RSS

Stikkordarkiv: mcgill

DHF’s favorittfilmer – 7

Jepp jepp jepp jepp jepp. La oss fortsette på listen over favorittfilmene mine. Passelig nok viste de faktisk Pulp Fiction på NRK3 i går, dagen etter at den ble presentert i innlegget mitt. Ikke akkurat tilfeldig, kan jeg tenke meg. Så du skal ikke se bort fra at NRK3 eller en annen kanal snart slår til og viser

Collateral (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0369339/

Regi: Michael Mann

Manus: Stuart Beattie

Med: Tom Cruise, Jamie Foxx, Jada Pinkett Smith, Mark Ruffalo, Peter Berg og Bruce McGill.

Spilletid: 120 min

Michael Mann er kanskje regissøren jeg omtaler som favoritten min, i hvertfall når det kommer til den visuelle looken på filmer. Der jeg syns han får til stilen sin aller best er Miami Vice, men The Insider og Heat er andre eksempler. I tillegg kan han skryte av å ha laget Ali, The Last of the Mohicans, Thief og den første filmen om Hannibal Lecter, Manhunter. Den ble kanskje overskygget av The Silence of the Lambs, pga den geniale rolletolkningen til Anthony Hopkins, men Manhunter er absolutt en god film.

I hovedrollene finner vi Tom Cruise (Magnolia, Rain Man) og Jamie Foxx (Ray, Jarhead). I tillegg har vi Jada Pinkett Smith (The Matrix Reloaded), som da er kona til Will Smith. Se også opp for Bruce «Jack Dalton» McGill, og Jason Statham og Javier Bardem (No Country for Old Men) i småroller.

Vincent (Cruise) er en leiemorder som skal drepe fem mennesker i Los Angeles i løpet av en natt. Han bestemmer seg for å bruke en drosje til å kjøre seg rundt. Den uheldige drosjeføreren blir Max (Foxx), som egentlig skulle ha taxijobben som en mellomting til han fikk spart opp penger til et limousinfirma, men så har han blitt sittende fast i jobben. Max forstår etterhvert hva som foregår, og blir et gissel, sikkerhet (collateral) som Vincent må beholde til han er ferdig med oppdraget.

Dette er etter min mening en av Cruise’s aller beste roller, om ikke den beste. Nå som det i senere tid har kommet fram at mannen er splitter pine gal personlig, så tar ikke det akkurat bort noe av prestasjonen som iskald leiemorder. Det som er så fint med karakteren, er at han har masse argumenter for å rettferdiggjøre det han gjør. Underlig nok er han jo akkurat det Max trenger for å våkne fra tilværelsen sin. Jamie Foxx spiller også veldig bra i rollen som Max. Det er disse to hovedrolleinnehaverne som bærer hele filmen, og de gjør en fantastisk jobb. Resten av castet er fullstendig troverdig, men så er det ikke fullt så mye som kreves av de heller.

Helt siden jeg hørte om filmen første gang, syns jeg det virket som en utrolig interessant historie. Nå ble det dessverre aldri til at jeg fikk sett denne på kino, selv om jeg hadde veldig lyst. Men jeg husker at jeg så den på dvd med et par kamerater da den kom ut, også så jeg den faktisk igjen alene neste dag. Jeg syns fremdeles det er en av de bedre historier jeg har sett på film, i det minste blant de som holder det innenfor såpass få karakterer.

Dynamikken inne i den drosjen er helt enestående, og ulik noe annet jeg har vært borti. Manuset er veldig bra, og samtalene mellom Vincent og Max er rett og slett en fryd å se på. Det er sjelden en kan bli så involvert i begge karakterene når de har så forskjellige synspunkt.

Det visuelle er som sagt noe av det jeg liker aller best med Mann sine filmer. Mesteparten av Collateral er spilt inn digitalt, altså ikke på film. Mann sier det hjalp dem å spille inn filmen i lite lys, siden digital video fungerer bedre enn film med lave lysmengder. Jeg syns det ser helt vidunderlig ut. Det er nesten umulig å forklare, men det er noe med fargene, spesielt på himmelen, og teksturen på ting som jeg liker veldig godt.

Så vil jeg gjerne vise fram det som er en av favorittscenene mine fra filmen:

Selvfølgelig er det tatt ut av sammenheng, og fungerer mye bedre i filmen. Stemningen i scenen er helt utrolig, når bilen bare stopper, og disse prærieulvene kommer løpende over gaten. Begge de to i bilen ser ut til å ha en dypere forståelse av det som skjer, og «Shadow on the sun», begynner å spille. Jeg vet ikke helt hva det skal bety, men jeg vet jeg liker scenen veldig godt.

I tillegg til alt som er nevnt, har filmen noen veldig gode og spennende actionsekvenser, der ingenting føles særlig sikkert. Det er definitivt en bra ting.

Filmen ble nominert til 2 Oscar, Beste klipp og Beste mannlige birolle (Foxx). Det mener jeg nesten er ran på høylys dag. For meg var dette lett den beste filmen i 2004, og Tom Cruise spiller en fantastisk rolle, som burde fått en nominasjon. På IMDb har den 7.8/10 med 81 102 stemmer, også overraskende lavt. Så jeg vil si dette er en undervurdert moderne klassiker. Se traileren nedenfor, og se denne filmen.

Har du usedvanlig god smak? Har du sett Collateral? Da er det bare å legge igjen sin positive kommentar der du sier hvor god den er.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 22, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 20

Da har forhåpentligvis plass nummer 21 fått sunket inn, altså den beste grøsseren jeg har sett. Punktum. Vi går videre, og vandrer inn i en litt annen sjanger. Without further ado, 20. plassen på listen over mine favorittfilmer!

Cinderella Man (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0352248/

Regi: Ron Howard

Manus: Cliff Hollingsworth

Med: Russell Crowe, Renée Zellweger, Paul Giamatti, Craig Bierko, Paddy Considine og Bruce McGill.

Spilletid: 144 min

Ron Howard er en regissør som ofte blir beskyldt for å lage litt vel sentimentale historier med påklistret happy ending. En slags fattigmanns Spielberg, kan en kanskje si. Det kan faktisk godt stemme. Jeg har barre sett en håndfull av filmene hans, men for meg virker han som en som har god peiling på hva han driver med, og har laget mange gode filmer. A Beautiful Mind (vant 4 Oscar), Apollo 13 (vant 2 Oscar) og Ransom. Nå nylig er han vel mest kjent for filmversjonen av The Da Vinci Code, som dessverre ikke var fullt så bra.

Russell Crowe dukker jo opp for tredje gang på denne topplisten over favorittfilmene mine, og trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon (eventuelt se her og her). Renée Zellweger er kanskje mest kjent gjennom filmer som Jerry Maguire, Bridget Jones’s Diary, Chicago og Cold Mountain, mens Paul Giamatti har spilt i Sideways og The Illusionist. Flinke folk i rollene her altså. Legg også merke til Bruce McGill, som jeg alltid kommer til å tenke på som gode gamle Jack Dalton i tv-serien MacGyver.

I Cinderella Man møter vi bokseren James J. Braddock. Han var en storhet på slutten av 1920-tallet, men som for så mange andre gikk det skikkelig galt for han da aksjemarkedet knakk sammen i 30-årene. Den amerikanske depresjonen har slått til, og Braddock sliter virkelig. Han har en familie han må ta vare på, han har tapt mange kamper, brukket hånden og er generelt i dårlig stand til å slåss. Han er så mye underdog som han kan bli, men han må satse alt på å fortsette, for han kan ikke gi opp familien. Han kjemper seg oppover på listene igjen, før han velger å møte verdensmesteren i tungvekt, Max Baer, som var kjent for å ha drept to menn i ringen. Filmen er basret på en sann historie.

Boksefilmer er en sjanger jeg setter pris på. Skal du se en skikkelig god sportsfilm, så må det nesten bli en boksefilm. Her får jeg en skikkelig underdog, en som er veldig lett å stille seg bak. Dermed blir jeg også veldig engasjert. Det er det som gjør denne filmen så fantastisk flott. Jeg sitter og bryr meg enormt om hvordan det skal gå for Braddock, også kalt «Cinderella Man», hvis du lurer på hvor tittelen kommer fra. Det er en veldig fin historie vi blir fortalt. Noen vil kanskje klage på at «skurkene» er for endimensjonale, men det er nettopp det jeg syns er litt fint her. Som om jeg ikke hadde nok sympati for Braddock, så hjelper det godt med en motstander man kan hate. Engasjementet stiger ytterligere.

Filmen ser også veldig bra ut visuelt, med noen stilige visuelle grep for å vise skader ved et par anledninger. Husker faktisk jeg hadde hørbare utbrudd første gang jeg så den skadescenen. Boksekampene er fint lagt opp og koreografert på en effektiv måte. I tillegg er 30-tallet gjenskapt på en måte som overbeviser meg, uten at jeg er noen ekspert på akkurat det området.

Nøyaktig hvor korrekt det er gjengitt i forhold til den faktiske historien det er basert på, er jeg mindre sikker på. Men det er heller ikke så viktig, spør du meg. Jeg vil heller se en film som beveger meg på en eller annen måte enn en som er helt korrekt gjengitte fakta. Jeg vil påstå at i løpet av Cinderella Man vil de fleste kunne ha fått føle både tristhet og glede, sinne og tilfredsstillelse.

48 057 stemmer på IMDb gir et gjennomsnitt på 8.0/10, noe som er veldig bra, og egentlig kvalifiserer til topp 250-lista. Det er en spesiell formel som benyttes for å regne ut mer rettferdige gjennomsnitt, og det er nok derfor Cinderella Man ikke befinner seg på lista. Den ble nominert til 3 Oscar, for Beste klipp, Beste sminke og Beste mannlige bi-rolle (Giamatti). Vant dessverre ingen, men står for meg som den nest beste boksefilmen jeg har sett. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen.

Til tross for at det faktisk er en litt dårlig lagd trailer, så fikk jeg lyst å se filmen igjen likevel. Har du sett Cinderella Man? Klarer du å tippe hvilken film som får tittelen den beste boksefilmen i et senere innlegg? Legg igjen en kommentar med dine synspunkter og svar. Takk!

 
2 kommentarar

Posta av den september 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,