Julekalender 2021: 9. desember

Velkommen til den nye sesongen av Filmorama! Hver dag faller masken av en av årets filmer, og hver dag er filmen som avsløres liiittegranne bedre enn dagen før, hvert fall fra mitt synspunkt. Den Høye Fotografs julekalender feirer i år sitt femtende år!

Det er hele 126 filmer som er med i konkurransen om å kåres til årets beste, og vi teller altså ned til den beste på selveste julaften!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for de som trenger litt ekstra spenning i hverdagen! Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er innen midnatt på 12. desember.

16. Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings

Regi: Destin Daniel Cretton

Manus: Dave Callaham, Destin Daniel Cretton og Andrew Lanham.

Med: Simu Liu, Tony Chiu-Wai Leung, Awkwafina, Ben Kingsley og Michelle Yeoh.

Land: USA/Australia

Spilletid: 132 min

Premiere: 01.09.21

Kan strømmes på Disney+.

Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings er den 25. filmen i det delte filmatiske universet basert på Marvel-tegneserier, og den andre filmen i den nyeste «fasen», etter det som føltes som et enormt høydepunkt og en midlertidig avslutning med Avengers: Endgame. Filmen er regissert av Dustin Daniel Cretton, som jeg har sett veldig få av filmene til. Et hederlig unntak er Just Mercy, som kom på 23. plass i fjorårets kalender. Han står også bak Short Term 12 og The Glass Castle, som begge har blitt veldig bra mottatt når de ble gitt ut.

Shang-Chi lever et beskjedent liv i San Francisco, men han har en stor hemmelighet. Faren hans er lederen av den kriminelle organisasjonen The Ten Rings, med et navn gitt etter de ti magiske ringene han har som gir ham evig liv og store krefter. Shang-Chi og venninnen angripes av leiemordere på en buss en dag, og leiemorderne stjeler Shang-Chis amulett. Denne hendelsen setter i gang historien, der Shang-Chi må ta et oppgjør med sin bakgrunn, og reiser til Asia for å lete etter det mystiske landet Ta Lo.

Marvel-filmene fikk som sagt et foreløpig høydepunkt med den episke avslutningen på «Fase 3» med Avengers: Endgame (selv om det kom en Spider-Man-film like etterpå som regnes som en del av samme fase). Det fører jo så klart til at studioet har fått en utfordring. Hvordan fortsette et så lukrativt filmunivers, når det nærmest er umulig å «toppe» forrige film? Jeg har tenkt at de gjerne må gå i en ny retning, og basert på de tre filmene vi har fått i år, så kan det se ut som om det stemmer.

Shang-Chi tok meg litt på sengen, fordi jeg ikke var forberedt på hvor mye overnaturlig filmen skulle inneholde. Marvel-filmene har vært gode på å superheltene sine til å føles realistiske, slik at du glemmer litt ut hvilke deler av filmene som åpenbart ikke går an i den virkelige verden. Den første delen av Shang-Chi følges dette prinsippet, og det er fokus på gode kampsport-scener og den kriminelle underverdenen. Den andre delen av filmen tar en annen vending, og det er mye magiske krefter, portaler, alternative dimensjoner og mytologiske vesener. Heldigvis er dette en styrke for filmen, da det magiske gir mye muligheter for annerledes action-sekvenser, og mye ekstra farger og fantasi.

Simu Liu gjør en meget bra jobb som Shang-Chi. Han er troverdig som kampsport-mester, og klarer godt å spille alt fra de komiske scenene til de mer dramatiske scenene med faren sin. Tony Chiu-Wai Leung er også god i rollen som far og skurk, selv om karakteren faller inn i rekken av Marvel-skurker som er en slags versjon av helten, og kanskje ikke er veldig minneverdige i den store sammenhengen. Awkwafina er venninnen og den som leverer mange av de morsomme reaksjonene på alt det rare som foregår. Hun balanserer helt på kanten mellom irriterende og bra, egentlig, men hun vinner meg over i løpet av filmen, og jeg liker karakteren til slutt.

Den avgjørende kampen introduserer enkelte elementer som kommer litt ut av det blå, uten at det hever filmen nevneverdig, så der kunne jeg kanskje tenkt meg at de gjorde det annerledes. Men totalt sett er dette en meget sterk Marvel-film, underholdende og visuelt imponerende!

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (236 000 stemmer)

AVClub.com: B-

Rottentomatoes: 91% fresh

NRK: Terningkast 5

VG: Terningkast 2 (! Morten Ståle Nilsen i full «sur gubbe»-modus her)

Julekalender 2017: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

16. Spider-Man: Homecoming

Regi: Jon Watts

Manus: Jonathan Goldstein, John Francis Daley, Jon Watts, Christopher Ford, Chris McKenna og Erik Sommers.

Med: Tom Holland, Michael Keaton, Robert Downey Jr., Jacob Batalon, Zendaya, Laura Harrier og Marisa Tomei.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 07.07.17

Årets andre Marvel-film er også den andre gangen Spider-Man starter på nytt siden den første filmen i 2002. Den, sammen med oppfølgeren Spider-Man 2, holder såpass høy kvalitet at de regnes som en viktig del av den begynnende superhelt-bølgen. Så fikk vi en rotete tredjefilm, og studioet fant ut at det beste ville være å starte på nytt med The Amazing Spider-Man i 2012. På tross av at den nye versjonen ikke fungerte optimalt, fikk den en oppfølger to år senere, før det ble litt stille igjen. Men i fjor viste det seg at Sony og Marvel hadde kommet til en enighet om rettighetene rundt karakteren, og den tredje versjonen av Spider-Man dukket opp i Captain America: Civil War. Og det er altså denne versjonen av Spider-Man som nå får sin første solofilm.

Peter Parker (Tom Holland) sliter med å komme tilbake til dagliglivet etter sin opplevelse med resten av The Avengers. Det er vanskelig å kombinere skole, ungdomsliv og bekjempelse av kriminalitet med sin nye høyteknologiske superdrakt (levert av Tony Stark/Iron Man selv). Tony Stark (Robert Downey Jr.) mener Peter ikke er klar for å være en superhelt i stor skala, men når skurken under kallenavnet Vulture (Michael Keaton) dukker opp klarer ikke Spider-Man holde seg unna.

Noen av fordelene ved at Marvel har bygget opp et filmatisk univers de siste ti årene er at du kan bygge videre på aspekter ved ting du ikke har tenkt så mye over. Skurken i Spider-Man: Homecoming, Adrian Toomes, eier et firma som jobber med opprydning av New York etter den avsluttende kampen i The Avengers (2012). Så når Tony Stark har fått frem en avtale med regjeringen om å ta over arbeidet, så har Toomes masse utenomjordisk teknologi tilgjengelig, og kan naturlig bli den hevngjerrige Vulture. Vulture er for øvrig den beste Spider-Man skurken på film siden Alfred Molina spilte Doc Ock. Michael Keaton kommer inn med nok tyngde til å gjøre en rimelig lettsindig film passelig alvorlig.

Tom Holland er også det nærmeste vi har kommet en Spider-Man i «riktig» alder. Han er 21, mens både Tobey Maguire og Andrew Garfield var i slutten av 20-årene når de gjorde sine første filmer som karakteren. Det er en viktig del av Spider-Man at han er ung og sliter med å finne ut av kreftene sine. Mye av appellen hans er også at han kan leve litt av livet sitt som kul superhelt, men i resten av det er han en litt stakkarslig videregående-elev med nokså nerdete interesser. Homecoming klarer å fange denne motsetningen best av Spider-Man-filmene.

Action-sekvensene har vi sett bedre, både i tidligere Spider-Man-filmer og i Marvel-universet. Men det er godt å se at det fungerer greit for Marvel å gå fra å handle om verdensomspennende kriser til mer lokale New York-problemer. Uansett, Spider-Man: Homecoming er bedre som morsom «Peter Parker har problemer»-film enn som stor superhelt-action. Heldigvis er det mest av førstnevnte, og det er godt nok! Filmen skal få en oppfølger, som etter planen kommer ut i 2019.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (243 267 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Julekalender 2013: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

21. Don Jon

Regi: Joseph Gordon-Levitt

Manus: Joseph Gordon-Levitt

Med: Joseph Gordon-Levitt, Scarlett Johansson, Julianne Moore og Tony Danza.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 31.10.13

Joseph Gordon-Levitt startet skuespillerkarrieren som sjuåring, og har dermed allerede spilt roller i fire forskjellige tiår som 32-åring. Slo vel kanskje for alvor gjennom som den ene kid’en i komiserien 3rd Rock from the Sun, men har i de senere år eksplodert som «voksen», med roller i flere storfilmer som Inception, The Dark Knight Rises og Looper, samt mindre filmer (med en trofast følgesskare) som Brick og (500) Days of Summer. Han står også bak det kunstnerkollektiv-aktige produksjonsselskapet Hitrecord, og virker på mange måter som en fyr som ikke nødvendigvis gjør alt han gjør for penger. Med Don Jon prøver han seg for første gang som regissør, og har skrevet manuset selv. Et rimelig ambisiøst prosjekt, med andre ord.

Jon (Gordon-Levitt) er en Jersey-mann som gjør det meste om til objekter og liker å ha sitt eget system på ting. Han er kjent som en stor sjarmør, og har fått tilnavnet Don Jon (som for de uinvidde er en vri på Don Juan) av kompisene. Hverdagen handler om å trene, pliktløp i kirka, slite seg gjennom middager med familien der de maser om giftemål, og å sjekke opp damer på byen. I tillegg har Jon en tung avhengighet av nettporno, og mener at ingenting annet i livet hans gir ham mer glede enn det. Når Jon møter og legger an på Barbara (Johansson), endrer ting seg. Hun er en «tier», men har ikke nødvendigvis de samme tankene om hva som er viktig og nødvendig å bruke tid på her i livet.

Hold me closer Tony Daaaanza!

Det første jeg vil dra fram her er hvor gode karakterene er. Både Jon og Barbara gjør valg som nok er veldig innlysende for forskjellige typer mennesker, og du skal ikke se bort fra at filmen har skapt noen diskusjoner på hjemmebane. I tillegg er Jon-karakteren veldig severdig, du blir ikke lei av å se på at han strutter rundt med overdreven selvtillit i alle situasjoner. Godt spilt av Gordon-Levitt. Et friskt pust med Julianne Moore, som bidrar med en karakter som faktisk ikke er en drittsekk.

Filmen blir fortalt i en episodisk og litt repetiv stil, noe som for så vidt er en passende måte å beskrive Jons liv på. Han er på grensen til OCD til tider, selv om han også kan relateres til. Mye fantastifulle visuelle teknikker her, som holder det friskt og interessant.

De humoristiske høydepunktene kommer i scenene der Jon er med resten av familien sin. Tony Danza leverer store ting som den rølpete faren som åpenbart er treet Jon landet i nærheten av. Glenne Headly er også nær perfekt som den smånevrotiske moren som bare vil ha barnebarn. Nå, med en gang. Også har vi Brie Larson som en tilnærmet stum søster, alltid gjemt bak en telefon. Til gjengjeld har den ene replikken hun kommer med i løpet av filmen en skikkelig punch.

Totalt sett en imponerende regidebut, med solid skuespill og manus. Kanskje litt repetetivt til tider, og så tett opp mot virkeligheten at kranglene kan gjøre deg irritert på ekte, men en morsom film lell.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (21 425 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Topp 10 Youtube mashups

Jeg har i den senere tid fått stor sans for mashup-sjangeren. En mashup er en sang som er satt sammen av to eller flere andre sanger. Dette gir en helt ny, og ofte overraskende bra sang. Det går til og med an å gjøre dårlige sanger betraktelig bedre om de settes sammen med noe annet.

Jeg har langt i fra oversikt over alle mashups som finnes på Youtube, men jeg har sjekket rundt en del, og har valgt ut en topp 10-liste til din fornøyelse. Om du har hørt originalsangene først, så vil det nesten alltid gjøre mashupen til en bedre opplevelse, så vet du det.

10. Gorillaz vs. Vanilla Ice

Vanilla Ice har vel alltid vært en slags guilty pleasure. Kul, men samtidig utrolig ukul. Gorillaz, derimot, er et av de bandene jeg liker veldig godt. Her får vi en blanding av Dirty Harry og Ice Ice Baby. Jeg tror jeg foretrekker denne versjonen i forhold til den originale hiten fra 1990.

9. Green Day vs. Oasis vs. Travis vs. Eminem

Sangene brukt er Boulevard of broken dreams, Wonderwall, Writing to reach you og Sing for the moment. Dette var en av de første mashupene jeg hørte, og den som gjorde meg interessert i sjangeren. Den er veldig godt lagt, blir kanskje litt mye støy når Oasis skal få synge refrenget på Wonderwall. Uansett, en veldig interessant blanding.

8. Franz Ferdinand vs. Beastie Boys

http://www.youtube.com/watch?v=aJwCJfbA3Mk (får ikke lime videoen inn, så du må høre den på youtube)

En blanding av Take me out og Triple trouble. Jeg har egentlig lite sans for hip hop og rap, men Beastie boys må jeg si jeg liker. Det jeg likevel har merket meg, er at Beastie Boys har stort forbedringspotensiale. Det føler jeg utnyttes her. Refrenget på denne sangen blåser etter min mening vannet av alt hip hop har gitt oss på veldig lenge.

7. The Beatles vs. LCD Soundsystem vs. The Kinks

Her har vi en fin miks av Get Back, Daft Punk is playing at my house og You really got me. Det er mange blandinger der ute som involverer The Beatles, og få fungerer så bra som denne her. Det er vanskelig å blande to sanger med melodier, men McCartney’s vokal glir rett inn i LCD Soundsystem sin beat. Personlig syns jeg det blir litt mye når The Kinks kommer inn, ellers hadde nok denne klatret høyere på listen. Men det passer jo fremdeles harmoni-messig.

6. The Ting Tings vs. The Knack vs. Toni Basil

Utrolig catchy! Sangene som er brukt er That’s not my name, My Sharona og Micky. I tillegg er det litt av Ca plane pur moi av Plastic Bertrand med også, og litt av en B-52s-sang. Uansett en veldig lystig sang som det er lett å høre på.

5. Beastie Boys vs. Daft Punk

Beastie Boys gjør nok en opptreden, sammen med Daft Punk. To representanter på band jeg liker i sjangre jeg ikke nødvendigvis er den største tilhengeren av. Men blandingen av Intergalactic og Robot rock lager en tekno-rap-hybrid som det er vanskelig å ikke nikke takten til.

4. Janis Joplin vs. Beck

Da kan vi roe litt ned igjen, med denne behagelige blandingen av Mercedes Benz og Go it alone. Disse to sangene glir jo helt perfekt sammen, og det er en av de fineste mashupene jeg har funnet så langt. 35 år mellom sangene, og jeg vil påstå at om denne kom ut i dag, så burde det iallfall blitt en hit.

3. The Beatles vs. Shaggy

Med noe som sikkert er på grensen til blasfemi for store Beatles-fans, så har altså noen blandet Let it be med It wasn’t me. Men resultatet er jo utrolig morsomt, og de passer helt perfekt sammen. Det er så bra at jeg ikke klarer å slutte å høre på denne sangen. Jeg oppdaget denne først i går, og selv om jeg har hørt mye på mashups de siste månedene, så var det når jeg fant denne jeg forstod jeg måtte lage dette innlegget. Det er dette mashups handler om. Å sette sammen to tilsynelatende helt forskjellige sanger, og vise at de fungerer sammen.

2. Daft Punk vs. Gorillaz

To band vi allerede har sett i dette innlegget, men ikke sammen. Blandingen er av Da Funk og Dare. Dette er for meg en perfekt forening av to kule sanger, som jeg ikke hadde trodd skulle gli så godt sammen. Dette kan jeg høre på igjen og igjen og igjen.

1. The White Stripes vs. Prodigy

Blanding av Blue Orchid og Voodoo People. Må jo være uten sammenligning i festmiks-sjangeren. Rett og slett en utrolig heftig sang.

Ja, da er det bare å dra på mashup-jakt, gutter og jenter! Jeg oppfordrer sterkt til å si i fra om du finner gode mashups, det er en sjanger jeg setter mer og mer pris på.

Som en liten bonus til deg som har fulgt med helt til bunnen her, så får du en link til en festlig sammenligning av Tone Locs to sanger Wild thing og Funky Cold Medina. Ikke akkurat en mashup, men litt i samme sjanger er det jo:

http://www.paulspond.com/index.php?entry=21

Julekalender 09: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

I dag er det 5. desember, og her er dagens film:

20. State of Play

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Matthew Michael Carnahan, Tony Gilroy og Billy Ray, basert på en tv-serie av Paul Abbott.

Med: Russell Crowe, Ben Affleck, Rachel McAdams, Helen Mirren, Robin Wright Penn og Jason Bateman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 127 min

Premiere: 01.05.09

Kevin Macdonald har laget noen filmer før State of Play, den mest kjente er nok kanskje The Last King of Scotland, en film som fikk 22. plass i denne kalenderen i 2007. Her har han fått lage en remake av en kritikerrost britisk miniserie, ut fra en manusadapsjon av folk som har skrevet The Bourne Ultimatum, Michael Clayton og The Kingdom. Og med store stjerner i hovedrollene så dette utvilsomt ut som noe å få med seg i begynnelsen av mai.

Filmen handler om journalisten Cal McAffrey (Crowe), som lukter en konspirasjon når assistenten til kongressmannen Stephen Collins (Affleck) faller foran et tog på vei til en kontroversiell høring i Kongressen.  Collins har tatt et standpunkt mot PointCorp, som vil sette opp muligheten for avlytting av alle amerikanske telefoner. McAffrey mener det kan være en sammenheng med mordet på en tyv ikke lenge før, og slår seg sammen med den nyansatte og ambisiøse bloggeren i avisen, Della Frye (McAdams), for å nøste opp de løse trådene.

Det lages en del av disse politiske thrillerene, med vekslende hell. De kan ofte ende opp som ganske middelmådige, med bra skuespill i en historie som egentlig er ganske kjedelig. Det er ikke tilfelle med State of Play. Selv om det kanskje ikke er veldig mange grensesprengende originale elementer i den, så er det gjennomført bra kvalitet.

Skuespillet er overbevisende. Crowe og McAdams fungerer vedig bra som et team, og Helen Mirren er også tilnærmet perfekt i rollen som sjefen deres i Washington Globe. Ben Affleck er jo alltid bra når han får roller han passer til, og denne er midt i blinken. Også får vi en flott og morsom birolle av Arrested Development-yndlingen Jason Bateman.

«Listen… I just saw Pearl Harbor again, and… And I’m not sure I want to keep working with you.»

Manuset er bra på alle måter, men det er jo å forvente når en ser på forfatterene, spesielt Tony Gilroy er blitt en av de som alltid ser ut til å skrive bra thrillere. I tillegg så er bildene fine, og spenningsscenene sitter som skudd, spesielt en som finner sted i en parkeringsgarasje (for øvrig en av mine yndlings-settinger for filmscener, av en eller annen ubestemmelig grunn).

Om det er noe som tar bort poeng, så er det jo det jeg nevnte med at du har sett lignende før, samt at de kjører den faste twisten eller to. Men du vet hva du får, og innen sin sjanger er State of Play det beste jeg har sett i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (23 437 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar, og gjerne et tips til konkurransen også!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!