RSS

Stikkordarkiv: singer

Julekalender 2018: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

16. Bohemian Rhapsody

Regi: Bryan Singer/Dexter Fletcher

Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan.

Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen og Allen Leech.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 134 min.

Premiere: 02.11.18

Bohemian Rhapsody står oppført med to regissører, men Dexter Fletcher har ikke navnet sitt på rulleteksten, pga fagforeningens regler. Bryan Singer var filmens originale regissør, men omtrent 2/3 gjennom filmingen fikk han sparken. Mye rykter svirrer om hvorfor, men den offisielle grunnen er at han kom dårlig overens med skuespillerne, og ikke dukket opp på jobb. Fletcher fullførte filmen som var påbegynt. Singer er uansett den mest kjente av dem to. Han slo gjennom allerede i 1995 med The Usual Suspects, og har siden det vært mye forbundet med filmserien om X-Men. Han lagde de to første filmene, i tillegg til de senere innslagene Days of Future Past og Apocalypse. Men ikke nok med det! Han var også den som ikke klarte å starte opp Supermann-serien igjen med Superman Returns (før filmene om ham ble mørke og meget middels…), den som lagde filmen der Tom Cruise ikke klarer å drepe Hitler (Valkyrie) og den som lagde en storbudsjettsfilm basert på Jack og bønnestengelen. En veldig variert karriere, med veldig variert kvalitet på arbeidet.

Vi følger Freddie Mercury fra 1970 til 1985, fra starten av hans medlemsskap i Queen og frem til den enorme veldedighetskonserten Live Aid på Wembley i London. Fra å være et lite band som opptrer på nattklubber vokser Queen seg større og større, mye på grunn av Mercurys karisma og store selvtillit på scenen. Men med suksess kommer også utfordringer. Det er flere som vil ha en bit av kaka, flere som vil være med og ta avgjørelser. Og når Freddie selv lever en livsstil som for mange er uakseptabel, så kommer pressen på banen for å grave frem sannheten.

bohemian-rhapsody.jpg

Dette bio-dramaet er ikke en musikal, men det er naturligvis veldig mye musikk som spilles av karakterene. Derfor er det en fordel for deg som publikummer at du setter pris på Queens katalog med sanger. Du kan utvilsomt finne kvalitet i filmen selv med minimal kunnskap om sangene, men om du er tilhenger av bandet vil opplevelsen løftes flere hakk.

Det skumleste med en sånn film må ha vært å besette hovedrollen. Opprinnelig var det Sacha Baron Cohen (Borat) som skulle strutte rundt på scenen, men han forlot prosjektet pga kreative uenigheter. Til slutt var det Rami Malek som fikk jobben (mest kjent fra TV-serien Mr. Robot). Heldigvis for oss er han veldig bra. Han har visstnok hatt utallige timer med bevegelsestrener for å fange Mercurys stil, og han drar i land de mange ekstravagante antrekkene uten at det føles feil. Faktisk er han så god at du til tider glemmer litt ut at det er en skuespiller som spiller rollen, det føles veldig som du ser på den ekte Mercury. Denne prestasjonen er nok, sammen med musikken, den største grunnen til å få med seg filmen.

For all del, de andre i bandet spilles troverdig, men selve karakterene er nokså todimensjonale. Hver av de andre tre medlemmene er tilstede for hver sin egenskap, og ikke så mye mer enn det.

Historien er (forhåpentligvis) ganske velkjent, og det er som kjent langt fra topp til bunn i musikkbransjen. Oppbygningen av filmen er effektiv, og det er perfekt å avslutte med bandets høydepunkt. Queens opptreden på Live Aid er den som huskes fra de mange konsertene den dagen. Showet er gjenskapt til den minste detalj, og du kan til og med finne sammenligninger på Youtube av den originale konserten og filmversjonen på siden av hverandre, og det er utrolig hvor mye arbeid de må ha lagt ned for å få det såpass likt. Såklart synger ikke Rami Malek alt selv, men han har faktisk litt vokalarbeid i filmen. Løsningen ble å blande sammen han med ekte Queen-opptak, og å inkludere litt vokalinnspillinger fra Marc Martel, kjent for å kunne imitere Mercury.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (142 209 stemmer, plassert som tidenes 126. beste film på Top 250)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 62% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 20. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

5. X-Men: First Class

Regi: Matthew Vaughn

Manus: Ashley Miller, Zack Stentz, Jane Goldman og Matthew Vaughn, etter en historie av Sheldon Turner og Bryan Singer.

Med: James McAvoy, Michael Fassbender, Kevin Bacon, Jennifer Lawrence, Nicholas Hoult, January Jones, Rose Byrne og Jason Flemyng.

Land: USA

Spilletid: 132 min

Premiere: 01.06.11

Matthew Vaughn er en regissør jeg har sansen for, en mann som gang på gang evner å lage fantasifulle og underholdende filmer. Han begynte som produsent på moderne engelske klassikere som Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Snatch, før han senere har gått over til å regissere. Til å begynne med holdt han seg i samme sjanger, og selv om Layer Cake ikke levde opp til de to førstnevnte, så var det definitivt et veldig godt forsøk. Han fulgte opp med eventyr-varianten Stardust, før han i fjor gjorde stor suksess her i kalenderen med Kick-Ass.

Filmen finner sted i 1962, men vi får også se glimt fra barndommen til de etter hvert ganske kjente rivalene Charles «Professor X» Xavier og Erik «Magneto» Lehnsherr. Så langt tilbake i tid er de derimot ikke rivaler, og slår seg sammen for å finne mest mulig mutanter og bedre livene deres. De starter spesialskolen for mutanter, men det viser seg snart at de kanskje har forskjellige mål for seg selv og verdens muterte mennesker. Lehnsherr er på en personlig vendetta mot morens drapsmann, den stormannsgale mutanten Sebastian Shaw, som til gjengjeld planlegger å utnytte den kalde krigen til å utrydde de «vanlige» menneskene fra verden.

De to første X-Men-filmene var av høy kvalitet, og blant det beste vi har fått i sjangeren, selv etter det tiåret som har gått siden den første kom ut. Den tredje var fremdeles underholdende, men manglet mye av slagkraften de tidligere kapitlene hadde, og prequelen om Wolverine var ganske så midt på treet. Derfor var jeg en anelse skeptisk til nok en prequel, men samtidig gledet jeg meg til et gjensyn med denne varierte superhelt-verden, der vi leden av mange slags forskjellige superhelter og -skurker i en og samme film.

Du tenker på...: En faun i Narnia?

Vaughn skuffer ikke. Han leverer en smart actionfilm, der trådene henger godt sammen med de øvrige filmene i serien, samtidig som vi får svar på masse spørsmål det er naturlig å stille. Altså er det ikke tilfellet at dette kun blir en uinspirert transportetappe uten noe å fortelle, som for eksempel Hannibal Rising fra noen år tilbake. I det vi nærmer oss slutten kommer det noen herlige oppklarende øyeblikk, som fester X-Men: First Class sammen med X-Men.

Action-sekvensene er imponerende, og utnytter de forskjellige mulighetene en får til å gjennomføre spektakulære ting når en lager en film med mutanter. Spesielt artig er det å se en Magneto på hevntokt benytte seg av metall-manipuleringsevnene sine. Sebastian Shaw er også en passende skurk, selv om det kanskje er et anslag av «Nei, jeg har skuddsikkert skjold over hele kroppen»-mentalitet over superkraften hans.

Vi får et bra cast, med mange unge som gjør det bra og mindre bra, ledet an av kvalitetsfolk som McAvoy og Fassbender. Samtidig vil jeg igjen trekke fram skurken, spilt av Kevin Bacon, som har et rimelig forstyrrende oppsyn fra før av, og dermed glir glatt inn i rollen.

Selv om noen av de nye mutantene vi stifter bekjentskap med ikke er like stilige som andre (tenker mest på såkalte Banshee med hylekreftene sine), er dette en fantastisk filmopplevelse for tilhengere av X-Men-filmene, og superhelt-sjangeren generelt. Jeg hadde det i hvert fall veldig gøy!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.9/10 (135 767 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Ingen hadde noe tro på X-Men: First Class blant tipperene, og på en femteplass må den derfor nesten regnes som en nesten like stor overraskelse som at The King’s Speech havent på sjette. For den var i det minste plassert nær toppen etter mange tips, mens X-Men er den femte beste filmen i år, uten at noen har fått med seg det…

 
4 kommentarar

Posta av den desember 20, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 17

Da har det vært noen dagers pause, men nå er lista på gang igjen, og vi klatrer videre. I dag er det altså plass nummer 17 som blir presentert, og jeg skal ikke holde dere på noen pinebenk:

The Ususal Suspects (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114814/

Regi: Bryan Singer

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Stephen Baldwin, Gabriel Byrne, Benicio Del Toro, Kevin Pollak, Kevin Spacey og Chazz Palminteri.

Spilletid: 106 min

Dette var filmen som satte i gang karrieren til regissøren, Bryan Singer. Han ble tatt inn i varmen, og følgte opp med X-Men, X2, og Superman Returns. Selvfølgelig ikke noe som nådde opp mot The Ususal Suspects, men ganske bra actionfilmer basert på tegneserier. Blant skuespillerne er de mest nevnbare kanskje Gabriel Byrne (Miller’s Crossing), Benicio Del Toro (Sin City) og selvfølgelig Kevin Spacey (Se7en, American Beauty).

Handlingen i The Usual Suspects spenner om et avhør av Roger «Verbal» Kint (Spacey), etter at en båt eksploderer ved havnen i San Pedro. Politiet finner 27 døde menn og 91 millioner dollar i narkotikapenger. I tillegg til en vettskremt og alvorlig brannskadet ungarer, er Kint den eneste overlevende. Derfor tvinges han til å forklare alt i detalj. Alt begynte seks uker tidligere, når 5 tilfeldige mistenkte blir tatt inn for en bilkapring i New York. Etter hvert finner vi ut at en kriminell mesterhjerne, Keyser Söze, står bak hele operasjonen. Men hvem er egentlig denne Keyser Söze?

Helt fra begynnelsen av har denne filmen meg hekta. Keyser Söze blir introdusert, men selvfølgelig uten at vi får se ansiktet hans. Det blir det store mysteriet gjennom hele filmen. Kevin Spacey spiller rollen som Verbal veldig bra, og bygger opp denne Keyser-karakteren med utrolige historier om bakgrunnen hans, og hva han og de 4 andre «vanlige mistenkte» har gjort frem mot det som skjedde på denne båten. Spacey er rosinen i pølsa, men det betyr ikke at han er den eneste som spiller bra her, for dette er genialt skuespill over hele linja. Spesielt underholdende er Benicio Del Toro’s karakter.

Det fungerer egentlig veldig bra å se filmen i retrospektiv gjennom øynene til Verbal. En skulle kanskje tro at det ville ta bort litt av spenningen i «flashbackene», men det stemmer heldigvis ikke. Interessen holdes oppe, mens gruppen av kriminelle kommer høyere og høyere opp i rang, om en kan si det på den måten.

Filmen ser veldig bra ut visuelt, har en fin og mørk tone. I tillegg er det bra kameraarbeid og fantasifulle løsninger på den tekniske siden også. Manuset er definitivt et av de bedre, og det er synd at det ikke har kommet mer av det samme fra manusforfatteren.

Men det aller beste med filmen er utvilsomt slutten. Det er nok også slutten som har gjort dette til en av de mest populære filmene noensinne. Det er sjelden en får en film som bygger opp til en slutt som passer helt perfekt til filmen samtidig som den snur opp ned på det meste. En slutt som får deg til å føle deg lur, selv om du faktisk har blitt lurt. Det har The Usual Suspects.

På IMDb har filmen en rating på 8.7/10 med 209 350 stemmer. Det er veldig høyt, og plasserer den på 21. plass på listen over de beste filmene noensinne. I tillegg vant den 2 Oscar, Beste mannlige bi-rolle (Spacey) og Beste manus skrevet direkte for film. Det er ingen tvil, denne filmen må du faktisk se. Sjekk ut traileren nedenfor, og kom deg i gang.

«The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world he didn’t exist.»

For et sitat. Har du sett filmen? Legg gjerne igjen en kommentar med din mening.

 
3 kommentarar

Posta av den september 21, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,