RSS

Stikkordarkiv: opprør

Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."

«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 11, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 9. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

16. Kongen av Bastøy

Regi: Marius Holst

Manus: Mette M. Bølstad, Lars Saabye Christensen, Dennis Magnusson og Eric Schmid.

Med: Stellan Skarsgård, Benjamin Helstad, Kristoffer Joner og Trond Nilssen.

Land: Norge/Frankrike/Sverige/Polen

Spilletid: 120 min

Premiere:  17.12.10

Marius Holst debuterte med Ti kniver i hjertet i 1994. 7 år senere lagde han Øyenstikker, før vi i 2007 fikk innvandringsdramaet Blodsbånd. Filmen er basert på en sann historie, og gjort om til et manus av blant andre forfatteren Lars Saabye Christensen, som etter hvert begynner å få en del på film- og tv-cv, både som bidragsyter eller kildemateriale.

Erling blir sendt til Bastøy i Olsofjorden i 1915, til en skole for problembarn. Han har store problemer med å akseptere skolebestyreren og de andre ansatte som autoritetspersoner, og lager trøbbel fra første stund. Ungdommene blir utsatt for både psykisk og fysisk misbruk, og brukes mer som billig arbeidskraft enn elever. En tragisk hendelse fører til at Erling leder sine medelever i et voldelig opprør for å ta kontrollen over Bastøy.

17. mai var som vanlig en festdag uten sidestykke.

Jeg føler av og til det er lett å få en film som dette til å bli virkningsfull. Det er jo ikke noe problem å generere sympati for «fanger» som blir behandlet dårlig, det er bare å framstille skurkene som så fæle som mulig. Men kunsten er å gjøre det på en troverdig måte, å balansere publikum mellom sinne og sterke ønsker om rettferdig hevn, uten at vi faller ut av historien. Det har Kongen av Bastøy klart. Det gir en god følelse når jeg lar meg engasjere så mye av historien at jeg fryder meg over elever som gjør opprør mot skolen, til tross for min arbeidsplass i nettopp skolen.

En veldig overbevisende gjeng med unge skuespillere, ledet an av Benjamin Helstad og Trond Nilssen i sine mer ledende roller. Mye av filmen står og faller på at de er interessante å se på og føles ekte. Spesielt Helstad gjør jobben sin bra her, og har noen gnistrende scener mot både Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner. Skarsgård har såklart bredde til å spille det meste, og det er jo fint å se han på svensk fra tid til annen, selv om han dukker opp ganske ofte i titler fra Hollywood for tiden. Kristoffer Joner har på en måte tatt en reise mot litt ekle og usympatiske karakterer, og dette er ikke noe unntak. En svært god rolle fra han også.

Bildene har få farger, og bidrar til å skape en kald og ukoselig stemning gjennom filmen. Fotoet er flott, spesielt scenene på isen har en ekstra kvalitet ved seg. Filmen vant tre Amanda-priser, for Årets norske kinofilm, Årets musikk og Årets mannlige birolle (Trond Nilssen).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (1 252 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

9 dager inn i kalenderen, og den tredje norske filmen. For den som lurer kan jeg opplyse om at ca 1 av 4 filmer jeg så på kino i år var norske. Så får vi se om kalenderen inneholder samme andel.

 
7 kommentarar

Posta av den desember 9, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,