Retro: Filmåret 2006

For å korte ned ventetiden til neste julekalender kommer jeg til å ta noen dypdykk ned i den mørke, uvisse filmsuppen som er tiden før julekalenderen startet opp i 2007. Hvordan fant egentlig folk ut av hva som var god film før de fikk oppskriften levert i en hendig nedtelling påfølgende desember? Det er veldig få nedskrevne kilder fra denne tiden, men jeg har gjort researchen som er nødvendig. Her kommer en liten oppsummering av filmåret 2006!

Kinotoppen

De fem mest innbringende filmene på kino (på verdensbasis):

Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest (1066 millioner dollar)

The Da Vinci Code (760 millioner dollar)

Ice Age: The Meltdown (660 millioner dollar)

Casino Royale (605 millioner dollar)

Night at the Museum (574 millioner dollar)

Filmene som glapp

Jeg har gått over listene over de mest populære filmene fra 2006 på nettsiden IMDb.com, og funnet ut at selv om jeg har sett nærmere 100 filmer fra dette året, så kan det nok være gode filmer som har falt gjennom sprekkene. Her kommer et utvalg av de mest kjente filmene jeg ikke har fått med meg.

Filmer med over 7,0/10 på IMDb: Akeelah and the Bee, The Painted Veil, Glory Road, Notes on a Scandal, Volver, Invincible, Eight Below, Ne le dis a Personne, We Are Marshall, Candy, Papurika, Grandma’s Boy, This Is England, A Good Year, Little Children.

Filmer med under 7,0/10 på IMDb: Aquamarine, Step Up, Marie Antoinette, She’s the Man, Happy Feet, Scoop.

Merkverdigheter

De fleste filmår har titler man husker. Av og til på grunn av kvaliteten på filmen, men ofte på tross av den også. Det var for eksempel dette året vi fikk kultfilmen Snakes on a Plane, en film som virkelig gikk inn for å levere det tittelen lovde (men kanskje ikke så mye mer). Hovedrollen spilles av Samuel L. Jackson, som visstnok la ned ultimatum mot å endre tittelen til noe litt mindre bokstavelig. Selve filmen er dessverre forglemmelig, og må leve på sitatet «Enough is enough! I have had it with these motherfucking snakes on this motherfucking plane. Everybody strap in, I’m about to open some fucking windows.»

Pixar startet motoren på sin ultimate pengemaskin med den første Cars-filmen, mens Clint Eastwood gav ut sin meget ambisiøse dobbeltfilm om slaget om Iwo Jima (Flags of our Fathers og Letters From Iwo Jima), og prøvde i dem å se slaget fra begge sider. Nicolas Cage spilte både brannmann fanget under World Trade Center og sheriff fanget på øy med religiøs kult i remaken av The Wicker Man. Han høstet henholdsvis skryt og latterliggjøring for det, og 2006 gikk med andre ord fint inn i rekken av Cage sin prestasjons-berg-og dalbane av en karriere.

Meryl Streep og Anne Hathaway slo an med The Devil Wears Prada, mens The Holiday dukket opp og sørget for mange kjedelige julestunder, faktisk helt frem til moderne tider. Sylvester Stallone gjorde sin siste film om Rocky i Rocky Balboa (selv om rollen dukket opp igjen i Creed-filmene), og en ny norsk skrekkfilmbølge startet i fjellheimen med Fritt Vilt.

Oscar-utdelingen

Beste film: The Departed

Beste regi: Martin Scorsese (The Departed)

Beste Mannlige Hovedrolle: Forest Whitaker (The Last King of Scotland)

Beste Kvinnelige Hovedrolle: Helen Mirren (The Queen)

Beste Kvinnelige Birolle: Jennifer Hudson (Dreamgirls)

Beste Mannlige Birolle: Alan Arkin (Little Miss Sunshine)

Beste animasjonsfilm: Happy Feet

Beste utenlandske film: The Lives of Others (Das Leben der Anderen)

De aller aller verste

Jeg har registrert tre filmer med karakteren 1/10 fra 2006. De representerer altså det minst nyttige du kan finne på å få med deg fra året.

Running With Scissors. Kanskje litt urettferdig karakter, da jeg ikke fullførte filmen. Filmen har faktisk æren av å være den eneste filmen jeg har gått ut av kinoen på.

Inland Empire. David Lynch er definitivt en filmskaper man må venne seg til, og i toppslag kan han lage fantastiske, stemningsfulle og ekle filmer. Dette var for meg et eksempel på hva som skjer hvis en eksentrisk filmskaper får lov å gjøre akkurat som han vil, med ingen som «holder ham i tømmene». Noen ganger kan det bli genialt, andre ganger blir det dette. Forferdelig frustrerende greier.

Date Movie. Etter at Scary Movie-serien hadde mistet sine morsomste manus-forfattere, så var det en gjeng med spektakulært umorsomme filmskapere som insisterte på å fortsette å lage såkalte parodifilmer. Vi fikk Epic Movie, Disaster Movie, Meet the Spartans og naturlig nok Date Movie. Dette er en fornærmelse mot publikum. Det er en fornærmelse av film. Det er parodi uten parodien, en slakk samling sketsjer basert på tidligere filmer, bare uten å legge inn faktiske vitser eller morsomme situasjoner. Date Movie gjør meg faktisk sint. Er til gjengjeld rangert som tidenes 23. verste film på IMDb.com.

Skjulte skatter

Jeg vil prøve å nevne noen filmer som kanskje flyr litt under radaren, og som ikke havner på min egen topp ti. Hvis du ikke har fått med deg disse, så anbefaler jeg å søke dem opp.

The Wind that Shakes the Barley. Cillian Murphy spiller en av to brødre i en film om den irske frigjøringskrigen 1919-1921. Filmen vant Gullpalmen i Cannes dette året, og er et sterkt krigsdrama som passer godt for alle med sans for Irland.

The Host. Underholdende koreansk monsterfilm fra nylig Oscar-vinnende regissør Bong Joon Ho (Parasite). Imponerende visuelle effekter, som jeg tror vil holde også 14 år senere.

Find Me Guilty. Vin Diesel er overraskende bra i denne filmen regissert av Hollywood-legenden Sidney Lumet. En morsom, sann historie om smågangsteren som velger å forsvare seg selv i retten, i det som utvikler seg til den lengste rettssaken i amerikansk historie.

The Hills Have Eyes. Hvis du er ute etter skrekkfilm, så er denne nyinnspillingen av kultfilmen fra 1977 overraskende effektiv. Intens, creepy og skikkelig ekkel, her får du valuta for pengene.

Idiocracy. Fin komedie der Luke Wilson spiller en gjennomsnittlig amerikaner som blir valgt ut til et banebrytende forskningsprosjekt. Han skal settes i dvale. Problemet er at han blir glemt ut, og vekkes først 500 år senere. Han finner raskt ut at verden har gjennomgått en grundig fordumming siden sist, og er nå lett den smarteste personen i live.

Nesten topp ti

Det er mange filmer fra 2006 som jeg likte veldig godt, men som ikke når helt opp på topp ti-listen. Her kommer en liten liste med de nest beste:

Blood Diamond, Efter Brylllupet, Rescue Dawn, The Lives of Others, Borat, The Pursuit of Happyness, Inside Man, Apocalypto og Stranger Than Fiction.

Topp ti fra 2006

10. Children of Men

Spennende science fiction satt i 2027, med en verden i opprør fordi hele menneskeheten ser ut til å ha blitt sterile. Clive Owen og Julianne Moore spiller de store rollene i filmen som er regissert av Alfonso Cuaron. Filmen bygget seg en spesiell plass i hjertet til mange filmelskere på grunn av noen helt vilt kompliserte lange tagninger, der kameraet følger karakterene gjennom krigssoner og actionsekvenser gjennom mange minuter om gangen.

IMDb: 7,9/10 (464 592 stemmer)

DHF: 9/10

9. Den Brysomme Mannen

I en av mine absolutte favoritter blant norske filmer finner vi Den Brysomme Mannen, en underlig fantasi-komedie der Trond Fausa spiller en mann som dukker opp i en mystisk by der alle virker helt utrolig fornøyde, uansett hvilke negative ting som måtte skje. Filmen er regissert av Jens Lien, og er både morsom, original, smart og visuelt slående.

IMDb: 7,3/10 (16 447 stemmer)

DHF: 9/10

8. Mission: Impossible III

Den tredje Mission: Impossible-filmen tok et lite steg tilbake mot en mer realistisk og intens spion-thriller, etter at regissør John Woo hadde smurt på ganske tjukt med sin «action i sakte film»-pensel i forrige innslag. Her er det J.J. Abrams som regisserer Tom Cruise og resten av teamet, mens Philip Seymour Hoffman stjeler alle scenene han er med i som dyster og brutal skurk.

IMDb: 6,9/10 (333 047 stemmer)

DHF: 9/10

7. Little Miss Sunshine

I det som utvilsomt var årets koseligste film følger vi denne underlige familien som må reise på road trip tvers over Amerika for at yngstejenta skal få delta i missekonkurransen Little Miss Sunshine. Et fantastisk cast, med Abigail Breslin, Paul Dano, Steve Carrell, Alan Arkin, Toni Collette og Greg Kinnear. Hjertevarm komedie som tar seg noen fine vandreturer innom de mer dramatiske elementene fra livet, uten at det ødelegger stemningen.

IMDb: 7,8/10 (439 315 stemmer)

DHF: 9/10

6. Casino Royale

Den første Bond-filmen med Daniel Craig i hovedrollen, og han startet med et brak. Regissert av Martin Campbell, som også stod bak en av seriens beste i GoldenEye drøye ti år tidligere. Med en ny, mer hardtslående James Bond (tilsynelatende litt inspirert av suksessen til Jason Bourne-filmene i årene før) fungerte Casino Royale meget godt. Mads Mikkelsen leverer en av de mest minneverdige skurkene i en serie med filmer som er full av nettopp minneverdige skurker. Chris Cornell stilte opp med en meget sterk sang til åpningstekstene, og filmen må rett og slett regnes som en av de beste Bond-filmene som er laget.

IMDb: 8,0/10 (581 559 stemmer)

DHF: 9/10

5. 300

Basert på Frank Millers grafiske roman om slaget ved Thermopylae, der 300 spartanske soldater alene slo tilbake den massive persiske hæren i år 480 f.Kr.. Historien er ganske utbrodert fra før av, men filmen er fullt ut en fantasifilm, med flere slags monstre og avvikere blant de persiske styrkene. Filmen er fullstendig kompromissløs, med en utrolig gjennomført visuell stil, og en knallhard portrettering av Sparta og landets soldater. En fascinerende filmopplevelse, med glimrende koreograferte kampsekvenser. En perfekt historie for regissør Zack Snyder å benytte sin etter hvert vante stil.

IMDb: 7,6/10 (732 231 stemmer)

DHF: 9/10

4. Pan’s Labyrinth

Guillermo del Toro har senere vunnet Oscar for filmen The Shape of Water, men dette er hans klart beste film. En nydelig eventyrfilm satt i Spania i 1944, der datteren til en sadistisk offiser rømmer inn i en skummel eventyrverden. Del Toro, som senere lagde to Hellboy-filmer, er virkelig ekspert på design av forskjellige skapninger, og vesenene vi møter i Pan’s Labyrinth er ekle, men samtidig utrolig fascinerende og detaljrike. Noen ganger er et godt monsterkostyme mye bedre enn de beste visuelle effekter!

IMDb: 8,2/10 (617 874 stemmer, rangert som den 142. beste filmen noensinne)

DHF: 9/10

3. The Prestige

Christopher Nolan var travel midt på 2000-tallet, og gav ut denne midt mellom to fantastiske Batman-filmer i 2005 og 2008. Hugh Jackman og Christian Bale spiller to konkurrerende magikere på slutten av 1800-tallet. De vil begge oppnå det mest imponerende trikset, samtidig som de blir mer og mer besatt av å overgå den andre. Filmen vandrer inn og ut av mysterier, fantasi og realisme, og har meget gode skuespillerprestasjoner i hovedrollene. Mysteriet har en tilfredsstillende «twist» av en avsløring, men filmen har likevel god gjensynsverdi. I tillegg får du David Bowie i rollen som Nikola Tesla!

IMDb: 8,5/10 (1 187 927 stemmer, rangert som den 47. beste filmen noensinne)

DHF: 9/10

2. United 93

2006 var året der USA kollektivt hadde fått jobbet gjennom det forferdelige terror-angrepet på World Trade Center i 2001. Det kom to filmer om hendelsene dette året. Nevnte så vidt Oliver Stones «World Trade Center» lenger oppe, men Nicolas Cage i rollen som brannmannen som fanges under et av de nedraste tårnene. Det var en god nok film det, men mye mye bedre var altså United 93, regissert av Paul Greengrass. Filmen tar for seg hendelsene på flyet United 93, det fjerde flyet som ble kapret den morgenen. Der to fly traff WTC, og det tredje traff Pentagon, så endte det fjerde flyets ferd på et jorde i Pennsylvania. Uten kjente skuespillere har Greengrass laget en intens, utrolig realistisk gjenskapning av hendelsene.

IMDb: 7,5/10 (98 314 stemmer)

DHF: 10/10

1. The Departed

Martin Scorsese vant endelig Oscaren for Beste Film. Utvilsomt for sent, men til de som mener at han ikke fortjente det for The Departed må jeg uttrykke stor uenighet. En nyinnspilling av Infernal Affairs fra Hong Kong (som er en meget god film den også) som er en tilnærmet perfeksjonert mafia/politi-film. Med glitrende skuespillerprestasjoner fra Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholsen og flere, så holder The Departed lett på spenningen gjennom 2,5 time. En forrykende avslutning som har fått litt kritikk for å bli litt for mye av det gode, men jeg er uenig her også. Dette er den beste filmen fra 2006.

IMDb: 8,5/10 (1 187 491 stemmer, rangert som den 43. beste filmen noensinne)

DHF: 10/10

Julekalender 2011: 21. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

4. Jeg Reiser Alene

Regi: Stian Kristiansen

Manus: Tore Renberg, basert på hans egen bok.

Med: Rolf Kristian Larsen, Amina Eleonora Bergrem, Ingrid Bolsø Berdal, Pål Sverre Valheim Hagen, Henriette Stenstrup og Marko Kanic.

Land: Norge

Spilletid: 94 min

Premiere: 11.02.11

Det første vi husker Stian Kristiansen som er den litt stressa gartner-kompisen til Kristoffer Joner i Mongoland, som liker heller dårlig at Pia Tjelta klipper blomstene av alle rosene hans. For tre år siden hadde han stor suksess med sin debut som langfilmregissør; Mannen som elsket Yngve. Filmen var knakende god og havnet på en fortjent sjuendeplass i kalenderen, i det som var et av de beste filmårene på lenge. Den var basert på boka med samme navn av Tore Renberg. Selv om filmen i denne omgang har fått et eget navn, er oppfølgeren likevel basert på den neste boka i serien om Jarle Klepp.

Jarle studerer litteraturvitenskap i Bergen. Året er 1997. Han har blitt intellektuell. Det er vennene hans også, og kjæresten med. Livet virker ganske så fint og fjongt. Så viser det seg dessverre at noe så irriterende som en datter dukker opp. Uten å ha visst om det har Jarle vært far i 7 år, etter en heller fuktig natt i 1989 (som vi for øvrig fikk se ettermælet av i den forrige filmen). Moren til Charlotte Isabell Hansen, som datteren heter, trenger pause og ber Jarle ta sin del av ansvaret. Det syns han passer heller dårlig.

 

Hundrevis av barn har foreldre i ufokus. Gi 100 kr i dag, og hold en far i fokus gjennom julefeiringen.

Jeg er som sagt veldig glad i Mannen som elsket Yngve, men var likevel glad for at dette var en annen type film. En lun og varm komedie, der jeg til tider koser meg nesten glugg i hjel. Humoren passer meg veldig bra, både Jarles Louis CK-aktige foreldreproblematikk (Hvorfor kan de ikke bare skjerpe seg og oppføre seg som voksne?) og studentvennene hans pretensiøse syn på det meste.

Rolf Kristian Larsen kommer nok veldig lenge til å bli identifisert med denne rollen, nå som han har spilt den meget bra i to filmer. Her bytter vi ut mange av de «gamle» birollene, og fyller på med nye som også gjør sakene sine heller godt. Pål Sverre Valheim Hagen får noen av de morsomste replikkene, og leverer dem med god timing. Marko Kanic har fått en større rolle i denne filmen, uten at jeg er sikker på om han fremdeles skal være mannen de ville kjøpe hasj av i forløperen. Ingrid Bolsø Berdal er kanskje den som spiller drama best i filmen, med et unntak. Unge Amina i rollen som datteren spiller ut hele gjengen. Her har de gjort en utrolig god jobb i castingen, for den jentungen der er noe av det mest sjarmerende og velfungerende jeg har sett av barneskuespillere på lenge.

Det skjer ikke de store tingene i filmen, som handler mest om å bygge forholdet mellom far og datter. Og det lønner seg når vi når slutten, som rett og slett er så fin at jeg ble fysisk varm. Det motsatte av frysninger, om du vil. En stor filmopplevelse for meg, nå er det bare å glede seg til Kompani Orheim neste år.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 6.6/10 (234 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Som i går, en fullstendig utippet film som har sneket seg med i toppen. Dermed er det ingen tippere som har klart å treffe på den første avsløringen i topp 4 i år. Litt spent på reaksjoner, da det tydeligvis virker som jeg setter denne filmen mye høyere enn både Dagbladet, VG og IMDb.

Julekalender 08: 18. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

7. Mannen som elsket Yngve

Regi: Stian Kristiansen

Manus: Tore Renberg, basert på sin egen bok.

Med: Rolf Kristian Larsen, Ole Christoffer Ertvåg, Ida Elise Broch og Arthur Berning.

Land: Norge

Spilletid: 90 min

Stian Kristiansens langfilm-debut, fra før har han kun regissert kortfilmen Taperaksje, men han har for eksempel også spilt «Sint mann» i Alt for Egil. Mannen som elsket Yngve er jo såklart basert på Tore Renbergs velkjente bok.

Vi befinner oss i Stavanger på slutten av 80-tallet. Jarle (Larsen) har det veldig fint, med fantastisk kjæreste og et rockeband sammen med kompisene. Plutselig en dag begynner Yngve (Ertvåg) i klassen. Han spiller tennis og hører på synth-pop. Jarle blir mer fascinert en han selv skulle ønske, og verdenen hans begynner å falle sammen.

For en energisk film! Det kan være siden jeg selv er fra Vestlandet, men for meg virker det som om Stavanger-filmene får til «engasjert» ganske mye bedre enn østlandsfilmene. I Mannen som elsket Yngve er det intenst, uansett om det er morsomt eller trist. Og det er det. Mest morsomt, men også nok av trist.

Skuespillerne er rett og slett perfekte i rollene sine. Ikke noe drag av dårlige unge skuespillere som så ofte drar ned en film. Men såklart, de får en massiv hjelp av historien her, for den er virkelig kanonsolid. Den fungerer skikkelig godt, til tross for at den er satt i en tid hvor jeg kun var 2 år gammel. Det er som sagt utrolig morsomt til tider, og mest ved karakteren Helge, som trår til med ting som trenger å bli sagt, og ikke uten saftige vendinger. Fine sitater som «Ah! Kreft i hendene!» ble slengt en del rundt i oljebyen etter at denne filmen kom ut. Men ellers også morsomt med den lille rollen til Kristoffer Joner, og også Marko Kanic.

Musikken er flott, og tekstene er en ny kilde til komikk. Ellers liker jeg også veldig godt den visuelle stilen de har oppnådd, for ikke å snakke om at det har sin egen sjarm å se en film satt på steder jeg omgås til vanlig.

Jeg har ikke mer å komme med. En utrolig underholdende film, som de aller fleste kan og bør se. Den klart beste norske filmen jeg har sett i år (fra et utvalg på 11, hvorav tre altså kom inn i julekalenderen). Den vant da også 4 Amandapriser i år, for Beste film, Beste barne- og ungdomsfilm, Beste regi og Beste klipp.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.4/10 (603 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar eller ti!