RSS

Stikkordarkiv: libanon

Julekalender 2018: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Altså må ditt tips være levert i løpet av dagen i dag. Nå til dagens film!

13. L’insulte (The Insult)

Regi: Ziad Doueiri

Manus: Ziad Doueiri og Joelle Touma.

Med: Adel Karam, Kamel El Basha, Camille Salameh, Diamand Bou Abboud og Rita Hayek.

Land: Frankrike/Kypros/Belgia/Libanon/USA

Spilletid: 112 min.

Premiere: 05.10.18

Vi måtte rett og slett halvveis inn i årets kalender før vi fikk en film fra et ikke-vestlig land. Her skal vi til Libanon, og regissør Ziad Doueiri er selv lebaneser. Han har jobbet lenge i kamera-avdelingen, og var blant annet mye innom Quentin Tarantinos prosjekter på 90-tallet. Han vant priser og fikk mye skryt for sin egen regidebut med West Beyrouth i 1998. Hans to neste filmer, Lila Says og The Attack, har også blitt godt tatt i mot.

Vi befinner oss i Libanons hovedstad Beirut, der den kristne Tony Hanna (Karam) bor med sin gravide kone Shirine (Hayek). Hanna er konservativ og politisk engasjert i det kristne partiet. En liten konflikt rundt et avløpsrør på huset hans blusser opp på grunn av at arbeidslederen er den palestinske flyktningen Yasser (El Basha). Etter flere verbale utvekslinger over tid, så ender det med et slag, og saken havner i rettssystemet. Her eskalerer det ytterligere, i det saken får oppmerksomhet utenfor rettssalen, og gamle fiendskap blusser opp igjen i gatene.

insult.jpg

Et godt rettsdrama er aldri å forakte, der avsløring etter avsløring sender sakens konklusjoner i stadig nye retninger. I The Insult vet vi strengt tatt hva som er skjedd, men det er likevel spennende å se hva dommeren vil bestemme. Det er vanskelig å sette seg inn i tankegangen til disse to mennene enkelte ganger, da en slags midtøstensk stolhet gjennomsyrer begge personlighetene. Man kan få lyst til å gi dem begge beskjed om å skjerpe seg i innledningen av konflikten, men samtidig så er det lett å følge karakterenes valg ut fra omgivelsene deres. Skuespillet er sterkt, og de to hovedrollene briljerer særlig. Noen ganger kan det være vanskelig å «tolke» skuespillets kvalitet på tvers av språk og kultur, men ikke her.

Det er interessant å sette en slik type film sammen med underliggende gnisninger mellom folkeslag og kulturer. Denne filmen kan først og fremst settes til Midtøsten, og samme historie i et europeisk land ville ikke hatt samme tyngde. Det er så mye vondt som ligger bak alt, og om du har tatt deg selv i å tenke at folk «der nede» blir fort fornærmet og reagerer veldig voldsomt, så kan denne filmen hjelpe deg å forstå hvordan slike reaksjoner kan settes i gang.

Filmen ble nominert til en Oscar for Beste Utenlandske Film, men vant ikke. Det den derimot vant var prisen for Beste Mannlige Skuespiller (El Basha) under den prestisjetunge filmfestivalen i Venezia. I tillegg har den plukket med seg et par publikumspriser på forskjellige filmfestivaler rundt omkring.

Et godt drama med to sterke skuespillerprestasjoner som passer for alle med en viss interesse for andre kulturer og/eller en fascinerende historie fra rettssalen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (9 356 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 88% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 12, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 7. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

18. Lebanon

Regi: Samuel Maoz

Manus: Samuel Maoz

Med: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov og Zohar Shtrauss.

Land: Israel/Frankrike/Libanon/Tyskland

Spilletid: 93 min

Premiere: 09.04.10

Vi får et personlig innblikk fra krigen mellom Israel og Lebanon i 1982, når vi blir med i en israelsk tank, sammen med de fire soldatene som opererer den. Den eneste kontakten med omverdenen skjer gjennom små besøk fra utsiden, eller gjennom siktet for kanonen. Gjennom noen vanskelige oppdrag, får vi se hvordan gjengen takler en brutal krig, hvordan det bryter dem opp, og sveiser dem sammen. Vi får et innblikk i vanskelige avgjørelser og de store konsekvensene de kan få.

Som traileren sier, dette er tankfilmenes Das Boot. Nå fins det vel ikke særlig mange filmer som kan sies å være i sjangeren «tanks», men det er uansett til den tyske u-båtfilmen tankene går. Det er trangt, klaustrofobisk og midt i en intens situasjon. Det høres kanskje ut som om det er slitsomt, for en får nemlig ingen lufteturer ut av tanksen som tilskuer. Men det er sånn det må være, for at filmen skal fungere. Det er tungt å henge med, men du blir dratt inn i handlingen på en helt egen måte.

Det er også naturlig å trekke sammenligninger til den veldig gode Vals im Bashir, en annen selvreflekterende film laget av en israelsk eks-soldat. Det er nemlig også situasjonen til regissør Samuel Maoz, som var involvert i denne krigen. Det gir jo en ekstra dimensjon, og en slags trygghet om at dette er realistisk framstilt, og sånn det faktisk var.

 

En av solsikkene er av plast. Men hvilken? Gjett og vinn!

Skuespillet er vanskelig å bedømme skikkelig når det foregår på hebraisk, eller hvilket som helst språk en ikke forstår. Men det virker i alle fall på meg som om de fleste gjør en god jobb. Også poeng til kamerafolkene, som gir oss nye og interessante bilder fra et veldig lite rom.

Det fins mange viktige filmer om krig, og der temaene i Lebanon er lignende med mange andre filmer, så har den i hvert fall et originalt konsept, som altså fungerer både til å gjøre historien bedre, samt til å gi oss en visuell opplevelse vi ikke har sett før. Med andre ord en av de mer interessante krigsfilmene i nyere tid.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (2 675 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Kommenter gjerne.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 7, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,