RSS

Stikkordarkiv: romantisk

Julekalender 2013: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

11. Kyss Meg for Faen i Helvete

Regi: Stian Kristiansen

Manus: Stian Kristiansen og Kamilla Krogsveen

Med: Eilie Harboe, Øyvind Larsen Runestad og Kristoffer Joner.

Land: Norge

Spilletid: 94 min.

Premiere: 09.08.13

Stian Kristiansen er en av de viktigste bak Stavanger-bølgen innen film de siste drøye 10 årene. Han var en av gjengen som stod bak Mongoland, og begynte senere som regissør av langfilm med den veldig godt mottatte Mannen som Elsket Yngve. Det var også han som fikk regissere oppfølgeren tre år senere, Jeg Reiser Alene.

Tale (Harboe) er med i en revygruppe, men ruger på en drøm om å bli «ekte» skuespiller. Hun overtaler revygruppa til å ta på seg det mest seriøse som fins, «Draum om hausten» av Jon Fosse. Blytungt og nynorsk om den vanskelige kjærleiken. For å få det til klarer hun også å få en alkoholisert og nedbrutt skuespiller (Joner) til å være instruktør for dem. Han ser snart at han trenger en annen skuespiller til den mannlige hovedrollen, og velger seg ut en premiegjøk (Runestad) på det lokale fotball-laget, uten at fotballspilleren er noe særlig klar for rollen.

Kristoffer vente på at någen vil vær med an hjem for å se på Walken-samlingen hans.

Kristoffer venter på at noen vil være med han hjem for å se på Walken-samlingen hans.

I første rekke er det viktig å ikke bli helt avskrekket av den nokså dårlige traileren. Jeg føler den forsterker filmens svakere sider, som at ikke alt skuespillet glir som det burde, og tar på en måte kraften fra en del punch-lines. Ikke at det er den morsomste Stavanger-filmen vi har hatt de siste årene, men det er nok av humrestoff i løpet av 1,5 time.

Men styrken her er mer koselighet og dramaet enn det er humoren. Eilie spiller ungdomsrollen veldig bra, samtidig som Øyvind Larsen Runestad gjør en overbevisende jobb i rollen som lite teaterinteressert fotballmann. Det er nok en ganske fin linje når du skal spille «ikke så flink å spille». Som vanlig er Kristoffer Joner filmens beste skuespiller, og han står for noen av de beste scenene i filmen, både på humor-siden og drama-siden.

Fine locations fra rundt omkring i området, som gjør seg veldig bra på det store lerretet. Og med en slutt som drar hele opplevelsen opp enda et hakk, så er dette blitt til årets beste norske film for min del.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 6.4/10 (128 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).

Ingen tippet denne filmen, og dermed er det heller ingen forandring konkurransemessig. Med unntak av for Azzi og Maria, som jo har tippet andre norske filmer, til tross for at dette var den beste norske filmen i år… Men sSpenningen holder seg!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 16, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

21. Don Jon

Regi: Joseph Gordon-Levitt

Manus: Joseph Gordon-Levitt

Med: Joseph Gordon-Levitt, Scarlett Johansson, Julianne Moore og Tony Danza.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 31.10.13

Joseph Gordon-Levitt startet skuespillerkarrieren som sjuåring, og har dermed allerede spilt roller i fire forskjellige tiår som 32-åring. Slo vel kanskje for alvor gjennom som den ene kid’en i komiserien 3rd Rock from the Sun, men har i de senere år eksplodert som «voksen», med roller i flere storfilmer som Inception, The Dark Knight Rises og Looper, samt mindre filmer (med en trofast følgesskare) som Brick og (500) Days of Summer. Han står også bak det kunstnerkollektiv-aktige produksjonsselskapet Hitrecord, og virker på mange måter som en fyr som ikke nødvendigvis gjør alt han gjør for penger. Med Don Jon prøver han seg for første gang som regissør, og har skrevet manuset selv. Et rimelig ambisiøst prosjekt, med andre ord.

Jon (Gordon-Levitt) er en Jersey-mann som gjør det meste om til objekter og liker å ha sitt eget system på ting. Han er kjent som en stor sjarmør, og har fått tilnavnet Don Jon (som for de uinvidde er en vri på Don Juan) av kompisene. Hverdagen handler om å trene, pliktløp i kirka, slite seg gjennom middager med familien der de maser om giftemål, og å sjekke opp damer på byen. I tillegg har Jon en tung avhengighet av nettporno, og mener at ingenting annet i livet hans gir ham mer glede enn det. Når Jon møter og legger an på Barbara (Johansson), endrer ting seg. Hun er en «tier», men har ikke nødvendigvis de samme tankene om hva som er viktig og nødvendig å bruke tid på her i livet.

Hold me closer Tony Daaaanza!

Hold me closer Tony Daaaanza!

Det første jeg vil dra fram her er hvor gode karakterene er. Både Jon og Barbara gjør valg som nok er veldig innlysende for forskjellige typer mennesker, og du skal ikke se bort fra at filmen har skapt noen diskusjoner på hjemmebane. I tillegg er Jon-karakteren veldig severdig, du blir ikke lei av å se på at han strutter rundt med overdreven selvtillit i alle situasjoner. Godt spilt av Gordon-Levitt. Et friskt pust med Julianne Moore, som bidrar med en karakter som faktisk ikke er en drittsekk.

Filmen blir fortalt i en episodisk og litt repetiv stil, noe som for så vidt er en passende måte å beskrive Jons liv på. Han er på grensen til OCD til tider, selv om han også kan relateres til. Mye fantastifulle visuelle teknikker her, som holder det friskt og interessant.

De humoristiske høydepunktene kommer i scenene der Jon er med resten av familien sin. Tony Danza leverer store ting som den rølpete faren som åpenbart er treet Jon landet i nærheten av. Glenne Headly er også nær perfekt som den smånevrotiske moren som bare vil ha barnebarn. Nå, med en gang. Også har vi Brie Larson som en tilnærmet stum søster, alltid gjemt bak en telefon. Til gjengjeld har den ene replikken hun kommer med i løpet av filmen en skikkelig punch.

Totalt sett en imponerende regidebut, med solid skuespill og manus. Kanskje litt repetetivt til tider, og så tett opp mot virkeligheten at kranglene kan gjøre deg irritert på ekte, men en morsom film lell.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (21 425 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

14. Salmon Fishing in the Yemen

Regi: Lasse Hallström

Manus: Simon Beaufoy, basert på en roman av Paul Torday.

Med: Ewan McGregor, Emily Blunt, Kristin Scott Thomas og Amr Waked.

Land: Storbritannia

Spilletid: 107 min

Premiere: 13.04.12

Først av alt bør det ikke legges for mye vekt på det som muligens er årets svakeste trailer. Og selv om filmen er innenfor den notorisk kjedelige sjangeren romantisk dramedie, så skal man huske på at regissøren er en viss svenske ved navn Lasse Hallström. Ut fra hans regikarriere kan vi plukke høydepunkter som The Hoax, Chocolat, The Cider House Rules og selvfølgelig What’s Eating Gilbert Grape.

Når en sheik fra Jemen i Midtøsten får ting for seg, kan det være vanskelig å stoppe ham. Sheik Muhammed er lidenskapelig opptatt av laksefiske, og er villig til å betale hva som helst for å få en lakseelv lagt til hjemlandet. Han mener nemlig hobbyen kan forbedre det jemenske folks livskvalitet med dette prosjektet. Den skotske fiskeeksperten Dr. Jones (McGregor) er først motvillig til prosjektet, men etter å ha blitt sjarmert av sheikens finansielle rådgiver Harriet (Blunt) mykner han til ideen. Og når den britiske statsministerens pressesekretær er desperat etter en fin, koslig nyhetshistorie fra Midtøsten, får prosjektet det nødvendige dyttet i ryggen.

"Why are fish so bad at tennis? They keep hitting the net. Haha!"

«Why are fish so bad at tennis? They keep hitting the net. Haha!»

Som noen kanskje forstod ut fra glimtene fra filmografien hans, er Hallström kongen av lunhet. Han lager filmer som er perfekte for den dagen du er ganske avslappet og «har tid» til å la historien tusle av gårde i sitt eget tempo. Salmon Fishing in the Yemen er aldri noe fyrverkeri av en film, men den lurer seg inn på deg. Historien omhandler det som rett og slett er en ganske dårlig ide, før den litt etter litt fjerner all tvil om at dette åpenbart er den riktige avgjørelsen.

McGregors karakter er erkebritisk og utrolig koselig, og sender tankene til den stereotypiske «Hugh Grant i britisk romantisk komedie»-karaktern. Det er et enormt kompliment, om det var noen tvil om det. Emliy Blunt og Amr Waked leverer også roller som er veldig lette å like, og selv om Kristin Scott Thomas» pressesekretær kanskje ikke er den mest likandes personen, så tilfører hun i hvertfall en god del nødvendig komikk.

Omgivelsene er nydelige, både i Jemen og i Storbritannia, og Hallström utnytter det godt. Manuset, fra forfatteren av 127 Hours og Slumdog Millionaire, har mange fine replikkvekslinger. En film som gjør at du blir sittende litt inn i rulleteksten og fordøye. Det kan være jeg liker denne bedre enn de fleste, men Hallström viser seg igjen og igjen som en regissør som står for kvalitet.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.8/10 (18 136 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

 
3 kommentarar

Posta av den desember 11, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 17. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

8. Up in the Air

Regi: Jason Reitman

Manus: Jason Reitman og Sheldon Turner, basert på en roman av Walter Kim.

Med: George Clooney, Vera Farmiga, Anna Kendrick, Jason Bateman, J. K. Simmons, Sam Elliott og Zach Galifianakis.

Land: USA

Spilletid: 108 min

Premiere: 15.01.10

Jason Reitman er mannen bak to av de artigste og mest interessante «indie»-filmene de siste fem årene, nemlig Thank You for Smoking og Juno. Disse filmene fikk skryt i en stigende kurve, og alt så på forhånd ut til å nå nye høyder med George Clooney i denne romantiske dramakomedien satt i skyene.

Ryan Bingham har en jobb som går ut på å reise rundt til forskjellige firmaer i USA for å sparke folk. Sparke dem på en skånsom måte, sånn at de ikke tar skuffelsen ut over sine nervøse sjefer. Han må naturlig nok reise mye, og nevner at han hadde 322 reisedøgn sist år. Derfor er han medlem av alle slags eksklusive klubber via flyselskaper, og samler på «miles» som en hobby. Ryan starter et tilfeldig forhold med Alex, en forretningskvinne som også reiser mye rundt på grunn av jobben. Men hverdagen endres brutalt for Ryan når en ny student, Natalie Keener, blir ansatt i firmaet hans. Hun har laget et system for å si opp folk over internettet, gjennom en dataskjerm. Ryan er forferdet over hvor upersonlig dette høres ut, og klarer å få det til slik at Natalie må være med ham på rundtur og sparke folk for å se hvordan det er.

George Clooney har nok en gang gjort et veldig smart rollevalg, og dukker opp for andre gang i årets kalender. Og spille, det kan han også. I tillegg har han også en komisk timing som gjør seg bra i denne typen film. Tørrvittig på en sjarmerende måte. Så er han også omgitt av flinke andrestjerner, der Vera Farmiga og Anna Kendrick har de største rollene. Begge to imponerte meg, og gjør sitt til at forholdene mellom disse tre gode karakterene føles ekte og naturlig.

 

Yeah, it's a nice chair, don't get me wrong. But it's not a flying chair.

Up in the Air er både varm og morsom, og har mye interessant å komme med. Teorier på hva som gjør deg til en suksess, og hva som gjør deg lykkelig. Må de to kombineres? Kan de kombineres? Clooney’s karakter er en rimelig kynisk person, som har minimalt med forhold i livet sitt. Vi ser ham plages litt av kontakten han «må» ha med familien, og hakker mye på den unge studenten for hvor naiv hun er. Men vi kan se hvor han kommer fra, og en del av oss vil kanskje være enige. Det er en spennende reise vi får være med på, endringen av denne Ryan Bingham.

Rent visuelt føles denne filmen klar og stilisert. Fine bilder, på en måte i stil med de glamorøse klubbene for de som flyr aller aller mest. Jason Reitman er også en mann som bruker stilige grep, fine kameravinkler og montasjer av folk til sitt beste. Det har vi sett i hans tidligere filmer, og ser det nå igjen. Han kan virkelig lage disse lune filmene med karakterer man bryr seg om.

Up in the Air ble nominert til seks Oscar, men vant ingen av dem. Nominasjonene var i kategoriene Beste film, Beste mannlige hovedrolle (Clooney), Beste kvinnelige birolle (både Farmiga og Kendrick), Beste regi og Beste manus basert på annet materiale. For meg var den en nytelse, med en veldig fin og realistisk slutt, der ting heldigvis ikke går heeelt etter klisjeboken. Uansett, en godt gjennomført film, som gjorde inntrykk.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.8/10 (69 542 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Kun Bush tippet Up in the Air blant de fire beste, men han skal jo berømmes for å i det minste velge den over Avatar og Shutter Island. Godt tenkt! Det etterlater bare Eirik som den av tipperene som fremdeles har muligheten for fire av fire riktige. Er de andre nervøse? Fortell om skjelvingene i kommentarene.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 17, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 12. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist I DAG, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Vi er halvveis i kalenderen, og dagens film er

13. Yes Man

Regi: Peyton Reed

Manus: Nicholas Stoller, Jarrad Paul og Andrew Mogel, basert på en bok av Danny Wallace.

Med: Jim Carrey, Zooey Deschanel, Bradley Cooper, John Michael Higgins, Rhys Darby, Danny Masterson og Terence Stamp.

Land: USA/Australia

Spilletid: 104 min

Premiere: 26.12.08

Jeg har ikke sett de filmene Peyton Reed har regissert før, men jeg kan ikke si det er en sterk filmografi. De mest kjente er Bring It On, Down With Love og The Break-Up. Heldigvis trenger ikke nødvendigvis regissøren være det viktigste for om en komedie fungerer bra, det er oftere skuespillerne det kommer an på. Her får vi servert Jim Carrey i den rollen vi er mest vant med å se ham; Komikeren. Han har, i motsetning til regissøren, en sterk komedie-filmografi. Vi har i løpet av de siste 15 årene fått bl. a. Ace Ventura 1 og 2, Dumb and Dumber, Liar Liar, Me, Myself & Irene og Bruce Almighty. I tillegg har han også vist at han takler seriøse roller i The Truman Show, Man on the Moon og Eternal Sunshine of the Spotless Mind.

«Please take me seriously.»

Carl Allen (Carrey) har skilt seg fra kona. Han unngår vennene. Han har en kjedelig kontorjobb. Livet står rett og slett stille. Så treffer han på den gamle skolekameraten Nick (Higgins). Nick får han med på et selvhjelpsprogram ledet av guruen Terence Bundley (Stamp). Programmet heter «Yes Man», og går ut på at du skal si ja til nye opplevelser og legge negativiteten bak deg. Carl bestemmer seg for å si ja til absolutt alle spørsmål.

Om du liker denne filmen avhenger jo såklart mye på om du liker Jim Carrey eller ikke. Jeg liker Jim Carrey. Men selv om han i Yes Man går litt «tilbake til røttene», så er det ikke fullt ut en crazy-komedie som de tidligste filmene hans. Her får vi en fin blanding av komedie og seriøsitet, og Carrey får vist fram nok en gang at han takler begge deler. Det viser seg ofte at komikere er overraskende gode på dramatiske roller. Yes Man fungerer faktisk også veldig bra som romantisk komedie.

Den er også på mange måter den tredje beste Harry Potter-filmen.

Historien er jo en slags versjon av det vi allerede har sett Carrey gjøre i Liar Liar, men jeg vil si det er en bedre versjon. Det er utrolig deilig å få en skikkelig koselig komedie av og til, der vitsene stort sett går ut på å gjøre narr av seg selv. Så hjelper det godt på med et fint sett med støtteskuespillere i de andre rollene. Zooey Deschanel spiller quirky kjæresteemne til perfeksjon. Det er sjelden du får se en søtere dame på film, etter min mening (se andre eksempler i The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy og (500) Days of Summer). Terence Stamp er festlig som guruen som tvinger Carrey inn i ja-holdningen, men showet stjeles selvsagt av Rhys Darby. Mange kjenner ham (forhåpentligvis) som manageren Murray i den eminente serien Flight of the Conchords, og her er han et av filmens høydepunkt i rollen som nerdete sjef.

Jump av Van Halen var kanskje et dårlig sang-valg.

Mer enn det tror jeg ikke jeg ahr å si, bortsett fra at dette var en av årets aller beste komedier, og at jeg hadde det helt storveis i salen. Slenger med en liten fun-fact: Filmen vant en Taurus award, som er prisen for beste stunt utført av en kvinne. Prisen gikk til Monica Braunger for stuntet der hun hadde på seg en spesial-lagd drakt med med rulleskøytehjul på og rullet nedover en svingete vei.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (49 553 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar, og husk at i dag er det siste sjans å sende inn tips til konkurransen, eller eventuelt bytte ut noen av tipsene dine.

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 12, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 13. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

12. Dan in Real Life

Regi: Peter Hedges

Manus: Pierce Gardner og Peter Hedges

Med: Steve Carrell, Juliette Binoche, Dane Cook, Alison Pill, Brittany Robertson, Marlene Lawston, Dianne Wiest og John Mahoney.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Peter Hedges var en ukjent fyr for meg. Han har bare regissert en film før denne, Pieces of April. Men på manussiden ser jeg han har skrevet What’s Eating Gilbert Grape, i tillegg til å være en av tre manusforfattere bak About a Boy, og da har du min tillit.

Dan Burns (Carrell) er enkemann, far til tre døtre og jobber som journalist med spalten «Dan in real life», der han gir råd om familiesituasjoner. Han og døtrene skal på ferie med hele Burns-familien på den vante plassen i/på Rhode Island. Der treffer han en dame, Marie (Binoche), i en bokhandel, og de har en lang samtale sammen, får virkelig god kontakt. Men til Dans store overraskelse ser han Marie igjen ganske så snart. Hun er nemlig kjæresten som broren hans (Cook) har tatt med på ferien. Dette skaper naturlig nok problemer.

Nei, dette er ikke originalt. Både jeg og du har nok sett dette eller lignende ting før. «Så hvorfor kommer den så høyt opp på listen din?», spør du kanskje. Det skal jeg fortelle deg. Det er fordi dette er en av de aller best gjennomførte filmene jeg har sett i denne sjangeren, og det du sitter igjen med er en varm og god følelse. Alt føles ekte, og det er en feel-good-film sånn som den skal være.

Steve Carrell er nok mest kjent for overdrevne komediekarakterer, men som så mange andre komikere (les: Jim Carrey f. eks.) så er han en veldig flink skuespiller. Han takler rollen som Dan på en flott måte. Han er fremdeles morsom, men den type morsom som du møter folk som er. Men alle spiller veldig bra her, til og med Dane Cook er akseptabel.

Manuset bør få en del av æren for at dette fungerer. Veldig naturlige samtaler, og i sånne filmer som dette er det alfa og omega. Det er så fort gjort å miste meg som publikummer her, hvis noe ikke føles ekte ut. Men her blir jeg dratt inn, og veldig involvert med karakterene. Hadde det ikke vært for det, kunne jeg nok fort reagert på at familien Burns er den perfekte familie, fylt med geniale råd og den kosligste stemningen noensinne, men jeg reagerer ikke på det mens jeg ser filmen, det bare passer sammen.

Sondre Lerche har alt filmmusikken, og det er jo ganske artig for oss nordmenn. Men filmen får ikke gratispoeng av den grunn, den får poeng fordi musikken passer veldig bra, og er veldig bra. Sondre Lerche måtte for øvrig trå til og lære Steve Carrell hvordan han skulle gjøre for at folk skulle tro at han faktisk spiller gitar i den ene scenen. Den scenen er forresten også muligens den beste i filmen, og et solid bevis for at Steve Carrell er en god skuespiller. Forresten dukker Lerche opp helt mot slutten også.

Med andre ord, denne anbefaler jeg varmt til alle fans av romantiske komedier. For folk som kanskje er litt halvskeptiske til hele sjangeren, anbefaler jeg å se den når du er i akkurat rett humør. Det vil bli en fin opplevelse. Jeg hadde det i hvertfall utrolig fint i kinosalen med denne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.0/10 (23 639 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Legg igjen kommentar, i et blått badekar. Snakk gjerne om din far, han er litt av en kar.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 13, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hva søker du?

Først vil jeg bare si en ting. Finnes det en større effekt av å bytte ut «u» med «el» enn når du gjør det med ordene «muskuløs» og «muskelløs»? Jeg bare spør.

Så går vi videre til dagens hovedinnhold. Jeg har jo den fine muligheten til å se hva folk har søkt på før de klikket seg inn på bloggen min. Jeg har samlet sammen noen av de beste, og kårer herved de 6 underligste søkeordene som har ført noen inn på min blogg. Advarer om at det kan være jeg syns dette er mer underholdende enn andre…

#6 – «Hår 2008»

Dette har blitt søkt på ikke bare en gang, men minst en 5-6 ganger. Det er jo definitivt synd for hårinteresserte mennesker, som gjerne vil finne ut hva som er hot og in, som så kommer inn på mitt tullete innlegg om fordeler og ulemper med langt hår. Lurer på om de leste hele innlegget. I samme sjanger har det også blitt søkt på «langt hår menn» og andre lignende fraser. Folk er interesserte i dette altså, og jeg håper jeg har hjulpet noen med å finne det de trengte.

#5 – «Mr. Bean’s ekte navn»

Det er Rowan Atkinson. Dette har jeg nok hjulpet denne personen med å finne ut av, det føler jeg meg sikker på. Ellers syns jeg egentlig at det er litt trist for Rowan Atkinson at han er kjent kun som Mr. Bean i store deler av verden. Spesielt siden det ikke er det morsomste han har laget.

#4 – «Film som me kan se»

En gruppe ungdommer sitter i en kjellerstue. «Hva skal vi gjøre?», spør Kåre. «Se en film kanskje?», kommer det fra Kåre. «Ja, hva med The Texas Chainsaw Massacre?» «Bring it on: All or Nothing?» «Dracula 3000?» «Gayniggers from outer space?» «Nei, Kåre, dette finner vi ikke ut av på egenhånd. Jeg vet, vi søker på internett!», roper Kåre entusiastisk. «Hva skal vi søke på? Eeeehmm….ja, såklart. Film som me kan se. Da får vi nok et svar»

Sånn må rett og slett bakgrunnen for dette søkebegrepet være. Det er ingen tvil. Kåre har for øvrig schizofreni, og diskuterer alltid med seg selv om hvilken film han skal se. På bloggen min har han nok funnet et forslag eller to.

#3 – «Jepp jepp»

Dette har jeg allerede fortalt en del mennesker, men det kommer igjen. Det var faktisk en periode der jeg var øverst på google for folk som lette etter ting relatert til jepp jepp. Nå er jeg laaangt fra toppen. Men jeg har lenge lurt på hva den personen faktisk lette etter. Ikke bare jepp, men jepp jepp. Det holdt tydeligvis ikke med en. Og som om ikke det var nok, har jeg også fått treff fra noen som søkte på «Jepp jepp jepp». Noen trenger å finne en side med tre jepp etter hverandre. Nå har ikke jeg det noen plass, men de kom til meg likevel.

#2 – «Ekte monstre»

Her føler jeg at jeg har skuffet noen dypt. «Internett har alt», tenkte denne personen, og ville finne fram til noen ekte monstre å se på. Jeg har jo selvsagt ingen ekte monstre å by på, men det trodde han (la oss si det var en han). Han gikk inn på bloggen min, lette febrilsk opp og ned på anmeldelsen min av The Host. Alt han fikk var dataanimerte koreanske monstre. Ingen ekte monstre. Stakkars fyr. Nok en dårlig dag.

#1 – «hugh grants reklamer tom cruis»

HVA i all VERDEN er det han leter etter?? En reklame som inneholder Hugh Grant OG Tom Cruise? Fins det? Eller, han vil faktisk ha flertall, mer enn en reklame, reklamer med Hugh Grant og Tom Cruise. En reklameserie med Hugh Grant og Tom Cruise. En sjarmerende romantisk komedie med innslag av scientologi, muligens? Eller nærmere bestemt ulike trailere for denne komedien?

Jeg har selvfølgelig gjort litt research for å finne ut hva Tom Cruise og Hugh Grant har til felles. Det er ikke så altfor mye. Retrosexual: The 80’s er en ting de begge dukket opp i, i tillegg til at de begge var med på Oprah 14. november 2005. Men det som kommer absolutt nærmest det denne fyren lette etter, må være denne videoen, tror jeg:

Der har vi jo en sketsj som setter Hugh Grant-lookalike’en inn i hele to (!) roller som Tom Cruise faktisk spiller. Morsomt er det også. Dette hadde nok vår uheldige søker funnet også, om han ikke hadde prestert å feilstave begge navnene…

 
6 kommentarar

Posta av den februar 4, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,