans av nevnte Curb Your Enthusiasm. Liker du det programmet, så er jeg nesten helt overbevist om at du vil sette pris på denne filmen. Det stemmer i hvert fall i mitt tilfelle. Larry David spiller så og si den samme rollen han spiller i serien, med andre ord seg selv. Allen har såklart satt sitt preg på ting, jeg tviler for eksempel på at David hadde skrevet inn et forhold med en så ung kvinne. Det er en typisk Allen-ting for meg, noe jeg må respektere. Han skriver det han har mest lyst på selv, lager seg sine egne personlige fantasier i filmform. Hvilken annen 74 år gammel regissør kunne bedt Scarlett Johansson og Penelope Cruz om en kyssescene uten å virke som en gammel gris?

I Whatever Works bryter han også den fjerde veggen, David snakker direkte til publikum. Og ikke nok med det, de andre karakterene kan se at han snakker, men han er den eneste som kan se oss i salen. Når filmer legger til sånne fine metakonsepter, så blir jeg alltid litt glad. Alle karakterene i filmen tror han er litt gal når han gjør det, men egentlig er det som om han er den eneste som er smart nok til å vite at han faktisk er i en film.

«Pretty, pretty, pretty, pretty, pretty, pretty good.»

Dialogene er selvsagt bra, Allen kan skrive manus. Bildene er fine de også, med et litt matt utvalg av farger. Skuespillet er overbevisende, på tross av at karakterene er helt ute i farse-land. Evan Rachel Wood er spesielt bra som ekstra dum jente fra sørstatene. Som sagt så syns jeg det sklir litt ut mot slutten, men jeg syns det var ganske gøy likevel. Bør leseren se denne filmen? Viss du er fan av Allen, Curb Your Enthusiasm eller begge, så bør dette være den neste filmen på listen din. Viss ikke, så trenger den bare være et eller annet sted på listen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (7 643 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Det var altså det andre av to innlegg i dag. Sjekk ut det andre hvis du ikke har gjort det enda. Legg gjerne igjen en kommentar, og husk å tenke ut noen forslag til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!


 
9 kommentarar

Posta av den desember 4, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,