RSS

Stikkordarkiv: heftig

Julekalender 2010: 23. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

2. Scott Pilgrim vs. the World

Regi: Edgar Wright

Manus: Michael Bacall og Edgar Wright, basert på tegneserieromaner av Bryan Lee O’Malley.

Med: Michael Cera, Mary Elizabeth Winstead, Ellen Wong, Alison Pill, Mark Webber, Johnny Simmons, Kieran Culkin, Jason Schwartzman, Anna Kendrick, Aubrey Plaza, Brandon Routh og Chris Evans.

Land: USA/Storbritannia/Canada

Spilletid: 112 min

Premiere: 01.10.10

Edgar Wright er en av mine favorittregissører, og sannsynligvis den jeg liker aller best innen komedie. Etter å ha regissert et par komiserier, der Is It Bill Bailey? skiller seg ut for meg, slo han til med tidenes beste sitcom, Spaced. Starten på det beste britiske humor-samarbeidet siden Monty Python, Edgar Wright sammen med Simon Pegg. Spaced var fylt av popkulturelle referanser og tørr britisk humor, og klarte på to korte sesonger å bygge opp en imponerende base med referansevitser til seg selv. Dette var noe Wright/Pegg bygget videre på i filmen Shaun of the Dead, en romantisk zombie-komedie jeg anser for å være en perfekt film. Det samme teamet laget så en slags løs oppfølger, i hvert fall temamessig, da de gikk videre for å parodiere mer i politikomedien Hot Fuzz. Og mens jeg venter på siste innslag i parodi-trilogien deres, kunne jeg altså se fram til Scott Pilgrim vs. the World. En film jeg hadde enorme forhåpninger til.

Scott Pilgrim spiller i bandet Sex Bob-Omb, og de skal være med i en «Battle of the bands»-turnering. Han er sammen med en 17 år gammel kinesisk jente, som er hans største fan. Han selv er ganske likegyldig til forholdet. Plutselig treffer han drømmejenta, Ramona Flowers, med skarpt farget hår. Han vil gjøre alt for å bli sammen med henne, og det går overraskende bra. Lite vet Scott at han blir nødt til å nedkjempe hennes sju onde eks-kjærester før han kan få fortsette forholdet.

Det går kanskje ikke an å si at det er en veldig komplisert historie, uten at jeg bryr meg noe om det. Dette er «style over substance» tatt ut til det ekstreme. Jeg har nesten aldri hørt om et gøyere konsept, å blande en romantisk komedie sammen med videospill-logikk i en tegneserie-estetikk, tatt fullt ut med lydord på skjermen og motstandere som blir til hauger med penger når de blir slått. Aldri har jeg sett en mer hyperaktiv og energifylt film, her blir du blåst tilbake av det voldsomme tempoet.

Vi har vel alle hørt KROWW-lyden når noen har blitt slått?

Humoren er i velkjent Edgar Wright stil, med fantastisk komisk timing både fra skuespillerne og i klippingen. Filmspråket er også noe som kjennetegnes Wright, med kjappe kjøringer, svisjende bevegelser til neste scene, og her får han også leke seg med tegneserierute-stilen. Det er nesten umulig å beskrive hvor godt humoren sitter for meg, det gikk sjelden mer enn et minutt mellom hver gang jeg lo høyt, om det var av de mange referansene, både subtile og åpenbare, av vitser eller rett og slett av fryd over fantastisk kamp-koreografi og visuelle nytelser.

Noen små hkomiske høydepunkter er at de helt ut av det blå gjør en hel scene i Seinfeld-stil, eller Thomas Jane som vegan-politi, og deres påfølgende jubel og high five i sakte film over å ha tatt fra noen vegan-statusen. Jeg har skrytt av Michael Cera før, og her gjentar han rollen han er så flink på. Den perfekte mannen til å spille Scott Pilgrim. Ellers er castet fylt av vakre og morsomme damer, mens de sju eks-kjærestene inneholder både Supermann (Brandon Routh), The Human Torch (Chris Evans) og Wes Anderson-yndlingen Jason Schwartzman.

Musikken sitter som et skudd, perfekt til scenene, og holder tempoet oppe. Både Sex Bob-Ombs musikk, og sangene som er valgt til å ligge under de mange slåsskampene.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få en mer underholdende og artig film enn Kick-Ass i år, men Edgar Wright og Scott Pilgrim vs. the World innfridde utrolig nok mine skyhøye forventninger. Endte opp med å se denne to ganger på kino, og storkoste meg virkelig begge gangene! Men så gøy som dette var, er det altså likevel bare min nest beste film fra året som var. I morgen kommer vinneren.

Dom:

DHF: 9/10 (lukter på tieren)

IMDb.com: 7.9/10 (46 009 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (4)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (4) 4. Kick-Ass (3)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (3)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (5) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (3) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (4) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Ingen hadde tro på Scott Pilgrim, og det syns jeg egentlig er litt merkelig, med tanke på at jeg ved enhver anledning skryter så mye jeg kan av Edgar Wright og filmene hans. Det er med en slags skrekkblandet fryd jeg har sett fram til dette innlegget. Ingen klarte å tippe det, og folk ble sikrere og sikrere på at Inception og The Social Network skulle ta de to øverste plassene. Nå er minst en av de to filmene utenfor kalenderen, og det ser ikke ut som om noen hadde sett det komme. Audun uttalte i går at han var 100% sikekr på at det skulle bli de to, og både Stein og Ottar har uttalt seg positiv til den teorien. Lurer på hva reaksjonene kommer til å bli…

 
8 kommentarar

Posta av den desember 23, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Topp 10 Youtube mashups

Jeg har i den senere tid fått stor sans for mashup-sjangeren. En mashup er en sang som er satt sammen av to eller flere andre sanger. Dette gir en helt ny, og ofte overraskende bra sang. Det går til og med an å gjøre dårlige sanger betraktelig bedre om de settes sammen med noe annet.

Jeg har langt i fra oversikt over alle mashups som finnes på Youtube, men jeg har sjekket rundt en del, og har valgt ut en topp 10-liste til din fornøyelse. Om du har hørt originalsangene først, så vil det nesten alltid gjøre mashupen til en bedre opplevelse, så vet du det.

10. Gorillaz vs. Vanilla Ice

Vanilla Ice har vel alltid vært en slags guilty pleasure. Kul, men samtidig utrolig ukul. Gorillaz, derimot, er et av de bandene jeg liker veldig godt. Her får vi en blanding av Dirty Harry og Ice Ice Baby. Jeg tror jeg foretrekker denne versjonen i forhold til den originale hiten fra 1990.

9. Green Day vs. Oasis vs. Travis vs. Eminem

Sangene brukt er Boulevard of broken dreams, Wonderwall, Writing to reach you og Sing for the moment. Dette var en av de første mashupene jeg hørte, og den som gjorde meg interessert i sjangeren. Den er veldig godt lagt, blir kanskje litt mye støy når Oasis skal få synge refrenget på Wonderwall. Uansett, en veldig interessant blanding.

8. Franz Ferdinand vs. Beastie Boys

http://www.youtube.com/watch?v=aJwCJfbA3Mk (får ikke lime videoen inn, så du må høre den på youtube)

En blanding av Take me out og Triple trouble. Jeg har egentlig lite sans for hip hop og rap, men Beastie boys må jeg si jeg liker. Det jeg likevel har merket meg, er at Beastie Boys har stort forbedringspotensiale. Det føler jeg utnyttes her. Refrenget på denne sangen blåser etter min mening vannet av alt hip hop har gitt oss på veldig lenge.

7. The Beatles vs. LCD Soundsystem vs. The Kinks

Her har vi en fin miks av Get Back, Daft Punk is playing at my house og You really got me. Det er mange blandinger der ute som involverer The Beatles, og få fungerer så bra som denne her. Det er vanskelig å blande to sanger med melodier, men McCartney’s vokal glir rett inn i LCD Soundsystem sin beat. Personlig syns jeg det blir litt mye når The Kinks kommer inn, ellers hadde nok denne klatret høyere på listen. Men det passer jo fremdeles harmoni-messig.

6. The Ting Tings vs. The Knack vs. Toni Basil

Utrolig catchy! Sangene som er brukt er That’s not my name, My Sharona og Micky. I tillegg er det litt av Ca plane pur moi av Plastic Bertrand med også, og litt av en B-52s-sang. Uansett en veldig lystig sang som det er lett å høre på.

5. Beastie Boys vs. Daft Punk

Beastie Boys gjør nok en opptreden, sammen med Daft Punk. To representanter på band jeg liker i sjangre jeg ikke nødvendigvis er den største tilhengeren av. Men blandingen av Intergalactic og Robot rock lager en tekno-rap-hybrid som det er vanskelig å ikke nikke takten til.

4. Janis Joplin vs. Beck

Da kan vi roe litt ned igjen, med denne behagelige blandingen av Mercedes Benz og Go it alone. Disse to sangene glir jo helt perfekt sammen, og det er en av de fineste mashupene jeg har funnet så langt. 35 år mellom sangene, og jeg vil påstå at om denne kom ut i dag, så burde det iallfall blitt en hit.

3. The Beatles vs. Shaggy

Med noe som sikkert er på grensen til blasfemi for store Beatles-fans, så har altså noen blandet Let it be med It wasn’t me. Men resultatet er jo utrolig morsomt, og de passer helt perfekt sammen. Det er så bra at jeg ikke klarer å slutte å høre på denne sangen. Jeg oppdaget denne først i går, og selv om jeg har hørt mye på mashups de siste månedene, så var det når jeg fant denne jeg forstod jeg måtte lage dette innlegget. Det er dette mashups handler om. Å sette sammen to tilsynelatende helt forskjellige sanger, og vise at de fungerer sammen.

2. Daft Punk vs. Gorillaz

To band vi allerede har sett i dette innlegget, men ikke sammen. Blandingen er av Da Funk og Dare. Dette er for meg en perfekt forening av to kule sanger, som jeg ikke hadde trodd skulle gli så godt sammen. Dette kan jeg høre på igjen og igjen og igjen.

1. The White Stripes vs. Prodigy

Blanding av Blue Orchid og Voodoo People. Må jo være uten sammenligning i festmiks-sjangeren. Rett og slett en utrolig heftig sang.

Ja, da er det bare å dra på mashup-jakt, gutter og jenter! Jeg oppfordrer sterkt til å si i fra om du finner gode mashups, det er en sjanger jeg setter mer og mer pris på.

Som en liten bonus til deg som har fulgt med helt til bunnen her, så får du en link til en festlig sammenligning av Tone Locs to sanger Wild thing og Funky Cold Medina. Ikke akkurat en mashup, men litt i samme sjanger er det jo:

http://www.paulspond.com/index.php?entry=21

 
2 kommentarar

Posta av den januar 9, 2010 in musikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,