RSS

Stikkordarkiv: lucy

Julekalender 2018: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

16. Bohemian Rhapsody

Regi: Bryan Singer/Dexter Fletcher

Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan.

Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen og Allen Leech.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 134 min.

Premiere: 02.11.18

Bohemian Rhapsody står oppført med to regissører, men Dexter Fletcher har ikke navnet sitt på rulleteksten, pga fagforeningens regler. Bryan Singer var filmens originale regissør, men omtrent 2/3 gjennom filmingen fikk han sparken. Mye rykter svirrer om hvorfor, men den offisielle grunnen er at han kom dårlig overens med skuespillerne, og ikke dukket opp på jobb. Fletcher fullførte filmen som var påbegynt. Singer er uansett den mest kjente av dem to. Han slo gjennom allerede i 1995 med The Usual Suspects, og har siden det vært mye forbundet med filmserien om X-Men. Han lagde de to første filmene, i tillegg til de senere innslagene Days of Future Past og Apocalypse. Men ikke nok med det! Han var også den som ikke klarte å starte opp Supermann-serien igjen med Superman Returns (før filmene om ham ble mørke og meget middels…), den som lagde filmen der Tom Cruise ikke klarer å drepe Hitler (Valkyrie) og den som lagde en storbudsjettsfilm basert på Jack og bønnestengelen. En veldig variert karriere, med veldig variert kvalitet på arbeidet.

Vi følger Freddie Mercury fra 1970 til 1985, fra starten av hans medlemsskap i Queen og frem til den enorme veldedighetskonserten Live Aid på Wembley i London. Fra å være et lite band som opptrer på nattklubber vokser Queen seg større og større, mye på grunn av Mercurys karisma og store selvtillit på scenen. Men med suksess kommer også utfordringer. Det er flere som vil ha en bit av kaka, flere som vil være med og ta avgjørelser. Og når Freddie selv lever en livsstil som for mange er uakseptabel, så kommer pressen på banen for å grave frem sannheten.

bohemian-rhapsody.jpg

Dette bio-dramaet er ikke en musikal, men det er naturligvis veldig mye musikk som spilles av karakterene. Derfor er det en fordel for deg som publikummer at du setter pris på Queens katalog med sanger. Du kan utvilsomt finne kvalitet i filmen selv med minimal kunnskap om sangene, men om du er tilhenger av bandet vil opplevelsen løftes flere hakk.

Det skumleste med en sånn film må ha vært å besette hovedrollen. Opprinnelig var det Sacha Baron Cohen (Borat) som skulle strutte rundt på scenen, men han forlot prosjektet pga kreative uenigheter. Til slutt var det Rami Malek som fikk jobben (mest kjent fra TV-serien Mr. Robot). Heldigvis for oss er han veldig bra. Han har visstnok hatt utallige timer med bevegelsestrener for å fange Mercurys stil, og han drar i land de mange ekstravagante antrekkene uten at det føles feil. Faktisk er han så god at du til tider glemmer litt ut at det er en skuespiller som spiller rollen, det føles veldig som du ser på den ekte Mercury. Denne prestasjonen er nok, sammen med musikken, den største grunnen til å få med seg filmen.

For all del, de andre i bandet spilles troverdig, men selve karakterene er nokså todimensjonale. Hver av de andre tre medlemmene er tilstede for hver sin egenskap, og ikke så mye mer enn det.

Historien er (forhåpentligvis) ganske velkjent, og det er som kjent langt fra topp til bunn i musikkbransjen. Oppbygningen av filmen er effektiv, og det er perfekt å avslutte med bandets høydepunkt. Queens opptreden på Live Aid er den som huskes fra de mange konsertene den dagen. Showet er gjenskapt til den minste detalj, og du kan til og med finne sammenligninger på Youtube av den originale konserten og filmversjonen på siden av hverandre, og det er utrolig hvor mye arbeid de må ha lagt ned for å få det såpass likt. Såklart synger ikke Rami Malek alt selv, men han har faktisk litt vokalarbeid i filmen. Løsningen ble å blande sammen han med ekte Queen-opptak, og å inkludere litt vokalinnspillinger fra Marc Martel, kjent for å kunne imitere Mercury.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (142 209 stemmer, plassert som tidenes 126. beste film på Top 250)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 62% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De ti dårligste kinofilmene 2014

Vi er en kveld unna desember, og for folk som er enda mer glad i julekalendere enn selve julen, så er det dette som er kvelden før kvelden. Siden NRK ikke har planlagt en overveldende koslig helaften for å korte ned ventetiden, så stiller jeg opp med en kjapp nedtelling av de ti filmene jeg strengt tatt skulle holdt meg borte fra.

10. 47 Ronin

Keanu Reeves går nok en gang for «mest mulig monotont stemmeleie»-prisen i rollen som en samurai-type som må lede 46 andre samurai-typer i en hevnaksjon mot tatoverte menn, dragedamer og slække CGI-vesener. Litt poeng for produksjonsdesign, men Keanu står nok fortsatt med kun to skikkelig gode filmer på rullebladet. 3/10

Dette skjer sannsynligvis?

Dette skjer sannsynligvis?

9. Amnesia

Norsk film der Pia Tjelta er forfatter, i et forhold med en annen forfatter, som i tillegg er ganske voldelig av seg. Etter en krangel/slåsskamp på hyttetur slår kjæresten hodet sitt, og gjett hva? Han mister hukommelsen! Pia kan dermed lyve til ham om hvem han er, sånn at han kan bli en bedre kjæreste fra nå av. En thriller fylt av ulogiske valg av karakterene ødelegger hele premisset, og jeg hadde meldt meg godt og grundig ut før den veldig dramatiske slutten. 3/10

8. Sex Tape

Jason Segel og Cameron Diaz spiller et ektepar som spiller inn en sex-film for å gjøre ting litt mer spennende i hverdagen. Men så lastes den opp i «skyen», og plutselig har både venner og sjefer tilgang til filmen, og de må forte seg skikkelig mye for å hindre at de ser den! De prøver ganske hardt å gjøre dette morsomt, problemet er bare at om du ikke er helt ny til konseptet komedier, så har du sannsynligvis sett disse humoristiske situasjonene før. Unntatt den scenen der Jason Segel bryter seg inn et sted, og så er det en sint hund der som han må løpe fra. Den var ny for meg. 3/10

7. Qu’est-ce qu’ona fait au Bon Dieu?

Fransk film (trooor jeg), som i Norge var lansert som «Familiekaos». En komedie som handler om et konservativt (les: smårasistisk) katolsk ektepar som har fire døtre. Og når de giftes bort, går den første til en jøde, og den andre til en muslim. Som om ikke det var galt nok, så tar den tredje og finner seg en KINESER!?! Heldigvis har de en datter igjen, og de blir glade når de får høre at forloveden er katolikk. Men se for deg ansiktene deres når de møter ham og ser at han er av afrikansk opprinnelse! Han er med andre ord IKKE hvit i huden han heller.

Filmen balanserer de rasistiske foreldrene med at alle de fire kjærestene lever opp til sine stereotypiske trekk og samtidig blir konstant fornærmet av både rasistiske uttalelser og andre uttalelser generelt. Det er littegrann morsomt i begynnelsen, men etter den første scenen er det i praksis bare de samme vitsene om igjen og om igjen til det er ferdig. Får et ekstra poeng på skalaen for en scene der noen av ektemennene overivrig synger Marseillasen for å imponere svigerfar. 3/10

familiekoas

6. Brick Mansions

USA ventet ti år med å lage Banlieue 13 (som var satt til den fjerne framtiden i år 2010) på nytt. Paris Detroit er delvis innmurt for å holde kriminaliteten på innsiden. Den beste måten å stoppe en gangster-boss i å sprenge hele byen er ved å være skikkelig flink i parkour.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

Der den originalen franske filmen var den første til å bruke parkour/urban running som action-element, og derfor hadde to av bakmennene til bevegelsen som hovedrolleinnehavere, velger Brick Mansions å bytte den ene av dem ut med Paul Walker. Og for all del, det var tragisk at Walker døde i en bilulykke, men han blir dessverre ikke en bedre skuespiller av det, uansett hvor mye man skulle ønske det. Dette er svakt. Se heller originalen! 3/10

5. Lucy

Luc Besson har gitt oss noen action-klassikere, men her velger han å basere filmen sin på en setning som ofte blir sagt, men som åpenbart ikke stemmer: «Vi mennesker bruker bare 10% av hjernen vår.»

Scarlett Johansson spiller tittelrollen, og etter en ganske bra innledning der hun får noe dop implantert i magen for å smugle det bedre med seg, går alt galt. Posen med dop sprekker, og det viser seg at dette dopet øker hjernebruken, etter hvert helt opp til 100%. Hva betyr det i praksis, spør du kanskje? Det betyr at hun nå kan styre folk og omgivelser med hjernen sin. Sånn, ferdig. Dette er den mest effektive måten jeg har sett noen drepe spenning på siden Nicholas Cage kunne se noen minutter fram i tid i Next. Hvordan skal noe gå galt nå?

Lucy er årets beste eksempel på en av mine egne favorittsetninger: «Dette blir for dumt.»

lucy

4. Grace of Monaco

Hovedkonflikten i denne filmen er om Grace Kelly (Nicole Kidman) klarer å slutte å ville være skuespiller og heller oppføre seg som en prinsesse. Og resultatet er, tro det eller ei, en god del kjedeligere en det høres ut. 2/10

3. Miss Julie

Liv Ullmann regisserer et Strindberg-stykke med tre utrolig talentfulle skuespillere i rollene. Dette er vel en oppskrift på suksess? Ja, det burde det jo være. Men i stedet blir det hele totalt utdatert, der karakterene ser ut til å overreagere på det aller meste, og skifte totalt sinnsstemning gjentatte ganger uten at det er noen tegn på hvorfor de gjør det. I tillegg er skuespillet såpass lidenskapelig at spesielt Colin Farrell er konstant andpusten, selv om han knapt nok har beveget seg den siste timen.

Det hele topper seg med frøken Julies eget latterlig overspilte sammenbrudd, og et fuglemord som er noe av det rareste jeg har sett på kino i år. 2/10

2. The Other Woman

Cameron Diaz slår til igjen, og er i to av årets ti dårligste filmer! Imponerende. I denne «komedien» finner tre kvinner ut at mannen de er sammen med samme mann. De bestemmer seg for å ta hevn.

Jeg innser at denne filmen nok er tenkt som en såkalt «chick flick», men det forundrer meg hvor lavt standarden i såfall blir satt i sjangeren. Dette er noe av det lateste du kan finne innen film. Oppbrukte vitser over hele linja og dødsynden: komedie spilt som komedie. I tillegg blir jo alle de tre «sterke» kvinnekarakterene framstilt som komplette idioter, spesielt Leslie Manns konekarakter. Men toppen av latskap? Å bruke «Girls just wanna have fun» som montasjemusikk… 2/10

1. Kill Buljo 2

Nei nei nei. Den første var lavmål. Den andre er fremdeles lavmål. Dette er Norges variant av alle parodi-filmene fra Hollywood som slutter med «Movie». Jeg la til og med merke til at de ved et tidspunkt bare tok en vits fra Ace Ventura og oversatte den til norsk. Hvis du vil lage en komedie, ta nå i det minste å finn på de enkle vitsene selv. Se dette klippet:

Jeg hviler min sak, som de sier. 1/10

Følg med fra i morgen av for å se hvilke 24 filmer som ikke var dårligst, men best!

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 10. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

15. Waste Land

Regi: Lucy Walker, Karen Harley og João Jardim.

Med: Vik Muniz

Land: Brasil/Storbritannia

Spilletid: 99 min

Premiere: 01.04.11

Britiske Lucy Walker lagde sin første dokumentar med Devil’s Playground for 9 år siden, en film om Amish-ungdommer som får reise ut og «prøve» verden før de skal bestemme seg for hvilket liv de vil leve. Den neste, Blindsight, handlet om en gruppe blinde tenåringer som besteg en fjelltopp i Himalaya. Etter det følgte altså Waste Land, før hun etter det har laget Countdown to Zero om atomvåpen.

Den kjente moderne kunstneren Vik Muniz har en ide. Han vil lage kunst av og med arbeidere fra verdens største søppelfylling, Jardim Gramacho utenfor Rio de Janeiro i Brasil. Vik er kjent for å bruke utradisjonelle materialer i kunsten sin, og planen denne gangen er å ta portrettbilder av utvalgte arbeidere, for så å rekonstruere bildene ved hjelp av faktisk søppel fra fyllingen.

Og det er litt å ta av.

De beste dokumentarene har flere elementer som kunne blitt dokumentarer i seg selv. Her er det to hoveddeler. Den første er den interessante kunstprosessen, og hvor imponerende det endelige resultatet kan bli til tross for at det er laget av søppel. Den andre delen er de fantastiske menneskene og personlighetene vi får treffe fra søppelfyllingen. Folk som viser ingenting annet enn optimisme selv om de befinner seg i søppel hele dagen, folk som lengter bort, folk som bruker all sin tid til å hjelpe andre.

Mange rørende scener å ta meg seg ut fra kinomørket her, og det er som sagt dette som løfter en dokumentar opp til de helt store filmopplevelsene. Når det er interessant og bevegende på samme tid. Og jeg tror ingen vil kunne la vær å sitte og høyne prisen i hodet sitt under auksjonen mot slutten.

Waste Land ble nominert til Oscar for Beste dokumentar, men vant ikke. Det bør ikke stoppe deg fra å få sett denne varme filmen, og få den samme godfølelsen jeg får bare av å tenke på den.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (2 163 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

 
3 kommentarar

Posta av den desember 10, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 16

Ok, ny film på listen, og nok en gang er det en komedie. En komedie som jeg har sett en hel haug med ganger, og som du også burde se en hel haug med ganger. Den 16. beste favorittfilmen min er

Shaun of the Dead (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0365748/

Regi: Edgar Wright

Manus: Simon Pegg og Edgar Wright

Med: Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost, Lucy Davis og Dylan Moran.

Spilletid: 99 min

Edgar Wright og Simon Pegg er to av de som var bak komiserien Spaced. Så følgte de opp med denne, før de lagde en annen komedie, Hot Fuzz. I tillegg lagde Wright en artig liten trailer for den falske filmen Don’t til Grindhouse-prosjektet til Tarantino og Rodriguez.

Simon Pegg har tidligere spilt i sketsjeshowet Big Train, hatt småroller i Band of Brothers og Mission: Impossible III og i senere tid fått hovedroller i Run Fatboy Run og How to Lose Friends and Alienate People. Nick Frost er en av Pegg’s beste venner, og har vært med i både Spaced, Shaun og Hot Fuzz, i tillegg til et sketsjeshow, Man Stroke Woman. Lucy Davis kjenner vi fra The Office, og Dylan Moran er en god stand-up komiker, i tillegg til å virkelig skinne i rollen som Rufus the Thief i Notting Hill («I don’t have a book down my trousers.»).

Shaun of the Dead sitter ganske alene i sjangeren romantisk zombie-komedie. Shaun (Pegg) har problemer med kjæresten Liz (Ashfield). Hun føler de sitter fast, og slår opp. Shaun er knust, og som om ikke det var nok, så bryter altså en zombieepidemi ut i London. Shaun, og bestekameraten Ed (Frost) bestemmer seg for å ta ansvar og redde Shaun’s mor, Liz og kanskje til og med Liz sine venner Dianne (Davis) og David (Moran).

Mye av grunnen til at denne ble laget kan nok skyldes suksessen til Spaced, som er en av de morsomste komiserier noensinne, i tillegg til å være så stilig og bra laget at det nesten gjør vondt at det bare er 14 episoder. Eksempler som ikke klarer å fange en brøkdel av hvor bra serien er:

Uansett åpnet altså denne serien veien inn til filmparodier. Det som er så bra med Shaun of the Dead, er at i tillegg til at den parodierer filmer av alle sjangrer til øst og vest (selve tittelen er jo en variant av zombie-klassikeren Dawn of the Dead), så fungerer filmen absolutt som en god historie på egenhånd. Derfor trenger du ikke å ha sett noen av filmene de parodierer for å få glede av filmen, det er en frittstående komedie også. Men selvfølgelig er det alle parodiene som legger et ekstra lag av genialitet til opplevelsen.

Skuespillet er veldig bra, både med tanke på komisk timing og de mer dramatiske scenene. Her er det jo også en fordel at mange av birollene har mye dramatisk erfaring, for eksempel blir rollen som Shaun’s stefar spilt av Bill Nighy.

Mye av den visuelle stilen i filmen er også videreført fra Spaced, og begynner å bli et varemerke til regissøren (han brukte samme stil i Hot Fuzz). Det er også en av favorittingene mine med filmen. Det brukes gjerne en høy klipperytme for å vise hverdagslige ting, som for eksempel morgenstell. Dette skjer flere ganger gjennom filmen, og gjør det som ellers hadde vært en uinteressant transportetappe (som da sannsynligvis ikke ville vært med) til en underholdende og intens montasje. I tillegg bruker Wright ofte en rask panorering mot slutten av et klipp, og følger opp neste klipp med en fortsettelse av den samme kamerabevegelsen.

Det som i hovedsak gjør filmen morsom er bagatelliseringen av forferdelige ting. Ja, en zombie-epidemi er brutt ut, men det er ikke det viktigste for våre karakterer. I tillegg er det skrevet på en veldig smart måte, og en kan finne skjulte ting dypt nede i manus. Gjentatte linjer er lette å se, mens det at Shaun og Ed i en scene forklarer resten av filmen ved å snakke om hva slags drinker de skal drikke neste dag, er så obskurt at du nesten umulig kan merke det uten å bli fortalt det. Det er også to scener som har nøyaktig samme kamerabevegelser, en lang innstilling av Shaun som går til butikken. Eneste forskjellen er at den ene scenen skjer i begynnelsen av filmen, mens den andre skjer etter at zombie-epidemien har brutt ut (uten at Shaun vet det, vel å merke).

Shaun of the Dead er altså en film jeg alltid ler mye av, samtidig som historien får deg engasjert, og den til og med kanskje kan få deg litt trist i et par scener. Det er ikke alle komedier som kan skilte med det. På IMDb har den 8.0/10 med 94 440 stemmer, noe som gir den en 247. plass på listen over de beste filmene noensinne. Som alltid, sjekk ut traileren nedenfor (den er bra), og se filmen. Den er altfor bra til at du skal la være.

Har du allerede sett denne? Ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, om du er enig eller uenig, om du er glad eller lei deg, om du foretrekker hamster eller marsvin. Alle er velkomne.

 
4 kommentarar

Posta av den september 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,