RSS

Stikkordarkiv: lars

Julekalender 2011: 15. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

10. Hodejegerne

Regi: Morten Tyldum

Manus: Lars Gudmestad og Ulf Ryberg, basert på en bok av Jo Nesbø.

Med: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau og Synnøve Macody Lund.

Land: Norge

Spilletid: 98 min

Premiere: 26.08.11

Morten Tyldum regisserte sist en av de bedre filmene i serien om Varg Veum, Falne Engler (den der Pia Tjelta skriker VAAAARGG!!!). Før det hadde han suksess med filmen som var med å skape gjennombruddet for både Aksel Hennie og Nicholai Cleve Broch, nemlig Buddy. I tillegg står han bak et av segmentene i den fornøyelige kortfilmsamlingen om norske politiske partier, Folk Flest Bor i Kina. Manusforfatter Lars Gudmestad har hatt fingeren i en liten haug norske filmer de siste årene, inkludert nevnte Buddy, Fatso, Blodsbånd og Keeper’n til Liverpool.

Roger Brown har fortellerstemme og loser oss gjennom hans liv. Han gir oss sin oppskrift på suksess, som hovedsaklig består av å tjene penger på kunsttyverier. I jobben som hodejeger finner han ofte sitt neste mål. Det skjer igjen når han møter den tidligere leiesoldaten Clas Greve, som viser seg å eie et maleri vært en enorm mengde penger. Men kanskje nettopp Clas Greve ikke er mannen man bør stjele fra. Dessuten er det som kjent sjelden sånn at ting er slik de ser ut som.

Da jeg gikk for å se denne filmen, forventet jeg halvt en ny episode i stil med den slappere og slappere Varg Veum-serien. Og til tross for at hovedpersonen er en kriminell, så var det i den første delen av filmen sånn jeg følte det. Jeg hadde (heldigvis i dette tilfellet) ikke lest boken, så jeg var ikke klar over hvor feil jeg skulle ta.

Aksel Hennie som Norges første ninja, blant annet.

Skuespillet er godt. Jeg kan forestille meg bedre prestasjoner i noen av rollene, for eksempel den kvinnelige hovedrollen til Synnøve Macody Lund. Til hennes forsvar så tror jeg jeg har vanskelig for å akseptere hennes dialekt som troverdig på film, av en eller annen grunn. Aksel Hennie har vist seg igjen og igjen som solid, og til tross for mange som klager på at han tydeligvis har klippekort på store roller, så føler jeg meg sjelden skuffet av han. Coster-Waldau er også intens og skummel som antagonisten Clas Greve.

Filmspråket er kjapt, med fine kameraføringer, bra lyssetting og en filmmusikk som bygger spenningen godt opp. Men det som gjør at jeg setter så stor pris på denne som jeg gjør er hvor drøy den viser seg å være. Jeg har ikke for vane å skrive spoilere i anmeldelsene, og skal la være her også, men kan si det sånn at det er noen rimelig bisarre hendelser i denne filmen, som jeg aldri hadde tippet skulle komme på forhånd. Derfor satt jeg med en slags blanding av sjokk og fryd og så overdrevne øyeblikk, spennende jaktsekvenser og ikke minst overraskende «twists and turns».

Denne filmen er rett og slett noe av det råeste vi har fått av norsk spenningsfilm så lenge jeg kan huske. Bare vent på en amerikansk remake, den kommer definitivt om Snømannen (regissert av Martin Scorsese) blir en hit.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (2 420 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (?), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (?), Johnny English Reborn (?), Drive (?).

Inge: The King’s Speech (?), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (?), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (?), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (?).

Stein Galen: The King’s Speech (?), Oslo, 31. august (?), Drive (?), Melancholia (?).

Maria hadde Hodejegerne på 2. plass, og bommer dermed litt. Men nå er vi inne i topp 10, og det vanker heder og ære for alle som klarer å prikke inn filmer herfra.

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 15, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Janus Gruben spesial

En liten stund siden jeg har blogget nå, og selv om jeg er ferdig med presentasjon av videoar fra Den Høye Fotograf, er det fremdeles noen videoer som jeg gjerne vil du skal ta en titt på. Nemlig historien om Janus Gruben! Janus Gruben er en humoristisk mockumentary laget av Piece Productions, nærmere bestemt Daniel Bjur (dabju), Ottar Karsten Hoem, Lars Østhus (bloggen hans) og undertegnede, sommeren 2007.

Ottar spiller hovedrollen som Janus, en selvsikker privatdetektiv som kan løse hvilken sak som helst, han er tross alt ekspert. Se del 1:

Og vi følger direkte opp med del 2:

Her er det verdt å merke seg den lange tagningen som begynner utenfor huset etter 45 sekunder, og faktisk holdes helt uklippet til 3 minutter og 5 sekunder, og i tillegg inkluderer at kameramannen (meg) dunker hodet i dørkarmen på vei inn til soverommet. Ellers kan det jo nevnes at vi bevisst gikk inn for forskjellige fargestikk, blått på intervjuet som det stadig klippes tilbake til, og mer gul-orange på «handlingen».

Men som om ikke dette var nok, så har vi selvfølgelig tabbeklipp, som viser hvor koselig vi hadde det, satt til koselig musikk:

Og nå er det kanskje nok? Nei, det er ikke det, ser du. Jeg har enda en liten video igjen. Den inneholder en liten dialog, som er en gjenganger blant medlemmene i Piece Production, og som de alltid ser ut til å ha problemer med å gjennomføre uten latter. For å se et annet eksempel, sjekk ut tabbeklippene til eksamensfilmen min, som ligger i det øverste innlegget i bloggarkivet for januar 2008 (i menyen til høyre). Her får du Janus og Tom’s dialog:

Hipp hurra for det, så snakkes vi i nær framtid!

 
2 kommentarar

Posta av den juni 10, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

The World of the Movie

Som dere alle sikkert har fått med dere, ble det en gang laget en flott dokumentar ved navnet The World of the Movie. Ikke? Vel, det ble det. På videregående, som et prosjekt i faget engelsk. Denne dokumentaren består mest i at jeg og 4 andre (Lars (link til høyre), Martin, Christopher og Eirik) snakker litt om hvordan filmer lages, og så satte vi det sammen med masse klipp og eksempler fra spillefilmer, eller så lagde vi eksemplene selv. Det var utrolig gøy, og innlegget i dag er satt av til å presentere de klippene fra denne dokumentaren som er tilgjengelige på Youtube.

Det første klippet er rett og slett åpningen av filmen, eller «opening credits», som vi liker å kalle det. Den er veldig koselig. Legg merke til at det produseres av D.U.M & VF, som har sammenheng med Lars. Dette var før DHF.

Noen som tok den med at jeg holder en hammer? Helt spontan humor. Og introduksjonen med Lars er filmet i den store salen i Karmøy kino, så vet du hvordan den ser ut.

Neste video er det vi satte sammen selv for å illustrere en typisk slåssescene i en actionfilm. For deg som har peiling, kikk etter aksebrudd på aksebrudd i allerede de første klippene. For deg som ikke har peiling, kikk etter kontinuitetsfeil (nesten umulige å finne). Dette er blitt akkurat passe latterlig, spør du meg:

Alle som var med på produksjonen spilte i denne scenen, så her var det fantasifull filming med vinkler og diverse. Favorittøyeblikket må være uttrykket til Lars etter at Bush snur seg og ser han. Det er også fint at Bush gir seg selv en liten applaus etter voldsorgien, og det er bare å være enig med Martin; That’s what I call hard…..core action *eksplosjon fra Independence Day*

Vi skal videre til et veldig kort klipp der vi forteller om location:

Nå må du barre spørre deg selv om to ting. 1: Finnes det en merkeligere måte å beskrive et sett på enn «an illusionary enviroment»? 2: Viss vi hadde tatt bort ordene New Zealand og Vedavågen fra videoen, ville du merket overgangen? Svaret er nei, på begge spørsmålene.

Kjapt videre til vår forklaring av storyboards. Her satt faktisk Lars og jeg og tegnet storyboards til scener vi ville filme. Lars tegner til actionsekvensen du så litt tidligere, og jeg tegner til en scene der vi skal kaste en pai med krem på i ansiktet til noen (planleggingen til denne scenen var en gjennongangsting i filmen). Det at vi faktisk brukte disse som storyboards gjør det enda bedre.

Under innspillingen av denne scenen hadde vi det så utrolig koselig, og det skinner igjennom, syns jeg. Jeg blir åpenbart avkuttet mens jeg forklarer storyboards, du hører meg faktisk si «Yeah, you use it in big budget movies, and…» før musikken kommer opp. Ellers syns jeg det er helt fantastisk når Lars sier «It’s not very detailed, it’s just a rough sketch.», og hele greia med ørene liker jeg også veldig godt.

Siste video for i dag er hentet fra ekstramaterialet på dvden til filmen. Det er tabberullen, eller kanskje mer en fun reel, som vi har kalt det, tror jeg. Her får du også et glimt av den berømte Pie-in-face scenen, som selvsagt finnes inne på selve The World of the Movie. Og ja, det skal være svart bilde noen sekunder, hør på musikken i mens. Snurr fun reel:

Martin’s fall (ved 1.12 i videoen) er en øyeblikkelig klassiker og har vært en glede for oss alle mang en gang.

Det var altså alt for denne gang, men jeg kommer som alltid snarlig tilbake. Woohoo!

 
2 kommentarar

Posta av den mai 12, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Kunstfilm, tabber og mer!

Ja, da var det på tide med en ny bloggpost folkens, og jeg har noen godbiter klar også dene gangen. Vi begynner ballet med en ny YouTube-video, lagt ut for veldig kort tid siden. Det er den kunstneriske filmen «Ostendo Super Gelu Propinquus», laget av undertegnede og Lars Østhus. Den handler om en mann og hans kjøleskap:

I forrige innlegg la jeg ut eksamensfilmen min, Leveransen. Ute på YouTube finnes også en fin samling med tabbeklipp fra innspillingen av den filmen. Såklart deles dette med de kjære leserne mine:

Så er det jo absolutt verdt å få med seg at bandet jeg er medlem i, The GCDs, har lagt ut en ny sang på nettsiden. Det er bare å ta en tur inn og sjekke: The GCDs. Den nye sangen er jo da «Cry me a river», en Justin Timberlake-sang vi har covret. Så kan jeg faktisk avsløre her, jeg tror dette blir første plass å lese det, at neste sang for The GCDs blir «Comfortably Numb», av Pink Floyd. Det er planen slik det ser ut nå.

Så er det en liten ting til slutt jeg gjerne vil snakke litt om. Jeg kjøpte nemlig filmen G.I. Jane her en dag. Og jeg vil gjerne ta meg litt tid til å kritisere coveret på den. Framsiden først. «Failure is not an option», står det over tittelen. Det har jeg egentlig ikke noe problem med, foruten at det blir lite spenning i filmen om det ikke er mulig å feile. «Men Rune, de mener bare at om hun feiler, så går alt veldig galt…» Hysj på deg, er det min blogg eller din? Bruk dine logiske argumenter på din egen blogg.

Men for å gå videre: Øverst på framsiden av coveret står navnene til de to stjernene, og hvor de har spilt før. Vanlig trekk. G.I. Jane er fra 1997. «Viggo Mortensen (The Lord of the Rings)» og «Demi Moore (Charlie’s Angels: Full Throttle)». Ringenes Herre kom ut 2001-2003, og Charlie’s Angels 2 kom ut i 2003. Sånn som dette irriterer meg alltid, sikkert uten grunn, men irritasjon like fullt. Jeg kan forstå at de jukser på tidslinjen for å få med at Viggo har spilt i Ringenes Herre, men at Demi var med i Charlie’s Angels 2??? Opp imot 30 000 mennesker er enige om at den fortjener 4,7/10.

Vi flytter oss til baksiden av coveret. Der har vi den plagsomme dansk/norsk/svensk/finsk-typen. Det står for øvrig aldri det samme på alle fire språk. Jeg kan lite finsk, men jeg har forstått at Norge og Danmark har en oppfatning av innholdet, mens Sverige og Finland har en helt annen. Jeg vil nå sitere den norske beskrivelsen av G.I. Jane:

«Demi Moore er bare så rå og Viggo Mortensen bare så ond. Filmen om den første kvinnelige soldat som får sjansen til å gjennomføre den umenneskelig harde treningen i Navy SEALS. Hvis du bare skal se én actionfilm i ditt liv, så må det være denne!»

Her smører de tykt på. Dette er altså den beste actionfilmen noensinne! Den aller aller beste. De kunne lett byttet ut «ditt liv» med «år», me neida. Denne har de tro på. Jeg skulle likt å møtt på den personen som helt ærlig syns dette er den beste actionfilmen noensinne. I tillegg syns jeg ikke folk skal gå rundt og si hvilken film som er den beste i sin sjanger uten å ha sett alt sjangeren har å by på. Ordet «noensinne» fører også med seg en viss antydning til det som skal komme, spør du meg. Kjente feil innen dette området: «1492: Skal du drive med slaver i én verdensdel i livet, så må det bli Europa! Columbus fant hva, sa du?», «1912: Skal du krysse atlanteren én gang i livet, må det være med Titanic» og «1963: Er det én by du skal kjøre gjennom i kabriolet i livet, må det bli Dallas.»

Jeg er også interessert i situasjonen der du kun får se én actionfilm i livet ditt. For meg er det allerede kjørt. Men det må se ut noe sånn som:

«Finally I have caught you, Mr. Bond. Are you familiar with the invention of moving pictureshows?»

«Why, no, I’ve never seen a so-called movie in my life, even less so an actionmovie.»

«Ah, then I shall let you pick ONE actionmovie to watch, before I cast you into my lavapit with sharks in it and stuff. Pointy sticks. You know.»

«Yes, I do know. One movie, you say. Well golly me, I read somewhere what to pick. I’ll pick G.I. Jane, of course. Demi Moore is so hard/raw/awesome in it, and Viggo Mortensen is sooo evil.»

«You have chosen wisely, Mr. Bond. Watch the story of the first female soldier training to be a Navy SEAL, while I set my plan into motion. Mr. Bond? How did you get behind me?? No, not the lavapit! Argh, it’s burning! Ow, the sharks are biting my burning body! Ahhh, I got my foot stuck on a pointy stick!»

«Quite a burnout. That could drive a man shark raving mad. My remarks are truly like pointy sticks

Jeg beklager den lange replikkvekslingen fra den ikke ennå produserte Bond-filmen «Never Die Tomorrow», men den viste så godt hva jeg mente med at det var en usannsynlig situasjon.

Da sier jeg adjø for nå, men forvent flere oppdateringer med nye YouTube-videoer om ikke altfor lenge.

 
5 kommentarar

Posta av den januar 29, 2008 in Film, Kritikk, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Mine ting på YouTube

Ja, nå vet jeg at Dabju allerede har blogget om deler av det jeg tar opp her nå, men reklame og spredning av det du har laget er fine ting.

Vi kan jo begynne med det som da er litt gammelt nytt, nemlig kortfilmen Kaffekoppen som jeg, nevnte dabju og Ottar lagde i forrige sommer. Den ligger nå på YouTube under det treffende navnet «Getting coffee». Her kan du se vidunderet:

Der har vi fargekorrigert og kost oss. Litt feil aspect ratio er det jo, men det skal vel kanskje fikses på etterhvert.

Videre er også eksamensfilmen min blitt lagt ut, noe som vel er et hyggelig gjensyn for de fleste. Ja, bare se og kos deg:

Så har jeg et par ting å komme med i forhold til mitt forrige blogginlegg om de nye melkekartongene fra Tine. Jeg klaget bl. a. på at det stod du kunne åpne de med finger ELLER saks. Det kan være jeg gjør noe feil, men jeg må faktisk bruke finger OG saks for å åpne de tullete kartongene. Argh.

Og videre i forhold til samme innlegg, der jeg kårer Blur’s «Song 2» til den beste woohoo-sangen noensinne. Jeg skal ikke endre på min avgjørelse der, men det er en sang som er blitt glemt, og som absolutt trengte å bli nominert. Jeg presenterer sangen, brukt i filmen Kill Bill. Legg også merke til det fantastiske kameraarbeidet i scenen, og hvor lenge de fortsetter uten å klippe:

Som en ekstra godbit har jeg også funnet originalen av den sangen de covrer. Og dere, hvis dere har sett Family Guy, vet dere akkurat hvem vokalisten høres ut som helt i begynnelsen…:

Det var alt for denne gang, legg gjerne igjen en kommentar!

 
4 kommentarar

Posta av den januar 21, 2008 in Film, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,