RSS

Stikkordarkiv: kate

Julekalender 2014: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

21. Homefront

Regi: Gary Fleder

Manus: Sylvester Stallone, basert på en roman av Chuck Logan.

Med: Jason Statham, James Franco, Izabela Vidovic, Winona Ryder og Kate Bosworth.

Land: USA

Spilletid: 100 min

Premiere: Ikke oppsatt på kino i Norge.

Fikk med meg denne på kino i England, av alle ting. Det var nok lurt, da den aldri dukket opp på de norske lerretene. Homefront er skrevet av action-legenden Sylvester Stallone. Han kan du jo si mye forskjellig om, men at mannen har teft for engasjerende greier er det liten tvil om. Husk også at han faktisk er Oscar-nominert for Beste manus (for Rocky)! Regissør Gary Fleder er nok ikke et navn mange kan si de kjenner, og det gjelder også meg. Men i en karriere fylt med TV-episoder, så finner du et lite knippe velkjente thrillere, som Kiss the Girls, Things to Do in Denver When You’re Dead, Don’t Say a Word og Runaway Jury.

Jason Statham spiller Phil Broker, en tidligere narko-agent som flytter til en liten by i sørstatene sammen med datteren sin Maddy (Vidovic). Alt han vil er å finne en rolig plass, men selvsagt drar fortiden hans ham inn i trøbbel, hovedsaklig med den lokale meth-produsenten med det sjarmerende kallenavnet Gator (Franco). Det starter med at Maddy slåss med feil gutt på skolen, men eskalerer kjapt ut av kontroll.

Dette er en film der du sannsynligvis vet hva du får, så du kan vite om du liker før du ser den. Grunnen til det er den tynnhårede britiske eks-landslags-stuperen Jason Statham. Her snakker vi en mann som har funnet ut hva han er god på, og så tydeligvis er fornøyd med å gjenta akkurat det på film så ofte som mulig. Noen action-stjerner prøver desperat å utvide karakter-horisontene sine, men Statham har spilt den samme tøffasen siden Lock, Stock and Two Smoking Barrels i 98. Han har liten rekkevidde, men trenger han det egentlig?

"That makes me feel unbelievably happy!"

«That makes me feel unbelievably happy!»

Så med solide Statham i den tradisjonelle rollen som motvillig helt (som må tvinges i aksjon), så kan vi se på de andre rundt ham. Datteren spilles godt nok, men filmen heves betraktelig av James Franco i skurkemodus. Franco er en av de mest uforutsigbare skuespillerne i Hollywood om dagen, kan sikkert være vanskelig å jobbe med til tider, men gir nesten alltid intense rolleprestasjoner. Så også her i Homefront, og det er den fine kjemien mellom Statham og Franco som gjør at filmen ender opp i min kalender i år.

Action-scenene er ikke det beste vi har sett fra Statham, men de fungerer, og forsterkes veldig av det vellykkede forsøket om å gjøre meg engasjert på vegne av Broker-familien. Det er så klart alfa og omega i en sånn type hevn-film (eller i det minste en «ta igjen»-film) at vi blir sure på skurkene, og for meg oppnådde Homefront det.

Kan ikke nødvendigvis anbefale denne til alle, men det er den beste Statham-actionrullen siden 2002.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.5/10 (61 636 stemmer)

AVClub.com: C-

Filmmagasinet: –

VG: –

Dagbladet: –

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2014 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

21. Contraband

Regi: Baltasar Kormákur

Manus: Aaron Guzikowski, basert på filmen Reykjavik-Rotterdam, skrevet av Arnaldur Indriðason og Óskar Jónasson.

Med: Mark Wahlberg, Giovanni Ribisi, Kate Beckinsale og Ben Foster.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 109 min

Premiere: 16.03.12

Den islandske regissøren Baltasar Kormákur har laget film i over et tiår, og har også fått vært innom noen kjente stjerneskuespillere i A Little Trip to Heaven, men på mange måter er nok Contraband hans gjennombrudd til storfilmen. Den er en remake av den islandske filmen Reykjavik-Rotterdam, der Kormákur både produserte og spilte hovedrollen.

Her får vi en av standardhistoriene innen action-thrilleren. Chris Faraday (Wahlberg) er en tidligere smugler som har giftet seg og blitt lovlydig. Men når svogeren hans kommer i problemer med en doplanger, blir han nødt til å finne fram gamle triks. Men som kjent, så er det ikke alltid ting går som de bør, og plutselig står også Chris» familie i fare.

Say hi to your mother for me. http://vimeo.com/51114175

Say hi to your mother for me. http://vimeo.com/51114175

Kritikken mot filmen blir som jeg allerede har nevnt; historien er velbrukt. Dette hadde aldri en mulighet til å bli regnet som en av de store filmene, men det står ganske stor respekt av å mestre sjangeren sin. Og det gjør Contraband til fulle. Her settes alt på spill uten at det føles tvunget, og spenningsscenarioene er intense og godt gjennomførte.

Wahlberg og Beckinsale surfer på standardkarakterene sine, henholdsvis «tøffing» og «fin», men det er ikke noe problem å bli engasjert i dem. Det hjelpes også av Giovanni Ribisis skurkekarakter, som sitter som det såkalte skuddet. En film som tåler et gjensyn, og det skal bli spennende å se Kormákurs neste prosjekt, som inneholder både Wahlberg og Denzel Washington!

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 6.4/10 (49 485 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 3

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2012 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 8. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

17. Contagion

Regi: Steven Soderbergh

Manus: Scott Z. Burns

Med: Matt Damon, Kate Winslet, Jude Law, Laurence Fishburne, Marion Cotillard og Gwyneth Paltrow.

Land: USA/De Forente Arabiske Emirater

Spilletid: 106 min

Premiere: 28.10.11

Steven Soderbergh er det en godt kan kalle en stjerneregissør, med stor suksess i Hollywood. Mest i vinden var han nok rundt årtusenskiftet, da han var aktuell med både Erin Brokovich og Traffic (han vant Beste Regissør-Oscar for sistnevnte, men var også nominert til samme pris i det samme året for førstnevnte). Etter det har han laget Ocean’s Eleven, Twelve og Thirteen, den artige The Informant! og den ambisiøse storfilmen om Che Guevara, delt i en Part One og en Part Two. Manusforfatteren Scott Z. Burns har også jobbet med Soderbergh på nevnte The Informant!, i tillegg til å ha vært med på å skrive den tredje filmen om Jason Bourne, superagenten med hukommelsestap, The Bourne Ultimatum.

En amerikansk dame har vært på forretningsreise i Hong Kong. Hun føler seg ikke helt bra, men verken hun eller mannen har noen mistanke om noe annet enn en vanlig forkjølelse. Plutselig får hun et anfall, og selv om hun fraktes til sykehuset, er det for sent. Dermed er en ny epidemi satt i gang. De ansatte ved den amerikanske sykdomskontrollen må prøve å kartlegge spredningen av viruset, finne ut hvordan det er bygd opp og forhåpentligvis finne en kur. Etter hvert blir flere og flere smittet, og samfunnet presses til mer og mer ekstreme reaksjoner. Samtidig mener en frilansjournalist at han har en sak å skrive om den suspekte legemiddelindustrien.

Gjør-det-selv austronaut-sett, 199,- på Europris.

Som i Traffic bruker Soderbergh mange forskjellige, men sammenhengende historier til å drive filmen sin videre. Her får vi både de store strategiske planenepå regjeringsnivå og den mer menneskelige siden gjennom Matt Damons framstilling av mannen til det første (amerikanske) offeret. Når vi så blander inn WHO-ansatte på tur til Hong Kong for å finne smittekilden og overvære kaoset, og konspirasjonbloggere som muligens gjør mer vondt enn godt, så har vi en film holder stødig fart gjennom hele turen.

Det er jo til tider skremmende realistisk. Vi har heldigvis sluppet unna såpass store pandemier til nå i den moderne vestlige verden, men det er så og si ingenting med denne fortellingen som man betviler kunne skjedd innen et år eller så. Derfor er det svært interessant å se hendelsene spille seg ut, filmen føles av og til som en dokumentar spilt inn før det den handler om skjedde.

Det tekniske er meget bra, og vi får noen skikkelig gode skuespillerprestasjoner med på kjøpet også. Matt Damon er et høydepunkt, sammen med Kate Winslet og Jude Law. Og for fans av serien Breaking Bad er det hyggelig å se at det er plass til Bryan Cranston på det store lerretet også.

Filmen avsluttes (uten å avsløre noe) med en slags prequel til seg selv, en sekvens som gir oss starten på viruset vi har sett følgene av, og selv om vi for lengst har puslet sammen det meste av sammenhengen, er det et lekkert gjennomført grep. Gir publikum den helt rette stemningen til å avslutte en meget god film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (23 162 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
4 kommentarar

Posta av den desember 8, 2011 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 16

Ok, ny film på listen, og nok en gang er det en komedie. En komedie som jeg har sett en hel haug med ganger, og som du også burde se en hel haug med ganger. Den 16. beste favorittfilmen min er

Shaun of the Dead (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0365748/

Regi: Edgar Wright

Manus: Simon Pegg og Edgar Wright

Med: Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost, Lucy Davis og Dylan Moran.

Spilletid: 99 min

Edgar Wright og Simon Pegg er to av de som var bak komiserien Spaced. Så følgte de opp med denne, før de lagde en annen komedie, Hot Fuzz. I tillegg lagde Wright en artig liten trailer for den falske filmen Don’t til Grindhouse-prosjektet til Tarantino og Rodriguez.

Simon Pegg har tidligere spilt i sketsjeshowet Big Train, hatt småroller i Band of Brothers og Mission: Impossible III og i senere tid fått hovedroller i Run Fatboy Run og How to Lose Friends and Alienate People. Nick Frost er en av Pegg’s beste venner, og har vært med i både Spaced, Shaun og Hot Fuzz, i tillegg til et sketsjeshow, Man Stroke Woman. Lucy Davis kjenner vi fra The Office, og Dylan Moran er en god stand-up komiker, i tillegg til å virkelig skinne i rollen som Rufus the Thief i Notting Hill («I don’t have a book down my trousers.»).

Shaun of the Dead sitter ganske alene i sjangeren romantisk zombie-komedie. Shaun (Pegg) har problemer med kjæresten Liz (Ashfield). Hun føler de sitter fast, og slår opp. Shaun er knust, og som om ikke det var nok, så bryter altså en zombieepidemi ut i London. Shaun, og bestekameraten Ed (Frost) bestemmer seg for å ta ansvar og redde Shaun’s mor, Liz og kanskje til og med Liz sine venner Dianne (Davis) og David (Moran).

Mye av grunnen til at denne ble laget kan nok skyldes suksessen til Spaced, som er en av de morsomste komiserier noensinne, i tillegg til å være så stilig og bra laget at det nesten gjør vondt at det bare er 14 episoder. Eksempler som ikke klarer å fange en brøkdel av hvor bra serien er:

Uansett åpnet altså denne serien veien inn til filmparodier. Det som er så bra med Shaun of the Dead, er at i tillegg til at den parodierer filmer av alle sjangrer til øst og vest (selve tittelen er jo en variant av zombie-klassikeren Dawn of the Dead), så fungerer filmen absolutt som en god historie på egenhånd. Derfor trenger du ikke å ha sett noen av filmene de parodierer for å få glede av filmen, det er en frittstående komedie også. Men selvfølgelig er det alle parodiene som legger et ekstra lag av genialitet til opplevelsen.

Skuespillet er veldig bra, både med tanke på komisk timing og de mer dramatiske scenene. Her er det jo også en fordel at mange av birollene har mye dramatisk erfaring, for eksempel blir rollen som Shaun’s stefar spilt av Bill Nighy.

Mye av den visuelle stilen i filmen er også videreført fra Spaced, og begynner å bli et varemerke til regissøren (han brukte samme stil i Hot Fuzz). Det er også en av favorittingene mine med filmen. Det brukes gjerne en høy klipperytme for å vise hverdagslige ting, som for eksempel morgenstell. Dette skjer flere ganger gjennom filmen, og gjør det som ellers hadde vært en uinteressant transportetappe (som da sannsynligvis ikke ville vært med) til en underholdende og intens montasje. I tillegg bruker Wright ofte en rask panorering mot slutten av et klipp, og følger opp neste klipp med en fortsettelse av den samme kamerabevegelsen.

Det som i hovedsak gjør filmen morsom er bagatelliseringen av forferdelige ting. Ja, en zombie-epidemi er brutt ut, men det er ikke det viktigste for våre karakterer. I tillegg er det skrevet på en veldig smart måte, og en kan finne skjulte ting dypt nede i manus. Gjentatte linjer er lette å se, mens det at Shaun og Ed i en scene forklarer resten av filmen ved å snakke om hva slags drinker de skal drikke neste dag, er så obskurt at du nesten umulig kan merke det uten å bli fortalt det. Det er også to scener som har nøyaktig samme kamerabevegelser, en lang innstilling av Shaun som går til butikken. Eneste forskjellen er at den ene scenen skjer i begynnelsen av filmen, mens den andre skjer etter at zombie-epidemien har brutt ut (uten at Shaun vet det, vel å merke).

Shaun of the Dead er altså en film jeg alltid ler mye av, samtidig som historien får deg engasjert, og den til og med kanskje kan få deg litt trist i et par scener. Det er ikke alle komedier som kan skilte med det. På IMDb har den 8.0/10 med 94 440 stemmer, noe som gir den en 247. plass på listen over de beste filmene noensinne. Som alltid, sjekk ut traileren nedenfor (den er bra), og se filmen. Den er altfor bra til at du skal la være.

Har du allerede sett denne? Ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, om du er enig eller uenig, om du er glad eller lei deg, om du foretrekker hamster eller marsvin. Alle er velkomne.

 
4 kommentarar

Posta av den september 23, 2008 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,