RSS

Stikkordarkiv: statham

De ti dårligste filmene 2018

Åjadda, mørket siger på. November er ikke bare her, den er nesten forbi. Og vi vet alle hva det betyr. Det betyr at vi har 24 dager med herlige filmanbefalinger foran oss. Det er visstnok noen som venter på julaften også, men jeg regner med at det først og fremst er fordi de er spente på årets beste film…

Men, vi trenger en oppvarming! Og før vi skal inn i desembers koselige førjulstid er vi nødt til å tråkke gjennom sølehavet som er årets ti dårligste filmer. Jeg kunne bedt dere holde dere unna, men siden jeg har sett dem, så vil jeg gjerne trekke alle andre under med meg. Se disse filmene!

10. Jurassic World: Fallen Kingdom

jurassic_world_fallen_kingdom

Oppfølgeren til Jurassic World er den femte filmen i serien om mennesker som gjør ting de ikke burde rundt dinosaurer de ikke burde klonet. Effektene blir selvsagt bedre og bedre, bare synd at karakterene blir verre og verre. Filmen misforstår sitt eget konsept, og nå har de skapt en ny og enda villere dinosaur enn de som egentlig fantes. Med det tar de jo bort mye av appellen ved å lage en dinosaurfilm. Vil vi egentlig se et nytt monster de har funnet på? Også minuspoeng for å lokke med Jeff Goldblum i traileren, og så er det så vidt han er med i det hele tatt… 4/10

9. Venom

For de uinnvidde: Venom er en skurk i Spider-Man-universet. Problemet her er bare at de som lager denne filmen ikke nødvendigvis har rettighetene til karakteren Spider-Man. Derfor dukker ikke han opp, det blir bare med skurken, som da må slåss mot en enda verre skurk. Gjerne greit hvis den andre skurken er samme type vesen som Venom selv, det er mest interessant. Tom Hardy er helt på viddene her (for første gang?), og mumler seg gjennom smertefullt lite morsomme humor-øyeblikk. Alt er likevel ikke like dårlig, og Riz Ahmed gjør så godt han kan med sin onde millionær-rolle, på tross av enkelte klisjefester i manusavdelingen. 4/10

8. Ex Libris: The New York Public Library

ex libris

Ikke nødvendigvis en dårlig film, denne dokumentaren om biblioteket i New York. Men det handler mer om at det er en veldig saktegående film som er innom det som føles som alt av ting som foregår i dette bygget. Enkelte deler er veldig interessante, mens andre er utrolig kjedelige. Spilletiden på 3 timer og 17 minutter er også liiiiiiiiittegrann for lang. 4/10

7. Death Wish

death wish.jpg

Bruce Willis låner sin manglende karisma til denne remaken av hevnfilmen fra 70-tallet. Her er det lite å hente, og det er nok fort gode gamle Bruce sin feil. Det lukter ikke mye Die Hard av fyren lenger, og mer «dette gjorde jeg for pengene». 4/10

6. Austerlitz

Nok en dokumentar jeg fikk plukket med meg på filmfestivalen i Tromsø i år. Interessant nok konsept: Hvordan oppfører folk seg når de besøker konsentrasjonleire fra andre verdenskrig? Til tider kan dette også fungere, men utførelsen er virkelig en prøvelse. Her har vi statiske bilder som holdes over veldig lang tid. Det som filmes er tilsynelatende tilfeldig, ingen fortellerstemme, ikke noe overordnet narrativ i det hele tatt. Ganske slitsomt i lengden, selv om det var enkelte deler der det var verdt å være med. 3/10

5. The Great Buddha +

great buddha.jpg

Denne filmen har latterlig høy karakter på IMDb.com. 7,6! Riktignok med få stemmer, men jeg kan virkelig ikke forstå det. Trøttende historie med karakterer jeg rett og slett misliker store deler av tiden. 3/10

4. Rampage

rampage.jpg

Dwayne «The Rock» Johnson må stoppe noen enorme dyr som er smittet med noe rare greier fra å ødelegge en stor amerikansk by. Jeg forstår at Johnson kan surfe på sjarmen sin gjennom de aller fleste situasjoner, men kan noen være så snille og gi ham noen dytt i riktig retning? Jeg har ikke fått sett hans andre blockbuster i år (Skyscraper), men mistenker jo at den også fort kunne gjort det godt på denne listen. 3/10

3. Anon

anon

I en fremtidsverden finnes det ingen anonymitet lenger. Alle kan se informasjon om deg på netthinnen sin når de møter deg. Men så treffer politimannen Clive Owen en dame som ikke har noe informasjon festet til seg, og må finne ut hva som skjer. Høres passe spennende ut, men det hele føles like tomt som blikket til Clive Owen her. Som en slags episode av Black Mirror uten noe særlig brodd. Ja, litt anonymt, rett og slett… 3/10

2. The Meg

Jason Statham. En kjempestor hai. Det er grunnideen bak denne filmen. Dessverre er det ikke så latterlig og gøy som det kunne/burde vært. I en verden der vi allerede har fått en hel rekke filmer om tornadoer som frakter haier rundt omkring, så blir dette veldig ordinært. En sånn film som dette kan ta seg mange friheter, men det er en ting som ikke er greit: Å være kjedelig. The Meg er kjedelig. 2/10

1. The 15:17 to Paris

paris.jpg

Tenk at årets verste film kommer fra ingen ringere enn regissør Clint Eastwood. En filmlegende som har gjort det meste, men som også har vist seg å bli en noe spesiell type på sine eldre dager. Her tar han for seg den sanne historien om tre amerikanere som stopper en terrorist på et tog til Paris. Greit nok, men han gjør det som kanskje er tidenes dårligste casting-valg. Han velger å bruke de ekte mennene til å spille seg selv. De er alle mildt sagt elendige skuespillere, og Clint klarer ikke å løfte de noe med regien sin han heller. Til tider føles det som du sitter og ser på en religiøs propaganda-film, for det er veldig viktig for Clint at det er Guds vilje som har ført disse mennene til dette toget på dette tidspunktet.

Men bare togangrepet er jo ikke nok til å lage film av, så her må det utvides. Da føler tydeligvis Clint at det mest naturlige er å følge disse gutta på backpackerturen deres rundt om i Europa, selv om den egentlig ikke bringer NOE SOM HELST til filmen. Vennskapet mellom dem utvikles ikke, vi lærer ikke mer om dem på et personlig plan, det hele er helt uforståelig for meg. Vi får en sekvens på 20 minutter der vi følger to av dem gjennom Venezia, der de kun snakker om at de kanskje skulle spist pizza til middag i dag og tar ca. 30 selfies av seg selv foran forskjellige attraksjoner. Hvorfor har ingen sagt fra til Clint om hvor dumt dette er?!? 1/10

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

21. Homefront

Regi: Gary Fleder

Manus: Sylvester Stallone, basert på en roman av Chuck Logan.

Med: Jason Statham, James Franco, Izabela Vidovic, Winona Ryder og Kate Bosworth.

Land: USA

Spilletid: 100 min

Premiere: Ikke oppsatt på kino i Norge.

Fikk med meg denne på kino i England, av alle ting. Det var nok lurt, da den aldri dukket opp på de norske lerretene. Homefront er skrevet av action-legenden Sylvester Stallone. Han kan du jo si mye forskjellig om, men at mannen har teft for engasjerende greier er det liten tvil om. Husk også at han faktisk er Oscar-nominert for Beste manus (for Rocky)! Regissør Gary Fleder er nok ikke et navn mange kan si de kjenner, og det gjelder også meg. Men i en karriere fylt med TV-episoder, så finner du et lite knippe velkjente thrillere, som Kiss the Girls, Things to Do in Denver When You’re Dead, Don’t Say a Word og Runaway Jury.

Jason Statham spiller Phil Broker, en tidligere narko-agent som flytter til en liten by i sørstatene sammen med datteren sin Maddy (Vidovic). Alt han vil er å finne en rolig plass, men selvsagt drar fortiden hans ham inn i trøbbel, hovedsaklig med den lokale meth-produsenten med det sjarmerende kallenavnet Gator (Franco). Det starter med at Maddy slåss med feil gutt på skolen, men eskalerer kjapt ut av kontroll.

Dette er en film der du sannsynligvis vet hva du får, så du kan vite om du liker før du ser den. Grunnen til det er den tynnhårede britiske eks-landslags-stuperen Jason Statham. Her snakker vi en mann som har funnet ut hva han er god på, og så tydeligvis er fornøyd med å gjenta akkurat det på film så ofte som mulig. Noen action-stjerner prøver desperat å utvide karakter-horisontene sine, men Statham har spilt den samme tøffasen siden Lock, Stock and Two Smoking Barrels i 98. Han har liten rekkevidde, men trenger han det egentlig?

"That makes me feel unbelievably happy!"

«That makes me feel unbelievably happy!»

Så med solide Statham i den tradisjonelle rollen som motvillig helt (som må tvinges i aksjon), så kan vi se på de andre rundt ham. Datteren spilles godt nok, men filmen heves betraktelig av James Franco i skurkemodus. Franco er en av de mest uforutsigbare skuespillerne i Hollywood om dagen, kan sikkert være vanskelig å jobbe med til tider, men gir nesten alltid intense rolleprestasjoner. Så også her i Homefront, og det er den fine kjemien mellom Statham og Franco som gjør at filmen ender opp i min kalender i år.

Action-scenene er ikke det beste vi har sett fra Statham, men de fungerer, og forsterkes veldig av det vellykkede forsøket om å gjøre meg engasjert på vegne av Broker-familien. Det er så klart alfa og omega i en sånn type hevn-film (eller i det minste en «ta igjen»-film) at vi blir sure på skurkene, og for meg oppnådde Homefront det.

Kan ikke nødvendigvis anbefale denne til alle, men det er den beste Statham-actionrullen siden 2002.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.5/10 (61 636 stemmer)

AVClub.com: C-

Filmmagasinet: –

VG: –

Dagbladet: –

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 9

Vi begynner virkelig å bærme oss toppen på denne listen. Hah, bærme. Det er ikke noe ord. Vi begynner virkelig å Nærme oss toppen på denne listen over favorittfilmene mine. På den veldig attraktive niendeplassen finner vi

Snatch. (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0208092/

Regi: Guy Ritchie

Manus: Guy Ritchie

Med: Jason Statham, Stephen Graham, Brad Pitt, Vinnie Jones, Dennis Farina, Rade Serbedzija, Lennie James og Benicio Del Toro.

Spilletid: 104 min

Guy Ritchie er nok en regissør jeg vil omtale som en favoritt. Snatch. er den beste filmen hans, men han har også laget Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Revolver, to veldig gode filmer. I tillegg laget han kalkunen Swept Away med kona Madonna i hovedrollen, men har nylig gått tilbake til gangstersjangeren med RocknRolla som kommer til Norge senere i år.

Blant de mest kjente skuespillerne finner vi selvsagt Brad Pitt, allerede nevnt i denne listen, Jason Staham, som har blitt kongen av lette actionfilmer med ting som The Transporter (bra!) og Crank (ok), i tillegg til Vinnie Jones, en tdligere fotballspiller og ekte badass.

Snatch. begynner med at en enorm diamant blir stjålet, men den forsvinner. Avi (Farina), som skulle få diamanten, må reise til England for å finne den sammen med Doug the Head og Bullet Tooth Tony (Jones). Turkish (Statham) driver med ulovlig boksepromotering sammen med partneren Tommy (Graham). Når bokseren deres Gorgeous George blir slått ut av sigøyneren Mickey (Pitt), velger de å få Mickey til å sloss i stedet. Det gir dem problemer med gangsteren Brick Top. Han styrer boksingens underverden, og er ikke fornøyd når Mickey ikke taper når han skal. Samtidig prøver tre småskurker å rane bookmakeren til Brick Top. Snart er alle blandet sammen med hverandre for å få tak i den største diamanten de noensinne har sett.

Dette er sånn mange historier skal flettes sammen. Det fins mange gode eksempler i sjangeren, men ingen fullt så underholdende. Ritchie fortsetter i samme stil som i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, men gjør det enda bedre. Det er kjempegøy, spennende og ikke minst utrolig morsomt. For det er mye bra komedie her, spesielt i scenene som involverer sigøynerne.

En av de beste tingene ved Guy Ritchie sine filmer er den visuelle stilen. Det brukes en veldig kjapp klipperytme til tider, og masse stlige overganger. I Snatch. bruker han også kryssklipping, som i denne scenen der han setter hund som jakter på hare opp mot gangstere som jakter på småskurk (begynner 0.58):

Vil gjerne også dra fram et eksempel til av samme grunn. Dette er nesten helt i begynnelsen, åpningstekstene, som egentlig introduserer alle hovedkarakterene som er involvert. Legg merke til alle jump cut’ene og de stilige overgangene. Selv i scener der folk blir introdusert er denne filmen veldig underholdende.

I tillegg har filmen noen veldig stilig filmede boksekamper, med fantasifulle løsninger også der. Poenget mitt er vel rett og slett at stilen til Guy Ritchie er veldig interessant og gøy å se på. Det ligger liksom et ønske om fart og spenning under hele filmen. Og det funker jo særdeles bra.

Skuespillet er kanskje ikke de store dramatiske rollene, men alle gjør en god jobb. Spesielt Brad Pitt har tydelig hatt det morsomt med karakteren sin. Statham spiller rollen han passer best til, er vel kanskje ikke så mange andre han kan spille. Del Toro har en ganske liten rolle, men det aksepterer jeg siden han har et veldig morsomt lite musikalsk avbrudd som blir gjentatt for å vise hans forhold til gambling.

I tillegg har Snatch. en bra slutt med en twist som fungerer veldig bra. Rett og slett en film jeg kan se om igjen og om igjen og aldri bli lei. På IMDb har den 8.2/10 med 122 950 stemmer, og ligger på 161. plass på top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og ta nå og få sett denne fantastiske filmen. Du vil ikke angre på det.

Har du sett Snatch.? Legg igjen en kommentar og si i fra hvor rett jeg har. Eller feil.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,