RSS

Stikkordarkiv: smith

Julekalender 2010: 1. desember

Hei kjære leser(e)! Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Fristen setter jeg til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Men nok info! Det er 1. desember, og vi skal snakke om den 24. beste filmen fra året som snart er over.

24. The A-Team

Regi: Joe Carnahan

Manus: Joe Carnahan, Brian Bloom og Skip Woods.

Med: Liam Neeson, Bradley Cooper, Jessica Biel, Quinton «Rampage» Jackson, Sharlto Copley og Patrick Wilson.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 18.06.10

Jeg har aldri sett tv-serien denne filmen er basert på, noe som sikkert hjelper filmen. Jeg tror det er en fordel at mitt forhold til Mr. T begrenser seg til Rocky III. Filmen The A-Team er regissert av Joe Carnahan, mannen bak den veldig gode politifilmen Narc, og den ikke fullt så gode overlessede actionfilmen Smokin» Aces. Så på forhånd tenkte jeg at dette kunne svinge begge veier.

Filmen tar for seg en gruppe på fire veteraner fra krigen i Irak som havner i fengsel etter en aksjon der utstyr til pengeforfalskning blir stjålet. 6 måneder senere hjelper en CIA-agent lederen, Hannibal Smith (Neeson), å bryte seg ut. Snart har Hannibal fått ut de andre tre også. «Faceman» Peck (Cooper), B.A. Baracus (Jackson) og Murdock (Copley). Sammen skal de prøve å renvaske seg selv, koste hva det koste vil.

Cool guys don't look at explosions.

Dette er glad-action uten like. Massevis av tøffing-replikker, eksplosjoner og kjøretøy i rask bevegelse. Og skyting, ikke minst. Skyting på fly fra en tanks i fritt fall, og sånne ting som det. Er du i det riktige humøret, så er dette utrolig gøy. Og Carnahan vet hvordan han skal lage god action, det er det liten tvil om.

Det er en fin bonus å få med seg Liam Neeson i en sentral rolle her. Han regnes vel som en seriøs og alvorlig skuespiller, men har med denne i tillegg til Taken virkelig tatt steget frem som action-stjerne. Bradley Cooper kjenner nok de fleste fra Hangover, mens Sharlto Copley spilte hovedrollen i sci-fi-filmen District 9. Altså en samling med hovedroller fra store underholdnings-suksesser fra de siste årene.

Problemet med filmen for min del, er at høydepunktet nås for tidlig. Når filmen setter i gang med de avsluttende action-sekvensene, er min evne til å bli begeistret over actionen ganske redusert. Jeg har på en måte blitt litt nummen av alt som allerede har skjedd. Det trekker dette ned fra en høyere plassering. Når du først har begynt på en latterlig action-film, syns jeg egentlig du bare skal ta den helt ut. Jeg har sluttet å bry meg noe særlig om hvor sannsynlig alt som skjer er fra ca 15 minutter inn i filmen.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.1/10 (39 294 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter tas i mot med intens glede.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 1, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 8. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og «ukjent festivalfilm».

Det er 8. desember i dag, og luken inneholder

17. The English Surgeon

Regi: Geoffrey Smith

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Henry Marsh

Land: Storbritannia

Spilletid: 94 min

Premiere: Foreløpig ikke på kino i Norge.

Da var det på tide med en heller ukjent film på listen. I likhet med innlegget for 4. desember så jeg denne dokumentaren på filmfestivalen i Grimstad i sommer. Det er regissørens filmdebut, det eneste han har laget etter tv-serien Your Life in Their Hands, som også ser ut til å være dokumentar hentet fra sykehusverdenen.

Vi følger hjernekirurgen Henry Marsh, som jevnlig reiser fra England til Ukraina for å hjelpe sykehuset i Kiev med kompetansen sin. Han tar også med seg brukte legeinstrumenter, siden de utstyret ukrainerne bruker er kraftig utdatert. Hoveddelen i historien handler om operasjonen av Marian, en ung mann som kommer til å dø av hjernesvulst om ikke Marsh kan hjelpe ham. Marsh bestemmer seg for å prøve å operere, men det krever at Marian må være våken under hele operasjonen.

Til å begynne med virker Marsh som en underlig skrue, nesten en komisk figur. En kort, liten mann med tykke brilleglass som kaster frakken overdrevent over skulderen når han går hjem fra sykehuset. Skal dette være en artig dokumentar?

«You’re not a clever man, I can tell from your brain.»

Men alvoret legger seg raskt i det han kommer til Ukraina. Her er forholdene dårlige, og det er endeløse køer med fortvilte, fattige mennesker med kreftsvulst i hjernen. I England ville en stor del av dem kunne bli operert, men på grunn av Ukrainas dårlige helsesystem og lave ressurser blir ikke svulstene oppdaget tidlig nok, og for mange er det for sent. Marsh har jobben med å velge ut hvem det er verdt å operere, hvem som har mulighet til å overleve.

Det er sterke scener vi får servert. En etter en må Marsh servere dødsdommer til de besøkende. Verst er det når det er unge eller småbarn som får beskjeden. Marsh snakker jo kun engelsk, og derfor må det han sier oversettes av en annen lege ved sykehuset. Moralske dilemmaer dukker opp, som når han og den andre legen diskuterer om de skal fortelle en jente i begynnelsen av 20-årene at hun kommer til å dø. De diskuterer det rett foran henne, på engelsk, og jeg kan ikke unngå å tenke at hun jo i det minste må forstå hva de diskuterer. Når de så ber henne komme tilbake med et familiemedlem for å få det endelige resultatet, virker det som en dårlig løsning. Hun forstår nok at det ikke er gode nyheter.

Men hoveddelen av filmen dreier seg altså om Marian og operasjonen hans. Han har epilepsi, og må holdes våken gjennom hele prosessen. Her tas det ingen forbehold, og operasjonen vises fra alle vinkler, i det som er en 15 minutters prøvelse av en scene. Ikke akkurat for deg som lett blir kvalm. Jeg pleier vanligvis å klare meg greit, men merket etter hvert at jeg måtte snu meg litt vekk til tider. Å borre gjennom hodeskallen lager en ekstra forferdelig lyd.

Så viss du ikke har noe problem med å se nærbilder av menneskehjerne som opereres på, så er det en veldig sterk og god dokumentar i vente for deg. Jeg ser for meg at det kan være vanskelig å få sett den, men om du får muligheten, så syns jeg du burde. Filmen har et originalt soundtrack av Nick Cave og Warren Ellis.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.1/10 (166 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen kommentar og tips til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 8, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 16. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

9. I Am Legend

Regi: Francis Lawrence

Manus: Mark Protosevich og Akiva Goldsman, basert på en roman av Richard Matheson og en remake av The Omega Man (1971), skrevet av John William Corrington og Joyce Hooper Corrington.

Med: Will Smith, Alice Braga, Charlie Tahan, Salli Richardson, Willow Smith, Dash Mihok og Joanna Numata.

Land: USA/Australia

Spilletid: 101 min

Først og fremst må jeg si at denne hadde en av de beste trailerne i løpet av året, som sett ovenfor. Liker spesielt godt musikken, og det valget de har gjort med å skrive ned alle de dagligdagse tingene han må gjøre, eskalere det, og så kun ha «Survive» på natten. Jeg har verken lest boken eller sett The Omega Man, så jeg kan ikke si noe om det er en dårlig versjon av historien eller ikke. Francis Lawrence har for det meste regissert musikkvideoer, med unntak av spillefilmdebuten Constantine, som var ganske grei. Akiva Goldsman, en av manusforfatterene, har hatt en veldig dårlig film bak seg (Batman & Robin), men har også vært med å skrive mange veldig gode filmer (Cinderella Man, A Beautiful Mind). Jeg hadde i hvertfall store forventninger før filmen, men det var nok egentlig mest på grunn av traileren. Denne hadde forresten premiere 2. juledag 2007 i Norge, men jeg så den ikke før på nyåret, og derfor er den med på listen.

Et forferdelig menneskelagd virus herjer verden i nær fremtid. Det skulle egentlig kunne kurere kreft, men det slo fryktelig feil, og det er ingen kur. De smittede blir mutanter med overmenneskelig styrke, men de er forvist til skyggene på grunn av at de ikke tåler solen lenger. Robert Neville (Smith), immun militær forsker, er det eneste gjenlevende mennesket i New York, og han bruker all sin tid på å prøve å finne en måte å reversere effekten av viruset på. Med seg har han hunden Sam, en uvurderlig venn i den folketomme og forfallende storbyen.

Dette er filmen der Smith måtte bevise at han kunne bære en film helt alene. Ja, han har spilt hovedroller før, men dette her er noen hakk vanskeligere. Han klarer det veldig bra, men jeg tviler på om det hadde gått hadde det ikke vært for hunden, og at han kan spille med den. Det gjør jo alle monologene hans til dialoger, og det gjør det mye lettere å identifisere seg med han. Uten hunden måtte vi sett på at han gikk rundt og snakket med seg selv, og det hadde ødelagt veldig mye, tror jeg.

Historien er bra, og jeg lever meg godt inn i dette. Det er noen scener inni her som jeg syns var utrolig spennende. Jeg mener skikkelig, kribling i magen, ordentlig spennende. Og det er det faktisk lenger og lenger tid mellom hver gang jeg ser. Godt jobbet der.

Fint fotografert også denne, og når det gjelder effekter og sånn, så tvilte jeg aldri på at det var ekte bilder av New York i forfall, selv om det helt sikkert var det. Når det gjelder designet på «de smittede», så kunne det vært bedre, syns jeg. Det var merkbart at de var laget med dataeffekter, og jeg tror faktisk de kunne oppnådd bedre resultater med folk i drakter.

Slutten blir mye diskutert, og det vandrer en alternativ slutt rundt på nettet. Jeg har litt problemer med å bestemme meg for hvilken jeg liker best, men heller kanskje mot den alternative. Du finner den sikkert på Youtube, om du føler for å sjekke den ut.

Oppsummert, en solid post-apokalyptisk thriller om ensomhet og desperasjon, med en imponerende rolleprestasjon av Will Smith. Definitivt verdt å se igjen, for min del.

Dom:

DHF: 8/10 (Veldig sterk)

IMDb: 7.1/10 (117 862 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Jeg skal telle opp «terningkast 3»-ene VG har kommet med til slutt.)

Dagbladet: Terningkast 5 (That’s more like it!)

Legg gjerne igjen kommentar!

 
14 kommentarar

Posta av den desember 16, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 11. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

14. Shoot «Em Up

Regi: Michael Davis

Manus: Michael Davis

Med: Clive Owen, Paul Giamatti, Monica Bellucci, Stephen McHattie Greg Bryk og Daniel Pilon.

Land: USA

Spilletid: 86 min

En mann, Mr. Smith (Owen), sitter ved et busstopp og ser en gravid kvinne forte seg forbi. Litt etter kommer en mann med pistol. Smith føler seg ansvarlig, og dreper mannen, før han fungerer som jordmor (jordfar?) mens en gjeng med folk prøver å skyte han. Moren til barnet dør, men Smith kommer seg unna med barnet. Han kontakter Donna Quintano (Bellucci), en prostituert som har mistet barnet sitt, og dermed har brystmelk. Hun går motvillig med på å hjelpe ham. Men det viser seg at noen er besatt etter å ta knekken på ungen, og grunnen er større enn Smith noengang kunne tenkt seg.

Det er to måter å se på denne filmen. Den første gjør den til en av de teiteste og tåpeligste actionfilmene noensinne, mens den andre gjør den til en utrolig morsom parodi på actionklisjeer og et smart studie i hvor langt grenser kan strekkes for komedie. Jeg ser på det på den andre måten. Dette er en av årets definitivt morsomste filmer. De går over i urealistisk territorie med vilje, og det er rett og slett synd at så mange ikke forstår intensjonen med filmen.

Alle karakterene er herlig overdrevne. Spesielt Clive Owen sin hovedperson er veldig bra. Paul Giamatti som skurken varierer litt mer, men han har absolutt sine øyeblikk av genialitet. Det jeg også liker godt med filmen, er at det i tillegg til en utrolig mengde over-the-top-scener også er en god del veldig tørre vitser og ordspill.

Men om en skal klage på noe, så kunne nok manuset vært enda litt bedre, i forhold til morsomheter. Det er ikke alle som treffer helt. Historien er også litt unødvendig innviklet, spesielt med tanke på hvordan resten av filmen er lagt opp. I tillegg kan det nevnes at det er noen effekter som er litt halvveis.

Men alt i alt, så er det sjelden en actionfilm får meg til å le skikkelig høyt og godt i kinosalen. Det var en gjennomført underholdende 1,5 time jeg hadde når jeg så denne, og den har fungert nesten like bra når jeg har sett den igjen senere. Anbefales på litt av samme grunnlag som gårsdagens Wanted, men her trengs det en viss kjennskap til action-sjangeren for at du skal få fullt utbytte.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.0/10 (46 229 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Det er nesten som jeg slutter å ta med anmeldelsene fra VG. Rett og slett dårlig anmelderhåndtverk, syns jeg. Så er jo karakteren feil, men det er for såvidt irrelevant her.)

Dagbladet: Terningkast 4

Legg igjen en kommentar vel! Det hadde vært fint.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,