RSS

Stikkordarkiv: sverige

Julekalender 2019: 13. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er dessverre nå gått ut. Se oversikt over deltakerne og deres tips nederst i dette innlegget!

12. Midsommar

Regi: Ari Aster

Manus: Ari Aster

Med: Florence Pugh, Jack Reynor, Vilhelm Blomgren, William Jackson Harper og Will Poulter.

Land: USA/Sverige/Ungarn

Spilletid: 147 min.

Premiere: 26.07.19

Dani (Pugh) går gjennom en forferdelig tragisk personlig hendelse, og sliter med å komme seg over den. Hun får lite støtte fra kjæresten Christian (Reynor), og forholdet settes på prøve når hun finner ut at han og vennene skal være med deres felles venn Pelle (Blomgren) til en svensk midtsommer-festival. Litt ut av skyldfølelse blir Dani også invitert, og litt mot sitt eget ønske bestemmer hun seg for å bli med. Vel fremme i Sverige viser det seg at ingen av dem var forberedt på hva denne festivalen inneholder.

Ari Aster har kun regissert en spillefilm, den utrolig gode skrekkfilmen Hereditary. Filmen kom litt ut av det blå, og er en film som dukker opp i hodet mitt med jevne mellomrom, så fæl og skummel var den. Den kom på 6. plass i fjorårets kalender. Så med en gang det kom nyheter om at Midsommar skulle lages, så skapte det høye forventninger hos meg. Aster er bare 33 år, som er ungt i regissør-verdenen, så det blir spennende å følge karrieren hans videre. Han har til nå skrevet manus for filmene sine selv.

midsommar

Hereditary og Midsommar har en rekke virkemidler til felles, til tross for at de kan virke veldig forskjellige. Der Hereditary befinner seg i mørket, er det skumle i Midsommar så og si hele tiden fremme i lyset, både bokstavelig talt og figurativt. Men det Ari Aster bygger begge filmene på, er interessant. Han baserer skrekkfilmene sine på at det skjer en forferdelig personlig tragedie tidlig i filmen. Et skikkelig mageslag som kunne vært med i det tristeste drama, men siden det er i en skrekkfilm føles det på en eller annen måte annerledes. Du er i en annen modus som tilskuer, og avsløringen av denne tragedien er det mest effektive øyeblikket i både Hereditary og Midsommar for meg. Her snakker vi kaldt nedover ryggen. Det er som om regissøren sier «Dette er det verste denne karakteren kan tenke seg. La oss gjøre det hakket verre.»

Midsommar vil høyst sannsynlig splitte publikum. Enten så dras du inn i alt det merkelige som skjer, og da sitter du med en veldig effektiv, ekkel film. Men det finnes nok en stor del av publikum som det absurde vil ta overhånd for, og det vil gli over til å bli litt tåpelig. Dette er vel strengt tatt en vanlig problemstilling i skrekkfilm, men jeg føler det er ekstra tydelig her. Hvis du kjøper situasjonen i Midsommar er den forferdelig skummel, men hvis ikke er den ikke skummel i det hele tatt. Siden filmen dukker opp på denne plasseringen i kalenderen bør det være rimelig klart på hvilken side jeg står.

Det hjelper en god del at Florence Pugh er så utrolig god i hovedrollen. Her er det bare å henge med på karrieren videre, for det blir veldig interessant å se hvilke roller hun velger videre. De andre skuespillerne rundt henne er gode, men det er Florence som binder det hele sammen, og fungerer som bindeleddet vårt mellom virkeligheten og den mer og mer skrekkelige visjonen vi ser på.

Filmen er smart fortalt, med mange små detaljer som kan utforskes andre gang du ser filmen (om du orker det). Selv om du har mistro til svenskene fra første stund, så er filmen meget god på å holde bare littegrann kontakt med bakken hele veien, og veldig mye av det drøye som skjer blir normalisert av karakterene underveis. Og drøyt blir det. Det er ikke blod og gørr i overdose, men det vi får er korte glimt med veldig grafisk innhold. Det er meget effektivt. Du får et glimt, og blir nødt til å forestille deg hva du egentlig så.

Midsommar er nok en kvalitetsfilm fra Ari Aster, og nok et bevis for at skrekkfilmer ikke nødvendigvis er en dårlig sjanger, så lenge du velger de riktige filmene!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7,2/10 (86 364 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 83% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 23 deltakere i år, og det er jeg veldig fornøyd med! Utrolig gøy at så mange er med. Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Endgame – Joker – The Irishman – Once Upon a Time… in Hollywood

Bard: Avengers: Endgame – Joker – The Irishman – Midsommar (12)

Bush: Joker – Avengers: Endgame – Knives Out – The Irishman

Dagi: Joker – Avengers: Endgame – The Irishman – Once Upon a Time… in Hollywood

DenFattigeMann: Avengers: Endgame – The Irishman – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Avengers: Endgame – Once Upon a Time… in Hollywood – The Irishman – Ford v Ferrari

Earl: Avengers: Endgame – Ford v Ferrari – The Irishman – Knives Out

Georg: Avengers: Endgame – The Irishman – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood

HKH: The Irishman – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood – Pokemon Detective Pikachu

Inge: Avengers: Endgame – The Irishman – Once Upon a Time… in Hollywood – Free Solo

Kim: Avengers: Endgame – Once Upon a Time… in Hollywood – The Laundromat – Glass

Maria: Joker – Avengers: Endgame – The Irishman – Knives Out

May Linn: Joker – Avengers: Endgame – Vox Lux – The Irishman

Martin: Avengers: Endgame – Joker – Godzilla: King of Monsters – Glass

Michelle: Avengers: Endgame – Joker – Green Book – The Irishman

Miranda: Avengers: Endgame – The Irishman – Blindspotting – Knives Out

Oda: Avengers: Endgame – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood – The Irishman

Randi Merethe: Avengers: Endgame – The Irishman – Knives Out – Ford v Ferrari

Roy: Avengers: Endgame – Joker – Ford v Ferrari – Knives Out

Stein Galen: The Irishman – Ford v Ferrari – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood

Stian: Joker – The Irishman – Knives Out – Toy Story 4

Toejam: Avengers: Endgame – Joker – The Irishman – Once Upon a Time… in Hollywood

Tone: Once Upon a Time… in Hollywood – Joker – Avengers: Endgame – Toy Story 4

Tor Arne: Avengers: Endgame – The Irishman – Joker – Us

Her var det mye interessant å lese! I år er det tippet totalt 16 filmer, mot fjoråret 25. Det er nokså stor enighet om hvilke som er favorittene. Tipsene er fordelt som følger:

Avengers: Endgame (21)

The Irishman (20)

Joker (18)

Once Upon a Time… in Hollywood (12)

Knives Out (7)

Ford v Ferrari (5)

Glass, Toy Story 4 (2)

Blindspotting, Free Solo, Godzilla: King of Monsters, Green Book, The Laundromat, Midsommar, Pokemon Detective Pikachu, Us, Vox Lux (1)

Vi har to tilfeller av noe som ikke har skjedd tidligere i kalenderen: Helt like tips! DenFattigeMann har akkurat samme tips som Georg, og Audun har akkurat samme tips som Toejam. Totalt er det seks tippere som alle har «de fire store» i en eller annen konstellasjon, men om det viser seg at en av de fire nevnte tipperne har et helt korrekt tips, så vil de altså måtte dele seieren med en annen. Rekkefølgen på de fire øverste kan med andre ord bli viktigere enn noen gang.

Det er ni tippere som har en film helt for seg selv, og erfaringsmessig kan dette være både positivt og negativt. Det vi allerede vet er at det ikke er positivt for dem alle å skille seg ut, da det ikke er rom for åtte filmer i topp 4. Her syns jeg det er verdt å nevne at kun en tipper har satset på årets Oscar-vinner for Beste Film, Green Book. Så får vi se om det lønner seg for Michelle!

Kun en av tipperne hadde Midsommar på sin liste, nemlig Bard. Alltid litt kjipt å få en avslørt ved første mulighet, men her er alt fremdeles åpent! Vi har 11 filmer igjen, 16 tippede filmer som ikke er avslørt, og alle har alt å spille for!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 13, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

20. Jeg er din

Regi: Iram Haq

Manus: Iram Haq

Med: Amrita Acharia, Ola Rapace, Prince Singh, Rabia Noreen og Trond Fausa Aurvåg.

Land: Norge

Spilletid: 98 min.

Premiere: 16.08.13

Årets første norske kalenderfilm kommer fra norsk-pakistanske Iram Haq, som vi først ble kjent med som skuespiller i Borettslaget på NRK. Senere spilte hun blant annet hovedrollen i Import-eksport. Jeg er din er regidebuten hennes, om du ser bort fra kortfilmen Skylappjenta. Med på laget har hun skuespillerne Amrita Acharia og Ola Rapace (tidligere gift med Noomi), som har hatt mindre roller i henholdsvis Game of Thrones og Bond-filmen Skyfall.

Filmen handler om Mina, en norsk-pakistansk dame som bor i Oslo med sønnen Felix. Siden hun og faren har gått fra hverandre, blir hun nesten daglig møtt av motvilje fra den tradisjonelle familien, der spesielt moren er veldig negativ til Minas livsvalg. Mina selv leter etter kjærligheten, men er ikke videre flink til å velge kjæresteemner. Lite ser ut til å gå hennes vei, da hun tilfeldigvis møter Jesper (Rapace), en svensk filmregissør. De starter et avstandsforhold, som jo er lettere sagt enn gjort.

Ikke la avstanden bli større enn dette.

Ikke la avstanden bli større enn dette.

Hele filmen står og faller på Mina. Heldigvis spiller Acharia solid og veldig sjarmerende. Det er absolutt et tegn på styrke for filmen at vi har empati for henne på tross av at hun gjør mange rare valg. Ola Rapace gjør også sakene bra, men jeg er mer imponert over Rabia Noreen som Minas mor. Hun leverer rett og slett en av årets kjipeste skurkeroller. Trond Fausa Aurvåg er også bra som en fantastisk egoistisk mann.

Fine bilder gjennom hele filmen, spesielt enkelte nattscener er herlige å se på. En fin stemning går gjennom hele filmen, basert på Minas energi og livlighet. Til tider nesten en tragedie i mine øyne, veldig personlig og ekte. Dette ble også verdsatt da filmen ble annonsert som Norges kandidat til neste års Oscar-utdeling, så får vi se om den ender opp med å bli nominert eller ikke.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (56 stemmer)

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
3 kommentarar

Posta av den desember 6, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

17. Play

Regi: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund og Erik Hemmendorff.

Med: Ukjente skuespillere.

Land: Sverige/Danmark/Finland

Spilletid: 118 min

Premiere: 27.01.12

Ruben Östlund er en regissør med en spesifikk stil. Han bruker ukjente skuespillere, setter opp ubehaglige eller rare situasjoner, lar kameraet stå i ro og mer eller mindre piner oss så lenge han klarer. Det er nesten alltid fascinerende, interessant, og går i enkelte av tilfellene litt over i kjedsomheten, men jeg finner ingen andre som lager filmer på samme måten. Den første filmen i denne stilen var Gitarmongo, mens den andre og enda bedre samlingen med pinlige scener kom i De Ofrivilliga.

Play er basert på ekte hendelser, en serie på ca 40 ran i Gøteborg i løpet av to år. Ranerne var en liten gjeng gutter mellom 12 og 14 år, og de ranet andre barn for mobiler, klær og penger. Det spesielle var derimot at vold og trusler ikke ble brukt, men heller et slags psykologisk spill. De tar kontakt med et offer og påstår at mobilen hans er akkurat lik den broren til den ene av ranerne har mistet nylig. Så tar ranerne på seg forskjellige roller i beste «good cop, bad cop»-stil og lurer med seg ofrene ut til mindre befolkede deler av byen.

Play

Dette er en slags øvelse i frustrasjon. Du irriterer deg over ransofrenes manglende vilje til å gjøre noe, at ingen kommer til hjelp, og viss du forventer en slags rettferdighet, så kan du bare glemme det. Dette er en dønn realistisk tilnærming, og jeg kan se for meg at mange i publikum kanskje ikke takler det. Jeg vet at jeg hadde store problemer med det selv. Men på tross av frustrasjonen, så kan jeg ikke annet enn å si at alle reagerer på naturlige måter, og hendelsesforløpet er helt sannsynlig. Mesterstykket er en avsluttende scene der faren til et av ofrene tilfeldigvis ser en av ranerne og skal ta et oppgjør med han. Det er muligens den beste scenen Ruben Östlund har laget til nå.

Kameraet er litt friere enn i De Ofrivilliga, men det står fremdeles for det meste statisk. Det er kun der for å observere, ikke for å stilisere. Amatørskuespillerne gjør en fortreffelig jobb, og som sagt tidligere er dette en filmopplevelse du ikke vil finne andre steder, noe helt originalt. Bare smør deg godt inn med tålmodighet før du begynner, og for all del; få med deg Östlunds neste film på kino når den tid kommer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (1 178 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 7. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

18. Mennesker i solen

Regi: Per-Olav Sørensen

Manus: Jonas Gardell

Med: Ingar Helge Gimle, Kjersti Holmen, Jon Øigarden, Ane Dahl Torp og Ghita Nørby.

Land: Norge

Spilletid: 75 min

Premiere: 04.03.11

Debut-filmen til regissør Per-Olav Sørensen. Han har tidligere laget litt TV, for eksempel serien Seks som oss, og den kommende serien Halvbroren, basert på boken av Lars Saabye Christensen. Filmen er basert på et skuespill av Jonas Gardell, som også har skrevet diverse ting for TV og filmen Pensionat Oskar, uten at det gjør meg noe særlig klokere. Filmen har jo derimot et velkjent lag med skuespillere, 4 nordmenn vi har sett mange ganger før, sammen med danske Ghita Nørby, blant annet kjent fra Lars von Triers Riget (for ikke å snakke om det svenske dramaet Pensionat Oskar…).

To norske par treffer hverandre på hytteferie i Sverige. Ingen av de to parene er på et særlig godt sted i forholdet, og etter en overdose høflighet bestemmer de seg for å spise sammen på kvelden. De får så en dyster dansk dame som nabo. Hun snakker om bibelske profetier, noe de liker dårlig. Det passer liksom ikke helt at verden skal gå under midt i ferien.

Dette er min humor. Karakterene treffer veldig godt, og er spilt nesten til perfeksjon av rutinerte skuespillere. Også en fryd å se hvordan de spiller opp mot hverandre hele tiden. Ingar Helge Gimle som hårete og sexfiksert ektemann til Kjersti Holmens oppgitte og bekymrede karakter, Jon Øigarden som manipulerende og kortluntet drittsekk og Ane Dahl Torp som konstant unnskyldende og overkjørt offer. Gimle og Holmens tause sønn er også et rart og morsomt påfunn.

I tillegg til latterlige karakterer man kan kjenne seg litt igjen i, så går selvsagt mye av humoren på hvor lite de tror på og bryr seg om dommedagen det blir mer og mer tydelig at foregår. Det er alltid forfriskende å se norske filmer som kjører på med et så ambisiøst konsept, det går jo an å trekke paralleller til Trolljegeren i forhold til effektbruk. Selv om Mennesker i solen dessverre ikke alltid er like imponerende visuelt, så er det en god del flotte sekvenser her også.

Filmskaperne har med skrikende sommerfarger (tenk en fargepalett fra platecover til P4’s Sommerfavoritter eller lignende) klart å lage en ganske ekkel stemning fra begynnelsen av, og når karakterene oppfører seg tilsvarende fælt, så blir dette til en av de artigste apokalypsene du får på kino på en stund.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.0/10 (56 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

Trenden til nå er at dess bedre jeg liker filmen, dess dårligere kritikk har den fått i avisene.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 8, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 6. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden sist har det kommet til en ny deltaker, Eirik. Vi er nå oppe i fire konkurrenter.

19. The American

Regi: Anton Corbijn

Manus: Rowan Joffe, basert på en roman av Martin Booth.

Med: George Clooney, Thekla Reuten, Violante Placido, Paolo Bonacelli og Johan Leysen.

Land: USA

Spilletid: 105 min

Premiere: 17.09.10

Anton Corbijn er mannen bak en haug med musikkvideoer for artister som U2, Metallica og Depeche Mode. I tillegg laget han filmen Control for 3 år siden, som har fått veldig mye skryt. Han er kjent som en dyktig fotograf, og jeg hadde mine forventninger til at dette i hvert fall skulle se skikkelig bra ut.

George Clooney spiller en mystisk mann som sier lite. Etter en intens åpning, der han blir forsøkt drept i en snødekt svensk dal, så får vi inntrykk av at han godt kan være en leiemorder, eller noe i den duren. Han blir mer eller mindre paranoid etter hendelsen, og klarer ikke å stole på noen. Han får råd om å dra til en landsby i Italia, men velger det bort, og drar i all hemmelighet til en annen liten landsby i stedet. Her blir han kjent med en lokal prest, og faller for en vakker prostituert. Etter hvert får han en ny jobb, med å lage en helt spesiell rifle på oppdrag fra en kvinne ved navn Mathilde. Men det er lettere sagt en gjort å holde seg skjult for folk som er ute etter ham.

 

Et lystig øyeblikk fra behind the scenes.

Jeg fikk rett i mitt tips, for dette er en film fyllt av utrolig fine bilder. Også forfriskende at den ikke finner sted i storbyer, men på den italienske landsbygda (og som sagt i Sverige). Anton Corbijn vet hva han holder på med, og har laget en av de tålmodigste thrillerene jeg har sett på en stund. Han tar seg god tid til å beskrive og bygge opp, blant annet med lange sekvenser fra våpenbyggingen. Men det slutter aldri å bli interessant. Og når spenningstoppene er såpass høye som de er, blir det helt verdt det å venta på dem.

The American er en elegant film, og uten å avsløre noe, vil jeg si at den har en av de beste sluttene av årets filmer. med det mener jeg at slutten står ut, egentlig bedre enn mye av filmen, og trekker karakteren opp for min del. George Clooney gjør som vanlig en god jobb, det har vi blitt vant til etter hvert. Desto deiligere er det å se hele resten av skuespiller-castet fungere såpass godt, med (for meg) ingen kjente navn. Det å kunne tro på karakterene og replikkene i en film som dette, er veldig viktig. Spesielt fordi tempoet er såpass sakte, og du får god tid til å tenke over om noe virket naturlig eller ikke.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (12 059 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Kommentarer blir mottatt med paranoia.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 7, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

I dag er det 2. desember, og jeg tar for meg følgende film:

24. Mammoth

Regi: Lukas Moodyson

Manus: Lukas Moodyson

Med: Gael García Bernal, Michelle Williams, Marife Necesito og Sophie Nyweide.

Land: Sverige/Danmark/Tyskland

Spilletid: 125 min

Premiere: 03.04.09

Leo (Bernal) og Ellen (Williams) bruker mye tid på jobben. Leo har suksess med en internettside, og har plutselig mye penger. Men med pengene kommer også viktige avgjørelser. Ellen jobber som kirurg på akuttavdelingen, der det er lange skift og mye stress. Sammen har de datteren Jackie (Nyweide) på 8 år, som de ikke føler de får nok tid til. Derfor har de skaffet seg en barnepike, Gloria (Necesito) fra Filippinene. Hun har to sønner som fremdeles bor der borte i øst.

Leo reiser på en forretningstur til Thailand, der han blir utsatt for fristelser og opplevelser av forskjellige slag. Samtidig får Gloria beskjed om at noe har skjedd med den ene sønnen hennes, og hun ser seg nødt til å reise tilbake til hjemlandet. Problemet er at Ellen er på jobb, og Gloria legger igjen en beskjed til henne før hun forlater Jackie alene hjemme.

One night in Bangkok and the world’s your oyster

Dette var en av filmene jeg så under filmfestivalen i Berlin i år, der den fikk ganske god mottakelse. Den fikk til og med en nominasjon til gullbjørnen. Jeg kjente til regissøren, Lukas Moodyson, fra før, men har egentlig aldri fått sett noen av filmene hans. Han har tidligere laget Fucking Åmål, Tillsammans og Lilja 4-ever. De har jevnt over gode anmeldelser, og dermed hadde jeg forhåpninger om at dette skulle bli en grei film. I tillegg så er det jo noen habile skuespillere som er med, Bernal har vi for eksempel tidligere sett som Che Guevara i Motorsykkeldagbøkene.

Det er definitivt en fin film, visuelt sett. Fin miks mellom storbyen New York, storbyen Bangkok og mer naturlige omgivelser i Thailand. I tillegg så er det mye bra skuespill ute å går. Både hovedrollene og de mindre rollene gjør en god jobb, og dermed blir det troverdig, noe av det jeg verdsetter mest med et drama.

Og Otto Jespersen overbeviser nok en gang stort som mammuten.

Det jeg vil klage litt på er at filmen ikke går noen særlig vei. Det er jo på mange måter heller ikke meningen, det er mer den typen film der folk opplever ting enn at de har bestemte mål. Det er dette som gjør at det for min del ikke når helt til topps, for her er det mange øyeblikk som er ganske rørende. Så altså litt ubestemt historie, men det er vel verdt å bruke to timer på å se denne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (1 620 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar om du har… ja, en kommentar. Og husk å sende inn et tips til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
8 kommentarar

Posta av den desember 2, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 1. desember

Hei og velkommen til Den Høye Fotografs filmiske julekalender 2009! I år avholdes den for tredje år på rad, og som vanlig er det i form av en nedtelling av de beste filmene jeg så på kino i året som nå snart har gått. På julaften avsløres altså den beste filmen jeg så på kino 2009, men det har du sikkert allerede forstått, slik en oppegående leser som du er.

Det vil også i år foregå en konkurranse i forbindelse med kalenderen, der jeg inviter DEG til å tippe hva som blir de fire øverste plasseringene på listen. I fjor ble det et tett løp mellom Ottar Karsten Hostesaft og Stein Galen, der begge to tippet de tre øverste filmene rett. Til slutt gikk herr Hostesaft av med seieren, da hans femte tips var Burn After Reading, en film som endte som nummer 5. Har du det som skal til for å vinne i år? Da venter heder og ære gjennom hele 2010 på deg! Send inn dine tips i en kommentar til innlegget, eller på hvilken som helst måte som passer deg best.

Så var det videre til dagens innlegg, for i dag er det 1. desember!

25. De Ofrivilliga

Regi: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund og Erik Hemmendorff

Med: Villmar Björkman, Linnea Cart-Lamy, Leif Edlund og Sara Eriksson.

Land: Sverige

Spilletid: 98 min

Premiere: 30.01.09

For meg var Ruben Östlund et ukjent navn før jeg så denne filmen. Ikke at han burde være kjent, og om du ikke har hørt om han, så trenger du ikke skjemme deg over det. Men i ettertid har jeg også fått sett hans tidligere film; Gitarrmongot (Gitarmongo på norsk). Den har mye av den samme stilen som De Ofrivilliga, og jeg anbefaler å se den dersom dagens kalenderfilm faller i smak.

De Ofrivilliga er en slags halvdokumentar. Hele filmen er fiksjon, men den prøver å være så realistisk som overhodet mulig. Det gjør den ved å bruke lange tagninger med stort sett statiske kameraer. Skuespillerne er ukjente, og spiller nok mer eller mindre seg selv. Det er gjort så mye som mulig for å få oss til å glemme at vi ser en film, og føle at vi ser på opptak fra virkeligheten.

Vi følger fem hverdagslige situasjoner med forskjellige typer mennesker i det svenske samfunnet. En kvinnelig lærer blir fryst ut av de andre lærerne. Et busstoalett er blitt ødelagt, og sjåføren nekter å kjøre videre før den ansvarlige melder seg. To tenåringsjenter drar ut på byen for å feste. En mann sliter med venner som tar seksuelle spøker for langt. En mann blir skadet av en rakett, men nekter å la det hindre at festen fortsetter.

Åffer det då?

Situasjonene henger ikke sammen på noen direkte måte, men det er likevel en enhet i filmen. Vi får se det «vanlige» Sverige, og hvordan folk reagerer når de tvinges til å ta et valg som kan gjøre dem selv upopulære.

Filmen lykkes utvilsomt med målet sitt. Skuespillet fungerer perfekt, og det føles virkelig som jeg sitter og kikker på livene til andre mennesker. Alle situasjonene holder et meget høyt pinlighetsnivå, og om du liker filmen kommer nok mye an på hvor underholdende du syns det er med denslags. Jeg setter egentlig ganske stor pris på pinlige situasjoner, og her utforskes de skikkelig grundig. Det er dermed en del latter å hente.

Men etter hvert som filmen jobber seg sakte videre, så innser jeg at det ikke er nok framgang i hver av situasjonene til å holde gjennom hele tiden. Det stopper opp, det eskalerer ikke mer. Det, sammen med kamera-arbeidet, gjør at filmen føles mye lengre enn den egentlig er. For all del, det er mye bra på kamerasiden her, bl.a. et selskap som skildres kun gjennom et stillestående bilde av føtter ved døren inn til stua. Men det som er interessant til å begynne med blir kjedelig mot slutten. Det samme bildet over for lang tid fører til at jeg slipper opp for ting å se på, og dermed begynner å tenke på andre ting.

«Och så ville jag gilla det hämskt mycke om alla norrmän flyttade lengst bak i bussen.»

Men dette er kun mindre klager om det som er en veldig god film, og jeg anbefaler definitivt denne, selv om jeg også anbefaler at du tar deg en ekstra skje med tålmodighet før du begynner. Jeg gleder meg allerede til Östlunds neste film, som etter det ryktene sier på en eller annen måte skal baseres på youtube-videoen «Battle at Kruger«.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (770 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Det var årets første kalenderluke, heng gjerne med videre om dette virker interessant! Husk å komme med ditt tips til hva de fire øverste plassene vil bli.

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 2, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,