RSS

Stikkordarkiv: crowe

Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."

«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 11, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag er det 5. desember, og her er dagens film:

20. State of Play

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Matthew Michael Carnahan, Tony Gilroy og Billy Ray, basert på en tv-serie av Paul Abbott.

Med: Russell Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren, Robin Wright Penn og Jason Bateman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 127 min

Premiere: 01.05.09

Kevin Macdonald har laget noen filmer før State of Play, den mest kjente er nok kanskje The Last King of Scotland, en film som fikk 22. plass i denne kalenderen i 2007. Her har han fått lage en remake av en kritikerrost britisk miniserie, ut fra en manusadapsjon av folk som har skrevet The Bourne Ultimatum, Michael Clayton og The Kingdom. Og med store stjerner i hovedrollene så dette utvilsomt ut som noe å få med seg i begynnelsen av mai.

Filmen handler om journalisten Cal McAffrey (Crowe), som lukter en konspirasjon når assistenten til kongressmannen Stephen Collins (Affleck) faller foran et tog på vei til en kontroversiell høring i Kongressen.  Collins har tatt et standpunkt mot PointCorp, som vil sette opp muligheten for avlytting av alle amerikanske telefoner. McAffrey mener det kan være en sammenheng med mordet på en tyv ikke lenge før, og slår seg sammen med den nyansatte og ambisiøse bloggeren i avisen, Della Frye (McAdams), for å nøste opp de løse trådene.

Det lages en del av disse politiske thrillerene, med vekslende hell. De kan ofte ende opp som ganske middelmådige, med bra skuespill i en historie som egentlig er ganske kjedelig. Det er ikke tilfelle med State of Play. Selv om det kanskje ikke er veldig mange grensesprengende originale elementer i den, så er det gjennomført bra kvalitet.

Skuespillet er overbevisende. Crowe og McAdams fungerer vedig bra som et team, og Helen Mirren er også tilnærmet perfekt i rollen som sjefen deres i Washington Globe. Ben Affleck er jo alltid bra når han får roller han passer til, og denne er midt i blinken. Også får vi en flott og morsom birolle av Arrested Development-yndlingen Jason Bateman.

«Listen… I just saw Pearl Harbor again, and… And I’m not sure I want to keep working with you.»

Manuset er bra på alle måter, men det er jo å forvente når en ser på forfatterene, spesielt Tony Gilroy er blitt en av de som alltid ser ut til å skrive bra thrillere. I tillegg så er bildene fine, og spenningsscenene sitter som skudd, spesielt en som finner sted i en parkeringsgarasje (for øvrig en av mine yndlings-settinger for filmscener, av en eller annen ubestemmelig grunn).

Om det er noe som tar bort poeng, så er det jo det jeg nevnte med at du har sett lignende før, samt at de kjører den faste twisten eller to. Men du vet hva du får, og innen sin sjanger er State of Play det beste jeg har sett i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (23 437 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar, og gjerne et tips til konkurransen også!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 5, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 7. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: Quantum of Solace, The Dark Knight, Hot Rod, (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

18. Body of Lies

Regi: Ridley Scott

Manus: William Monahan, basert på bok av David Ignatius.

Med: Leonardo DiCaprio, Russell Crowe, Mark Strong, Golshifteh Farahani, Oscar Isaac og Ali Suliman.

Land: USA

Spilletid: 128 min

Når Ridley Scott lager film er jeg der for å se på. Filmografien hans snakker for seg selv, med filmer som Alien, Gladiator, Blade Runner, American Gangster og den undervurderte Black Hawk Down. I tillegg så har han jo her med seg to av de beste skuespillerne som jobber for tiden, Dicaprio og Crowe, og med manusforfatteren av The Departed med på laget var det ikke med små forventninger jeg satte meg ned for å se førpremiere på denne filmen.

Roger Ferris (DiCaprio) jobber undercover for CIA i Jordan, på jakt etter terrorister som bomber mål rundt omkring i Europa. Sjefen hans i USA, Ed Hoffmann (Crowe), har et veldig kynisk syn på situasjonen, noe som skaper problemer for Ferris og måten han vil kjøre operasjonene sine. Etter hvert klarer Ferris å få bygget opp tilliten til Hani Salaam (Strong), sjefen for jordansk etterretning, men vil Hoffmann la være å blande seg inn?

Dette kan både på traileren og handlingsreferatet virke som en ganske ren actionfilm, og ja, det er nok av actionscener. Men likevel er det som noe mer. Det er en smart thriller med innviklede forhold mellom aktørene, og et nokså nyansert bilde av konflikten mellom USA og Midtøsten. I tillegg får vi et slags sub-plot med kjærlighet mellom amerikansk mann og  arabisk dame, og de kulturkrasjene det medfører. I tillegg får vi en god del scener som er morsomme, og til å være en såpass alvorlig film, så lo jeg overraskende mange ganger, uten at det føles feil.

Skuespillet er bra, men jeg vil ikke si at det er i nærheten av det beste de to hovedrollene har prestert før. De spiller rollene sine troverdig, men vi har alle sett bedre før. Desto mer imponert ble jeg av Mark Strong, eller Andy Garcia 2, som jeg vil kalle han heretter. I tillegg er det veldig bra skuespill av alle de mindre rollene rundt omkring i filmen, og terroristene er fullstendig troverdige.

Actionscenene er definitivt en styrke i filmen, de er godt gjennomført, ser realistiske ut, og innfrir med både spenning og adrenalin. DiCaprio har gått veldig langt på drøye 10 år, i forhold til om du hadde trodd på at han kunne banket deg opp eller ikke. Men hele filmen er visuelt og teknisk sett veldig godt gjennomført, hadde ikke ventet mindre av en Ridley Scott-film.

Skal jeg trekke ned på noe, må det være at det kan bli litt rotete til tider, og det ligner litt på ting vi har sett før. I tillegg er det noen irriterende småting i skuespillet, som DiCaprio’s intense telefonsamtaler, der han konstant flytter telefonen fram til munnen for å rope mer rett inn i hele telefonen, tydeligvis. Har også litt problemer med Russell Crowe’s karakter, som rett og slett virker så gjennomført kynisk at det grenser på dumhet, og det burde ikke akkurat skaffe han en jobb så høyt oppe i systemet (med mindre han ble folkevalgt i tidsrommet 2000-2004…).

Men for all del, en solid og underholdende film. Den har ganske få stemmer på IMDb, noe jeg har litt problemer med å forstå, med tanke på folkene som er involvert i prosjektet. Det kan være at det amerikanske publikummet har problemer med å se på filmer som inneholder lettere kritikk av deres egen fremgangsmåte i Midtøsten. Ignorance is bliss.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.5/10 (10 312 stemmer)

VG: Terningkast 3 (hm)

Dagbladet: Terningkast 4

Så jeg liker nok denne filmen litt mer enn den generelle filmtitter, tydeligvis. Legg gjerne igjen en kommentar om du har sett den, og fortell hva du syns! Legg også gjerne igjen en kommentar om du ikke har sett den, og fortell hva du syns om det, eller noe annet.

 
8 kommentarar

Posta av den desember 7, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 20

Da har forhåpentligvis plass nummer 21 fått sunket inn, altså den beste grøsseren jeg har sett. Punktum. Vi går videre, og vandrer inn i en litt annen sjanger. Without further ado, 20. plassen på listen over mine favorittfilmer!

Cinderella Man (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0352248/

Regi: Ron Howard

Manus: Cliff Hollingsworth

Med: Russell Crowe, Renée Zellweger, Paul Giamatti, Craig Bierko, Paddy Considine og Bruce McGill.

Spilletid: 144 min

Ron Howard er en regissør som ofte blir beskyldt for å lage litt vel sentimentale historier med påklistret happy ending. En slags fattigmanns Spielberg, kan en kanskje si. Det kan faktisk godt stemme. Jeg har barre sett en håndfull av filmene hans, men for meg virker han som en som har god peiling på hva han driver med, og har laget mange gode filmer. A Beautiful Mind (vant 4 Oscar), Apollo 13 (vant 2 Oscar) og Ransom. Nå nylig er han vel mest kjent for filmversjonen av The Da Vinci Code, som dessverre ikke var fullt så bra.

Russell Crowe dukker jo opp for tredje gang på denne topplisten over favorittfilmene mine, og trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon (eventuelt se her og her). Renée Zellweger er kanskje mest kjent gjennom filmer som Jerry Maguire, Bridget Jones’s Diary, Chicago og Cold Mountain, mens Paul Giamatti har spilt i Sideways og The Illusionist. Flinke folk i rollene her altså. Legg også merke til Bruce McGill, som jeg alltid kommer til å tenke på som gode gamle Jack Dalton i tv-serien MacGyver.

I Cinderella Man møter vi bokseren James J. Braddock. Han var en storhet på slutten av 1920-tallet, men som for så mange andre gikk det skikkelig galt for han da aksjemarkedet knakk sammen i 30-årene. Den amerikanske depresjonen har slått til, og Braddock sliter virkelig. Han har en familie han må ta vare på, han har tapt mange kamper, brukket hånden og er generelt i dårlig stand til å slåss. Han er så mye underdog som han kan bli, men han må satse alt på å fortsette, for han kan ikke gi opp familien. Han kjemper seg oppover på listene igjen, før han velger å møte verdensmesteren i tungvekt, Max Baer, som var kjent for å ha drept to menn i ringen. Filmen er basret på en sann historie.

Boksefilmer er en sjanger jeg setter pris på. Skal du se en skikkelig god sportsfilm, så må det nesten bli en boksefilm. Her får jeg en skikkelig underdog, en som er veldig lett å stille seg bak. Dermed blir jeg også veldig engasjert. Det er det som gjør denne filmen så fantastisk flott. Jeg sitter og bryr meg enormt om hvordan det skal gå for Braddock, også kalt «Cinderella Man», hvis du lurer på hvor tittelen kommer fra. Det er en veldig fin historie vi blir fortalt. Noen vil kanskje klage på at «skurkene» er for endimensjonale, men det er nettopp det jeg syns er litt fint her. Som om jeg ikke hadde nok sympati for Braddock, så hjelper det godt med en motstander man kan hate. Engasjementet stiger ytterligere.

Filmen ser også veldig bra ut visuelt, med noen stilige visuelle grep for å vise skader ved et par anledninger. Husker faktisk jeg hadde hørbare utbrudd første gang jeg så den skadescenen. Boksekampene er fint lagt opp og koreografert på en effektiv måte. I tillegg er 30-tallet gjenskapt på en måte som overbeviser meg, uten at jeg er noen ekspert på akkurat det området.

Nøyaktig hvor korrekt det er gjengitt i forhold til den faktiske historien det er basert på, er jeg mindre sikker på. Men det er heller ikke så viktig, spør du meg. Jeg vil heller se en film som beveger meg på en eller annen måte enn en som er helt korrekt gjengitte fakta. Jeg vil påstå at i løpet av Cinderella Man vil de fleste kunne ha fått føle både tristhet og glede, sinne og tilfredsstillelse.

48 057 stemmer på IMDb gir et gjennomsnitt på 8.0/10, noe som er veldig bra, og egentlig kvalifiserer til topp 250-lista. Det er en spesiell formel som benyttes for å regne ut mer rettferdige gjennomsnitt, og det er nok derfor Cinderella Man ikke befinner seg på lista. Den ble nominert til 3 Oscar, for Beste klipp, Beste sminke og Beste mannlige bi-rolle (Giamatti). Vant dessverre ingen, men står for meg som den nest beste boksefilmen jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen.

Til tross for at det faktisk er en litt dårlig lagd trailer, så fikk jeg lyst å se filmen igjen likevel. Har du sett Cinderella Man? Klarer du å tippe hvilken film som får tittelen den beste boksefilmen i et senere innlegg? Legg igjen en kommentar med dine synspunkter og svar. Takk!

 
2 kommentarar

Posta av den september 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 25

Jeg fortsetter oppover på listen over mine favorittfilmer. Har du ikke sett disse, så er det på høy tid. Filmen som kommer som nummer 25 på rankeringen min, er:

Gladiator (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0172495/

Regi: Ridley Scott

Manus: David Franzoni

Med: Russell Crowe, Joaquin Phoenix, Connie Nielsen, Oliver Reed, Richard Harris, Derek Jacobi og Djimon Hounsou

Spilletid: 155 min

Ridley Scott er en av mine favorittregissører. Han står bak filmer som Alien, Blade Runner, American Gangster og Black Hawk Down. Alle veldig gode filmer, men for meg er det Gladiator som er hans beste. I hovedrollen har vi nok en gang Russell Crowe (se forrige innlegg), i tillegg til Joaquin Phoenix, som du kanskje har sett i Signs, We Own the Night, eller som Johnny Cash i Walk the Line.

Gladiator finner sted ca 200 år e. Kr. Den romerske generalen Maximus Decimus Meridius (Crowe) leder hæren fram til seier over de germanske barbarene fra nord. For dette blir han belønnet av den døende keiser Marcus Aurelius (Harris) til å styre Romerriket midlertidig. Aurelius ser helst at Senatet skal få ta makten tilbake etterhvert.  Men Aurelius har en sønn, Commodus (Phoenix), som ikke ser fullt så positivt på det. Commodus dreper faren sin, og tar makten. Når så Maximus nekter å tilby sin troskap til Commodus, blir generalen dømt til henrettelse. Han unnslipper så vidt, men når han kommer tilbake til gården sin, finner han familien sin drept. Han blir tatt til fange som slave, solgt til en gladiatortrener, der han etterhvert kommer nærmere og nærmere Colosseum i Roma.

Dette er en storslått film nesten uten like, med mye av æren for at hele sjangeren har fått en opplivning de siste årene. Russell Crowe gjør en veldig god rolle, kanskje hans beste. I tillegg har jeg alltid vært imponert over Joaquin Phoenix i denne filmen, kanskje kun overgått skuespillmessig i den nevnte rollen som Johnny Cash.

Vi får fantastiske slag og underholdende scener fra gladiatorringen, store dramatiske vendinger og intriger, alt krydret med herlige replikker. Får frysninger hver eneste gang Crowe setter i gang en av talene sine. Den beste, og mest kjente, replikken går som følger: «My name is Maximus Decimus Meridius, commander of the Armies of the North, General of the Felix Legions, loyal servant to the true emperor, Marcus Aurelius. Father to a murdered son, husband to a murdered wife. And I will have my vengeance, in this life or the next.» I tillegg har den fantastisk bra filmmusikk:

Gladiator er intens og episk underholdning fra det gamle romerriket. På IMDb har den fått en rating på 8.3/10 fra 206 365 brukere, noe som plasserer den på 124. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den ble nominert til 12 Oscar i 2001, og vant 5 av dem (Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste kostyme, Beste visuelle effekter og Beste lyd). Se traileren nedenfor, og se filmen. Det er verdt det, sterkt anbefalt.

Du kan forresten kanskje høre på musikken i den traileren fra rundt 0:15, og høre hvor Pirates of the Caribbean-musikken egentlig kommer fra.

Har du sett filmen? Legg gjerne igjen hva du syns om den i en kommentar.

 
3 kommentarar

Posta av den august 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,