RSS

Stikkordarkiv: recap

9 år med middelmådige filmanmeldelser: Historien om DHFs julekalender, del 2.

I anledning det 10. året med nedtelling av årets beste kinofilmer på denne siden tar vi en nostalgisk vandring gjennom årene som har vært. I dette innlegget tar vi for oss 2008 og 2009. For starten (og 2007) går du her.

2008

Kalenderens andre år var et meget bra filmår, og utvalget økte til 83 kinofilmer for meg å velge fra. Den norske filmen slo godt fra seg, med titler som Mannen som elsket Yngve, DeUsynlige, Max Manus og Ole Klemetsen-dokumentaren Blod og Ære. Marvel-filmene startet sitt herredømme over billettinntektene med Iron Man, selv om det ikke var den beste superhelt-filmen fra 2008. Det kommer vi tilbake til.

I Am Legend, med Will Smith i hovedrollen, skapte en del debatt blant enkelte av kalenderens lesere. Var det egentlig en god film? Undertegnede, som jo er autoritet i dette forumet, var bestemt på at svaret var ja. Johnny Depp var morderisk barberer i musikalen Sweeney Todd, men de virkelig rare konseptene fikk vi med filmer som M. Night Shyamalans The Happening (plantene vil drepe oss) og 10 000 BC (mammuter bygde pyramidene i Egypt).

Filmen du dessverre ikke så dette året: Hot Rod

En av de mest gjennomført tullete filmene jeg kjenner til, og den traff meg som bare det. Klatret helt til 6. plass i kalenderen, og jeg har kanskje ikke alle med meg i min kjærlighet for den. Hot Rod er laget av de samme artigperene vi finner i gruppen Lonely Island, og vet å helhjertet omfavne en latterlig ide og spille den helt ut. Scenen der Rod sinna-danser i skogen og så faller i et par minutter høres unektelig idiotisk ut, men er blant de fem tingene jeg har ledd mest av på kino.

De dårligste tre:

Funny Games US

funny-games-u-s-michael-pitt-6396814-500-281

Jeg har funnet ut at den anerkjente regissøren Michael Haneke egentlig ikke er min kopp med te. Her gjenskaper han sin østerriske film ti år senere, så og si bilde for bilde. Etter en langdradd og ubehagelig affære nekter Haneke oss en avslutning ved å bryte den fjerde veggen og ta bort all evne jeg hadde til å leve meg inn i historien. Med vilje, men ikke for meg.

Lønsj

lønsj.jpg

I ett år der jeg allerede har skrytt av flere norske filmer, var dette motstykket. En slags domino-brikkene faller-historie som aldri fungerte for meg. Men for frisyre-historikere er jo Aksel Hennies sveis et ekte funn.

Ploy

ploy

Jeg husker ikke helt hva denne filmen handler om, for å være ærlig, men jeg er nokså sikker på at den varer i 7 timer og 45 minutter.

De beste fire:

4. Cloverfield

cloverfield-1280ajpg-19c249_1280w

Den mystiske monster-filmen som var veldig hemmelighetsfull med detaljene om seg selv før den kom ut. Filmet fullstendig med håndholdte kamera (i hendene til karakterene) ble den litt slitsom for enkelte, men jeg syntes det var et effektivt virkemiddel denne gangen.

3. There Will Be Blood

there-will-be-blood

Paul Thomas Andersons film om den hensynsløse oljemannen Daniel Plainview er en film du ikke klarer å ta øynene fra. Daniel Day-Lewis leverer en skremmende rolletolkning, og med tanke på at han ofte bare forblir i rollen under hele produksjonen, må det ha vært et litt slitsomt filmsett å jobbe på.

2. No Country for Old Men

Denne intense thrilleren fra Texas har en fantastisk skurk, spilt av Javier Bardem. Med skremmende frisyre lar han folks skjebne være opp til en mynt mens han desperat jakter på en koffert full av narkotika-penger, tilfeldigvis i hendene på vår hovedperson. En av de aller beste filmene fra Coen-brødrene, og mer enn det bør det ikke være nødvendig å si.

1.  The Dark Knight

Som lovet tidligere, Iron Man var ikke den beste superhelt-filmen i 2008. The Dark Knight er så bra at den rett og slett er den beste superhelt-filmen noensinne. Det er heller ingenting som har nådd dette nivået i de 8 årene siden. Christopher Nolan tar back-to-back-wins ved å regissere kalendervinnerne to år på rad, sannsynligvis den største æren i hans karriere.

Konkurransevinner: Ottar Karsten Hostesaft (gjettet 1., 2., 3. og 5. plass)

2009

Inn i kalenderens tredje år, og jeg så 71 filmer på kino. Reiste til filmfestivalen i Berlin på studietur, noe som endte med filmer både i topp og bunn av listen min. Det var også dette året Jernanger kom ut, en film jeg hadde gleden av å jobbe i praksis på som produksjonsassistent. Andre norske filmer som kom ut inkluderer Død Snø og Upperdog.

2009 var ansvarlig for starten på noen filmserier. Vi fikk det relativt lite skremmende første møtet med Paranormal Activity, en ny start på Star Trek, Liam Neeson i Taken og ikke minst The Hangover.

Filmen du dessverre ikke så dette året: De Ofrivilliga

En film som falt rett utenfor kalenderen, på en 25. plass, men den passer veldig godt inn som en skjult skatt. Ruben Östlund har en veldig distinkt stil, der han utforsker sosiale situasjoner med et observerende kamera. Stikkord er overbevisende realistisk skuespill og pinlige situasjoner. Til tider ubehagelig å se på, men ulikt det meste andre du vil se, på en veldig positiv måte.

De dårligste tre:

Couples Retreat

couple-retreat

En fin gjeng med skuespillere i en brutalt umorsom komedie.

Absolute Evil

absolute-evil

Hentet fra filmfestivalen i Berlin, dette var den nest mest negative kino-opplevelsen der nede. På førsteplass finner vi…

Rage

rage

Også sett i Berlin. Minimalistisk film, kun basert på intervjubilder med karakterene. Delt inn i kapitler som «My first day», «My second day», osv, og publikum jublet i salen da tittelen «My last day» dukket opp på skjermen. Utrolig frustrerende film.

De beste fire:

4. Frost/Nixon

frostnixon.jpg

Ypperlig film om intervjuet mellom David Frost og Richard Nixon etter Watergate-skandalen.

3. Inglourious Basterds

inglourious-basterds

Tarantino lager spaghetti-western kamuflert som krigsfilm, med et lag med jøder som faktisk ender opp med å drepe Hitler. Høydepunktet er nok Christoph Waltz som den flerspråklige SS-offiseren Hans Landa. That’s a bingo!

2. It Might Get Loud

it-might-get-loud.jpg

Den beste filmen jeg så på filmfestivalen i Berlin. Tre gitarister fra forskjellige tider møtes for å diskutere stil, musikk og å spille sammen. Mye bra musikk og et fint innblikk i deres metoder og hvilken musikk de selv hørte på i oppveksten.

1. Slumdog Millionaire

Det var umulig å ikke bli revet med av Danny Boyles blanding av oppvekstfilm, kjærlighetshistorie, India og spørrekonkurranse. Så den ganske nylig, og jeg står for å plassere den som den beste filmen i 2009.

Konkurransevinner: Audun (gjettet 1., 2., 3. og 6.)

 
3 kommentarar

Posta av den november 27, 2016 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , ,