RSS

Stikkordarkiv: tony

Julekalender 2017: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

16. Spider-Man: Homecoming

Regi: Jon Watts

Manus: Jonathan Goldstein, John Francis Daley, Jon Watts, Christopher Ford, Chris McKenna og Erik Sommers.

Med: Tom Holland, Michael Keaton, Robert Downey Jr., Jacob Batalon, Zendaya, Laura Harrier og Marisa Tomei.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 07.07.17

Årets andre Marvel-film er også den andre gangen Spider-Man starter på nytt siden den første filmen i 2002. Den, sammen med oppfølgeren Spider-Man 2, holder såpass høy kvalitet at de regnes som en viktig del av den begynnende superhelt-bølgen. Så fikk vi en rotete tredjefilm, og studioet fant ut at det beste ville være å starte på nytt med The Amazing Spider-Man i 2012. På tross av at den nye versjonen ikke fungerte optimalt, fikk den en oppfølger to år senere, før det ble litt stille igjen. Men i fjor viste det seg at Sony og Marvel hadde kommet til en enighet om rettighetene rundt karakteren, og den tredje versjonen av Spider-Man dukket opp i Captain America: Civil War. Og det er altså denne versjonen av Spider-Man som nå får sin første solofilm.

Peter Parker (Tom Holland) sliter med å komme tilbake til dagliglivet etter sin opplevelse med resten av The Avengers. Det er vanskelig å kombinere skole, ungdomsliv og bekjempelse av kriminalitet med sin nye høyteknologiske superdrakt (levert av Tony Stark/Iron Man selv). Tony Stark (Robert Downey Jr.) mener Peter ikke er klar for å være en superhelt i stor skala, men når skurken under kallenavnet Vulture (Michael Keaton) dukker opp klarer ikke Spider-Man holde seg unna.

spider-man

Noen av fordelene ved at Marvel har bygget opp et filmatisk univers de siste ti årene er at du kan bygge videre på aspekter ved ting du ikke har tenkt så mye over. Skurken i Spider-Man: Homecoming, Adrian Toomes, eier et firma som jobber med opprydning av New York etter den avsluttende kampen i The Avengers (2012). Så når Tony Stark har fått frem en avtale med regjeringen om å ta over arbeidet, så har Toomes masse utenomjordisk teknologi tilgjengelig, og kan naturlig bli den hevngjerrige Vulture. Vulture er for øvrig den beste Spider-Man skurken på film siden Alfred Molina spilte Doc Ock. Michael Keaton kommer inn med nok tyngde til å gjøre en rimelig lettsindig film passelig alvorlig.

Tom Holland er også det nærmeste vi har kommet en Spider-Man i «riktig» alder. Han er 21, mens både Tobey Maguire og Andrew Garfield var i slutten av 20-årene når de gjorde sine første filmer som karakteren. Det er en viktig del av Spider-Man at han er ung og sliter med å finne ut av kreftene sine. Mye av appellen hans er også at han kan leve litt av livet sitt som kul superhelt, men i resten av det er han en litt stakkarslig videregående-elev med nokså nerdete interesser. Homecoming klarer å fange denne motsetningen best av Spider-Man-filmene.

Action-sekvensene har vi sett bedre, både i tidligere Spider-Man-filmer og i Marvel-universet. Men det er godt å se at det fungerer greit for Marvel å gå fra å handle om verdensomspennende kriser til mer lokale New York-problemer. Uansett, Spider-Man: Homecoming er bedre som morsom «Peter Parker har problemer»-film enn som stor superhelt-action. Heldigvis er det mest av førstnevnte, og det er godt nok! Filmen skal få en oppfølger, som etter planen kommer ut i 2019.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (243 267 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

21. Don Jon

Regi: Joseph Gordon-Levitt

Manus: Joseph Gordon-Levitt

Med: Joseph Gordon-Levitt, Scarlett Johansson, Julianne Moore og Tony Danza.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 31.10.13

Joseph Gordon-Levitt startet skuespillerkarrieren som sjuåring, og har dermed allerede spilt roller i fire forskjellige tiår som 32-åring. Slo vel kanskje for alvor gjennom som den ene kid’en i komiserien 3rd Rock from the Sun, men har i de senere år eksplodert som «voksen», med roller i flere storfilmer som Inception, The Dark Knight Rises og Looper, samt mindre filmer (med en trofast følgesskare) som Brick og (500) Days of Summer. Han står også bak det kunstnerkollektiv-aktige produksjonsselskapet Hitrecord, og virker på mange måter som en fyr som ikke nødvendigvis gjør alt han gjør for penger. Med Don Jon prøver han seg for første gang som regissør, og har skrevet manuset selv. Et rimelig ambisiøst prosjekt, med andre ord.

Jon (Gordon-Levitt) er en Jersey-mann som gjør det meste om til objekter og liker å ha sitt eget system på ting. Han er kjent som en stor sjarmør, og har fått tilnavnet Don Jon (som for de uinvidde er en vri på Don Juan) av kompisene. Hverdagen handler om å trene, pliktløp i kirka, slite seg gjennom middager med familien der de maser om giftemål, og å sjekke opp damer på byen. I tillegg har Jon en tung avhengighet av nettporno, og mener at ingenting annet i livet hans gir ham mer glede enn det. Når Jon møter og legger an på Barbara (Johansson), endrer ting seg. Hun er en «tier», men har ikke nødvendigvis de samme tankene om hva som er viktig og nødvendig å bruke tid på her i livet.

Hold me closer Tony Daaaanza!

Hold me closer Tony Daaaanza!

Det første jeg vil dra fram her er hvor gode karakterene er. Både Jon og Barbara gjør valg som nok er veldig innlysende for forskjellige typer mennesker, og du skal ikke se bort fra at filmen har skapt noen diskusjoner på hjemmebane. I tillegg er Jon-karakteren veldig severdig, du blir ikke lei av å se på at han strutter rundt med overdreven selvtillit i alle situasjoner. Godt spilt av Gordon-Levitt. Et friskt pust med Julianne Moore, som bidrar med en karakter som faktisk ikke er en drittsekk.

Filmen blir fortalt i en episodisk og litt repetiv stil, noe som for så vidt er en passende måte å beskrive Jons liv på. Han er på grensen til OCD til tider, selv om han også kan relateres til. Mye fantastifulle visuelle teknikker her, som holder det friskt og interessant.

De humoristiske høydepunktene kommer i scenene der Jon er med resten av familien sin. Tony Danza leverer store ting som den rølpete faren som åpenbart er treet Jon landet i nærheten av. Glenne Headly er også nær perfekt som den smånevrotiske moren som bare vil ha barnebarn. Nå, med en gang. Også har vi Brie Larson som en tilnærmet stum søster, alltid gjemt bak en telefon. Til gjengjeld har den ene replikken hun kommer med i løpet av filmen en skikkelig punch.

Totalt sett en imponerende regidebut, med solid skuespill og manus. Kanskje litt repetetivt til tider, og så tett opp mot virkeligheten at kranglene kan gjøre deg irritert på ekte, men en morsom film lell.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (21 425 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Topp 10 Youtube mashups

Jeg har i den senere tid fått stor sans for mashup-sjangeren. En mashup er en sang som er satt sammen av to eller flere andre sanger. Dette gir en helt ny, og ofte overraskende bra sang. Det går til og med an å gjøre dårlige sanger betraktelig bedre om de settes sammen med noe annet.

Jeg har langt i fra oversikt over alle mashups som finnes på Youtube, men jeg har sjekket rundt en del, og har valgt ut en topp 10-liste til din fornøyelse. Om du har hørt originalsangene først, så vil det nesten alltid gjøre mashupen til en bedre opplevelse, så vet du det.

10. Gorillaz vs. Vanilla Ice

Vanilla Ice har vel alltid vært en slags guilty pleasure. Kul, men samtidig utrolig ukul. Gorillaz, derimot, er et av de bandene jeg liker veldig godt. Her får vi en blanding av Dirty Harry og Ice Ice Baby. Jeg tror jeg foretrekker denne versjonen i forhold til den originale hiten fra 1990.

9. Green Day vs. Oasis vs. Travis vs. Eminem

Sangene brukt er Boulevard of broken dreams, Wonderwall, Writing to reach you og Sing for the moment. Dette var en av de første mashupene jeg hørte, og den som gjorde meg interessert i sjangeren. Den er veldig godt lagt, blir kanskje litt mye støy når Oasis skal få synge refrenget på Wonderwall. Uansett, en veldig interessant blanding.

8. Franz Ferdinand vs. Beastie Boys

http://www.youtube.com/watch?v=aJwCJfbA3Mk (får ikke lime videoen inn, så du må høre den på youtube)

En blanding av Take me out og Triple trouble. Jeg har egentlig lite sans for hip hop og rap, men Beastie boys må jeg si jeg liker. Det jeg likevel har merket meg, er at Beastie Boys har stort forbedringspotensiale. Det føler jeg utnyttes her. Refrenget på denne sangen blåser etter min mening vannet av alt hip hop har gitt oss på veldig lenge.

7. The Beatles vs. LCD Soundsystem vs. The Kinks

Her har vi en fin miks av Get Back, Daft Punk is playing at my house og You really got me. Det er mange blandinger der ute som involverer The Beatles, og få fungerer så bra som denne her. Det er vanskelig å blande to sanger med melodier, men McCartney’s vokal glir rett inn i LCD Soundsystem sin beat. Personlig syns jeg det blir litt mye når The Kinks kommer inn, ellers hadde nok denne klatret høyere på listen. Men det passer jo fremdeles harmoni-messig.

6. The Ting Tings vs. The Knack vs. Toni Basil

Utrolig catchy! Sangene som er brukt er That’s not my name, My Sharona og Micky. I tillegg er det litt av Ca plane pur moi av Plastic Bertrand med også, og litt av en B-52s-sang. Uansett en veldig lystig sang som det er lett å høre på.

5. Beastie Boys vs. Daft Punk

Beastie Boys gjør nok en opptreden, sammen med Daft Punk. To representanter på band jeg liker i sjangre jeg ikke nødvendigvis er den største tilhengeren av. Men blandingen av Intergalactic og Robot rock lager en tekno-rap-hybrid som det er vanskelig å ikke nikke takten til.

4. Janis Joplin vs. Beck

Da kan vi roe litt ned igjen, med denne behagelige blandingen av Mercedes Benz og Go it alone. Disse to sangene glir jo helt perfekt sammen, og det er en av de fineste mashupene jeg har funnet så langt. 35 år mellom sangene, og jeg vil påstå at om denne kom ut i dag, så burde det iallfall blitt en hit.

3. The Beatles vs. Shaggy

Med noe som sikkert er på grensen til blasfemi for store Beatles-fans, så har altså noen blandet Let it be med It wasn’t me. Men resultatet er jo utrolig morsomt, og de passer helt perfekt sammen. Det er så bra at jeg ikke klarer å slutte å høre på denne sangen. Jeg oppdaget denne først i går, og selv om jeg har hørt mye på mashups de siste månedene, så var det når jeg fant denne jeg forstod jeg måtte lage dette innlegget. Det er dette mashups handler om. Å sette sammen to tilsynelatende helt forskjellige sanger, og vise at de fungerer sammen.

2. Daft Punk vs. Gorillaz

To band vi allerede har sett i dette innlegget, men ikke sammen. Blandingen er av Da Funk og Dare. Dette er for meg en perfekt forening av to kule sanger, som jeg ikke hadde trodd skulle gli så godt sammen. Dette kan jeg høre på igjen og igjen og igjen.

1. The White Stripes vs. Prodigy

Blanding av Blue Orchid og Voodoo People. Må jo være uten sammenligning i festmiks-sjangeren. Rett og slett en utrolig heftig sang.

Ja, da er det bare å dra på mashup-jakt, gutter og jenter! Jeg oppfordrer sterkt til å si i fra om du finner gode mashups, det er en sjanger jeg setter mer og mer pris på.

Som en liten bonus til deg som har fulgt med helt til bunnen her, så får du en link til en festlig sammenligning av Tone Locs to sanger Wild thing og Funky Cold Medina. Ikke akkurat en mashup, men litt i samme sjanger er det jo:

http://www.paulspond.com/index.php?entry=21

 
2 kommentarar

Posta av den januar 9, 2010 in musikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag er det 5. desember, og her er dagens film:

20. State of Play

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Matthew Michael Carnahan, Tony Gilroy og Billy Ray, basert på en tv-serie av Paul Abbott.

Med: Russell Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren, Robin Wright Penn og Jason Bateman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 127 min

Premiere: 01.05.09

Kevin Macdonald har laget noen filmer før State of Play, den mest kjente er nok kanskje The Last King of Scotland, en film som fikk 22. plass i denne kalenderen i 2007. Her har han fått lage en remake av en kritikerrost britisk miniserie, ut fra en manusadapsjon av folk som har skrevet The Bourne Ultimatum, Michael Clayton og The Kingdom. Og med store stjerner i hovedrollene så dette utvilsomt ut som noe å få med seg i begynnelsen av mai.

Filmen handler om journalisten Cal McAffrey (Crowe), som lukter en konspirasjon når assistenten til kongressmannen Stephen Collins (Affleck) faller foran et tog på vei til en kontroversiell høring i Kongressen.  Collins har tatt et standpunkt mot PointCorp, som vil sette opp muligheten for avlytting av alle amerikanske telefoner. McAffrey mener det kan være en sammenheng med mordet på en tyv ikke lenge før, og slår seg sammen med den nyansatte og ambisiøse bloggeren i avisen, Della Frye (McAdams), for å nøste opp de løse trådene.

Det lages en del av disse politiske thrillerene, med vekslende hell. De kan ofte ende opp som ganske middelmådige, med bra skuespill i en historie som egentlig er ganske kjedelig. Det er ikke tilfelle med State of Play. Selv om det kanskje ikke er veldig mange grensesprengende originale elementer i den, så er det gjennomført bra kvalitet.

Skuespillet er overbevisende. Crowe og McAdams fungerer vedig bra som et team, og Helen Mirren er også tilnærmet perfekt i rollen som sjefen deres i Washington Globe. Ben Affleck er jo alltid bra når han får roller han passer til, og denne er midt i blinken. Også får vi en flott og morsom birolle av Arrested Development-yndlingen Jason Bateman.

«Listen… I just saw Pearl Harbor again, and… And I’m not sure I want to keep working with you.»

Manuset er bra på alle måter, men det er jo å forvente når en ser på forfatterene, spesielt Tony Gilroy er blitt en av de som alltid ser ut til å skrive bra thrillere. I tillegg så er bildene fine, og spenningsscenene sitter som skudd, spesielt en som finner sted i en parkeringsgarasje (for øvrig en av mine yndlings-settinger for filmscener, av en eller annen ubestemmelig grunn).

Om det er noe som tar bort poeng, så er det jo det jeg nevnte med at du har sett lignende før, samt at de kjører den faste twisten eller to. Men du vet hva du får, og innen sin sjanger er State of Play det beste jeg har sett i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (23 437 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar, og gjerne et tips til konkurransen også!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 5, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 12. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino dette året. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt.

Men først, en kanskje litt klarere prioritering av den lille konkurransen vi har gående her. DU må kun tippe hva som blir de fire øverste filmene i denne julekalenderen, uavhengig av rekkefølge! Og jeg annonserer herved at premien blir en ”New Energy”-sjokolade!!! Helt seriøst! Siste frist får bli 15. desember, ellers begynner det å bli litt lett å tippe.

Deltakere til nå:

Ottar Karsten Hostesaft: Death Proof, The Prestige, Amercan Gangster og The Bourne Ultimatum.

Dabju: The Prestige, American Gangster, 300 og fremdeles en ledig plass til gode.

 

 

 

I dag er det tolvte desember, dermed får dere den 14. beste filmen 2007:

#14 – Michael Clayton

http://www.imdb.com/title/tt0465538/

Trailer :

Regi: Tony Gilroy

Manus: Tony Gilroy

Med: George Clooney, Tilda Swinton, Tom Wilkinson og Sydney Pollack

Spilletid: 119 minutt

Til tross for at jeg utrolig nok ikke hadde sett noen trailer til denne på forhånd, så hadde jeg visse forventninger. Mest siden jeg syns det luktet The Insider av historien. På senere utforsking ser jeg at dette er regidebuten til Tony Gilroy. Manus, derimot, har han vært borti før… Involvert i Armageddon (jada, jada, ikke et kvalitetstegn, men heng med), The Devil’s Advocate og Bourne-filmene, både Identity, Supremacy og Ultimatum!

Filmen tar navnet etter hovedpersonen. Michael Clayton er mannen advokatbyrået Kenner, Bach & Ledeen ringer når de må ordne opp i noe, og Michael Clayton er mannen som får det gjort, uansett hva som er rettferdig og moralsk riktig. Når så advokaten til Kenner, Bach & Ledeen plutselig går helt bananas under den viktigste saken de har noensinne, står millioner på spill. Michael Clayton skal rydde opp, men han begynner etter hvert å stille spørsmålstegn emd sine egne metoder. Er det en jobb han vil ha, å indirekte være skyld i andres ulykke og død? Og hva vil arbeidsgiverne gjøre om han svikter?

Dette er en film med gjennomført bra skuespill. Absolutt alle, helt ned til de minste biroller, er troverdige karakterer. Manuset er også veldig bra, naturlige dialoger. Altså veldig realistisk totalt sett. Dessverre er det ingen The Insider historiemessig.

Det begynner veeeeldig bra, med statiske bilder av kontorlandskap om natten, og en intens voice-over om å gjøre det rette. Så får vi en slags flash-forward, der vi får se mesteparten av den største action-scenen. Så går vi noen uker bakover i tid, og ser hva som fikk ting til å skje som det gjorde. Dette funker sånn halvveis. Ja, vi får noen nye elementer i actionscenen når vi kommer fram til den på ny, men det blir likevel litt dødt på en måte. Det blir likevel gjort bra igjen med en herlig slutt, som faktisk har en ganske spesiell vri, urelatert til historien egentlig. Fortjener også poeng for en ytterst realistisk og skremmende «profesjonelt mord»-scene.

For øvrig var det også et lite element i filmen, angående hester, som jeg ikke forsto noenting av når jeg så filmen. Så jeg gikk inn på internett for å prøve å få svar på det, og joda, det hadde selvsagt sin forklaring. Det var faktisk ganske smågenialt gjort, men åpenbart ikke tydelig nok. Er bare å beklage det kryptiske avsnittet her, men se filmen, kom tilbake, og jeg skal forklare det for deg.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.7/10

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6 (!)

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 13!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 12, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,