RSS

Stikkordarkiv: wall

De ti dårligste filmene 2017

Nå er vi her, dere. Helt på slutten av november måned, på terskelen til desember og advent. Vi kan nok alle være enige om at det aller beste med førjulstiden er å se hva undertegnede har rangert som årets 24 beste filmer. Men om julekalenderen er rosinen i kransekaka, så er det vel så viktig med dagens liste. En skikkelig «hvem, hva, hvor» over det kjipeste som har kommet fra diverse produksjonsselskaper i inn- og utland. Jeg gir dere herved 2017s ti dårligste filmer.

10. Geostorm

Husker du The Day After Tomorrow? Armageddon? Deep Impact? Nei? 2012, da, den husker du vel? Nei? Bra for deg, da kan du se denne filmen uten å legge merke til at den er en blek kopi av alle sammen (ja, til og med en blek kopi av 2012). Effektene holder ikke helt mål, Gerard Butler spiller genial astronaut-forsker som samtidig finner ut av regjeringens konspirasjoner og vi får en hel rekke scener som eksemplet over: En person vi har null informasjon om får øye på et helt vilt værfenomen, alle løper. Men ingen vi som publikum føler med, dessverre. 3/10

9. All Eyez on Me

all eyez

Biografi-filmen om rapperen 2pac er rotete. Vi får ikke være lenge nok i noen scener til at de setter seg, her skal vi raskt bringes videre til neste avgjørende øyeblikk i artistens liv, og så det neste, og det neste. Det må også regnes som en svakhet at filmen egentlig ikke lykkes i å få meg «på lag» med 2pac, han virker til tider ganske usympatisk. Det beste er nok at de har klart å finne en skuespiller som er veldig lik han han skal spille, men det er ikke et veldig stort kompliment, er det vel? 3/10

8. CHIPS

Sentrale personer i Hollywood har fått med seg at 21 Jump Street var en action-komedie basert på en TV-serie, og den tjente penger. Derfor har vi i år fått både Baywatch og CHIPS, som begge er nøyaktig det samme, bare mye dårligere utført. Det viser seg nemlig at folk som lager filmer etter formel nesten aldri forstår hva det var som gjorde at det fungerte til å begynne med.  Her får vi et motorsykkel-politi-team, og så er en av dem skikkelig god på motorsykkel, men elendig politimann, mens han andre er dyktig FBI-agent, bare at han ikke kan kjøre motorsykkel! På tross av dette bunnsolide konseptet handler flesteparten av vitsene om peniser, og humoren treffer sjelden. Taglinen til filmen er «Chip happens», fordi selvfølgelig er den det. 3/10

7. The Great Wall

great wall

Hva hvis kineserne ikke bygde den kinesiske mur for å holde ute mongolere og andre krigerske folkeslag, men i stedet lagde den som et vern mot bølge etter bølge med fantastiske monstre? Og hva hvis de har klart å beskytte seg helt til nå, men plutselig trenger de Matt Damon likevel, fordi han er hvit og hvis ikke han er med er det ikke sikkert at folk i vesten vil høre denne historien. Tenk at enorme slag med folk som svinger seg i tau og alt kan bli såpass kjedelig. 3/10

6. The Bye Bye Man

En nokså typisk moderne skrekkfilm, som først og fremst blir dratt noe så utrolig ned av en av de verste titlene jeg har sett. Jeg forstår at man kan bli desperat etter en ny, dyster skikkelse som skal få det til å grøsse nedover ryggen, men «The Bye Bye Man»?!? Når konseptet i tillegg fungerer slik at denne mannen kommer etter dem som sier eller tenker navnet hans, så er dette som filmversjonen av de aller dårligste skrekk-kjedebrevene du ser på internett med jevne mellomrom. 3/10

5. Toni Erdmann

toni erdmann

Her er jeg i utakt med kritikere og publikum, for denne kuriositeten ligger på knallsterke 7,5/10 på IMDb.com. Men i mine øyne var dette rart og slitsomt, og ikke minst bekreftet det mange av mine fordommer om tysk humor. Jeg forstår rett og slett ikke når filmen prøver å være morsom, og når den prøver å være alvorlig. Når man da leser anmeldelser som beskriver dette som hysterisk morsomt, så vet man ikke helt hva man skal tro. Er jeg rar, eller er det de andre? 3/10

4. Det Norske Hus

En norsk film om å lære seg hva som trengs hvis du skal bli norsk statsborger. Rikelig med absurd humor, men aldri Monty Python-sprø. Her er det kun avmålt, underfundig humor. Jeg syns ideen bak er ganske god, men mye av humoren treffer ganske dårlig, og som langfilm blir det ganske trettende etter hvert. Jeg var hvert fall lei  av å «møte min nasjonale identitet i døra» lenge før opplevelsen var ferdig. 3/10

3. Jigsaw

jigsaw

7 år etter «Saw 3D: The Final Chapter» innrømmer produsentene at de løy, det var et kapittel til. Den første Saw-filmen blåste meg helt ærlig av banen, og jeg syns det er en ypperlig thriller. Saw II holdt kvaliteten rimelig godt ved like, men så har kvaliteten falt jevnlig over de resterende fem filmene. Likevel kjente jeg meg litt klar for en ny tur med diabolske feller og en morder motivert av rettferdighet. Skuffelsen var uunngåelig. Her er det flust av logiske brister, både i karaktermotivasjon og selve fellene. Absolutt ikke verdt gjensynet. 2/10

2. Collateral Beauty

Det er noe med Will Smith og inspirerende fortellinger. Han fikk det til med The Pursuit of Happyness i 2006, men da han skulle gjenta bedriften i Seven Pounds to år senere, syntes jeg det falt helt i fisk. Nå er han tilbake, som en inspirerende type som mister datteren sin. For å jobbe gjennom sorgen skriver Smithern brev til døden, tiden og kjærligheten, og vips! så er de på plass i menneskelige skikkelser, sånn at Willy kan få snakke ut om ting sammen med dem.

Masse flinke skuespillere, veldig tåpelig historie-ide. Krampe-feel-good over hele linja. 2/10

1. Office Christmas Party

En annen sjanger som vel har utspilt sin rolle etter hvert er komedien der en fest går helt av hengslene. Ingen har klart å fylle tomrommet etter The Hangover, og spesielt ikke Office Christmas Party. Selv om den har masse navn på rollelisten som har vist seg å være morsomme før (men jeg setter spørsmålstegn ved Jason Bateman. Er han egentlig morsom, eller var bare Arrested Development morsomt? Det kommer stadig mer bevis på utrolig dårlige komedier med Bateman i en sentral rolle…), så klarer ikke filmen å gi meg noe særlig humrestoff. Og når selve historien i tillegg er satt sammen med det som virker som minste mulige innsats fra manusforfatterne, så er det rett og slett tungt å sitte gjennom. Jeg hadde så lyst å le, men har ikke nok godvilje i kroppen til å redde dette.  Faktisk årets dårligste film. 2/10

Ingen filmer gjorde seg fortjent til jumbokarakter i år, men jeg anbefaler likevel på det dypeste at du holder deg unna denne listen… Nå er det bare å følge med i desember for åfå med seg 24 tips til virkelig gode filmopplevelser!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 19. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

6. The Wolf of Wall Street

Regi: Martin Scorsese

Manus: Terence Winter, basert på en bok av Jordan Belfort.

Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Matthew McConaughey, Kyle Chandler og Rob Reiner.

Land: USA

Spilletid: 180 min

Premiere: 31.01.14

Martin Scorsese. En av tidenes beste regissører, som på en eller annen rar måte vant Æres-Oscar før han vant en for Beste Regissør. Uansett, han har en lang karriere fylt med klassikere, så jeg kan bare ramse opp mine personlige favoritter: Taxi Driver, Raging Bull, Goodfellas, Casino og The Departed. Scorsese jobbet med Robert De Niro gjennom en årrekke, og gjorde ham på mange måter til den legenden av en skuespiller han nå er (og prøver så godt han å slutte å være, ut fra nyere roller…). Men med Gangs of New York i 2002 startet han et nytt samarbeid, nå med Leonardo DiCaprio. Gjennom fire filmer har dette har tatt DiCaprio fra fløtepus-kjendistilværelsen etter Titanic til å bli kjent som en røff, hardbarka filmstjerne som kan bære hvilken film som helst.

Vi følger Jordan Belfort (DiCaprio) i det han starter et børsmegler-firma. Firmaet vokser fort, og snart er det et av de viktigste i Wall Street-miljøet. Den enorme tilveksten til Belforts økonomi gjør at han snart er involvert i både utagerende festing og heftig narkotikamisbruk. Men i det alt ser ut til å bare bli bedre og bedre, så banker FBI på døra. De er mistenksomme til at dette kan foregå på lovlige måter, og har selvfølgelig rett i det. Hvor lenge kan Belfort og kumpanene hans holde det gående, og er det en vei ut av dette i det hele tatt?

Serious business.

Serious business.

Det første man tenker er at det er vanskelig å tro på at dette er basert på en sann historie, spesielt med tanke på at de har basert det på boken skrevet av Belfort selv. Men om man skal tro det han skriver, så har visstnok Scorsese til og med dempet det hele littegrann, fordi sannheten rett og slett ble for usannsynlig. Det er ingen tvil om at vår hovedperson er et ganske avskyelig menneske. Han bryr seg lite om menneskene rundt seg, og lever etter sine egne sprø regler. Men i tillegg er han veldig fascinerende. Det er utrolig underholdende å se en sånn person leve ut sin stormannsgalskap til det fulle.

Filmen inneholder det jeg vil påstå er tidenes morsomste dop-scene, da Belfort tar noe han aldri har prøvd før, og effekten er at han blir tilnærmet lam og mister muskelstyrken i hele kroppen, samtidig som han absolutt vil komme seg hjem. Scorsese leverer lignende filmer han har laget før, det er en slags finans-parallell til Goodfellas eller Casino her, men det er fortalt med en god del mer humor en i de tidligere filmene. Humoren dras også opp av å ha komiker Jonah Hill med på laget, med en imponerende tanngard og overdreven hengivenhet til Belfort.

Visuelt er det stødig, med noen kule løsninger fra tid til annen. Standard Scorsese-kvalitet, med andre ord. DiCaprio leverer også nok en gang en gjennomsolid hovedrolle, og blir fotjent nominert til Oscar for den (vinner så klart ikke, fordi han skal ha samme forbannelse over seg som Scorsese selv. Dette var hans femte nominasjon uten seier.). Han har en skremmende intensitet i scenene der han blir oppildnet og sint, mens han selvfølgelig kan dra i land den sjarmerende selger-typen også. Se for øvrig opp for Matthew McConaughey i en veldig morsom liten rolle som Belforts mentor i starten av karrieren (McConacons andre opptreden i årets kalender!).

The Wolf of Wall Street er Scorseses beste film siden The Departed for 7 år siden, og stor underholdning. Den ble nominert til 5 Oscar, men vant ingen.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.3/10 (480 694 stemmer, plassert som den 129. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Terningkast 3 (!)

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Fire av dere tippet The Wolf of Wall Street, og dermed er det nok et år uten at noen klarte det magiske; å tippe fire av fire riktige. Fordi både Maria-Manah og Toejam hadde Wolf på første plass, selv om de selvsagt burde hatt den på 6. plass. Det sier seg selv. Også en liten beklagelse til HKH, som nå kun kan få en riktig totalt, og det har så vidt jeg kan huske aldri vært nok til å vinne konkurransen i tidligere år…

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 6. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

19. The Eagle

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Jeremy Brock, basert på en bok av Rosemary Sutcliff.

Med: Channing Tatum, Jamie Bell, Donald Sutherland og Mark Strong.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 114 min

Premiere: 15.04.11

Kevin Macdonald begynte som dokumentar-regissør, og har laget en hel bråte av dem siden 1995, inkludert den utrolig fengslende Touching the Void (anbefales!). Han vant også en Beste dokumentar-Oscar for One Day in September. Når han så begynte å gå over til fiksjonsfilm, har han sakte klatret på DHFs julekalender, og det er han nok glad for. The Last King of Scotland sanket en 22. plass i 2007, mens State of Play klarte 20. plass for 2 år siden. Og nå er han altså oppe på 19. plass, og på stødig kurs mot årets beste film i 2035. Jeremy Brock skrev manuset, noe han også gjorde på The Last King of Scotland.

Vi befinner oss i år 140, 20 år etter at en romersk legion har forsvunnet i de skotske fjellene, og med dem  legionens symbol, en ørn i gull. En ung centurion, Marcus Aquila, sønn av den forsvunnede legionens leder, tar med seg slaven sin Esca opp i villmarken for å rette opp familiens rykte, finne ut hva som skjedde med faren og ikke minst bringe tilbake ørnen.

I have a vewy gweat fwiend in Wome called Biggus Dickus.

Historiemessig har vi vel sett det før. En reise inn i ville forhold, en mann mot mange, og en uungåelig flukt gjennom fremmed terreng. Det er nok mange som ikke deler min entusiasme for denne filmen. Men jeg er glad i sjangeren, altså halvhistoriske heltefortellinger, spesielt de satt til romertiden. The Eagle treffer riktig på de aller fleste punktene, i hvert fall de som teller mest.

Action-scenene er brutale og fint satt sammen. Det viktigste for meg her er om det er spennende å se på, og det er flere sekvenser som limer meg fast til stolen. I tillegg skader det ikke med det overveldende landskapet, og imponerende og skremmende «design» på de skotske villmennene, om man kan kalle de det.

Skuespillet er variabelt. Donald Sutherland leverer alltid mer eller mindre bra, og Jamie Bell har sjelden skuffet meg. Channing Tatum var en skuespiller jeg ikke hadde det store forholdet til, og det gjør ikke altfor mye om jeg slipper å forsterke det forholdet fremover. Mark Strong er alltid interessant å se på, og utgjør et fint tilskudd.

Så lenge en vet hva en går til (og det gjør man helt sikkert om man har sett traileren), så er dette en film som underholder godt. Men om en venter seg det helt store, noe i samme gate som Gladiator, så må en dessverre lete lenger. Når det er sagt, så ser jeg gjerne The Eagle igjen, både en og to ganger.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 6.2/10 (18 569 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

 
4 kommentarar

Posta av den desember 6, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,