RSS

Stikkordarkiv: me

Julekalender 2018: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

19. Call Me by Your Name

Regi: Luca Guadagnino

Manus: James Ivory (basert på boken av André Aciman)

Med: Armie Hammer, Timothée Chalamet, Michael Stuhlbarg, Amira Casar og Esther Garrel.

Land: Italia/Frankrike/Brasil/USA

Spilletid: 132 min.

Premiere: 26.01.18

Call Me by Your Name er den tredje filmen i Luca Guadagninos «Begjær»-trilogi, en trilogi jeg ikke hadde noen kjennskap til før jeg så filmen. Sammenhengen mellom filmene er kun tematisk. Den startet med I Am Love i 2009, og fortsatte med A Bigger Splash seks år senere. Begge de to første filmene har Tilda Swinton i hovedrollen, mens her er hun ingensteds å se (hun er derimot på plass igjen i Guadagninos neste film, en remake av skrekkfilmen Suspiria). Før denne trilogien hadde Guadagnino en lang rekke med kortfilmer og dokumentarer under beltet, men ikke så mange langfilmer.

Vi befinner oss på landsbygda nord i Italia på 80-tallet. Elio (Chalamet) er 17 år, opprinnelig fra Amerika, og bor med foreldrene sine der. Faren (Stuhlbarg) er arkeologi-professor, og ansetter den 24 år gamle studenten Oliver (Hammer) for å hjelpe med papiraarbeid over sommeren. Elio misliker først Oliver, han må gi ham soverommet sitt, og de har ganske forskjellige personligheter. Men det oppstår en attraksjon mellom dem, og i løpet av sommeren utvikler de følelser for hverandre.

Film Review Call Me By Your Name

Om du ikke hadde lyst til en tur til Italia om sommeren fra før av, så vil sannsynligvis Call Me by Your Name overbevise deg. Omgivelsene er nydelige, og filmens rolige tempo gir deg virkelig tid til å ta inn hvor vakkert og sommerlig alt føles. I det hele er filmen en estetisk nytelse.

I tillegg er det skuespillernes film. Stjerneskuddet Timothée Chalamet tok verden med storm med sitt utseende, men dette er ikke en film der du kan surfe på å se bra ut. Han spiller forferdelig godt, og blir bedre og bedre etter hvert som vi nærmer oss slutten. Armie Hammer har litt forskjellig kvalitet på arbeidet sitt tidligere, men her tror vi på det begynnende forholdet mellom de to mennene. Men for meg kommer høydepunktet i Michael Stuhlbarg, som spiller faren i familien. Han er gjennomført solid, og samtalen han har med sønnen mot slutten av filmen er det beste øyeblikket av dem alle.

Det er utvilsomt en film for de tålmodige blant oss, og for meg ble det enkelte ganger litt for stillestående, selv om helhetsinntrykket er veldig bra. Men på tross av sakte tempo, så ble filmen veldig godt mottatt. Den ble nominert til fire Oscar i årets utdeling, både Beste Film, Beste Mannlige Hovedrolle (Chalamet), Beste Originale Sang og Beste Manus basert på tidligere materiale. Den vant kun sistnevnte, men tok til gjengjeld samme pris under britenes BAFTA-utdeling også. Og som om ikke det var nok, ble den kåret til Årets Film av American Film Institute.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (133 629 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 94% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De ti dårligste filmene 2017

Nå er vi her, dere. Helt på slutten av november måned, på terskelen til desember og advent. Vi kan nok alle være enige om at det aller beste med førjulstiden er å se hva undertegnede har rangert som årets 24 beste filmer. Men om julekalenderen er rosinen i kransekaka, så er det vel så viktig med dagens liste. En skikkelig «hvem, hva, hvor» over det kjipeste som har kommet fra diverse produksjonsselskaper i inn- og utland. Jeg gir dere herved 2017s ti dårligste filmer.

10. Geostorm

Husker du The Day After Tomorrow? Armageddon? Deep Impact? Nei? 2012, da, den husker du vel? Nei? Bra for deg, da kan du se denne filmen uten å legge merke til at den er en blek kopi av alle sammen (ja, til og med en blek kopi av 2012). Effektene holder ikke helt mål, Gerard Butler spiller genial astronaut-forsker som samtidig finner ut av regjeringens konspirasjoner og vi får en hel rekke scener som eksemplet over: En person vi har null informasjon om får øye på et helt vilt værfenomen, alle løper. Men ingen vi som publikum føler med, dessverre. 3/10

9. All Eyez on Me

all eyez

Biografi-filmen om rapperen 2pac er rotete. Vi får ikke være lenge nok i noen scener til at de setter seg, her skal vi raskt bringes videre til neste avgjørende øyeblikk i artistens liv, og så det neste, og det neste. Det må også regnes som en svakhet at filmen egentlig ikke lykkes i å få meg «på lag» med 2pac, han virker til tider ganske usympatisk. Det beste er nok at de har klart å finne en skuespiller som er veldig lik han han skal spille, men det er ikke et veldig stort kompliment, er det vel? 3/10

8. CHIPS

Sentrale personer i Hollywood har fått med seg at 21 Jump Street var en action-komedie basert på en TV-serie, og den tjente penger. Derfor har vi i år fått både Baywatch og CHIPS, som begge er nøyaktig det samme, bare mye dårligere utført. Det viser seg nemlig at folk som lager filmer etter formel nesten aldri forstår hva det var som gjorde at det fungerte til å begynne med.  Her får vi et motorsykkel-politi-team, og så er en av dem skikkelig god på motorsykkel, men elendig politimann, mens han andre er dyktig FBI-agent, bare at han ikke kan kjøre motorsykkel! På tross av dette bunnsolide konseptet handler flesteparten av vitsene om peniser, og humoren treffer sjelden. Taglinen til filmen er «Chip happens», fordi selvfølgelig er den det. 3/10

7. The Great Wall

great wall

Hva hvis kineserne ikke bygde den kinesiske mur for å holde ute mongolere og andre krigerske folkeslag, men i stedet lagde den som et vern mot bølge etter bølge med fantastiske monstre? Og hva hvis de har klart å beskytte seg helt til nå, men plutselig trenger de Matt Damon likevel, fordi han er hvit og hvis ikke han er med er det ikke sikkert at folk i vesten vil høre denne historien. Tenk at enorme slag med folk som svinger seg i tau og alt kan bli såpass kjedelig. 3/10

6. The Bye Bye Man

En nokså typisk moderne skrekkfilm, som først og fremst blir dratt noe så utrolig ned av en av de verste titlene jeg har sett. Jeg forstår at man kan bli desperat etter en ny, dyster skikkelse som skal få det til å grøsse nedover ryggen, men «The Bye Bye Man»?!? Når konseptet i tillegg fungerer slik at denne mannen kommer etter dem som sier eller tenker navnet hans, så er dette som filmversjonen av de aller dårligste skrekk-kjedebrevene du ser på internett med jevne mellomrom. 3/10

5. Toni Erdmann

toni erdmann

Her er jeg i utakt med kritikere og publikum, for denne kuriositeten ligger på knallsterke 7,5/10 på IMDb.com. Men i mine øyne var dette rart og slitsomt, og ikke minst bekreftet det mange av mine fordommer om tysk humor. Jeg forstår rett og slett ikke når filmen prøver å være morsom, og når den prøver å være alvorlig. Når man da leser anmeldelser som beskriver dette som hysterisk morsomt, så vet man ikke helt hva man skal tro. Er jeg rar, eller er det de andre? 3/10

4. Det Norske Hus

En norsk film om å lære seg hva som trengs hvis du skal bli norsk statsborger. Rikelig med absurd humor, men aldri Monty Python-sprø. Her er det kun avmålt, underfundig humor. Jeg syns ideen bak er ganske god, men mye av humoren treffer ganske dårlig, og som langfilm blir det ganske trettende etter hvert. Jeg var hvert fall lei  av å «møte min nasjonale identitet i døra» lenge før opplevelsen var ferdig. 3/10

3. Jigsaw

jigsaw

7 år etter «Saw 3D: The Final Chapter» innrømmer produsentene at de løy, det var et kapittel til. Den første Saw-filmen blåste meg helt ærlig av banen, og jeg syns det er en ypperlig thriller. Saw II holdt kvaliteten rimelig godt ved like, men så har kvaliteten falt jevnlig over de resterende fem filmene. Likevel kjente jeg meg litt klar for en ny tur med diabolske feller og en morder motivert av rettferdighet. Skuffelsen var uunngåelig. Her er det flust av logiske brister, både i karaktermotivasjon og selve fellene. Absolutt ikke verdt gjensynet. 2/10

2. Collateral Beauty

Det er noe med Will Smith og inspirerende fortellinger. Han fikk det til med The Pursuit of Happyness i 2006, men da han skulle gjenta bedriften i Seven Pounds to år senere, syntes jeg det falt helt i fisk. Nå er han tilbake, som en inspirerende type som mister datteren sin. For å jobbe gjennom sorgen skriver Smithern brev til døden, tiden og kjærligheten, og vips! så er de på plass i menneskelige skikkelser, sånn at Willy kan få snakke ut om ting sammen med dem.

Masse flinke skuespillere, veldig tåpelig historie-ide. Krampe-feel-good over hele linja. 2/10

1. Office Christmas Party

En annen sjanger som vel har utspilt sin rolle etter hvert er komedien der en fest går helt av hengslene. Ingen har klart å fylle tomrommet etter The Hangover, og spesielt ikke Office Christmas Party. Selv om den har masse navn på rollelisten som har vist seg å være morsomme før (men jeg setter spørsmålstegn ved Jason Bateman. Er han egentlig morsom, eller var bare Arrested Development morsomt? Det kommer stadig mer bevis på utrolig dårlige komedier med Bateman i en sentral rolle…), så klarer ikke filmen å gi meg noe særlig humrestoff. Og når selve historien i tillegg er satt sammen med det som virker som minste mulige innsats fra manusforfatterne, så er det rett og slett tungt å sitte gjennom. Jeg hadde så lyst å le, men har ikke nok godvilje i kroppen til å redde dette.  Faktisk årets dårligste film. 2/10

Ingen filmer gjorde seg fortjent til jumbokarakter i år, men jeg anbefaler likevel på det dypeste at du holder deg unna denne listen… Nå er det bare å følge med i desember for åfå med seg 24 tips til virkelig gode filmopplevelser!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

7 underlige ting hørt på bussen

Har du tatt bussen noen gang? Har du noen gang hørt noen på bussen si noe? Har du tenkt over det de sier, og innsett at det er fullstendig absurd, eller underlig om du vil? Det har jeg. Her kommer 7 utsagn jeg har samlet sammen, alle personlig overhørt av meg på en busstur.

7. «Akkurat som den «Catch Me If You Can». Eg har sinnsykt lyst å barre gjør sånn så det.»

Catch Me If You Can er en film der Leonardo DiCaprio spiller en dritflink svindler som overbeviser folk om at han er både lege og pilot. Men det faktum at sitatet blir uttalt av en jente i 14-årsalderen, gjør at jeg blir litt tvilsom til om hun faktisk kommer til å gjennomføre det. Det kan være at hun egentlig refererer til en kvinnelig karakter i filmen, og at hun bare vil bli forført av DiCaprio. Da syns jeg det er en ganske tungvint måte å si at du liker DiCaprio på. I en helt annen situasjon ble forøvrig Catch Me If You Can omtalt av en annen 14-årig jente som «Å, eg visste ikje an va sååå gammale.», siden den er fra 2002. Men det var ikke på en buss.

6. (Høgt!) «DU! KA SANG E DETTA FRA?!? LALA LA LA LALA LA LA!!!»

Drittsekker med altfor høy musikk på øretelefonene er vanlig kost på en busstur. Men han her tok det til et helt nytt nivå, med å gaule ut til kameraten et spørsmål fulgt opp av full sang og lalling. Kameraten visste ikke svaret, men det viste seg å ikke være noen quiz. Drittsekken lurte oppriktig på hva slags sang han nettopp hadde kommet på. Jeg regner med han brukte resten av dagen på å gå rundt og rope den samme replikken til alle han møtte. Noen andre som har peiling på hva slags sang LALA LA LA LALA LA LA er hentet fra? All hjelp mottas med glede.

5. «Hu ser ikkje SÅ guttete ut. E barre litt kraftige i knernå og….stellet.»

Hva i all verden er det det snakkes om her? En jente som ser guttete ut? Hvor kraftige knær må du ha for at de skal være maskuline? Hva slags «stell» er det egentlig det refereres til? Har hun kraftige pupper eller kratig underliv? Hvordan er et underliv kraftig, i såfall? Jeg har så mange spørsmål, og fikk så lite svar. Den pausen før det siste ordet er også fylt med skam. Jeg tror ikke vennegjengen snakker så mye om stellet til den aktuelle jenta.

4. (på telefon) «Neida, me barre tar og flytte rundt på penger litt ei stund, så går det bra detta.»

Enda mer underlig, er jeg plutselig vitne til en eller annen korrupt toppleder med lyssky forretninger? I hvilke andre sammenhenger kan en egentlig komme seg ut av det med å «flytte rundt på penger»? For meg virker dette absolutt kriminelt tvers gjennom. Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han havner i problemer, viss han er dum nok til å snakke om ulovlighetene sine på telefonen på bussen.

3. «Ja, han har fått tak i ei russiske hora. Han dele med oss viss me vil ha.»

Ekstra ubehagelig at dette blir sagt i en samtale mellom tre unge karer, og jeg er den eneste andre i bussen, litt foran dem. Seriøst, så avsmak jeg fikk av disse folkene. «Hei folkens, ska me dela ei hora?» Herliga London. Også en økonomisk blunder av han som faktisk har skaffet den russiske hora, viss han villig vekk deler den med de tre andre. Med mindre han gjør det under den forutsetning at de kjøper seg inn i hora (Håhåååå!). Det vil jo heller ikke gi mening, siden jeg tviler på at hora tar betalt kun for tid, men sikkert per person også. Men kanskje det er grupperabatt for guttegjenger som liker å slå knyttnevene sammen i situasjoner der de fleste andre ville vært fullstendig rettmessig ukomfortable.

2. (på telefon) «Kossen du åpne dørå? Du barre stikke fingeren inn! Ytterdørå? Då låse du opp, også videre inn. Nei. Nei. Gå rundt og opp, også inn bak.»

Dette var gøy å høre på. Hvor dum er den personen i andre enden av linjen? Jeg velger å nekte for at det er et barn, siden det er mye morsommere om det er en voksen person. Han ringer kona si, Annemagda, og spør: «Du, kossen e det eg åpne dørå?» Annemagda tror umiddelbart han snakker om den merkelige døra inn til kottet, der håndtaket er falt av, så hun gir han rådet om å stikke fingeren inn i hullet, for så å dra døra opp. «Ka, trur du eg e heilt idiot?!? roper Hans Kåre irritert, han har tross alt lært seg å åpne den døra etter 5 år med miljøtrening. «Ytterdørå! Kossen åpne eg den?? Der e ikkje någe hål te fingeren!» Annemagda blir litt overrasket over dette, han pleier ikke å få komme hjem fra «fabrikken» der han «jobber» så tidlig, og i det minste ikke uten ledsager. Hun vet han ikke har noe konsept om nøkler, men prøver likevel. «Då låse du opp», sier hun, før hun legger til «også videre inn.» Best å ikke ta noen sjanser. «Kan ikkje du låsa opp viss eg tar telefonen innte dørå?», spør han håpefullt. «Nei.» Hun visste at å gi han telefon var en dårlig ide. «Kan eg fly opp på taket og gå ner gjennom pipå?» «Nei.» «Ikke ennå», tenker hun alvorlig. «Men ka ska eg gjør???» Hans Kåre er på gråten. «Gå rundt og opp, også inn bak.» Annemagda vet tre retningsbeskrivelser i en setning vil sette Hans Kåre i en lettere transe av forvirring og avsky, sånn at hun får tid til å ta bussen hjem og sende ham inn på kottet med pog-samlingen.

1. «Eg ELSKE feite folk som tatovere dollartegn på valkene sine!»

Så fantastisk spesifikt. For å ha sjans på denne dama, må du først og fremst være feit. Feit nok til å ha valker. Så må du være villig til å tatovere deg. Du kan kanskje ha andre tatoveringer, det sies det ingenting om, men det er nok best å være tatoveringstom på forhånd. Så må du få deg noen tatoveringer av dollartegn på valkene dine. Det er uklart om hun elsker alle feite folk som tatoverer et dollartegn på en valke, eller om hun elsker en feit person som tatoverer dollartegn på alle valkene sine. Tror det lureste for deg er å tatovere et dollartegn på hver valke. Nå kan det selvfølgelig være at hun er så spesifikk at hun kun elsker denne feite personen MENS han (eller hun) tatoverer dollartegnene på alle valkene sine, og at hun ikke kan fordra han etter at han er ferdig. Hun vil alltid være på jakt etter feite folk som akkurat nå tatoverer dollartegn på valkene sine, sammen med «Jeg elsker damer som spiser biff med løk og pasta rundt klokken 14.00 på søndager»-mannen og «elsker menn over to meter med halvlangt hår og briller, som skriver blogginnlegg om merkelige ting de har hørt på bussen, tidlig en lørdag ettermiddag i november»-dama (regner med hun er skikkelig koslig og morsom).

Takk for at du holdt ut helt ned! Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde jeg satt pris på.

 
16 kommentarar

Posta av den november 15, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Tabber, tull og musikkvideoer

Ny presenteringsrunde på gang her! I forrige innlegg så dere vignetten til programmet vi laget som het Lesekroken. Det var altså en film vi leverte som særemne i norsk, og emnet vårt var humor. Den første videoen i dag er det som var i motsatt ende av Lesekroken, nemlig tabbene og et par småmorsomheter som ble lagt til kun på gøy.

Kapitteloverskriften Christopher finner i den ene nynorskboka der er som du sikkert så «Maredraumar og laurdagssyslar». Det er en overskrift som jeg er fullstendig overbevist om at ble laget for å være så nynorsk som mulig.

Vi går videre til neste video. Den har den enkle tittelen «Frode løper rundt det røde huset på litt over 22 sekunder!» Det er fra klasseturen vi hadde til London og filmen 2005: A London Odyssey. Vi er utenfor Tate gallery of modern art, og vi bestemmer oss for å ta tiden på Frode mens han løper rundt det lille røde huset. Se selv:

Jeg tror kanskje at det var meningen at vi så skulle se om noen slo den tiden, men det gadd vi ikke. Syns forresten det er elegant at Frode legger inn sin egen ekstra slow-motion-effekt mot slutten av sprinten. Ellers er jeg fornøyd med at jeg har en video på 1,5 minutt for å beskrive 22 sekunder.

Så er det videre til vår første musikkvideo for i dag. Hentet fra filmen Zapping har vi Foxxy Inge feat Günther med Touch me. Beklager på forhånd for litt dårlig lip sync, det var for lite materiale tatt opp til å få det til å funke skikkelig, rett og slett.

Inge kalles ikke Foxxy uten grunn, her har han sex appeal osende ut av hver eneste kroppsdel. Jeg syns også du kan bruke litt tid på å legge fram ulike tolkninger av slutten. Hva betyr den egentlig?

Siste video for i dag er nok en musikkvideo, og et av høydepunktene i DHF’s karriere, det vil iallfall mange hevde. Artisten er Martin Stava. Han har med seg the Gangsta crew, og framfører You can’t touch this. Her kommer en hip hop-video fylt med kun det mest gangsta-aktige som fins, nemlig lekeplasser og koreografert dans.

Hele denne videoen er et yndlingsøyeblikk for meg. Det kan være du må kjenne Martin for å sette skikkelig pris på det, men det får bare være. Jeg skal se den en gang til nå, men er snarlig tilbake med presentasjon av enda flere videoer. Kan du tro det? Ja, det burde du.

 
4 kommentarar

Posta av den mai 4, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Kunstfilm, tabber og mer!

Ja, da var det på tide med en ny bloggpost folkens, og jeg har noen godbiter klar også dene gangen. Vi begynner ballet med en ny YouTube-video, lagt ut for veldig kort tid siden. Det er den kunstneriske filmen «Ostendo Super Gelu Propinquus», laget av undertegnede og Lars Østhus. Den handler om en mann og hans kjøleskap:

I forrige innlegg la jeg ut eksamensfilmen min, Leveransen. Ute på YouTube finnes også en fin samling med tabbeklipp fra innspillingen av den filmen. Såklart deles dette med de kjære leserne mine:

Så er det jo absolutt verdt å få med seg at bandet jeg er medlem i, The GCDs, har lagt ut en ny sang på nettsiden. Det er bare å ta en tur inn og sjekke: The GCDs. Den nye sangen er jo da «Cry me a river», en Justin Timberlake-sang vi har covret. Så kan jeg faktisk avsløre her, jeg tror dette blir første plass å lese det, at neste sang for The GCDs blir «Comfortably Numb», av Pink Floyd. Det er planen slik det ser ut nå.

Så er det en liten ting til slutt jeg gjerne vil snakke litt om. Jeg kjøpte nemlig filmen G.I. Jane her en dag. Og jeg vil gjerne ta meg litt tid til å kritisere coveret på den. Framsiden først. «Failure is not an option», står det over tittelen. Det har jeg egentlig ikke noe problem med, foruten at det blir lite spenning i filmen om det ikke er mulig å feile. «Men Rune, de mener bare at om hun feiler, så går alt veldig galt…» Hysj på deg, er det min blogg eller din? Bruk dine logiske argumenter på din egen blogg.

Men for å gå videre: Øverst på framsiden av coveret står navnene til de to stjernene, og hvor de har spilt før. Vanlig trekk. G.I. Jane er fra 1997. «Viggo Mortensen (The Lord of the Rings)» og «Demi Moore (Charlie’s Angels: Full Throttle)». Ringenes Herre kom ut 2001-2003, og Charlie’s Angels 2 kom ut i 2003. Sånn som dette irriterer meg alltid, sikkert uten grunn, men irritasjon like fullt. Jeg kan forstå at de jukser på tidslinjen for å få med at Viggo har spilt i Ringenes Herre, men at Demi var med i Charlie’s Angels 2??? Opp imot 30 000 mennesker er enige om at den fortjener 4,7/10.

Vi flytter oss til baksiden av coveret. Der har vi den plagsomme dansk/norsk/svensk/finsk-typen. Det står for øvrig aldri det samme på alle fire språk. Jeg kan lite finsk, men jeg har forstått at Norge og Danmark har en oppfatning av innholdet, mens Sverige og Finland har en helt annen. Jeg vil nå sitere den norske beskrivelsen av G.I. Jane:

«Demi Moore er bare så rå og Viggo Mortensen bare så ond. Filmen om den første kvinnelige soldat som får sjansen til å gjennomføre den umenneskelig harde treningen i Navy SEALS. Hvis du bare skal se én actionfilm i ditt liv, så må det være denne!»

Her smører de tykt på. Dette er altså den beste actionfilmen noensinne! Den aller aller beste. De kunne lett byttet ut «ditt liv» med «år», me neida. Denne har de tro på. Jeg skulle likt å møtt på den personen som helt ærlig syns dette er den beste actionfilmen noensinne. I tillegg syns jeg ikke folk skal gå rundt og si hvilken film som er den beste i sin sjanger uten å ha sett alt sjangeren har å by på. Ordet «noensinne» fører også med seg en viss antydning til det som skal komme, spør du meg. Kjente feil innen dette området: «1492: Skal du drive med slaver i én verdensdel i livet, så må det bli Europa! Columbus fant hva, sa du?», «1912: Skal du krysse atlanteren én gang i livet, må det være med Titanic» og «1963: Er det én by du skal kjøre gjennom i kabriolet i livet, må det bli Dallas.»

Jeg er også interessert i situasjonen der du kun får se én actionfilm i livet ditt. For meg er det allerede kjørt. Men det må se ut noe sånn som:

«Finally I have caught you, Mr. Bond. Are you familiar with the invention of moving pictureshows?»

«Why, no, I’ve never seen a so-called movie in my life, even less so an actionmovie.»

«Ah, then I shall let you pick ONE actionmovie to watch, before I cast you into my lavapit with sharks in it and stuff. Pointy sticks. You know.»

«Yes, I do know. One movie, you say. Well golly me, I read somewhere what to pick. I’ll pick G.I. Jane, of course. Demi Moore is so hard/raw/awesome in it, and Viggo Mortensen is sooo evil.»

«You have chosen wisely, Mr. Bond. Watch the story of the first female soldier training to be a Navy SEAL, while I set my plan into motion. Mr. Bond? How did you get behind me?? No, not the lavapit! Argh, it’s burning! Ow, the sharks are biting my burning body! Ahhh, I got my foot stuck on a pointy stick!»

«Quite a burnout. That could drive a man shark raving mad. My remarks are truly like pointy sticks

Jeg beklager den lange replikkvekslingen fra den ikke ennå produserte Bond-filmen «Never Die Tomorrow», men den viste så godt hva jeg mente med at det var en usannsynlig situasjon.

Da sier jeg adjø for nå, men forvent flere oppdateringer med nye YouTube-videoer om ikke altfor lenge.

 
5 kommentarar

Posta av den januar 29, 2008 in Film, Kritikk, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,