RSS

Stikkordarkiv: julekalender

Julekalender 2019: 9. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

16. Vice

Regi: Adam McKay

Manus: Adam McKay

Med: Christian Bale, Amy Adams, Steve Carell, Sam Rockwell, Alison Pill og Eddie Marsan.

Land: USA

Spilletid: 132 min.

Premiere: 01.02.19

Vice er fortellingen om Dick Cheney (Bale), visepresident av USA under George W. Bush (Rockwell) fra 2001-2009. Filmen hopper frem og tilbake i Cheneys liv, fra hans spede start som praktikant i det hvite hus under Nixon, helt fram til hans rolle som viktig bakmann av invasjonen av Afghanistan og Irak, og videre.

Adam McKay slo seg opp på 2000-tallet med en rekke av de morsomste komediene tiåret hadde å by på. Han var jevnlig samarbeidspartner med Will Ferrell, og står sammen med han bak Anchorman (og oppfølgeren), Tallageda Nights, Step Brothers og The Other Guys. Men så, for noen år siden, dukket plutselig The Big Short opp. Fremdeles utvilsomt morsom, men med et grunnlag i relevant og skarp satire, fylt med flinke skuespillere. Filmen vant Oscar for Beste Manus (basert på annet materiale), og ble også nominert for blant annet Beste Film og Beste Regi.

vice

Vice er en naturlig videreutvikling for Adam McKay etter The Big Short. Han ser ut til å ha forlatt de absurde komediene til fordel for å sette lys på det absurde som skjer i amerikansk politikk. Man kan ikke påstå at det hele er forsøkt å bli gjort på en objektiv måte, men samtidig er det ikke vanskelig å se for seg at dette er altfor nært sannheten til at det går an å tenke på uten å bli litt uvel. Andre filmer, som Oliver Stones «W.«, fokuserte mer på George W. Bush sin tilsynelatende enkelhet og landsens sjarm, mens vi her får et innblikk i den kalde kalkulerende hjernen bak, som med glede tok på seg så mye ansvar som mulig i skyggene.

Samtidig er fremdeles Vice en morsom film, om enn bare fordi det er den letteste reaksjonen for oss som publikum. Et høydepunkt for meg er en falsk slutt midt i filmen (før Bush sitt presidentsskap) der vi får servert en epilog om hvordan Cheney pensjonerte seg i ro og mak og levde lykkelig resten av livet, bare for å bli dratt inn igjen og minnet på at det strengt tatt er nå problemene virkelig starter. Jeg liker også fiffig kryssklipping der samtalen mellom Bush og Cheney klippes sammen med fluefisking. Mye av de samme uventede grepene som gjorde The Big Short til en så fornøyelig opplevelse, fungerer til filmens favør her også. Til og med fortellerstemmen viser seg å være et lite ess i ermet når vi kommer så langt.

Christian Bale må kunne regnes som en av vår tids beste skuespillere, og det er nesten skremmende å se hvor mye han endrer på kroppen sin fra rolle til rolle. Akkurat i denne filmen har jeg forstått at han har blitt godt hjulpet av sminke også, men jeg har uansett ingen problemer med å forstå ham som denne kalde «skurken». Steve Carrell er også glimrende som forsvarsminister Donald Rumsfeld, og Amy Adams gir en veldig nødvendig dimensjon av menneskelighet til Bales Cheney.

Ikke ulikt The Big Short, Vice er filmen som er morsom, men som egentlig er forferdelig skummel. En film mange sannsynligvis velger bort, men som de samtidig hadde hatt godt av å se. Den ble nominert til hele åtte Oscar-priser, inkludert Beste Film, Beste Regi, Beste Manus og tre skuespiller-priser (Bale, Adams, Rockwell). Til slutt gikk den kun hjem med en, for Beste Sminke. Gjerne ufortjent lite.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (94 151 stemmer)

AVClub.com: C

Rotten Tomatoes: 66% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 8. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

17. Rocketman

Regi: Dexter Fletcher

Manus: Lee Hall

Med: Taron Egerton, Jamie Bell, Richard Madden og Bryce Dallas Howard.

Land: Storbritannia/Canada/USA

Spilletid: 121 min.

Premiere: 29.05.19

Elton John (Egerton) sitter i en gruppesamtale på en rehabilitasjonklinikk for dop, og forteller livet sitt i flashback. Helt fra oppveksten i Storbritannia på 50-tallet, med en tilbakeholden og negativ mor, og hele veien til å være en av de mest berømte artistene i verden. En musikalsk reise, men også med nok av personlige kriser og avhengighet.

Dexter Fletcher vil nok for de fleste være mer kjent som skuespiller enn som regissør. Han hadde en av de mange rollene i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, og var også en god del med i Band of Brothers. Han startet regi-karrieren i 2011 med Wild Bill, men flere har sannsynligvis sett Eddie the Eagle (her startet også samarbeidet med Taron Egerton). Enda flere igjen har sett fjorårets Bohemian Rhapsody, og det var nettopp Dexter Fletcher som kom inn og fullførte filmen da det stormet som verst rundt den opprinnelige regissøren Bryan Singer. Å ro den filmen godt i land var nok en beroligende faktor for alle som var bekymret for kvaliteten på Rocketman. Her så de at regissøren så ut til å kunne lage god musikkfilm.

rocketman.gif

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan man kan gå fra en visning av Rocketman og ikke være utrolig imponert over Taron Egerton. Skuespilleren er hovedsaklig kjent fra Kingsman-filmene, en lunkent mottatt Robin Hood og et ganske hjertevarmt blikk på Eddie the Eagle, men her feier han vekk all tvil. Fyren er skikkelig dyktig, og i tillegg til at han portretterer Elton John på en meget bra måte (Elton selv har velsignet filmen på alle måter), så slår han til og med til med sangprestasjoner på et like høyt nivå!

Resten av castet er også sterkt. Richard Madden får fjernet seg litt fra sin heltemodige rolle i Game of Thrones, og får virkelig skrudd på den ekleste typen sjarm. Jamie Bell vil få sympatien din som Eltons mangeårige låtskriver-kompanjong Bernie Taupin, og Bryce Dallas Howard overbeviser som Eltons forferdelige mor. En utakknemlig rolle å spille, men utrolig viktig for å få oss godt over på Eltons side før han begynner å bli mer og mer ufordragelig etter hvert som narkotikaen påvirker ham i feil retning.

Rocketman er i grenseland mellom biografisk drama og musikal. Der tidligere nevnte Bohemian Rhapsody var nærmere et rent biografisk drama der Queen framførte sine sanger på scenen i filmen, så glir Rocketman mer over i musikalens verden, og har synge/danse-numre der sangene glir frem fra bakgrunnen og «fremføres» av Elton John, med koreografert dans og bevegelse rundt ham på alle kanter. Vanligvis ikke mitt favorittgrep, og ofte grunnen til at en musikal ikke slår helt hjem hos meg. Fordelen er jo selvfølgelig en mye større visuell kreativ frihet for filmskaperne, der de plutselig har tillatelse til at «hva som helst» skjer under fremførelsen av sangen. Og det bruker filmen til sin store styrke. De scenene som gjør mest inntrykk er nettopp disse koreograferte sangnumrene. Det kan være små ting som når hele rommet blir vektløst i et langt øyeblikk i en av de tidlige klubb-opptredenene, men det kan også være hele sekvenser der Elton blir dratt fra sykeseng til opptreden mens en sang blir fremført.

En selvsagt slager for de som er fans av musikken, men det kan lett argumenteres for at filmen er en god opplevelse for de aller fleste som kan like en musikalsk biografi-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (81 079 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 89% fresh

VG: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 7. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

18. Ad Astra

Regi: James Gray

Manus: James Gray og Ethan Gross.

Med: Brad Pitt, Tommy Lee Jones, Ruth Negga, Donald Sutherland og Liv Tyler.

Land: USA/Kina

Spilletid: 123 min.

Premiere: 20.09.19

I en nær framtid blir solsystemet (og jorden) truffet av mystiske kraftutbrudd. Major Roy McBride (Pitt) blir nesten drept som følge av et av utbruddene. Da han kommer seg igjen, får han vite at kilden til utbruddene trolig er «Lima-prosjektet», et 26 år gammelt forsøk på å få kontakt med utenomjordisk liv, ledet av hans egen far, den legendariske astronauten H. Clifford McBride (Jones). Prosjektet nådde Neptun 16 år tidligere, men har ikke blitt hørt fra siden. Roy sier seg enig til å delta på en reise til Mars, for derfra å prøve å kontakte Lima-prosjektet og løse problemene.

Regissør James Gray har uttalt at Ad Astra ville være et forsøk på å lage en film som presenterte reise i verdensrommet på en så realistisk måte som mulig. Tidligere i karrieren har han derimot ikke tilbrakt mye tid i rommet. Han startet opp med å lage filmer med kriminalitet som tema. Først Little Odessa i 1994, og så The Yards seks år senere, og We Own the Night i 2007. Altså ikke en overveldende produktivitet, men samarbeidet med skuespiller Joaquin Phoenix i sistnevnte film bar umiddelbart frukter, og Gray gav ut Two Lovers året etter. Hans siste film før i år var det biografiske dramaet The Lost City of Z, for tre år siden.

ad astra

Om James Grays ønske om å representere romreiser på en totalt realistisk måte er blitt oppfylt, kan jeg ikke uttale meg særlig mye om. Det ser hvert fall meget bra ut, og du får litt annerledes tilnærming til fenomenet enn det vi har sett de siste årene. Vi har strukturer som strekker seg helt ut utenfor atmosfæren og kommersielle flyturer til månen. Samtidig som vi gjerne har sett lignende før, så har romreise-filmer en tendens til å fokusere fullt og helt på en rakett som sendes fra jorden til det dypeste rom, så litt forfriskende er det at man legger opp til kortere etapper på reisen.

Vi vet ikke hvor langt inn i fremtiden vi befinner oss, men vi har hvert fall kommet langt nok til at ikke bare kan man kjøpe seg en billett til månen, men når man skal reise fra ett sted til ett annet på nevnte måne, så risikerer man å bli raidet av rompirater. Det høres mer tullete ut enn det presenteres i filmen, og sekvensen er faktisk en av filmens beste, med intens spenning, utrolig god bruk av lyd og noen utrolig flotte bilder.

Brad Pitt er meget bra i hovedrollen, som han jo ofte er. Han blir litt hjulpet av at karakteren skal være følelsesmessig avkoblet, men en svakere skuespiller kunne lett ødelagt denne rollen. Tommy Lee Jones og Donald Sutherland gjør ikke karrierebeste noen av dem, men leverer som vanlig solide roller. Ellers gøy å se Ruth Negga plukket opp til en stor sci-fi-film som dette, spesielt for oss som først og fremst kjenner henne fra den mye smalere serien Preacher.

Ad Astra har noen meget spennende action-sekvenser, men taper litt på at et par av de først og fremst er med for å vise oss at Brad Pitt ikke kjenner på følelsene sine i noen situasjoner (slik at det slår hardere når han da selvfølgelig mister profesjonaliteten sin etter hvert). I sammenligning med for eksempel Interstellar faller den gjennom, men den er godt gjennomført, spennende og tankevekkende, samtidig som den er veldig flott på stor skjerm.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,9/10 (76 880 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 84% fresh

VG: Terningkast 3

Filmpolitiet: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 7, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 6. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

19. Roma

Regi: Alfonso Cuarón

Manus: Alfonso Cuarón

Med: Yalitza Aparicio, Marina de Tavira, Diego Cortina Autrey, Carlos Peralta, Marco Graf, Daniela Demesa og Nancy García García.

Land: Mexico

Spilletid: 135 min.

Premiere: 14.12.18

Cleo (Aparicio) er hushjelp og barnepike for en rik familie i Mexico City på 70-tallet. Hun bor i huset sammen med ekteparet, deres fire barn, husets bestemor og en hushjelp til. Ekteskapet til foreldrene i huset skranter, og etter hvert forsvinner mannen mer og mer på forretningsreise. Samtidig finner Cleo ut at hun er gravid sammen med sin kjæreste Fermin, men han forsvinner etter at hun forteller ham det, og setter henne i en veldig vanskelig situasjon.

Alfonso Cuarón er meksikansk regissør, og har bygget seg opp et solid rykte over de siste tjue årene. Først med Y tu mama tambien i 2001. Filmen ble populær, og gav Cuarón sjansen til å ta steget inn i Hollywood. Han fikk regissere den tredje fimen om Harry Potter (The Prisoner of Azkaban), før han to år senere kom med den dystopiske fremtidsvisjonen Children of Men. Filmen var en stor suksess, og fikk mye skryt for den høye tekniske kvaliteten. Blant annet var flere veldig lange tagninger av action-sekvenser det som stod igjen som mest imponerende. Lange tagninger fortsatte Cuarón med i sitt neste prosjekt, Gravity. Han fortsatte å høste skryt for den tekniske kvaliteten og hvor vanskelig filmene hans var å gjennomføre.

roma

Roma er en mye mer intim og personlig film enn Cuaróns tre siste Hollywood-produksjoner. Filmen skal være basert på stemninger fra hans egen barndom, og navnet Roma kommer også fra navnet på nabolaget der regissøren selv vokste opp.

Filmen gjør det best når den sakte men sikkert får deg under huden på karakterene. Mange av scenene er hverdagslige, men når du først når frem til de mer dramatiske delene av historien, så er du godt kjent med dem som er påvirket, og alt slår mye hardere enn det hadde gjort om det skjedde tidligere. Hele handlingen skal, i motsetning til de fleste filmer, være filmet i kronologisk rekkefølge, og dette kan nok ha hjulpet på troverdig skuespill og kjemi mellom de forskjellige karakterene.

Yalitza Aparicio er helt fantastisk som Cleo, og det overrasket meg å høre at hun aldri har spilt skuespill før. Hun virker hvert fall perfekt for denne rollen, eller så er Cuaróns regi av henne perfekt. De andre rollene er også troverdig portrettert, men for meg er det Cleo som stikker seg ut som den beste prestasjonen i filmen.

Filmen er i svart-hvitt, og siden den er satt på 70-tallet er det kun av regissørens egne estetiske grunner valget er gjort. Og den er utvilsomt vakker å se på. Cuarón er kjent for å ha et godt øye for utsnitt og kamerabevegelser, og Roma er ikke noe unntak. Mye fin lyssetting, og til tider meget fin oppbygging av bildene, der vi går fra nære bilder av en person til storslåtte sveip over store folkemengder. I løpet av filmen er vi gjennom mange temaer, og i tillegg til å bli ført tilbake til en historisk periode, så får vi en fin historie om livet, kjærligheten, familie og hva som trengs i et hjem. En hyllest til en kvinne som legger så mye mer enn det som trengs i jobben sin.

Roma ble hovedsaklig distribuert på Netflix, selv om den hadde premiere på filmfestivaler og en kort runde på kino i forkant. Dette var gjerne strategisk, for å gjøre filmen aktuell for Oscar-utdelingen, der den ble nominert til hele ti priser. Det var ikke uten kontrovers, og blant annet Steven Spielberg har uttalt at filmer som ikke går på kino ikke bør være aktuelle for Oscar-priser. Men Roma ble uansett nominert, og endte opp med å vinne tre priser; Beste Utenlandske Film, Beste Regi og Beste Kinematografi. Filmen plukket også med seg Gull-løven fra filmfestivalen i Venezia.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (117 827 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 96% fresh

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 6

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 5. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

20. Spider-Man: Into the Spider-Verse

Regi: Bob Persichetti, Peter Ramsey og Rodney Rothman.

Manus: Phil Lord og Rodney Rothman

Med: Shameik Moore, Jake Johnson, Hailee Steinfeld, Mahershala Ali, Zoe Kravitz, John Mulaney, Nicholas Cage, Liev Schreiber og Chris Pine.

Land: USA

Spilletid: 117 min.

Premiere: 14.12.18

Tenåringen Miles Morales (Moore) sliter med å leve opp til forventningene til sin far, som er politimann. Mens Miles er med onkelen sin og tagger på en forlatt undergrunnsstasjon bli han bitt av en radioaktiv edderkopp, og utvikler edderkopp-aktige egenskaper etterpå. Miles er blitt til Spider-Man. Som om ikke det var nok, så dukker Peter Parker (Johnson) opp, og han er også Spider-Man, bare i en annen dimensjon. Han lover å lære opp Miles i kunsten å være Spider-Man, slik at de kan bekjempe Kingpin (Schreiber), som gjerne vil ha tilgang til de forskjellige dimensjonene i multiverset. Litt etter litt blir vi introdusert for nye Spider-Man-versjoner fra forskjellige dimensjoner, og de må alle slå seg sammen for å bekjempe denne nye trusselen.

Spider-Man er en av de mest brukte superheltene i filmverdenen. Etter den første spillefilmen om ham i 2002 har han hatt hele sju filmer med seg selv i fokus, samtidig som at han har dukket opp i tre av filmene i Marvels kinematiske univers. Kvaliteten har vandret mellom fantastisk bra og utrolig dårlig, og karakteren har blitt «startet på nytt» to ganger etter den originale serien. I Into the Spider-Verse er det ikke en ny oppstart, selv om det kanskje kan virke sånn. Det er mer en parallell historie, mye bygget på allslags sprø ting som har foregått i tegneserie-versjonen.

into the spiderverse

Her har Phil Lord og Christopher Miller (henholdsvis manusforfatter og produsent) gjort mye riktig. Duoen står bak både The Lego Movie-franchiset og 21 Jump Street, men suksess er ingen garanti for at det neste prosjektet blir bra. Her har de klart å finne en helt ny og frisk innfallsvinkel til en karakter mange ville beskrevet som oppbrukt etter den store mengden filmer over de siste 17 årene. De har klart å kombinere en barnefilm (gjerne ikke for de aller yngste barna, men en barnefilm likevel) med en historie som er spennende å følge også for voksne seere.

Animasjonen går fra stil til stil, og det aller meste er både vakkert og se på og friskt i uttrykket. For min del var det hovedstilen som appellerte mest, men stilbrudd innen animasjonen i en film er såpass sjelden at det var veldig gøy å få presentert flere metoder om hverandre. Det er ikke tvil om at denne filmen stikker seg ut visuelt (på en positiv måte), både i sammenligning med andre superhelt-filmer, og andre animerte filmer.

Filmen er morsom, og stemmecastingen er meget bra. Rollelisten er fylt med kjente stemmer. Moore i hovedrollen er åpenbart meget bra, men det er også verdt å trekke frem Jake Johnson (kjent fra New Girl) som Peter B. Parker og John Mulaney som det mest tullete innslaget, Spider-Ham. Når du da også får plass til stjerner som Hailee Steinfeld, Liev Schreiber og Chris Pine i filmen, så har du hvert fall gjort jobben i ansettelsesprosessen. Og alt dette er helt uten å nevne at Nicholas Cage er med som Spider-Man Noir (en svart-hvit, skyggelagt og dyster Spider-Man, åpenbart), og selv om man kan si mye rart om Cage, så har ingen film blitt mindre interessant av å ha ham med…

Into the Spider-Verse bygger historien ganske fiffig opp rundt sine parallelle dimensjoner, og gir litt å tenke på selv for de som ikke nødvendigvis er midt i målgruppen. Filmen har fått mye skryt, og vant både Oscar, Golden Globe og BAFTA for Beste Animerte Film i årets utdelinger.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (279 100 stemmer, plassert som den 64. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 97% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Filmpolitiet: Terningkast 5

 
Éin kommentar

Posta av den desember 4, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 2. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

23. Searching

Regi: Aneesh Chaganty

Manus: Aneesh Chaganty og Sev Ohanian.

Med: John Cho, Debra Messing og Michelle La.

Land: Russland/USA

Spilletid: 102 min.

Premiere: 14.09.18

Aneesh Chaganty dukker her opp med sin spillefilmdebut. Han har skrevet og regissert en rekke med kortfilmer over de siste drøye ti årene, men begir seg ut på langfilm for første gang med Searching.

David Kim (Cho) har ikke kontroll over hvor tenåringsdatteren hans befinner seg, og hun får fort status som forsvunnet. Når hjelpen fra politiet ikke strekker til, bestemmer han seg for å bruke datterens datamaskin for å finne spor i jakten på henne.

searching

De to første filmene i årets kalender er da begge nokså eksperimentelle. Gårsdagens film var interaktive Bandersnatch, og Searching er en film der hele handlingen befinner seg på en dataskjerm. Det er ikke første gang dette skjer, det er faktisk allerede fem år siden skrekkfilmen Unfriended fortalte hele historien sin fra innsiden av en skjerm. Det gir såklart en del begrensninger for hva man kan gjøre rent visuelt. Dette er fort både filmens svakhet og styrke, som med de fleste filmer basert på et eller annet gimmick. Av og til må man ta unaturlige snarveier for å kunne holde seg innenfor rammen, og samtidig er det nettopp det å se hvordan filmskaperne klarer å fortelle ting uten å bryte «reglene» de har satt seg.

Searching klarer kunststykket å fullføre denne fortellingen uten at du føler gimmicken er brukt opp, noe som fort kunne blitt tilfellet. De klarer å eskalere spenningen og konfliktene uten at det blir for rart at vi får servert så mye av det via datamaskinen.

John Cho bærer filmen stort sett selv, og må spille mye mot kamera. Det klarer han bra, og med tanke på at han først og fremst er kjent for mer komiske roller, så var dette et bra bevis på at han takler mer dramatiske roller. Så ble han også nominert til Beste Mannlige Hovedrolle under Film Independent Spirit Awards. Selve filmen vant også bl. a. en publikumspris under Sundance-festivalen.

Searching er et solid mysterium, som får det lille ekstra av nyhetsverdien i at den er laget på en (hvert fall til nå) ganske uortodoks måte.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (114 053 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 2, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 1. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

24. Black Mirror: Bandersnatch

Regi: David Slade

Manus: Charlie Brooker

Med: Fionn Whitehead, Craig Parkinson, Alice Lowe, Asim Chaudry og Will Poulter.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 90 min.

Premiere: 28.12.18

Charlie Brooker har seilt opp som en av popkulturens fremste satirikere. Hans forfatterskap er som oftest bitende morsomt og aktuelt. Han er kjent fra en rekke serier med tilnavnet «Wipe», der han kommenterer på alt fra TV og film til nyheter. Han stod bak den interessante TV-serien Dead Set, der deltakerne i en Big Brother-aktig serie ikke er klar over at zombie-apokalypsen foregår på utsiden, og de siste årene har han oppnådd berømmelse som skaperen av Black Mirror. TV-serien er kjent for frittstående episoder, gjerne med en mer eller mindre dystopisk fremtidsvisjon. Brooker har uttalt at formålet med serien er å tenke over hvor teknologien kan føre oss om vi ikke passer på, og de beste episodene er noe av det ypperste som har blitt vist på TV. Bandersnatch er en film laget for Netflix, som en slags utvidet episode av Black Mirror.

Vi befinner oss i 1984, der videospill-designeren Stefan (Whitehead) prøver å lage et spill av en bok kalt Bandersnatch. Boken er en såkalt «velg din historie»-bok, der du som leser gjør valg, og på den måten påvirker din egen historie. Stefan får muligheten til å lage spillet sitt for et firma, men etter hvert som han kommer videre blir livet hans mer og mer påvirket av spillet og boken. Han føler at han blir påvirket av en ytre kraft, og er i ferd med å bli gal.

bandersnatch

Bandersnatch er banebrytende på sitt felt, som den første filmen på Netflix der du som seer kan påvirke handlingen. Med jevne mellomrom blir du tvunget til å ta et valg mellom to alternativer. I starten er det uskyldige ting som hva hovedpersonen skal spise eller lytte til, men i kjent Black Mirror-stil, så er du ganske fort inne i et dystert system med kun dårlige valg å ta.

Det må ha vært en enorm planleggingsjobb å skrive og spille inn denne filmen. Noen av valgene endrer tilsynelatende lite på historien, men scenene må uansett spilles inn på forskjellige måter ut fra valgene du har tatt. Det har blitt sagt at det finnes fem hovedslutter man kan komme frem til, men Charlie Brooker selv sier at han ikke husker hvor mange avslutninger det finnes, og at alle fem sluttene hvert fall finnes i flere forskjellige varianter.

Filmens styrker ligger i en historie som tar tak i deg, og valgmulighetene gir deg samme type innlevelse som man gjerne får når man spiller et spill. Skuespillet er sterkt, og visuelt går filmen fint inn i rekken med de andre episodene i Black Mirror. Såklart er det litt spesielt å skulle sette en karakter på en film som kan være såpass forskjellig for hver person som ser den. Jeg vet jo ikke om filmen jeg så er like god som den beste mulige, eller hvor dårlig filmen kan fortelles «i verste fall». Jeg vurderer det likevel slik at kvaliteten på det tekniske og skuespillet er like høy uavhengig av hvilken vei du velger. I «min» versjon fikk jeg en historie der min involvering ble brukt på en ganske fiffig meta-måte, noe som var ganske gøy, samtidig som det distanserte følelsene mine til hovedpersonen litt mot slutten, og filmen har nok ikke sittet like godt og lenge i minnet som en mer tradisjonelt fortalt film kanskje kunne gjort.

Jeg tror ikke formatet er kommet for å bli, som man sier. For det virker det som det er altfor tungt å få laget, samtidig som det ikke er alle typer film dette ville fungert for i det hele tatt. I Charlie Brookers hender og under Black Mirror-paraplyen sitter det ganske bra, men det holder nok med den ene for en stund.

Bandersnatch vant prisen for «Outstanding Television Movie» under årets Emmy-utdeling.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (99 513 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: Regnes som TV-program, har ikke score.

 
Éin kommentar

Posta av den desember 1, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,