RSS

Stikkordarkiv: psykopat

Julekalender 2013: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

24. Seven Psychopaths

Regi: Martin McDonagh

Manus: Martin McDonagh

Med: Colin Farrell, Sam Rockwell, Christopher Walken, Woody Harrelson og Tom Waits.

Land: Storbritannia

Spilletid: 110 min.

Premiere: 25.12.12

Martin McDonagh har skrevet og regissert denne, og det er hans andre spillefilm. Den første, In Bruges, er en film som er altfor lite kjent, da den har et av de bedre manusene de siste ti årene. Også den hadde Colin Farrell i en av hovedrollene.

I Seven Psychopaths møter vi Marty (Farrell), en manusforfatter som jobber med sin nyeste ide, en film kalt Seven Psychopaths. I tillegg til at han sliter med å faktisk komme opp med mer enn en interessant tittel, havner han og vennene hans (Rockwell og Walken) i trøbbel da de kidnapper feil hund. Shih Tzu’en de plukker med seg tilhører nemlig gangsteren Charlie (Harrelson), og han er ganske knyttet til den. Etterhvert som en jakt full av forviklinger utspiller seg, tenker Marty ut flere og flere bakgrunnshistorier for psykopatene sine.

Martin McDonagh har allerede utviklet en stil, med mange bannende karakterer som er mye mindre tøffe enn de virker ved første øyekast. Han får definitivt det beste ut av Colin Farrell, som i disse to filmene har to av sin karrieres beste prestasjoner. I Seven Psychopaths utvikler han også den røffe stilen fra In Bruges med et meta-konsept, der Farrells karakter på mange måter skriver filmen vi sitter og ser, og det er et av mine favorittgrep (når det gjøres bra).

seven-psychopaths4«Og nå, i filmen, setter vi oss ned og slapper litt av en stund.»

Harrelson, Walken og Rockwell er sjelden noe annet enn solide, og her får de fine karakterer, med mye humor å spille på. Harrelson er kanskje den som kommer aller best ut av det. I tillegg får vi Tom Waits i en såpass merkelig rolle at den vel kun kan gjøres rettferdighet av nettopp Tom Waits.

Filmen mister litt tempo på et tidspunkt, og noen av grepene i historien kunne vært annerledes. Det er med andre ord et stykke mellom geniale høydepunkter og litt kjedelige mellomdeler. Likevel, på sitt beste er dette stor krimkomedie, og bør sees sammen med In Bruges i det som vil være en veldig underholdende filmkveld.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2 (118 352 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

 
4 kommentarar

Posta av den desember 1, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood (3), Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood (3), WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

2. No Country for Old Men

Regi: Joel og Ethan Coen

Manus: Joel og Ethan Coen, basert på en roman av Cormac McCarthy.

Med: Tommy Lee Jones, Javier Bardem, Josh Brolin, Woody Harrelson, Kelly MacDonald og Garret Dillahunt.

Land: USA

Spilletid: 122 min

Nok en film fra Coen-brødrene, som altså klarer å sikre seg to plasseringer innenfor topp 5 på et år. Enten er jeg altfor mye fan, eller så er rett og slett Coen-brødrene noen av de aller flinkeste som lager film for tiden. Det er den siste. Jeg nevnte jo favorittene mine av fimene deres i innlegget 20. desember, men slår til med noen andre favoritter: Raising Arizona, Miller’s Crossing og The Man Who Wasn’t There.

Llewelyn Moss (Brolin) kommer over en dophandel som har gått galt i ørkenen. En mengde lik og to millioner dollar i en veske. Moss bestemmer seg for å ta pengene selv. Dermed får han den psykopatiske morderen Anton Chigurh (Bardem) på nakken, som dreper seg nærmere og nærmere. I tillegg er sheriffen Ed Tom Bell (Lee Jones) på sporet og prøver å finne ut av hvem som står bak alle mordene.

Dette er enda en film som tar seg god tid, viser oss lange bilder av landskap og hvor de fleste karakterene tenker seg om før de snakker. Det er den ene typen Coen-stil en kan få, nemlig den alvorlige Coen-stilen. I motsetning til komediene, der ting går ganske kjapt, jobbes det her med mer dvelende dialog. Det er fullstendig herlig gjennomført.

Skuespillet er jo også her nærmest feilfritt. Tommy Lee Jones og Josh Brolin er veldig bra castet, og sitter som et par velplasserte skudd gjennom hele filmen. Men selve juvelen i filmen er selvfølgelig Javier Bardem i rollen som psykopaten Chigurh. Helt fantastisk spilt, nok en gang en karakter som klarer å skremme meg med intensiteten. Det hjelper selvfølgelig på at karakteren er såpass rolig og kontrollert. Scenen der han ber mannen i butikken å velge kron eller mynt er en av de desidert beste jeg har sett i hele år.

Ellers så må en nevne at denne filmen har spenningsdeler som faktisk kan gi litt sannhet til å sitte på kanten av setet. Coen-brødrene gjør en mesterlig jobb i å bygge opp spenningen, og gir oss også den nødvendige utbetalingen. Og som jeg sa i forrige Coen-innlegg: Filmene deres er aldri dårlig fotografert.

Det er minimalt med musikk brukt i filmen, kun et par steder er det lagt på en svak tone. Det går helt uproblematisk for min del. Hvis stemningen er til stede uten musikk, så trenger en ikke klistre på musikk. Den store «kontroversen» rundt filmen går vel kanskje på slutten. Jeg er enigi at den kommer litt brått på når det gjelder Moss-delen, men den faktiske slutten syns jeg er veldig passende, med den måten den virker i forhold til tittelen.

Jeg så denne på kino to ganger i år, uten at den var noe som helst dårligere andre gang. Den vant hele fire Oscar ved årets utdeling: Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale og Beste mannlige birolle (Bardem). I tillegg ble den nominert i kategoriene Beste kinematografi, Beste klipp, Beste lyd og Beste lydredigering. Den er for meg en sterk konkurrent til beste Coen-film, noe som sier ganske så mye. Anbefales. Punktum.

Dom:

DHF: 9/10 (Uhyre sterk, vil sannsynligvis bli 10/10 etter jeg har sett den flere ganger.)

IMDb: 8.3/10 (142 138 stemmer, plassert på 89. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar, Stein og Lars med riktig tips! Jeg avslutter med det som kanskje er mitt favorittsitat fra filmen:

Nervous Accountant: «Are you going to shoot me?»

Anton Chigurh: «That depends. Do you see me?»

Legg gjerne igjen kommentar!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,