RSS

Stikkordarkiv: sterkt

Julekalender 2018: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Altså må ditt tips være levert i løpet av dagen i dag. Nå til dagens film!

13. L’insulte (The Insult)

Regi: Ziad Doueiri

Manus: Ziad Doueiri og Joelle Touma.

Med: Adel Karam, Kamel El Basha, Camille Salameh, Diamand Bou Abboud og Rita Hayek.

Land: Frankrike/Kypros/Belgia/Libanon/USA

Spilletid: 112 min.

Premiere: 05.10.18

Vi måtte rett og slett halvveis inn i årets kalender før vi fikk en film fra et ikke-vestlig land. Her skal vi til Libanon, og regissør Ziad Doueiri er selv lebaneser. Han har jobbet lenge i kamera-avdelingen, og var blant annet mye innom Quentin Tarantinos prosjekter på 90-tallet. Han vant priser og fikk mye skryt for sin egen regidebut med West Beyrouth i 1998. Hans to neste filmer, Lila Says og The Attack, har også blitt godt tatt i mot.

Vi befinner oss i Libanons hovedstad Beirut, der den kristne Tony Hanna (Karam) bor med sin gravide kone Shirine (Hayek). Hanna er konservativ og politisk engasjert i det kristne partiet. En liten konflikt rundt et avløpsrør på huset hans blusser opp på grunn av at arbeidslederen er den palestinske flyktningen Yasser (El Basha). Etter flere verbale utvekslinger over tid, så ender det med et slag, og saken havner i rettssystemet. Her eskalerer det ytterligere, i det saken får oppmerksomhet utenfor rettssalen, og gamle fiendskap blusser opp igjen i gatene.

insult.jpg

Et godt rettsdrama er aldri å forakte, der avsløring etter avsløring sender sakens konklusjoner i stadig nye retninger. I The Insult vet vi strengt tatt hva som er skjedd, men det er likevel spennende å se hva dommeren vil bestemme. Det er vanskelig å sette seg inn i tankegangen til disse to mennene enkelte ganger, da en slags midtøstensk stolhet gjennomsyrer begge personlighetene. Man kan få lyst til å gi dem begge beskjed om å skjerpe seg i innledningen av konflikten, men samtidig så er det lett å følge karakterenes valg ut fra omgivelsene deres. Skuespillet er sterkt, og de to hovedrollene briljerer særlig. Noen ganger kan det være vanskelig å «tolke» skuespillets kvalitet på tvers av språk og kultur, men ikke her.

Det er interessant å sette en slik type film sammen med underliggende gnisninger mellom folkeslag og kulturer. Denne filmen kan først og fremst settes til Midtøsten, og samme historie i et europeisk land ville ikke hatt samme tyngde. Det er så mye vondt som ligger bak alt, og om du har tatt deg selv i å tenke at folk «der nede» blir fort fornærmet og reagerer veldig voldsomt, så kan denne filmen hjelpe deg å forstå hvordan slike reaksjoner kan settes i gang.

Filmen ble nominert til en Oscar for Beste Utenlandske Film, men vant ikke. Det den derimot vant var prisen for Beste Mannlige Skuespiller (El Basha) under den prestisjetunge filmfestivalen i Venezia. I tillegg har den plukket med seg et par publikumspriser på forskjellige filmfestivaler rundt omkring.

Et godt drama med to sterke skuespillerprestasjoner som passer for alle med en viss interesse for andre kulturer og/eller en fascinerende historie fra rettssalen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (9 356 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 88% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 12, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 18. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” og A Serious Man (11)

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Seks dager igjen til jul, og vi får den syvende beste filmen 2009:

7. The Wrestler

Regi: Darren Aronofsky

Manus: Robert D. Siegel

Med: Mickey Rourke, Marisa Tomei, Evan Rachel Wood, Mark Margolis, Todd Barry og Wass Stevens.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 109 min

Premiere: 13.02.09

Darren Aronofsky har hatt en foreløpig ganske kort karriere. Han kom med sin debut på langfilmsiden med Pi i 1998, og hadde vel det store gjennombruddet 2 år senere med tidenes anti-dop-reklame; Requiem for a Dream. Så gikk det hele 6 år før den nydelige, men skuffende, The Fountain kom ut, den siste han lagde før The Wrestler.

Den profesjonelle wrestleren Randy «The Ram» Robinson (Rourke) er 20 år forbi høydepunktet i karrieren. Nå lever han alene i en campingpark, jobber deltid på supermarkedet og driver med wrestling i helgene.  Etter et hjerteinfarkt får han forbud mot steroider og wrestling av legen. Han bestemmer seg for å legge opp, og prøver å starte et forhold med stripperen Pam (Tomei). Samtidig prøver han å få kontakt med datteren igjen, som han ikke har snakket med på veldig lenge. Når så tilbudet om en omkamp mot erkefienden fra 80-tallet dukker opp, bestemmer Randy seg for å trosse legen og begi seg tilbake i ringen.

Dette er Mickey Rourke sin film. Det er en av de beste prestasjonene jeg har sett på veldig lenge, og jeg strekker meg faktisk så langt som å si at Rourke burde vunnet årets Oscar i stedet for Sean Penn. De to andre store rollene, stripperen og datteren, spilt av henholdsvis Marisa Tomei og Evan Rachel Wood, er også så og si perfekte.

Aronofsky bruker en nærmest dokumentarisk stil, der han følger Randy i lange tagninger. Vi ser mye av ryggen hans i begynnelsen, men det fungerer godt. Det føles på en måte mer ekte. Og det trengs for at vi skal kunne falle skikkelig inn i denne historien.

Noen ganger så føles det kanskje mer ekte enn du har godt av.

Det er et tragisk drama vi får servert, så det kommer kanskje litt an på hvilken stemning du er i når du ser den, men sannsynligvis vil historien treffe deg midt i hjerterota. Det er forholdsvis rørende greier, spesielt møtet med dattera sitter som et skudd mellom ribbeina.

For øvrig også noen skikkelig harde wrestling-kamper, som kan få enhver til å vri seg litt i sympatismerter. Så har den en av årets absolutt beste slutter. Det er av den typen slutt som får deg til å sitte en stund inn i rulleteksten. En rulletekst som akkompagneres av Bruce Springsteens utrolig fine sang, «The Wrestler», spesialskrevet til filmen etter at Rourke spurte The Boss om han kunne gjøre det for ham.

The Wrestler ble kun nominert til 2 Oscar-priser i årets utdeling, det var for Beste mannlige hovedrolle (der Rourke altså ble littegrann snytt) og Beste kvinnelige birolle (Tomei). Et steingodt drama som jeg anbefaler til alle!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.3/10 (75 568 stemmer, den er plassert på 123. plass på Top 250.)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 18, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,