RSS

Stikkordarkiv: vondt

Julekalender 2012: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

17. Play

Regi: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund og Erik Hemmendorff.

Med: Ukjente skuespillere.

Land: Sverige/Danmark/Finland

Spilletid: 118 min

Premiere: 27.01.12

Ruben Östlund er en regissør med en spesifikk stil. Han bruker ukjente skuespillere, setter opp ubehaglige eller rare situasjoner, lar kameraet stå i ro og mer eller mindre piner oss så lenge han klarer. Det er nesten alltid fascinerende, interessant, og går i enkelte av tilfellene litt over i kjedsomheten, men jeg finner ingen andre som lager filmer på samme måten. Den første filmen i denne stilen var Gitarmongo, mens den andre og enda bedre samlingen med pinlige scener kom i De Ofrivilliga.

Play er basert på ekte hendelser, en serie på ca 40 ran i Gøteborg i løpet av to år. Ranerne var en liten gjeng gutter mellom 12 og 14 år, og de ranet andre barn for mobiler, klær og penger. Det spesielle var derimot at vold og trusler ikke ble brukt, men heller et slags psykologisk spill. De tar kontakt med et offer og påstår at mobilen hans er akkurat lik den broren til den ene av ranerne har mistet nylig. Så tar ranerne på seg forskjellige roller i beste «good cop, bad cop»-stil og lurer med seg ofrene ut til mindre befolkede deler av byen.

Play

Dette er en slags øvelse i frustrasjon. Du irriterer deg over ransofrenes manglende vilje til å gjøre noe, at ingen kommer til hjelp, og viss du forventer en slags rettferdighet, så kan du bare glemme det. Dette er en dønn realistisk tilnærming, og jeg kan se for meg at mange i publikum kanskje ikke takler det. Jeg vet at jeg hadde store problemer med det selv. Men på tross av frustrasjonen, så kan jeg ikke annet enn å si at alle reagerer på naturlige måter, og hendelsesforløpet er helt sannsynlig. Mesterstykket er en avsluttende scene der faren til et av ofrene tilfeldigvis ser en av ranerne og skal ta et oppgjør med han. Det er muligens den beste scenen Ruben Östlund har laget til nå.

Kameraet er litt friere enn i De Ofrivilliga, men det står fremdeles for det meste statisk. Det er kun der for å observere, ikke for å stilisere. Amatørskuespillerne gjør en fortreffelig jobb, og som sagt tidligere er dette en filmopplevelse du ikke vil finne andre steder, noe helt originalt. Bare smør deg godt inn med tålmodighet før du begynner, og for all del; få med deg Östlunds neste film på kino når den tid kommer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (1 178 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2012 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,