RSS

Stikkordarkiv: segel

Julekalender 2016: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

18. The End of the Tour

Regi: James Ponsoldt

Manus: Donald Margulies, basert på en bok av David Lipsky.

Med: Jesse Eisenberg, Jason Segel, Joan Cusack, Anna Chlumsky og Ron Livingston.

Land: USA

Spilletid: 106 min.

Premiere: 11.12.15

James Ponsoldt var et nokså nytt navn for meg, og jeg har ikke sett andre av hans filmer før, selv om han har lagd et par med kjente skuespillere før denne. Nevner Smashed fra 2012 og The Spectacular Now året etter. Men de to hovedrollene i The End of the Tour kjenner du sannsynligvis igjen. Jason Segel fra mange sesonger som Marshall i komi-serien How I Met Your Mother, og Jesse Eisenberg som både grunnleggeren av Facebook i The Social Network og skurkete Lex Luthor i den nye koblingen mellom Batman og Superman.

I The End of the Tour blir vi med journalisten David Lipsky (Eisenberg). Han jobber for Rolling Stone, og har fått mast seg til å være med forfatteren David Foster Wallace (Segel) på bokturneen hans. Wallace er blitt geni-erklært etter å ha skrevet romanen «Infinite Jest», men er en type som ikke liker tanken på berømmelse. Lipsky går på med iver og engasjement, men lærer Wallace og kjenne, og ender opp med en fem dager lang fantastisk samtale. Filmen er basert på en sann historie.

the_end_of_the_tour.jpg

Denne typen film kan slå begge veier for min del. Heldigvis er den skikkelig bra, og det avhenger av noen faktorer. Skuespillet er første faktor, og i en film med så få karakterer som innehar mesteparten av skjermtiden er det ekstra viktig. Eisenberg spiller litt på den samme karakteren vi har sett han i før, den som har en vane for å tippe over til litt irriterende, men han holdes fint i sjakk av Segels Wallace-karakter, som til å begynne med nok har de samme følelsene om Lipsky som jeg har om Eisenberg. Kjemien mellom de to hovedrollene sitter som den skal, og de spiller overbevisende «bonding» over filmens spilletid.

En annen faktor er at det de to snakker om på sin ferd må være av en viss interesse. Temaene de går over er ganske forskjellige, men her holder de interessen min hele tiden. Visstnok er replikkvekslingene hentet ganske rett fra opptakene David Lipsky gjorde, og karakteren David Foster Wallace er fascinerende, rar, men umiddelbart en jeg liker.

The End of the Tour er kanskje ikkje en av årets storfilmer, og det faller heller ikke i båsen der alle de andre sterke og triste dramaene ligger. Det er en koselig, velspilt og gjennomført road-samtale-movie, og jeg tror det er altfor liten sjanse at mange der ute ser den. Jeg koste meg mye, og ble såpass interessert i David Foster Wallace at jeg begynte å lese hans fantastiske roman «Infinite Jest». Dessverre var den litt for tungrodd og assosierende for min del, så jeg måtte gi opp.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (18 844 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Éin kommentar

Posta av den desember 7, 2016 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De ti dårligste kinofilmene 2014

Vi er en kveld unna desember, og for folk som er enda mer glad i julekalendere enn selve julen, så er det dette som er kvelden før kvelden. Siden NRK ikke har planlagt en overveldende koslig helaften for å korte ned ventetiden, så stiller jeg opp med en kjapp nedtelling av de ti filmene jeg strengt tatt skulle holdt meg borte fra.

10. 47 Ronin

Keanu Reeves går nok en gang for «mest mulig monotont stemmeleie»-prisen i rollen som en samurai-type som må lede 46 andre samurai-typer i en hevnaksjon mot tatoverte menn, dragedamer og slække CGI-vesener. Litt poeng for produksjonsdesign, men Keanu står nok fortsatt med kun to skikkelig gode filmer på rullebladet. 3/10

Dette skjer sannsynligvis?

Dette skjer sannsynligvis?

9. Amnesia

Norsk film der Pia Tjelta er forfatter, i et forhold med en annen forfatter, som i tillegg er ganske voldelig av seg. Etter en krangel/slåsskamp på hyttetur slår kjæresten hodet sitt, og gjett hva? Han mister hukommelsen! Pia kan dermed lyve til ham om hvem han er, sånn at han kan bli en bedre kjæreste fra nå av. En thriller fylt av ulogiske valg av karakterene ødelegger hele premisset, og jeg hadde meldt meg godt og grundig ut før den veldig dramatiske slutten. 3/10

8. Sex Tape

Jason Segel og Cameron Diaz spiller et ektepar som spiller inn en sex-film for å gjøre ting litt mer spennende i hverdagen. Men så lastes den opp i «skyen», og plutselig har både venner og sjefer tilgang til filmen, og de må forte seg skikkelig mye for å hindre at de ser den! De prøver ganske hardt å gjøre dette morsomt, problemet er bare at om du ikke er helt ny til konseptet komedier, så har du sannsynligvis sett disse humoristiske situasjonene før. Unntatt den scenen der Jason Segel bryter seg inn et sted, og så er det en sint hund der som han må løpe fra. Den var ny for meg. 3/10

7. Qu’est-ce qu’ona fait au Bon Dieu?

Fransk film (trooor jeg), som i Norge var lansert som «Familiekaos». En komedie som handler om et konservativt (les: smårasistisk) katolsk ektepar som har fire døtre. Og når de giftes bort, går den første til en jøde, og den andre til en muslim. Som om ikke det var galt nok, så tar den tredje og finner seg en KINESER!?! Heldigvis har de en datter igjen, og de blir glade når de får høre at forloveden er katolikk. Men se for deg ansiktene deres når de møter ham og ser at han er av afrikansk opprinnelse! Han er med andre ord IKKE hvit i huden han heller.

Filmen balanserer de rasistiske foreldrene med at alle de fire kjærestene lever opp til sine stereotypiske trekk og samtidig blir konstant fornærmet av både rasistiske uttalelser og andre uttalelser generelt. Det er littegrann morsomt i begynnelsen, men etter den første scenen er det i praksis bare de samme vitsene om igjen og om igjen til det er ferdig. Får et ekstra poeng på skalaen for en scene der noen av ektemennene overivrig synger Marseillasen for å imponere svigerfar. 3/10

familiekoas

6. Brick Mansions

USA ventet ti år med å lage Banlieue 13 (som var satt til den fjerne framtiden i år 2010) på nytt. Paris Detroit er delvis innmurt for å holde kriminaliteten på innsiden. Den beste måten å stoppe en gangster-boss i å sprenge hele byen er ved å være skikkelig flink i parkour.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

Der den originalen franske filmen var den første til å bruke parkour/urban running som action-element, og derfor hadde to av bakmennene til bevegelsen som hovedrolleinnehavere, velger Brick Mansions å bytte den ene av dem ut med Paul Walker. Og for all del, det var tragisk at Walker døde i en bilulykke, men han blir dessverre ikke en bedre skuespiller av det, uansett hvor mye man skulle ønske det. Dette er svakt. Se heller originalen! 3/10

5. Lucy

Luc Besson har gitt oss noen action-klassikere, men her velger han å basere filmen sin på en setning som ofte blir sagt, men som åpenbart ikke stemmer: «Vi mennesker bruker bare 10% av hjernen vår.»

Scarlett Johansson spiller tittelrollen, og etter en ganske bra innledning der hun får noe dop implantert i magen for å smugle det bedre med seg, går alt galt. Posen med dop sprekker, og det viser seg at dette dopet øker hjernebruken, etter hvert helt opp til 100%. Hva betyr det i praksis, spør du kanskje? Det betyr at hun nå kan styre folk og omgivelser med hjernen sin. Sånn, ferdig. Dette er den mest effektive måten jeg har sett noen drepe spenning på siden Nicholas Cage kunne se noen minutter fram i tid i Next. Hvordan skal noe gå galt nå?

Lucy er årets beste eksempel på en av mine egne favorittsetninger: «Dette blir for dumt.»

lucy

4. Grace of Monaco

Hovedkonflikten i denne filmen er om Grace Kelly (Nicole Kidman) klarer å slutte å ville være skuespiller og heller oppføre seg som en prinsesse. Og resultatet er, tro det eller ei, en god del kjedeligere en det høres ut. 2/10

3. Miss Julie

Liv Ullmann regisserer et Strindberg-stykke med tre utrolig talentfulle skuespillere i rollene. Dette er vel en oppskrift på suksess? Ja, det burde det jo være. Men i stedet blir det hele totalt utdatert, der karakterene ser ut til å overreagere på det aller meste, og skifte totalt sinnsstemning gjentatte ganger uten at det er noen tegn på hvorfor de gjør det. I tillegg er skuespillet såpass lidenskapelig at spesielt Colin Farrell er konstant andpusten, selv om han knapt nok har beveget seg den siste timen.

Det hele topper seg med frøken Julies eget latterlig overspilte sammenbrudd, og et fuglemord som er noe av det rareste jeg har sett på kino i år. 2/10

2. The Other Woman

Cameron Diaz slår til igjen, og er i to av årets ti dårligste filmer! Imponerende. I denne «komedien» finner tre kvinner ut at mannen de er sammen med samme mann. De bestemmer seg for å ta hevn.

Jeg innser at denne filmen nok er tenkt som en såkalt «chick flick», men det forundrer meg hvor lavt standarden i såfall blir satt i sjangeren. Dette er noe av det lateste du kan finne innen film. Oppbrukte vitser over hele linja og dødsynden: komedie spilt som komedie. I tillegg blir jo alle de tre «sterke» kvinnekarakterene framstilt som komplette idioter, spesielt Leslie Manns konekarakter. Men toppen av latskap? Å bruke «Girls just wanna have fun» som montasjemusikk… 2/10

1. Kill Buljo 2

Nei nei nei. Den første var lavmål. Den andre er fremdeles lavmål. Dette er Norges variant av alle parodi-filmene fra Hollywood som slutter med «Movie». Jeg la til og med merke til at de ved et tidspunkt bare tok en vits fra Ace Ventura og oversatte den til norsk. Hvis du vil lage en komedie, ta nå i det minste å finn på de enkle vitsene selv. Se dette klippet:

Jeg hviler min sak, som de sier. 1/10

Følg med fra i morgen av for å se hvilke 24 filmer som ikke var dårligst, men best!

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (20-16)

Det er på høy tid at jeg deler mine (åpenbart) vel ansette meninger om komedie og humor med folket. I fire deler vil jeg gi deg en liste over de beste komiseriene jeg har sett og rullet på gulvet foran. Om noen lurer på hvorfor sketsje-programmer ikke er med, så er det fordi jeg i denne listen kun tar med tv-serier som mer eller mindre forteller en sammenhengende historie over minst en episode. Vi får heller komme tilbake til sketsjebaserte programmer ved en senere anledning. Nå videre til den første delen av listen, som vil avsløre plasseringene fra 20 til og med 16:

20. How I Met Your Mother

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 102

Fast inventar: Josh Radnor, Jason Segel, Alyson Hannigan, Neil Patrick Harris og Cobie Smulders.

I Norge finner du det på: TV3 og Viasat 4

Laget av: CBS

Av sitcoms med latterspor er dette noe av det beste tv har å by på, i hvertfall av det som går for øyeblikket. Serien avhenger mye på hvor morsom Neil Patrick Harris er i rollen som Barney Stinson, men den gamle kjenningen Jason Segel (for oss som har sett på Freaks and Geeks) er også god drahjelp. Ellers er det stilig hvor bra showet er på kontinuitet i detaljene, og de tar ofte opp igjen ting som skjedde i tidligere sesonger og gir oss et nytt perspektiv på dem.

Det største problemet er at det er en typisk amerikansk studio-sitcom, og at det dermed er altfor mange scener der alt skal tas alvorlig. Konseptet med hele serien er også et irritasjonsmoment i seg selv, da det er en far som forteller barna sine historien om hvordan han traff moren deres. Det har allerede ført til utallige luregrep der de later som om at noen i serien er moren, men det viser seg selvfølgelig at det skal hales ut lenger. Foreløpig klarer de seg helt fint, og det er morsomt, men jeg forutser at denne serien vil bli dårlig og kjedelig før de slutter den av.

Ta en kikk på Barney Stinsons video-cv:

19. Peep Show

http://www.youtube.com/watch?v=4q6KdTzoy2E

(Det går ikke å legge Peep Show-videoer inn i bloggen, men jeg anbefaler å trykke på linken og ta en titt på Youtube)

Sendt på TV: 2003-

Antall episoder: Foreløpig 36

Fast inventar: David Mitchell og Robert Webb

I Norge finner du det på: Tidligere NRK3, sendes ikke nå.

Laget av: Channel 4

Er vel en av de eneste seriene jeg vet om som kan skilte med et helt originalt konsept på stilen. Hele serien er nemlig i førstepersons synspunkt. Du er altså absolutt alltid inne i hodet til noen, vanligvis de to hovedpersonene, men også en hel haug med andre. Humoren er av typen som ligger litt å lurer. Ikke så mange åpenbare vitser, men mer morsomme situasjoner med tankene til hovedpersonene som kommentarer. Spesielt David Mitchell er en komiker jeg har sansen for. Karakteren hans har et kynisk syn på verden, finner alltid noe å klage på, samtidig er han utrolig usikker på seg selv.

18. Blackadder

Sendt på TV: 1983-1989

Antall episoder: 28

Fast inventar: Rowan Atkinson, Tim McInnerny og Tony Robinson.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke nå.

Laget av: BBC

En klassisk britisk komiserie med Rowan Atkinson i en rolle han er ganske så perfekt til. Det er vanskelig å finne bedre fornærmelser enn de vi får servert av Edmund Blackadder og hans etterkommere. Jeg syns også det er stilig at hver av de fire sesongene finner sted i en ny historisk epoke, selv om oppsettet og humoren er ganske lik i alle. Også en del poeng for å ha med Stephen Fry i et par av sesongene.

17. Futurama

Sendt på TV: 1999-2003

Antall episoder: 72

Fast inventar: Billy West, Katey Sagal og John Di Maggio.

I Norge finner du det på: Viasat 4

Laget av: Fox

Fra mannen som skapte The Simpsons kom denne rombaserte tegneserien rett før årtusenskiftet. Historien om Fry, som på nyttårsaften 1999 sovner i et nedfrysningsapparat og tiner opp 1000 år senere, for så å bli med i transportselskapet til sin egen fjerne slektning.

Jeg har aldri helt kommet inn i Simpsons, og selv om det kan være veldig morsomt det også, så er det Futurama som i mine øyne er den beste Matt Groening-serien. Å sette alt tusen år fram i tid setter opp til en hel mengde vitser om vår kultur, noe de også benytter seg av veldig ofte.

16. Parks and Recreation

Sendt på TV: 2009-

Antall episoder: Foreløpig 21

Fast inventar: Amy Poehler, Rashida Jones, Paul Schneider, Chris Pratt og Aziz Ansari.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler, foreløpig.

Laget av: NBC

En ganske så ny serie som jeg har falt for. Det er i mockumentary-stil, og om du har sans for den amerikanske versjonen av The Office, så kommer du sannsynligvis til å like denne også. Den er satt til byråkratiet i lokalpolitikken, med en gjeng med mer eller mindre absurde karakterer. Amy Poehler er veldig bra og pinlig i hovedrollen, og ellers kan jeg trekke fram sjefen hennes som ikke liker regjering og som egentlig hadde likt det bedre om alt han jobber med hadde vært privatisert.

Inneholder også en fantastisk britisk aksent i en av episodene:

Følg med i tiden framover for å få med deg resten av denne listen, som sannsynligvis blir din komiserie-bibel.

 
8 kommentarar

Posta av den januar 26, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,