RSS

Stikkordarkiv: kalender

Julekalender 2018: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen gikk ut 12. desember, så nå er det for sent å være med. Se oversikt over deltakerne og deres tips i bunnen av innlegget.

8. Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Regi: Martin McDonagh

Manus: Martin McDonagh

Med: Frances McDormand, Woody Harrelson, Sam Rockwell, John Hawkes og Peter Dinklage.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 115 min.

Premiere: 19.01.18

Martin McDonagh er en britisk regissør som har fått mye oppmerksomhet for sine mørke komedier med mye saftig språkbruk. Han står bak den helt fantastiske In Bruges, der Colin Farrell spiller en leiemorder som må gjemme seg i Brussels søvnige gater, og fulgte den opp med hakket mer eksperimentelle Seven Psycopaths. Sistnevnte hadde også Colin Farrell i hovedrollen, og brukte mye av den samme brutale språkbruken og galgenhumoren. I McDonaghs tredje langfilm som regissør har han ikke lenger med seg Farrell, men ellers er det nok et og annet fellestrekk med hans tidligere filmer å finne her…

Vi befinner oss midt i tjukkeste USA, i den lille byen Ebbing i Missouri. Mildred Hayes (McDormand) sørger over tapet av datteren, som ble voldtatt og drept syv måneder tidligere. Mildred er frustrert over manglende fremgang i saken, og mener politiet ikke gjør nok. For å vise sin protest leier hun tre store reklameplakater langs veien og kritiserer politisjefen Willoughby (Harrelson) for at ingen har blitt arrestert. Willoughby føler kritikken er urettferdig, men forstår frustrasjonen hennes. Det er derimot ikke alle i landsbyen som er like positivt innstilte, og er ganske klare på at de tar klart standpunkt på politiets side i saken.

three billboards

En drømmerolle for Frances McDormand, rett over 20 år etter hennes meget minneverdige hovedrolle i Fargo, så får hun altså denne. Men med unntak av at de begge er hovedroller, så er karakterene veldig forskjellige. I Three Billboards har hun fått en herlig oppgave, å spille en dame som ikke har mer tålmodighet å gi, som ikke er redd for å være ufin, og som samtidig er utrolig kjapp i replikken.

Martin McDonagh skriver utrolig godt, og han kan klare å få de aller fleste til å bli morsomme. Samtidig er det lett når du fyller filmen din med talentfulle folk med god komisk timing. Harrelson, Rockwell og Dinklage er alle skuespillere som er dyktige på å vandre mellom humoristiske og dramatiske scener. Og der fungerer Three Billboards godt, på den måten at de dramatiske scenene sitter, samtidig som du sannsynligvis vil måtte le en del ganger. Spesielt hvis du setter pris på McDonaghs mørke komikk.

Historien er aktuell med tanke på mye kritikk mot politiet i USA de siste årene. Three Billboards setter også søkelyset på maktmisbruk og rasisme i politiet, men selv om problemene er til stede, så vises karakterene som mer komplekse enn man kanskje først antar. Her er det ikke nødvendigvis noen klare skurker, det finnes bare mennesker som tar gode og dårlige valg på begge sider av konflikten. Det nærmeste vi kommer et unntak er kanskje John Hawkes som eksmannen til Mildred. Han gjør en god jobb med å få oss til å mislike ham, for å si det mildt.

Filmen ble nominert til syv Oscar-priser i årets utdeling. Den vant prisen for Beste Kvinnelige Hovedrolle (McDormand) og Beste Mannlige Birolle (Rockwell), og ble også nominert i kategoriene Beste Film, Beste Mannlige Birolle (Harrelson), Beste Filmmusikk, Beste Originale Manus og Beste Klipp. Den vant også fire Golden Globes, inkludert Beste Drama.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,2/10 (300 960 stemmer, plassert som den 142. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 91% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 24 deltakere i år! Utrolig gøy! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Infinity War – A Star is Born – The Shape of Water (9) – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8)

Bard: Darkest Hour – Avengers: Infinity War – BlacKkKlansman – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8)

Bush: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9) – Black Panther

Casio: Avengers: Infinity War – A Star is Born – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Darkest Hour

Dagi: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – The Shape of Water (9) – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

DenFattigeMann: Avengers: Infinity War – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Hva Vil Folk Si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9)

Eirik: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – A Star is Born – Coco – Avengers: Infinity War

HKH: Ready Player One – Utøya 22. juli – Coco – Annihilation

Kelger: Avengers: Infinity War – Black Panther – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Inge: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Avengers: Infinity War – The Work – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

Kim: Battle of the Sexes – Avengers: Infinity War – A Star is Born – Annihilation

Line: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9) – The Florida Project

Maria: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Avengers: Infinity War – The Shape of Water (9) – Deadpool 2

Martin: Deadpool 2 – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Red Sparrow – The Shape of Water (9)

Michelle: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – The Shape of Water (9) – Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli

Miranda: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Eighth Grade – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Hereditary

Oda: Hva vil folk si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Sorry to Bother You – A Star is Born

Roy: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Deadpool 2 – Ready Player One

Silje: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – The Shape of Water (9) – A Star is Born – Skyggenes Dal

Stein Galen: Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli – A Quiet Place (14) – Deadpool 2

Toejam: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – First Man (10)

Tor Arne: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – You Were Never Really Here – Deadpool 2 – The Florida Project

Ulrik: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (8) – Black Panther – The Florida Project

Og dermed var en av årets to store tipper-favoritter ute av dansen. 18 av 24 tippet av Three Billboards ville dukke opp i topp fire, men det ville seg ikke. Det er nå bare fire deltakere igjen som har muligheten på å klare fire riktige: DenFattigeMann, HKH, Kelger og Kim. Samtidig har de fire tippet 11 forskjellige filmer, og det kan holde hardt at alle 11 sniker seg inn på den siste uken med kalender.

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Altså må ditt tips være levert i løpet av dagen i dag. Nå til dagens film!

13. L’insulte (The Insult)

Regi: Ziad Doueiri

Manus: Ziad Doueiri og Joelle Touma.

Med: Adel Karam, Kamel El Basha, Camille Salameh, Diamand Bou Abboud og Rita Hayek.

Land: Frankrike/Kypros/Belgia/Libanon/USA

Spilletid: 112 min.

Premiere: 05.10.18

Vi måtte rett og slett halvveis inn i årets kalender før vi fikk en film fra et ikke-vestlig land. Her skal vi til Libanon, og regissør Ziad Doueiri er selv lebaneser. Han har jobbet lenge i kamera-avdelingen, og var blant annet mye innom Quentin Tarantinos prosjekter på 90-tallet. Han vant priser og fikk mye skryt for sin egen regidebut med West Beyrouth i 1998. Hans to neste filmer, Lila Says og The Attack, har også blitt godt tatt i mot.

Vi befinner oss i Libanons hovedstad Beirut, der den kristne Tony Hanna (Karam) bor med sin gravide kone Shirine (Hayek). Hanna er konservativ og politisk engasjert i det kristne partiet. En liten konflikt rundt et avløpsrør på huset hans blusser opp på grunn av at arbeidslederen er den palestinske flyktningen Yasser (El Basha). Etter flere verbale utvekslinger over tid, så ender det med et slag, og saken havner i rettssystemet. Her eskalerer det ytterligere, i det saken får oppmerksomhet utenfor rettssalen, og gamle fiendskap blusser opp igjen i gatene.

insult.jpg

Et godt rettsdrama er aldri å forakte, der avsløring etter avsløring sender sakens konklusjoner i stadig nye retninger. I The Insult vet vi strengt tatt hva som er skjedd, men det er likevel spennende å se hva dommeren vil bestemme. Det er vanskelig å sette seg inn i tankegangen til disse to mennene enkelte ganger, da en slags midtøstensk stolhet gjennomsyrer begge personlighetene. Man kan få lyst til å gi dem begge beskjed om å skjerpe seg i innledningen av konflikten, men samtidig så er det lett å følge karakterenes valg ut fra omgivelsene deres. Skuespillet er sterkt, og de to hovedrollene briljerer særlig. Noen ganger kan det være vanskelig å «tolke» skuespillets kvalitet på tvers av språk og kultur, men ikke her.

Det er interessant å sette en slik type film sammen med underliggende gnisninger mellom folkeslag og kulturer. Denne filmen kan først og fremst settes til Midtøsten, og samme historie i et europeisk land ville ikke hatt samme tyngde. Det er så mye vondt som ligger bak alt, og om du har tatt deg selv i å tenke at folk «der nede» blir fort fornærmet og reagerer veldig voldsomt, så kan denne filmen hjelpe deg å forstå hvordan slike reaksjoner kan settes i gang.

Filmen ble nominert til en Oscar for Beste Utenlandske Film, men vant ikke. Det den derimot vant var prisen for Beste Mannlige Skuespiller (El Basha) under den prestisjetunge filmfestivalen i Venezia. I tillegg har den plukket med seg et par publikumspriser på forskjellige filmfestivaler rundt omkring.

Et godt drama med to sterke skuespillerprestasjoner som passer for alle med en viss interesse for andre kulturer og/eller en fascinerende historie fra rettssalen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (9 356 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 88% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 12, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 10. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

15. The Ballad of Buster Scruggs

Regi: Joel og Ethan Coen.

Manus: Joel og Ethan Coen, delvis basert på fortellinger av Jack London og Stewart Edward White.

Med: Tim Blake Nelson, James Franco, Brendan Gleeson, Zoe Kazan, Liam Neeson og Tom Waits.

Land: USA

Spilletid: 133 min.

Premiere: 09.11.18

Ah, Coen-brødrene. Et jevnlig gjensyn for lesere av denne kalenderen, da de tydeligvis klarer å treffe meg veldig godt med både mørk humor og filmatisk stil. Årets bidrag ble sluppet på Netflix for en drøy måned siden, og er den attende filmen siden de startet opp med Blood Simple i 1984. Av de atten finner jeg egentlig seksten filmer jeg vil vurdere som veldig gode, og dermed er disse brødrene blant de mest konsistent dyktige filmskaperne noensinne. Blant mine øverste favoritter finner vi filmer som Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou? og Barton Fink.

Tittelen, The Ballad of Buster Scruggs, er den første historien i denne antologifilmen. Vi får servert seks forskjellige historier, som ikke henger sammen på noen annen måte enn at de alle finner sted i den ville vesten. Vi får møte Buster Scruggs, vestens raskeste revolver og fantastisk sanger. Vi får være med på mislykkede bankran, indianer-angrep mot karavane-tog, gullgraving i villmarken, teaterforestilling med en mann uten armer og ben, og et kammerspill i en diligence.

buster

Der Coen-brødrenes forrige film, Hail, Caesar!, var en hyllest til den klassiske Hollywood-filmen, er denne en ren hyllest til western-sjangeren. De seks korte historiene er veldig forskjellige, kanskje for å reflektere de forskjellige typene western som finnes innen sjangeren. Buster Scruggs henvender seg direkte til kamera, karakterene stopper opp for sangnummer og det hele har lite realisme over seg. Mens «Meal Ticket», med Liam Neeson som en strevende omreisende underholder og hans arm- og ben-løse skuespiller, er ganske mørk, trist, og tett opp mot det virkelige liv på den tiden.

Uansett hvilken stil de går for, så skinner det gjennom at dette er en Coen-film. Humoren går fra mørk til beksvart, men det er alltid en undertone av humor tilstede. James Francos replikk i traileren over, i det han ser på nabomannen i galgen og spør «First time?», er et erkeeksempel på en Coen-vits.

Morsomhetene er likevel ikke alt som er verdt å merke seg her. Det er også veldig mye bra skuespill. Hver minste karakter er traktert på en overbevisende måte, selv om den bankansatte i «Near Algodones» nok stjeler det aller meste av showet. Vi får også Coens usedvanlige filmatiske stil, der du kan kjenne på kroppen hvor gjennomtenkt hvert eneste bilde er. Her er lite latt til tilfeldighetene, hver kamerabevegelse har sitt formål.

Tom Waits leverer også en veldig imponerende rolle, der han er helt alene som den gamle gullgraveren mot naturen. Å lage en kortfilm med kun en karakter uten at publikum mister interessen er nok lettere sagt enn gjort.

I en antologi-film er det naturlig at enkelte historier fungerer bedre enn andre, og det er også tilfellet her. På den ene siden er det fint, siden du vet at det snart kommer en ny historie om den du er inne i ikke fenger, men det er vanskelig å lage en film som sitter perfekt sammen som en helhet. Her er likevel de beste historiene mer enn nok til å sitte gjennom de som ikke fungerer like godt. Coen-brødrene kan rett og slett ikke annet enn å lage skikkelig bra film!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (35 940 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Ingen anmeldelse

Dagbladet: Ingen anmeldelse

 
2 kommentarar

Posta av den desember 10, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

16. Bohemian Rhapsody

Regi: Bryan Singer/Dexter Fletcher

Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan.

Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen og Allen Leech.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 134 min.

Premiere: 02.11.18

Bohemian Rhapsody står oppført med to regissører, men Dexter Fletcher har ikke navnet sitt på rulleteksten, pga fagforeningens regler. Bryan Singer var filmens originale regissør, men omtrent 2/3 gjennom filmingen fikk han sparken. Mye rykter svirrer om hvorfor, men den offisielle grunnen er at han kom dårlig overens med skuespillerne, og ikke dukket opp på jobb. Fletcher fullførte filmen som var påbegynt. Singer er uansett den mest kjente av dem to. Han slo gjennom allerede i 1995 med The Usual Suspects, og har siden det vært mye forbundet med filmserien om X-Men. Han lagde de to første filmene, i tillegg til de senere innslagene Days of Future Past og Apocalypse. Men ikke nok med det! Han var også den som ikke klarte å starte opp Supermann-serien igjen med Superman Returns (før filmene om ham ble mørke og meget middels…), den som lagde filmen der Tom Cruise ikke klarer å drepe Hitler (Valkyrie) og den som lagde en storbudsjettsfilm basert på Jack og bønnestengelen. En veldig variert karriere, med veldig variert kvalitet på arbeidet.

Vi følger Freddie Mercury fra 1970 til 1985, fra starten av hans medlemsskap i Queen og frem til den enorme veldedighetskonserten Live Aid på Wembley i London. Fra å være et lite band som opptrer på nattklubber vokser Queen seg større og større, mye på grunn av Mercurys karisma og store selvtillit på scenen. Men med suksess kommer også utfordringer. Det er flere som vil ha en bit av kaka, flere som vil være med og ta avgjørelser. Og når Freddie selv lever en livsstil som for mange er uakseptabel, så kommer pressen på banen for å grave frem sannheten.

bohemian-rhapsody.jpg

Dette bio-dramaet er ikke en musikal, men det er naturligvis veldig mye musikk som spilles av karakterene. Derfor er det en fordel for deg som publikummer at du setter pris på Queens katalog med sanger. Du kan utvilsomt finne kvalitet i filmen selv med minimal kunnskap om sangene, men om du er tilhenger av bandet vil opplevelsen løftes flere hakk.

Det skumleste med en sånn film må ha vært å besette hovedrollen. Opprinnelig var det Sacha Baron Cohen (Borat) som skulle strutte rundt på scenen, men han forlot prosjektet pga kreative uenigheter. Til slutt var det Rami Malek som fikk jobben (mest kjent fra TV-serien Mr. Robot). Heldigvis for oss er han veldig bra. Han har visstnok hatt utallige timer med bevegelsestrener for å fange Mercurys stil, og han drar i land de mange ekstravagante antrekkene uten at det føles feil. Faktisk er han så god at du til tider glemmer litt ut at det er en skuespiller som spiller rollen, det føles veldig som du ser på den ekte Mercury. Denne prestasjonen er nok, sammen med musikken, den største grunnen til å få med seg filmen.

For all del, de andre i bandet spilles troverdig, men selve karakterene er nokså todimensjonale. Hver av de andre tre medlemmene er tilstede for hver sin egenskap, og ikke så mye mer enn det.

Historien er (forhåpentligvis) ganske velkjent, og det er som kjent langt fra topp til bunn i musikkbransjen. Oppbygningen av filmen er effektiv, og det er perfekt å avslutte med bandets høydepunkt. Queens opptreden på Live Aid er den som huskes fra de mange konsertene den dagen. Showet er gjenskapt til den minste detalj, og du kan til og med finne sammenligninger på Youtube av den originale konserten og filmversjonen på siden av hverandre, og det er utrolig hvor mye arbeid de må ha lagt ned for å få det såpass likt. Såklart synger ikke Rami Malek alt selv, men han har faktisk litt vokalarbeid i filmen. Løsningen ble å blande sammen han med ekte Queen-opptak, og å inkludere litt vokalinnspillinger fra Marc Martel, kjent for å kunne imitere Mercury.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (142 209 stemmer, plassert som tidenes 126. beste film på Top 250)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 62% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

18. Lady Bird

Regi: Greta Gerwig

Manus: Greta Gerwig

Med: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Lucas Hedges, Timothée Chalamet og Beanie Feldstein.

Land: USA

Spilletid: 94 min.

Premiere: 16.03.18

Greta Gerwig har et drøyt tiår med erfaring som skuespiller. For meg ble hun først et kjent fjes gjennom samarbeidet med regissør Noah Baumbach. Greta hadde en sentral rolle i både Greenberg, Frances Ha og Mistress America over en femårs-periode. Ikke helt unaturlig, med tanke på at de startet et romantisk forhold mellom første og andre film. Uansett ble Gerwig en favoritt blant tilhengere av indie-film, og å ta over rollen som regissør virket som et naturlig neste steg.  Hun hadde faktisk allerede regissert i samarbeid med en annen på Nights and Weekends i 2008, men Lady Bird er første gang på egenhånd.

Lady Bird (Ronan) heter egentlig Christine McPherson og går siste året på katolsk high school (aka videregående) i Sacramento, California i 2002. Hun drømmer om å reise bort, gå på et universitet i en by med «kultur», men familien har dårlig råd. Vi følger hennes lettere anstrengte forhold til moren (Metcalf), hennes og venninnen Julies (Feldstein) innmelding i skoleteateret, opprøret mot den religiøse skolen og forhold til forskjellige gutter.

lady bird

Greta Gerwig har beskrevet filmen som semi-biografisk, men at ingenting av det som skjer i filmen har skjedd med henne direkte. Det er mer følelsen av oppveksten som på en måte har blitt kokt ned i denne filmen. På ett tidspunkt skal manuset ha vært på 350 sider, men siden det ville endt med en film på rundt 6 timer, så var det trolig lurt å kutte litt her og der. Man merker hvert fall godt når filmskaperne bak en film virkelig har noe på hjertet, noe de tror på og kjenner seg igjen i. Det smitter over på det som skjer foran kameraet også.

Saoirse Ronan (uttales sør-shø med litt irsk twang) er bare 24 år, men blir med denne filmen nominert til sin tredje Oscar. En rimelig grei start på karrieren, og jeg forstår godt hvorfor Gerwig valgte henne til denne rollen. Hun har evnene til å spille de dramatiske scenene, men samtidig en veldig fin komisk timing. Og det er viktig, fordi filmen er definitivt morsom. Kanskje litt for mye å klassifisere det som en komedie, mer komi-drama, men man drar mye på smilebåndet i løpet av spilletiden. Manuset er godt, og replikkene leveres kjapt.

Det hjelper også med gode støttespillere rundt seg. Saoirse sin største med/mot-spiller er Laurie Metcalf som moren. Hun er også veldig bra. Det er sjelden du ser et mor-datter-forhold portrettert så realistisk som dette. De har klart å holde balansen mellom stor kjærlighet og å irritere vettet av hverandre til enhver tid. Veldig gøy å se, og gjerne spesielt for de av dere som er mødre, døtre eller begge deler. I tillegg har vi noen veldig dyktige unge skuespillere rundt henne på skolen, og vi får både et gjensyn med Timothée Chalamet (fra gårsdagens kalenderfilm) og Lucas Hedges (Manchester by the Sea, 5. plass i kalenderen i fjor).

Filmen ble en stor kritikersuksess, og ble nominert til fem Oscar i årets utdeling, uten å vinne noen av dem. Kategoriene var Beste Film, Beste Kvinnelige Hovedrolle (Ronan), Beste Kvinnelige Birolle (Metcalf), Beste Regi og Beste Manus. En morsom oppvekstfilm som virkelig fanger hvordan det kan være i tenårene, og som strengt tatt kan passe for alle!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,5/10 (155 916 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 99% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 7, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

19. Call Me by Your Name

Regi: Luca Guadagnino

Manus: James Ivory (basert på boken av André Aciman)

Med: Armie Hammer, Timothée Chalamet, Michael Stuhlbarg, Amira Casar og Esther Garrel.

Land: Italia/Frankrike/Brasil/USA

Spilletid: 132 min.

Premiere: 26.01.18

Call Me by Your Name er den tredje filmen i Luca Guadagninos «Begjær»-trilogi, en trilogi jeg ikke hadde noen kjennskap til før jeg så filmen. Sammenhengen mellom filmene er kun tematisk. Den startet med I Am Love i 2009, og fortsatte med A Bigger Splash seks år senere. Begge de to første filmene har Tilda Swinton i hovedrollen, mens her er hun ingensteds å se (hun er derimot på plass igjen i Guadagninos neste film, en remake av skrekkfilmen Suspiria). Før denne trilogien hadde Guadagnino en lang rekke med kortfilmer og dokumentarer under beltet, men ikke så mange langfilmer.

Vi befinner oss på landsbygda nord i Italia på 80-tallet. Elio (Chalamet) er 17 år, opprinnelig fra Amerika, og bor med foreldrene sine der. Faren (Stuhlbarg) er arkeologi-professor, og ansetter den 24 år gamle studenten Oliver (Hammer) for å hjelpe med papiraarbeid over sommeren. Elio misliker først Oliver, han må gi ham soverommet sitt, og de har ganske forskjellige personligheter. Men det oppstår en attraksjon mellom dem, og i løpet av sommeren utvikler de følelser for hverandre.

Film Review Call Me By Your Name

Om du ikke hadde lyst til en tur til Italia om sommeren fra før av, så vil sannsynligvis Call Me by Your Name overbevise deg. Omgivelsene er nydelige, og filmens rolige tempo gir deg virkelig tid til å ta inn hvor vakkert og sommerlig alt føles. I det hele er filmen en estetisk nytelse.

I tillegg er det skuespillernes film. Stjerneskuddet Timothée Chalamet tok verden med storm med sitt utseende, men dette er ikke en film der du kan surfe på å se bra ut. Han spiller forferdelig godt, og blir bedre og bedre etter hvert som vi nærmer oss slutten. Armie Hammer har litt forskjellig kvalitet på arbeidet sitt tidligere, men her tror vi på det begynnende forholdet mellom de to mennene. Men for meg kommer høydepunktet i Michael Stuhlbarg, som spiller faren i familien. Han er gjennomført solid, og samtalen han har med sønnen mot slutten av filmen er det beste øyeblikket av dem alle.

Det er utvilsomt en film for de tålmodige blant oss, og for meg ble det enkelte ganger litt for stillestående, selv om helhetsinntrykket er veldig bra. Men på tross av sakte tempo, så ble filmen veldig godt mottatt. Den ble nominert til fire Oscar i årets utdeling, både Beste Film, Beste Mannlige Hovedrolle (Chalamet), Beste Originale Sang og Beste Manus basert på tidligere materiale. Den vant kun sistnevnte, men tok til gjengjeld samme pris under britenes BAFTA-utdeling også. Og som om ikke det var nok, ble den kåret til Årets Film av American Film Institute.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (133 629 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 94% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

24. Hearts Beat Loud

Regi: Brett Haley

Manus: Brett Haley og Mark Basch.

Med: Nick Offerman, Kiersey Clemons, Blythe Danner, Toni Collette, Sasha Lane og Ted Danson.

Land: USA

Spilletid: 97 min.

Premiere: 26.01.18 (USA)

Regissør Brett Haley er et ukjent navn for meg, men når du ser over filmografien hans så får jeg ikke veldig dårlig samvittighet. Han har laget en rekke kortfilmer i årene siden 2005. I 2015 kom I’ll See You in My Dreams, med en rekke kjente skuespillere. Han fortsatte samarbeidet med en del av dem i The Hero to år senere, før vi altså kom til dagens kalenderfilm i år.

Frank Fisher (Offerman) er tidligere musiker som nå driver platebutikk. Datteren hans, Sam (Clemons), skal snart av gårde til college, og Frank prøver å utnytte tiden godt før han «mister» henne. De har jevnlige jam sessions, og liker veldig godt å spille inn musikk sammen. Frank legger ut en sang de har laget sammen på Spotify, og når han plutselig hører den spilt over anlegget på en lokal kafe, så får han lyst til å satse på sitt nye band. Avgjørelsen er unektelig også farget av frykten for at platebutikken går for dårlig, og problemer med å betale leien. Sam er derimot ikke like interessert i å utsette utdannelsen sin, spesielt ikke for å spille i band med faren sin.

Hearts beat loud

Dette er filmen du ser den kvelden du trenger en skikkelig feel-good-opplevelse. Et far-datter-forhold spilt med skikkelig god kjemi. Mange vil nok dra kjensel på Nick Offerman fra hans 125 episoder i komiserien Parks and Recreation. Dette er en helt annerledes karakter for ham å spille, men han viser at han har grei nok rekkevidde til å klare seg bra her. Ellers finner vi jo mange kjente fjes her, med Blythe Danner (svigermor i Meet the Parents) som Franks mor, Toni Collette som utleieren og Ted Danson (Cheers) som passende nok eier en bar.

Kiersey Clemons er fantastisk, og filmens høydepunkt. Hun klarer seg både i morsomme og alvorlige øyeblikk. Spesielt scenene sammen med Sasha Lane (som hun er forelsket i) er veldig fine. I tillegg har jo Kiersey en nydelig sangstemme, og fremfører sangene i filmen selv. Tittellåten har umiddelbart blitt et fast innslag på min spilleliste, og jeg anbefaler generelt soundtracket de har skapt her. Selvsagt blir effekten av sangene enda bedre når de slås sammen med den koselige historien.

Hearts Beat Loud har vunnet noen mindre priser på filmfestivaler rundt omkring, men dette er nok ikke filmen som plukker de store prisene uansett. Dette er en gjennomført feel-good-film som leverer mye varme, en del latter og til og med noen rørende øyeblikk.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,9/10 (3 704 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 91% fresh

VG: Ingen anmeldelse

Dagbladet: Ingen anmeldelse

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 1, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,