RSS

Stikkordarkiv: monster

Julekalender 2018: 16. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen gikk ut 12. desember, så nå er det for sent å være med. Se oversikt over deltakerne og deres tips i bunnen av innlegget.

9. The Shape of Water

Regi: Guillermo del Toro

Manus: Guillermo del Toro og Vanessa Taylor.

Med: Sally Hawkins, Michael Shannon, Richard Jenkins, Octavia Spencer, Michael Stuhlbarg og Doug Jones.

Land: USA

Spilletid: 123 min.

Premiere: 16.02.18

Guillermo del Toro er en meksikansk regissør som i hovedsak er kjent for sine eventyrfilmer, ofte med unike vesener og monstre i dem. Han startet med å lage skrekkfilmer på 90-tallet, og ble mer kjent med The Devil’s Backbone i 2001. Det gav ham sjansen å lage oppfølgeren Blade II, og dermed var Hollywood-karrieren i gang. Over det neste drøye tiåret fikk han lage to filmer basert på tegneserien Hellboy, et glimrende mørkt skrekkeventyr kalt Pan’s Labyrinth, og kjemperoboters kamp mot kjempemonstre i Pacific Rim. Hans siste film før denne var den visuelt slående skrekkfilmen Crimson Peak. Man kan med andre ord trygt si at del Toro har en del fortellermessige kjennetegn, og i The Shape of Water svinger vi innom mange av de samme elementene.

Elisa Esposito (Hawkins) er stum, og kommuniserer med tegnspråk. Hun jobber som vaskedame på et hemmelig laboratorium i USA midt under den kalde krigen. Hennes eneste venner er Giles (Jenkins), den skaphomofile reklametegneren som bor ved siden av henne, og kollegaen Zelda (Spencer), som også fungerer som tolken hennes i hverdagen. Laboratoriet har fått inn et mystisk vannvesen (Jones) fra Amazonas som forskes på under ledelse av oberst Strickland (Shannon). Strickland fanget vesenet, og er for å drepe det og skjøre det opp for å finne ut mer om det. Samtidig ryktes det at russerne har spioner inne på anlegget og ønsker å drepe vesenet for å hindre amerikanernes forskning. Mot alle odds utvikler Elisa et slags forhold til dyret, og lærer det å kommunisere enkelt på tegnspråk. Hun er overbevist om at hun må bryte det ut for å redde det fra døden.

shape

Guillermo del Toro lager fascinerende eventyr som få andre, og han er også veldig god på å sette det fantastiske sammen med ekte historiske hendelser. Der Pan’s Labyrinth for eksempel var satt til Spania i 1944, befinner vi oss her i 60-tallets USA. Dermed vet vi umiddelbart mye om hva som skjer i verden rundt oss, og det overnaturlige føles mer ekte.

Designet på det mystiske vannvesenet fra Amazonas er etter min mening den perfekte blandingen mellom ekkelt og fint, og virker som et helt ekte vesen. Her hjelper det mye at del Toro er tilhenger av å bruke praktiske effekter over digitale effekter, og dermed har han hanket inn Doug Jones til å ha på seg denne drakten. Jones har samarbeidet med del Toro flere ganger før, nesten alltid som et vesen eller monster i filmene hans. Han gir vannvesenet nok menneskelighet til at vi kan føle for det, men ikke så mye at vi ikke syns det er litt skummelt.

Budskapet i filmen om vennskap og kjærlighet på tvers av ytre forskjeller, er selvfølgelig veldig fint å ta med seg. Det er ikke uten grunn at hovedpersonen er en del av en minoritet, og alle hennes kontakter er også deler av forskjellige minoriteter. Mens skurken, som vanlig helt perfekt levert av Michael Shannon, er en konservativ mann med lite vilje til å forstå andre. Shannon blir bare bedre og bedre etter hvert som karakteren hans blir mer og mer desperat, og selv om han er forferdelig, så kan man forstå motivasjonen hans, og han er ikke en skurk fordi han «vil være skurk».

Som vanlig noen fiffige triks visuelt fra del Toro, og spesielt drømmeintroen med leiligheten under vann er stilig. Men hele filmen er et gripende eventyr, og et veldig godt valg for alle som setter pris på del Toros stil.

Filmen ble veldig godt mottatt, og ble nominert til hele 13 Oscar under årets utdeling, og var dermed filmen med flest nominasjoner i år! Faktisk er 14 nominasjoner rekorden, så 13 er veldig mange. Den vant «bare» fire av dem, men til gjengjeld både Beste Film og Beste Regi. I tillegg vant den Beste filmmusikk og Beste Produksjonsdesign, og ble nominert til prisene for Beste Kvinnelige Hovedrolle (Hawkins), Beste Mannlige Birolle (Jenkins), Beste Kvinnelige Birolle (Spencer), Beste Originale Manus, Beste Kinematografi, Beste Kostyme, Beste Lydredigering, Beste Lydmiks og Beste Klipp. Den ble også nominert til sju Golden Globes, og vant to av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (269 607 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 24 deltakere i år! Utrolig gøy! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Infinity War – A Star is Born – The Shape of Water (9) – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Bard: Darkest Hour – Avengers: Infinity War – BlacKkKlansman – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Bush: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9) – Black Panther

Casio: Avengers: Infinity War – A Star is Born – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Darkest Hour

Dagi: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water (9) – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

DenFattigeMann: Avengers: Infinity War – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Hva Vil Folk Si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9)

Eirik: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – A Star is Born – Coco – Avengers: Infinity War

HKH: Ready Player One – Utøya 22. juli – Coco – Annihilation

Kelger: Avengers: Infinity War – Black Panther – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Inge: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Work – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

Kim: Battle of the Sexes – Avengers: Infinity War – A Star is Born – Annihilation

Line: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9) – The Florida Project

Maria: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9) – Deadpool 2

Martin: Deadpool 2 – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Red Sparrow – The Shape of Water (9)

Michelle: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water (9) – Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli

Miranda: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Eighth Grade – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Hereditary

Oda: Hva vil folk si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Sorry to Bother You – A Star is Born

Roy: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Deadpool 2 – Ready Player One

Silje: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water (9) – A Star is Born – Skyggenes Dal

Stein Galen: Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli – A Quiet Place (14) – Deadpool 2

Toejam: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – First Man (10)

Tor Arne: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – You Were Never Really Here – Deadpool 2 – The Florida Project

Ulrik: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Black Panther – The Florida Project

Hele 9 stykker hadde The Shape of Water i sitt tips, så da var det kanskje passende at den havner på nettopp 9. plass? Blant de som hadde den finner vi regjerende mester Dr. Hostesaft, sammen med Audun, Bush, Dagi, Line, Maria, Martin, Michelle og Silje. Det er fremdeles 13 deltakere som har mulighet på 4 av 4 rette. Vil i år bli det første året det skjer?

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 16, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

14. A Quiet Place

Regi: John Krasinski

Manus: Bryan Woods, Scott Beck og John Krasinski.

Med: Emily Blunt, John Krasinski, Millicent Simmonds og Noah Jupe.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 06.04.18

John Krasinski er nok først og fremst kjent som Jim Halpert i den amerikanske versjonen av komiserien The Office. Han var med i alle 188 episodene av den populære serien, som varte fra 2005-2013. Etter The Office har han nylig vært å se i hovedrollen i serien Jack Ryan, basert på Tom Clancys litterære karakter som stadig blir gjenskapt på film og TV (Alec Baldwin, Harrison Ford, Ben Affleck og Chris Pine har alle portrettert Jack Ryan før ham). Så skulle man kanskje tro at dette er hans regidebut, men neida, det er ikke tilfelle! Han har regissert tre episoder av The Office, og faktisk også to filmer før denne. Først Brief Interviews with Hideous Men i 2009, og så The Hollars i 2016, men man kan nok trygt si at ingen av dem har fått like mye oppmerksomhet som A Quiet Place.

I 2020 blir mesteparten av menneskeheten utryddet av mystiske skapninger. Skapningene kan ikke se, men de har utrolig godt utviklet hørsel, og kan høre den minste lyd på utrolige avstander. Hvis de hører noe, går de til angrep. De overlevende menneskene er nødt til å klare seg fullstendig uten lyd. Vi følger familien til Lee Abbott (Krasinski). Han bor på en gård med kona Evelyn (Blunt) og barna Regan (Simmonds) og Marcus (Jupe). De har tilpasset seg livet uten lyd, og har laget en masse hjelpemidler og regler for å unngå å tiltrekke seg skapningene. Men det er nesten umulig å forutse alt, og før eller senere vil man nødvendigvis komme til å måtte møte sine fiender.

a-quiet-place-krasinski.jpg

Ikke bare høres det ut som et vanskelig liv å leve, det hørtes strengt tatt ut som et vanskelig filmprosjekt å lage også. En skrekkfilm nesten helt uten lyd? Men det fungerer som bare det! Når vi har fått etablert hva som står på spill, så blir nesten alle scener en spenningsscene. Kan de spise middag uten å bli drept? Ut og hente noe uten å lage en lyd? Og det er før vi får den uunngåelige nærkontakten med monstrene som jakter på dem. Da økes selvsagt spenningen betraktelig.

Krasinski overbeviser i regirollen her, samtidig som han gir en meget god rolleprestasjon som faren i familien. Han har ansatt sin kone Emily Blunt til å spille sin kone i filmen, og det er vanskelig å forestille seg om det bare er en fordel eller om det muligens kunne slått dårlig ut. Heldigvis merkes ikke det nevneverdig, og Blunt gjør en av sine beste roller. De to barna deres er også overbevisende, og spesielt den døve skuespillerinnen Millicent Simmonds er veldig bra. En film med barn i store roller avhenger fullt og helt av at barna er flinke nok til å få oss til å tro på karakterene og følelsene deres, og her gjør de det.

Grunnen til at A Quiet Place ikke tar steget helt opp i årets kalender, er at det finnes enkelte logiske hull rundt monstrene og Abbott-familiens valg. Men i det store og hele klarer jeg fint å se bort fra det for å sette pris på historien. En sterk avslutning kan også gjøre opp for mye.

Sist, men ikke minst, her har du filmen som er som skapt for hjemmekino. Jeg så den med veldig få andre mennesker i kinosalen, men å se en film med så mye intens stillhet som dette i en fullstappet kinosal høres ut som en forferdelig opplevelse. Med mindre de alle følger normal kino-etikette, altså.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (236 240 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 95% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 11, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

19. Godzilla

Regi: Gareth Edwards

Manus: Max Borenstein og Dave Callaham.

Med: Aaron Taylor-Johnson, Ken Watanabe, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen og Juliette Binoche.

Land: USA/Japan

Spilletid: 123 min

Premiere: 16.05.14

Godzilla har vært en av de mest kjente figurene fra japansk populærkultur siden den dukket opp i sin første film i 1954. Opprinnelig tenkt på som en metafor for atomvåpnene som bare 9 år tidligere hadde ødelagt Hiroshima og Nagasaki, og atom-aspektet har fulgt tett ved monsteret de neste 60 årene. I 1998 kom den første amerikanske versjonen, til elendige kritikker. Storfilm-regissør Roland Emmerichs visjon fikk slakt over hele linja, selv om 11-årige meg ikke helt så problemet. Ved senere gjensyn har jeg innsett at det kanskje ikke er helt på nivå med annen kvalitetsfilm… Uansett, den dårlige mottakelsen gjorde at Godzilla-fenomenet ble lagt på is i statene en stund, før vi nå i år endelig fikk et nytt møte med kjempeøglen. Dene gang var det regissør Gareth Edwards som fikk sjansen, etter at han viste hva han kunne gjøre i sin lavbudsjetts-monsterfilm passende titulert Monsters.

Joe Brody (Cranston) befinner seg i Japan på et atomkraftverk i 1999. Ved mystiske omstendigheter blir kraftverket ødelagt. Joe trekker seg tilbake, og blir besatt ved tanken på å finne sannheten bak ulykken. 15 år senere blir sønnen Ford (Taylor-Johnson), nå voksen og marinesoldat, tvunget til å hjelpe ham. Sammen blir de vitne til gjenvåkningen av en enorm trussel til hele menneskeheten, og det viser seg at den eneste løsningen kan være å slippe løs en like stor trussel som motvekt, nemlig Godzilla.

Good choice.

Good choice.

Jeg skal ikke stikke det under en stol: Det er ikke vanntett manus her. Skuespillet er variabelt, men stort sett bra. Bryan Cranstons noe reduserte rolle i forhold til hva du kunne forvente fra traileren er nok det beste på den fronten, men Taylor-Johnson gjør det godt, og ikke-tvilling Elizabeth Olsen er en fire-fem steg foran søstrene sine. Det japanske alibiet Ken Watanabe er også et trygt kort å falle tilbake på når du trenger en asiatisk mann i en birolle i action-filmen din (se Batman Begins, Inception).

Men det Gareth Edwards er vanvittig god på, er å skape følelsen av størrelse. Godzilla er nærmest perfekt, og ikke en oppgradert versjon, men herlig likt den gode gamle japanske versjonen. Jeg liker også måten de har dratt inn andre monstre her, sånn at vi slipper den unaturlige motsetningen mellom kjempemonsteret Godzilla og mennesker. I stedet blir menneskene hjelpeløse tilskuere som desperat prøver å påvirke noe som er helt ute av kontroll. Du kan si hva du vil, men enorme skrekk-skapninger som slåss på liv og død mens de knuser seg gjennom storbyer er noe av det mest cinematiske jeg vet om, og det gjør seg utrolig bra på lerretet.

Jeg syns historien er godt lagt opp, visuelt ser det som sagt glitrende ut, og med flere intense spennings-øyeblikk er dette en selvsagt film i årets kalender. En film som kan ta opp konkurransen med fjorårets fantastiske Pacific Rim! Når det gjelder regissør Edwards, så er visstnok hans neste prosjekt en Star Wars-spin off som kommer ut i desember 2016. Skal bli spennende å se om han klarer å la vær å putte noen svære monstre i den…

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (215 889 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 3

Dagbladet: –

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

SISTE FRIST FOR Å VÆRE MED PÅ KONKURRANSEN ER I DAG, KLOKKEN 23.59.59!

13. Pacific Rim

Regi: Guillermo del Toro

Manus: Travis Beacham og Guillermo del Toro.

Med: Charlie Hunnam, Idris Elba, Rinko Kikuchi, Charlie Day, Robert Kazinsky og Ron Perlman.

Land: USA

Spilletid: 131 min.

Premiere: 02.08.13

Også kjent som filmen det er umulig å pitche på en seriøs måte. «Altså, enorme monster-aliens kommer opp av en sprekk i Stillehavet, også bygger vi kjemperoboter og slåss med dem! Pow! Smack! Kerplunk!» (sies mens man gjør boksebevegelser i luften). Men konseptet får mer legitimitet med del Toro som regissør, en mann som har laget bra tullete eventyrfilmer før, som Blade II, Hellboy, Hellboy II og Pan’s Labyrinth. Det var også han som skulle regissere de tre Hobbiten-filmene fram til det ble Peter Jackson igjen, sånn til slutt.

I framtiden får vi besøk av svære monster-aliens som kommer opp av en sprekk i Stillehavet. De angriper kystbyer i Amerika, Asia og Australia, og verdensbefokningen må gjøre noe. De finner opp Jaeger-programmet, der de bygger kjemperoboter fylt med våpen og kjempeharde knyttnever, og setter piloter inni for å slåss med romvesenene. Det viser seg fort at ingen kan styre enn så stor robot alene, da det ødelegger hjernen, derfor må to og to «smelte sammen» hjernene sine, sånn at de helt synkront kan bestemme bevegelsene til roboten i kamp.

Kjeeempestore monstre!

Kjeeempestore monstre!

For å sette pris på denne filmen gjelder det å omfavne det tåpelige konseptet til fulle, og bare godta at det er en del av deg, dypt inne, som er veldig interessert i å se disse actionscenene. En liten del som har veldig lyst å bryte ut med en håhåhåhå-latter når en av robotene drar til et monster med et tankskip, selv om du er blitt voksen og egentlig syns at sånt er teit. For er det en ting del Toro har roen på her, så er det disse actionscenene. Bra lagt opp, spennende og morsomme.

For å dra det hele litt ned på jorda igjen, så er det et par problemer med castingen. Nærmere bestemt de to hovedrollene, Charlie Hunnam og Rinko Kikuchi. De har lite av både kjemi og karisma generelt. Det ødelegger en del, men heldigvis lever de i et univers av stilige biroller, ledet an av general Idris «Tonight we will CANCEL THE APOCALYPSE» Elba, forsker Charlie Day (kjent fra den glimrende komiserien It’s Always Sunny in Philadelphia) og del Toro-favoritt Ron Perlman som dodgy selger av romvesen-kroppsdeler i Hong Kong.

Som gammel dinosaur-fan og nåværende dyrefan satte jeg stor pris på forskjellig design av disse monstrene. Mye kult, og i tillegg så ga filmen oss en bedre forklaring på det hele enn at de bare dukket opp. Det finnes faktisk en bakhistorie her, som ikke er tilbakestående, heller en positiv overraskelse for min del. Design-delen slo også til når vi får se de forskjellige robotene laget av forskjellige nasjoner. Russerne har såklart en stor, tung og mekanisk utseende robot, mens kineserne har laget en variant med tre armer, styrt av trilling-piloter. Noen roboter er raske og smidige, andre mer stabile og pålitelige.

En av årets mest tydelige «guilty pleasures», som kan og bør få deg til å gå i barndommen. Om du gjør det, blir det i det minste mye gøyere enn om du sitter der med filmsnobbebrillene og analyserer karaktermotiver i andre akt. Nå er det bare å vente på neste Godzilla-film!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (188 597 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 12, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 14. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

11. Super 8

Regi: J.J. Abrams

Manus: J.J. Abrams

Med: Joel Courtney, Elle Fanning, Kyle Chandler og Riley Griffiths.

Land: USA

Spilletid: 112 min

Premiere: 29.07.11

Nok en gang dukker Steven Spielbergs navn opp i traileren, men denne gangen som produsent, så vi overser det for denne gang. J.J. Abrams slo gjennom for fullt som showrunner i tv, nærmere bestemt som serieskaper av Felicity, Alias, Lost og Fringe. Da han skulle gå over til å regissere film, begynte han med Mission: Impossible III, og gjorde på ingen måte skam på serien med sitt bidrag. Så fikk han oppgaven med å lage en ny start på Star Trek-franchiset, og gjorde strengt tatt ikke skam på den serien heller. Han har skrevet manuset til Super 8 selv, noe han også var med på for filmene Joy Ride og Armageddon.

Vi befinner oss i en liten by i Ohio i 1979, og en vennegjeng holder på å lage zombiefilm med Super 8-kameraet sitt. Utrolig nok har de klart å få skolens peneste jente til å spille den kvinnelige hovedrollen, og håpene om en mulig romanse blomstrer hos flere av dem. Under filmingen av en scene på jernbanestasjonen kjører en bil inn på togskinnene og får et tog til å spore av på en særdeles voldsom måte. Det viser seg etter hvert at toget hadde en mystisk last, et slags vesen som tydeligvis utgjør en trussel for den lille byen, siden militæret raskt toger inn og tar styring på det meste.

Denne filmen gir meg gode assosiasjoner til andre filmer om barn på eventyr. Tankene går til Stephen King-historien Stand By Me, eller kanskje The Goonies. Tidsperioden legger også et lag av Freaks and Geeks til i blandingen, og dermed har du godfølelsen gående. For disse ungene spiller veldig bra, og jeg blir dratt inn i historien veldig raskt. Det er fint når du faktisk er mer interessert i kjærlighetshistorien og om de klarer å fullføre filmen enn det mystiske vesenet. Det er filmens største styrke, ikke ulikt en annen monsterfilm Abrams var involvert i, Cloverfield.

Hva vi ser på? Det skulle du nok gjerne visst!

Effektene gjør jobben sin her, men strengt tatt er det viktigere med det man ikke ser i en stor del av filmen. En kan få til mye bra med fysiske effekter og la fantasien sette inn det som mangler utenfor bildekanten. Dette er Abrams flink til, og vi har jo etter hvert blitt litt kjent med mysteriene hans. Som i Lost, så er kanskje opptakten bedre enn løsningen, men Super 8 drar i land en helt ok slutt. Ikke så mye å klage på, men samtidig ikke noe jeg kommer til å huske på som et høydepunkt.

For det jeg husker vil være et kjærlig homage til Spielberg-sci-fi, den herlige scenen der Elle Fannings (søsteren til Dakota Fanning, om du lurte) karakter blåser alle filmskaperguttene av banen med skuespilleregenskapene sine, og den fine historien om fedre som kanskje innser at de kan oppføre seg bedre mot barna sine. Har på følelsen at denne filmen kommer til å eldes godt.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.3/10 (91 215 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Ingen anmeldelse på nett.

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (?), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (?), Johnny English Reborn (?), Drive (?).

Inge: The King’s Speech (?), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (?), The King’s Speech (?), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (?), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (?).

Stein Galen: The King’s Speech (?), Oslo, 31. august (?), Drive (?), Melancholia (?).

Bush får et slag for baugen da det viser seg at hans antatte førsteplass kom ti dager for tidlig. Har forresten glemt å bemerke hvordan ingen av dere har falt for fristelsen å sette The Three Musketeers på tredjeplass (som foreslått av Dr. Hostesaft). Eventuelt å bekle fjerdeplassen med enten Scream 4, Umeå4ever eller selvfølgelig I Am Number Four…

 
2 kommentarar

Posta av den desember 14, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 21. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

4. Cloverfield

Regi: Matt Reeves

Manus: Drew Goddard

Med: Lizzy Caplan, Jessica Lucas, T. J. Miller, Michael Stahl-David, Mike Vogel og Odette Yustman.

Land: USA

Spilletid: 85 min

Cloverfield hadde en fantastisk markedsføring, der de holdt fullstendig tett om hva som ødelegger New York. Dette setter jo selvsagt fantasien i sving, og en mengde teorier dukket opp. Etter hvert begynte produksjonsselskapet å lekke ut små hint, og det ble nærmest til en slags skattejakt på nettet. Bak det hele står produsenten J.J. Abrams, som tidligere startet suksess-serien Lost.

En vennegjeng har samlet seg til en overraskelsesfest for Rob (Stahl-David), som flytter til Japan med jobben. Festen går sin gang, helt til lyset plutselig går, og merkelige lyder høres. De går ut på taket, og ser en enorm eksplosjon. Noe forferdelig ødelegger New York, og Rob er fast bestemt på å redde damen han er forelsket i, som bor i sentrum. Med seg får han en liten gruppe venner.

Det spesielle med Cloverfield er jo at den blir fortalt gjennom kameraet en av karakterene har med seg. Det har vi sett før, for eksempel i The Blair Witch Project, men der den var ganske kjedelig, så er Cloverfield desto mer spennende. Jeg klarer fint å akseptere stilen, og det gir definitivt noe til filmen. Artig er det også at et av kameraene de bruker er et vi bruker en del på studiet.

Effektene blander seg perfekt sammen med de ekte bildene, noe som sikkert går lettere når det er litt lavere kvalitet på bildene enn ellers. Monsteret har et stilig design, men det som jeg liker best er at det kryr av parasitter på det. Parasitter som er som ganske store hunder, bare vanvittig mye skumlere.

Skuespillet er bra, og et av de beste komplimentene jeg kan gi filmen er at jeg gjerne kunne fortsatt å se på festen som er i begynnelsen av filmen. Jeg glemte nesten ut at dette skulle være en monsterfilm, for det var såpass underholdende.

Det hjalp veldig mye å se denne på kino, tror jeg. Det er ekstra spennende når en får det på et såpass stort lerret, i forhold til å ha sett denne på en liten tv-skjerm. Scenene som foregår i undergrunnssystemet er noe av det mest spennende jeg har sett på kino i år. Neglebitende skrekk som gir meg akkurat det ubehaget jeg setter så mye pris på i en film som skal være skummel.

Cloverfield er rett og slett en av de beste og mest gjennomførte gimmick-filmene jeg har sett. De snakker en del om oppfølgere, men jeg stiller meg litt skeptisk til det, jeg syns heller de skal la denne stå for seg selv. Anbefales til dem som har en skikkelig stor skjerm å se den på. Og skru av lyset.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.5/10 (105 719 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Stakkars Jon ble sjøsyk… Og på slutten anbefaler han den til folk som liker I Am Legend, The Blair Witch Project og Saw-filmene, noe som egentlig ikke stemmer på noen av dem, spør du meg. Men jeg ser jo at det er den store filmkritikerens måte å se ned på oss andre. For hvem liker Saw-filmene, liksom?!? Saw 1 og 2 er veldig bra, bare så det er klart hvor jeg står, og Jon Selås ga terningkast 1 til Saw. Gjøk.)

Dagbladet: Terningkast 5 (En mye bedre anmeldelse, som jeg er ganske enig med. Litt morsom var den også.)

Så ja, Ottar, det var Cloverfield som stakk av med fjerdeplassen. Så får du/dere bare kritisere… Tviler nemlig litt på at dette er i Stein Galens smak også. Men Dabju bør være fornøyd, siden han var den eneste som forstod at denne ville være nær toppen! Gratulerer!

Legg gjerne igjen kommentar!

 
17 kommentarar

Posta av den desember 21, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino dette året. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt. I dag er det andre desember, dermed får dere den 24. beste filmen, 2007:

#24 – The Host

http://www.imdb.com/title/tt0468492/

Trailer:

Regi: Joon-ho Bong

Manus: Chul-hyun Baek og Joon-ho Bong

Med: Kang-ho Song, Hie-bong Byeon og Hae-il Park

Spilletid: 119 minutt

Sør-koreansk film som i likhet med plass nummer 24, Shooting Dogs, har brukt litt tid på å komme til Norge. The Host, eller Gwoemul (om man vil bruke originalspråket), er en slags monsterfilm som baserer seg en del på effekter. Når det er sagt, så er det veldig mye bra skuespill her, genuint triste scener og i tillegg en god dose humor.

Utslipp av kjemikalier i Han-elven, som renner gjennom Seoul, fører til en forferdelig mutasjon av et eller annet dyr i elven. Det muterte monsteret viser seg å ha smak for mennesker. Det tar med seg en liten jente, og vi følger familiens forsøk på å jakte ned monsteret før jenta blir drept.

Effektene ser helt fantastiske ut, noe av det beste jeg har sett, med et lite unntak når det gjelder flammer. Monsteret i filmen ser realistisk ut i alle situasjoner det kommer opp i, noe som er ganske imponerende etter hvert. I tillegg har filmen en åpningssekvens som er veldig morsom og akkurat passe tøysete. Resten av filmen har mange innslag av humor som godt kan kalles svart, til og med beksvart. Ut fra det lille jeg har sett av sør-koreansk film, så virker det ganske dystert, det må det være lov å si.

Det som trekker ned denne filmen, er at det til tider blir kjedelig. Når du først har satt standarden med monsteret og diverse morsomme/spennende scener, så blir det fort litt dødt med lange dramatiske scener. Filmen klarer ikke helt å bestemme seg om den skal være et dystert familiedrama om folk som tilfeldigvis blir påvirket av dette monsteret, eller om det skal være en tøysete monsterfilm. Jeg foretrakk de tøysete delene, og syns totalt sett det var bra.

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.1/10

VG: Ingen anmeldelse på nett som eg kunne finne.

Dagbladet: Terningkast 4

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 23.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 2, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , ,