RSS

Stikkordarkiv: blunt

Julekalender 2018: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

14. A Quiet Place

Regi: John Krasinski

Manus: Bryan Woods, Scott Beck og John Krasinski.

Med: Emily Blunt, John Krasinski, Millicent Simmonds og Noah Jupe.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 06.04.18

John Krasinski er nok først og fremst kjent som Jim Halpert i den amerikanske versjonen av komiserien The Office. Han var med i alle 188 episodene av den populære serien, som varte fra 2005-2013. Etter The Office har han nylig vært å se i hovedrollen i serien Jack Ryan, basert på Tom Clancys litterære karakter som stadig blir gjenskapt på film og TV (Alec Baldwin, Harrison Ford, Ben Affleck og Chris Pine har alle portrettert Jack Ryan før ham). Så skulle man kanskje tro at dette er hans regidebut, men neida, det er ikke tilfelle! Han har regissert tre episoder av The Office, og faktisk også to filmer før denne. Først Brief Interviews with Hideous Men i 2009, og så The Hollars i 2016, men man kan nok trygt si at ingen av dem har fått like mye oppmerksomhet som A Quiet Place.

I 2020 blir mesteparten av menneskeheten utryddet av mystiske skapninger. Skapningene kan ikke se, men de har utrolig godt utviklet hørsel, og kan høre den minste lyd på utrolige avstander. Hvis de hører noe, går de til angrep. De overlevende menneskene er nødt til å klare seg fullstendig uten lyd. Vi følger familien til Lee Abbott (Krasinski). Han bor på en gård med kona Evelyn (Blunt) og barna Regan (Simmonds) og Marcus (Jupe). De har tilpasset seg livet uten lyd, og har laget en masse hjelpemidler og regler for å unngå å tiltrekke seg skapningene. Men det er nesten umulig å forutse alt, og før eller senere vil man nødvendigvis komme til å måtte møte sine fiender.

a-quiet-place-krasinski.jpg

Ikke bare høres det ut som et vanskelig liv å leve, det hørtes strengt tatt ut som et vanskelig filmprosjekt å lage også. En skrekkfilm nesten helt uten lyd? Men det fungerer som bare det! Når vi har fått etablert hva som står på spill, så blir nesten alle scener en spenningsscene. Kan de spise middag uten å bli drept? Ut og hente noe uten å lage en lyd? Og det er før vi får den uunngåelige nærkontakten med monstrene som jakter på dem. Da økes selvsagt spenningen betraktelig.

Krasinski overbeviser i regirollen her, samtidig som han gir en meget god rolleprestasjon som faren i familien. Han har ansatt sin kone Emily Blunt til å spille sin kone i filmen, og det er vanskelig å forestille seg om det bare er en fordel eller om det muligens kunne slått dårlig ut. Heldigvis merkes ikke det nevneverdig, og Blunt gjør en av sine beste roller. De to barna deres er også overbevisende, og spesielt den døve skuespillerinnen Millicent Simmonds er veldig bra. En film med barn i store roller avhenger fullt og helt av at barna er flinke nok til å få oss til å tro på karakterene og følelsene deres, og her gjør de det.

Grunnen til at A Quiet Place ikke tar steget helt opp i årets kalender, er at det finnes enkelte logiske hull rundt monstrene og Abbott-familiens valg. Men i det store og hele klarer jeg fint å se bort fra det for å sette pris på historien. En sterk avslutning kan også gjøre opp for mye.

Sist, men ikke minst, her har du filmen som er som skapt for hjemmekino. Jeg så den med veldig få andre mennesker i kinosalen, men å se en film med så mye intens stillhet som dette i en fullstappet kinosal høres ut som en forferdelig opplevelse. Med mindre de alle følger normal kino-etikette, altså.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (236 240 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 95% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 11, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

18. Edge of Tomorrow

Regi: Doug Liman

Manus: Christopher McQuarrie, Jez Butterworth, John-Henry Butterworth, basert på en roman av Hiroshi Sakurazaka.

Med: Tom Cruise, Emily Blunt, Brendan Gleeson og Bill Paxton.

Land: USA/Australia

Spilletid: 113 min

Premiere: 04.06.14

Tom Cruise Mapother IV er som vanlig en skuespiller som nesten må argumenteres for. Mitt standpunkt er, og har for så vidt alltid vært, at han virker som litt av en skrue privat. Men der mange sliter med filmer med han av den grunn, så klarer jeg helt greit å legge det bort, for fyren viser igjen og igjen at han er veldig god på å velge riktige roller, og ikke minst på å spille dem. For de som misliker ham pga at han «alltid» er den store helten, så kan jeg kjapt be dem sjekke ut både Collateral (hans beste film), Magnolia, Interview with the Vampire og Born on the Fourth of July, så skal de nok få se en drittsekk-Cruise.

Doug Liman slo gjennom med komedien Swingers i 1996. Så gikk det seks år, før han plutselig var på alles lepper igjen, med agent-thrilleren The Bourne Identity, en film som var såpass innflytelsesfull at den så ut til å endre kursen til gigant-franchiset James Bond. Så «en bra komedie, en bra thriller», tenkte Doug Liman, «hvorfor ikke bare kombinere sjangrene?». Og dermed kom Mr. & Mrs. Smith til liv, imponerte ingen, spesielt ikke Jennifer Aniston, siden filmen gjorde hennes ektemann Brad Pitt til en del av «Brangelina». Limans neste film, Jumper, skal vi også gå forbi i stillhet. Men denne gang har han fått med seg Christopher McQuarrie på manusdelen, og de som har sett The Usual Suspects vet at det ikke er så dumt.

Romvesnene har kommet! De er selvfølgelig krigerske, forferdelige typer, og ser ikke ut som oss mennesker i det hele tatt. Dermed blir det krig, og vi taper så det synger etter. Major William Cage (Cruise) bli tvunget inn i en D-dag-aktig invasjon over Frankrike. Han dør ganske kjapt, men våkner umiddelbart opp på begynnelsen av forrige dag. Så legger han merke til Rita Vrataski (Blunt), spesial-soldat og hærens reklameplakat. Hun vet hva som skjer med ham, og sammen trener de seg opp til å bli bedre og bedre for hver nye dag. Kan de finne en løsning på det hele?

Det viktigste som ble med til filmen fra den japanske boken, var sverdet.

Det viktigste som ble med til filmen fra den japanske boken, var sverdet.

Det å havne i en tidsloop er ikke nytt på film. Det første som slår deg er kanskje Groundhog Day med Bill Murray, eller den nyere Source Code med Jake Gyllenhaal. Det er heldigvis ikke et problem her. Denne filmen er (så klart) mye hardere enn Groundhog Day, selv om de klarer å flette inn litt tidsreise-humor på en helt akseptabel måte. Hele konseptet er faktisk godt gjennomført, der vi hopper fremover i tid, og forstår hva som skjer, uten noen direkte tall på hvor langt «vi har kommet».

Action-scenene er noe av det beste vi får servert dette kino-året, sannsynglivis fordi regissør Liman kanskje ikke er god på alt, men når det gjelder å regissere action kan han nærmest geni-erklæres. På tross av at vi selvsagt gjentar de samme action-scenene igjen for hver dag, så blir dette aldri kjedelig, noe som er litt av en bragd i seg selv. Som sci-fi-entusiast så fryder jeg meg også over fantastisk design både på romvesen og framtidsvåpen innebygget i krigsdrakten alle soldatene har på seg. Romvesenene er fantastifullt funnet på, absolutt ulikt det meste jeg har sett tidligere, både i form og med tanke på egenskaper.

Cruise og Blunt bærer filmen stødig fram. Cruise ute av den eplekjekke helterollen, da han starter som feig og inkompetent soldat. Selvsagt blir han bedre etter hvert, men det er i det minste noe for karakteren å vokse på her. Kjemien mellom de to hovedrollene er også bra, og spesielt i det filmen drar seg mot slutten får vi godt betalt for det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (228 271 stemmer)

AvClub.com: B+

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 7, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

14. Salmon Fishing in the Yemen

Regi: Lasse Hallström

Manus: Simon Beaufoy, basert på en roman av Paul Torday.

Med: Ewan McGregor, Emily Blunt, Kristin Scott Thomas og Amr Waked.

Land: Storbritannia

Spilletid: 107 min

Premiere: 13.04.12

Først av alt bør det ikke legges for mye vekt på det som muligens er årets svakeste trailer. Og selv om filmen er innenfor den notorisk kjedelige sjangeren romantisk dramedie, så skal man huske på at regissøren er en viss svenske ved navn Lasse Hallström. Ut fra hans regikarriere kan vi plukke høydepunkter som The Hoax, Chocolat, The Cider House Rules og selvfølgelig What’s Eating Gilbert Grape.

Når en sheik fra Jemen i Midtøsten får ting for seg, kan det være vanskelig å stoppe ham. Sheik Muhammed er lidenskapelig opptatt av laksefiske, og er villig til å betale hva som helst for å få en lakseelv lagt til hjemlandet. Han mener nemlig hobbyen kan forbedre det jemenske folks livskvalitet med dette prosjektet. Den skotske fiskeeksperten Dr. Jones (McGregor) er først motvillig til prosjektet, men etter å ha blitt sjarmert av sheikens finansielle rådgiver Harriet (Blunt) mykner han til ideen. Og når den britiske statsministerens pressesekretær er desperat etter en fin, koslig nyhetshistorie fra Midtøsten, får prosjektet det nødvendige dyttet i ryggen.

"Why are fish so bad at tennis? They keep hitting the net. Haha!"

«Why are fish so bad at tennis? They keep hitting the net. Haha!»

Som noen kanskje forstod ut fra glimtene fra filmografien hans, er Hallström kongen av lunhet. Han lager filmer som er perfekte for den dagen du er ganske avslappet og «har tid» til å la historien tusle av gårde i sitt eget tempo. Salmon Fishing in the Yemen er aldri noe fyrverkeri av en film, men den lurer seg inn på deg. Historien omhandler det som rett og slett er en ganske dårlig ide, før den litt etter litt fjerner all tvil om at dette åpenbart er den riktige avgjørelsen.

McGregors karakter er erkebritisk og utrolig koselig, og sender tankene til den stereotypiske «Hugh Grant i britisk romantisk komedie»-karaktern. Det er et enormt kompliment, om det var noen tvil om det. Emliy Blunt og Amr Waked leverer også roller som er veldig lette å like, og selv om Kristin Scott Thomas» pressesekretær kanskje ikke er den mest likandes personen, så tilfører hun i hvertfall en god del nødvendig komikk.

Omgivelsene er nydelige, både i Jemen og i Storbritannia, og Hallström utnytter det godt. Manuset, fra forfatteren av 127 Hours og Slumdog Millionaire, har mange fine replikkvekslinger. En film som gjør at du blir sittende litt inn i rulleteksten og fordøye. Det kan være jeg liker denne bedre enn de fleste, men Hallström viser seg igjen og igjen som en regissør som står for kvalitet.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.8/10 (18 136 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

 
3 kommentarar

Posta av den desember 11, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,