RSS

Stikkordarkiv: julekalender

Julekalender 2019: 11. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember (altså i morgen!).

14. Booksmart

Regi: Olivia Wilde

Manus: Emily Halpern, Sarah Haskins, Susanna Fogel og Katie Silberman.

Med: Kaitlyn Dever, Beanie Feldstein, Jessica Williams, Jason Sudeikis, Lisa Kudrow, Will Forte, Victoria Ruesga, Mason Gooding og Skyler Gisondo.

Land: USA

Spilletid: 102 min.

Premiere: 21.06.19

Amy (Dever) og Molly (Feldstein) er ferdige med high school (eller videregående om du vil). De har vært ansvarlige elever gjennom hele skoleløpet sitt, og holdt seg borte fra fester og andre distraksjoner for å fokusere på karakterene og komme inn på gode universiteter. Men når de finner ut at de blir gjort narr av av klassekameratene sine, og det viser seg at disse festglade jevnaldrende også har kommet inn på gode universiteter, bestemmer de to seg for å bruke den siste kvelden på videregående til å feste virkelig godt fra seg. Problemet er bare at den store festen er i huset til tanta til Nick, og akkurat hvor dette ligger er ikke informasjon de har tilgjengelig. Dette blir starten på en ganske rotete aften.

Olivia Wilde er nok først og fremst kjent som skuespiller, hovedsaklig for hennes rolle gjennom store deler av TV-serien House M.D. Hun har også spilt i et utall filmer og TV-serier utenom, men nå skal vi fokusere litt på regisiden hennes. Etter et par musikkvideoer (bl. a. en for Red Hot Chili Peppers) har hun altså regissert sin første langfilm. Komedien var naturlig å velge, siden hun som skuespiller igjen og igjen har vist god komisk timing.

booksmart.jpg

En god komedie kommer ganske sjelden for tiden. Kanskje er det blitt sånn fordi man har «sett det før», eller kanskje undertegnede bare blir mer gretten og kynisk etter hvert som tiden går. Uansett grunnen er Booksmart et av de få unntakene. En komedie med mye bra vittigheter, karakterer som balanserer fint på grensen mellom parodiske og realistiske, og med hjertevarme og noe ekte i bunn.

Olivia Wilde har et fortrinn som regissør, nemlig kontaktnettet hun har fått bygget opp over årevis med skuespill. Det er nok mye derfor at mange av de små birollene i filmen er besatt av kjente komikere, plukket fra alt fra Friends til Saturday Night Live. Will Forte og Jason Sudeikis vil alltid kunne heve en komedie med sine bidrag, og i tillegg dukker det opp en personlig favoritt når selveste Mike O`Brien (sjekk ut Seven Minutes in Heaven-serien på Youtube) dukker opp som pizza-mann.

Men Booksmart hadde ikke fungert uten de to unge komikerne i hovedrollene. Slike filmer, basert på et vennskap i den tiden av livet der det vennskapet virkelig kan være på det aller viktigste, trenger at det er troverdig. Kaitlyn Dever og Beanie Feldstein er begge veldig morsomme, de har god komisk timing og en utrolig god kjemi seg i mellom. Ingen problemer for oss med å kjøpe vennskapet deres, og når de begge er gode nok til å spille (den uunngåelige) konflikten mellom de to seriøst nok til at det også er troverdig, så har du oppskriften på en vellykket komedie.

I skrivende stund har Beanie Feldstein akkurat blitt nominert til en Golden Globe for Beste Kvinnelige Hovedrolle i en komedie/musikal. Kanskje litt urettferdig at hun er den eneste av de to som blir nominert, men utvilsomt fortjent at hun faktisk blir det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (49 915 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 97% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Filmpolitiet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 10, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 10. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

15. Werk ohne Autor (Verk uten skaper)

Regi: Florian Henckel von Donnersmarck

Manus: Florian Henckel von Donnersmarck

Med: Tom Schilling, Sebastian Koch, Paula Beer, Saskia Rosendahl og Oliver Masucci.

Land: Tyskland/Italia

Spilletid: 189 min.

Premiere: 05.09.19

Verk uten skaper følger kunstneren Kurt Barnert (Schilling) sitt liv. Han vokser opp i Tyskland under nazist-partiets storhetstid, og opplever at hans tante, Elisabeth (Rosendahl), blir tatt bort av nazistene pga psykiske problemer. Kurt hadde et tett forhold til tanten sin, og hendelsen setter preg på livet hans videre. Etter krigen begynner Kurt sin utdannelse som kunstner, men er frustrert over de strenge kunstneriske reglene i Øst-Tyskland. Han treffer og forelsker seg i Ellie (Beer), men sliter med å bli akseptert av faren hennes (Koch). Det Kurt ikke vet, er at faren var overlege og høyt rangert nazist under krigen, og at han hadde direkte påvirkning til Elisabeths skjebne.

Den tyske regissøren Florian Henckel von Donnersmarck har kun laget to spillefilmer. En meget bra, og en meget middels. Den første, som også var den beste, er den Oscar-vinnende Das Leben der Anderen (De Andres Liv), som også er rangert som den 59. beste filmen noensinne på IMDb.com. Den andre var den middelmådige actionfilmen The Tourist, med Johnny Depp og Angelina Jolie i hovedrollene. Med andre ord et litt mislykket opphold i Hollywood, og ikke helt ukjent for en kunstnerisk europeisk regissør som har slått gjennom med en kvalitetsfilm. Med Verk uten skaper er von Donnersmarck tilbake i Tyskland, og tilbake med periode-film og Øst-Tyskland.

werk ohne autor

Werk ohne Autor kan nok være en vanskelig film å sette seg ned for å se. For det første er den på tysk, og selv om jeg syns språket får ufortjent mye tyn, så er det ikke til å stikke under en stol at det hvert fall er et litt røft språk å lytte til. For det andre er filmen i overkant lang for de fleste, med en spilletid på rett over tre timer. Og for det tredje er det ikke alltid mest fristende med en film som beskrivelses som en fortelling om en kunstner som jobber med å finne seg selv og sitt kunstneriske uttrykk.

Men for de som klarer å komme seg forbi disse hindrene, så venter en veldig fin film-opplevelse. Den lange spilletiden merkes ikke noe særlig, dette er en film som drar deg inn sakte, men sikkert. Selve historien finner sted over en veldig lang tidsperiode, men den er spennende og engasjerende, og dermed glemmer du ut hvor lenge du har befunnet deg i filmens verden. Det hjelper at filmen er veldig god på å vise tidsperioden sin til enhver tid, med gode kostymer og scenografi.

Noen veldig fine scener med kunst-produksjon, som virkelig får den fine, varme filmmusikken til sin rett. Ofte kan kunst være et frustrerende tema for film, der kunsten som lages er vanskelig å forstå. Til tider er dette egentlig tilfelle for noen av karakterene i filmen, men egentlig virker den tyske kunstverdenen på denne tiden ganske fascinerende nettopp på grunn av sine eksentriske kunst-typer. Man blir merkelig opptatt av at læreren/mentoren på kunstskolen skal sette pris på kunsten de forskjellige elevene lager.

Skuespillet er meget bra, spesielt de to hovedrollene i Tom Schilling og Sebastian Koch. Sistnevnte har du sannsynligvis sett her og der, og det er også han som har det som virker som den mest utfordrende rollen. Han spiller den konfliktfylte tidligere nazisten uten de store faktene, men likevel effektivt nok til å gi karakteren nyanser utenfor å være en typisk skurk. Tom Schilling er nødt til å ha kjemi direkte med oss som publikum, da mange av scenene består av ham som reagerer til andre ting, og lager kunsten sin. Han har et veldig uttrykksfullt ansikt, og spesielt i samspillet med Paula Beer er han imponerende.

Werk ohne Autor er filmen for dem som ønsker en vakker filmopplevelse med mye historie og dramatiske skjebner. Filmen ble nominert til to Oscar-priser, for Beste Utenlandske Film og Beste Kinematografi.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (9 298 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 78% fresh

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 10, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 9. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

16. Vice

Regi: Adam McKay

Manus: Adam McKay

Med: Christian Bale, Amy Adams, Steve Carell, Sam Rockwell, Alison Pill og Eddie Marsan.

Land: USA

Spilletid: 132 min.

Premiere: 01.02.19

Vice er fortellingen om Dick Cheney (Bale), visepresident av USA under George W. Bush (Rockwell) fra 2001-2009. Filmen hopper frem og tilbake i Cheneys liv, fra hans spede start som praktikant i det hvite hus under Nixon, helt fram til hans rolle som viktig bakmann av invasjonen av Afghanistan og Irak, og videre.

Adam McKay slo seg opp på 2000-tallet med en rekke av de morsomste komediene tiåret hadde å by på. Han var jevnlig samarbeidspartner med Will Ferrell, og står sammen med han bak Anchorman (og oppfølgeren), Tallageda Nights, Step Brothers og The Other Guys. Men så, for noen år siden, dukket plutselig The Big Short opp. Fremdeles utvilsomt morsom, men med et grunnlag i relevant og skarp satire, fylt med flinke skuespillere. Filmen vant Oscar for Beste Manus (basert på annet materiale), og ble også nominert for blant annet Beste Film og Beste Regi.

vice

Vice er en naturlig videreutvikling for Adam McKay etter The Big Short. Han ser ut til å ha forlatt de absurde komediene til fordel for å sette lys på det absurde som skjer i amerikansk politikk. Man kan ikke påstå at det hele er forsøkt å bli gjort på en objektiv måte, men samtidig er det ikke vanskelig å se for seg at dette er altfor nært sannheten til at det går an å tenke på uten å bli litt uvel. Andre filmer, som Oliver Stones «W.«, fokuserte mer på George W. Bush sin tilsynelatende enkelhet og landsens sjarm, mens vi her får et innblikk i den kalde kalkulerende hjernen bak, som med glede tok på seg så mye ansvar som mulig i skyggene.

Samtidig er fremdeles Vice en morsom film, om enn bare fordi det er den letteste reaksjonen for oss som publikum. Et høydepunkt for meg er en falsk slutt midt i filmen (før Bush sitt presidentsskap) der vi får servert en epilog om hvordan Cheney pensjonerte seg i ro og mak og levde lykkelig resten av livet, bare for å bli dratt inn igjen og minnet på at det strengt tatt er nå problemene virkelig starter. Jeg liker også fiffig kryssklipping der samtalen mellom Bush og Cheney klippes sammen med fluefisking. Mye av de samme uventede grepene som gjorde The Big Short til en så fornøyelig opplevelse, fungerer til filmens favør her også. Til og med fortellerstemmen viser seg å være et lite ess i ermet når vi kommer så langt.

Christian Bale må kunne regnes som en av vår tids beste skuespillere, og det er nesten skremmende å se hvor mye han endrer på kroppen sin fra rolle til rolle. Akkurat i denne filmen har jeg forstått at han har blitt godt hjulpet av sminke også, men jeg har uansett ingen problemer med å forstå ham som denne kalde «skurken». Steve Carrell er også glimrende som forsvarsminister Donald Rumsfeld, og Amy Adams gir en veldig nødvendig dimensjon av menneskelighet til Bales Cheney.

Ikke ulikt The Big Short, Vice er filmen som er morsom, men som egentlig er forferdelig skummel. En film mange sannsynligvis velger bort, men som de samtidig hadde hatt godt av å se. Den ble nominert til hele åtte Oscar-priser, inkludert Beste Film, Beste Regi, Beste Manus og tre skuespiller-priser (Bale, Adams, Rockwell). Til slutt gikk den kun hjem med en, for Beste Sminke. Gjerne ufortjent lite.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,2/10 (94 151 stemmer)

AVClub.com: C

Rotten Tomatoes: 66% fresh

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 8. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

17. Rocketman

Regi: Dexter Fletcher

Manus: Lee Hall

Med: Taron Egerton, Jamie Bell, Richard Madden og Bryce Dallas Howard.

Land: Storbritannia/Canada/USA

Spilletid: 121 min.

Premiere: 29.05.19

Elton John (Egerton) sitter i en gruppesamtale på en rehabilitasjonklinikk for dop, og forteller livet sitt i flashback. Helt fra oppveksten i Storbritannia på 50-tallet, med en tilbakeholden og negativ mor, og hele veien til å være en av de mest berømte artistene i verden. En musikalsk reise, men også med nok av personlige kriser og avhengighet.

Dexter Fletcher vil nok for de fleste være mer kjent som skuespiller enn som regissør. Han hadde en av de mange rollene i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, og var også en god del med i Band of Brothers. Han startet regi-karrieren i 2011 med Wild Bill, men flere har sannsynligvis sett Eddie the Eagle (her startet også samarbeidet med Taron Egerton). Enda flere igjen har sett fjorårets Bohemian Rhapsody, og det var nettopp Dexter Fletcher som kom inn og fullførte filmen da det stormet som verst rundt den opprinnelige regissøren Bryan Singer. Å ro den filmen godt i land var nok en beroligende faktor for alle som var bekymret for kvaliteten på Rocketman. Her så de at regissøren så ut til å kunne lage god musikkfilm.

rocketman.gif

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan man kan gå fra en visning av Rocketman og ikke være utrolig imponert over Taron Egerton. Skuespilleren er hovedsaklig kjent fra Kingsman-filmene, en lunkent mottatt Robin Hood og et ganske hjertevarmt blikk på Eddie the Eagle, men her feier han vekk all tvil. Fyren er skikkelig dyktig, og i tillegg til at han portretterer Elton John på en meget bra måte (Elton selv har velsignet filmen på alle måter), så slår han til og med til med sangprestasjoner på et like høyt nivå!

Resten av castet er også sterkt. Richard Madden får fjernet seg litt fra sin heltemodige rolle i Game of Thrones, og får virkelig skrudd på den ekleste typen sjarm. Jamie Bell vil få sympatien din som Eltons mangeårige låtskriver-kompanjong Bernie Taupin, og Bryce Dallas Howard overbeviser som Eltons forferdelige mor. En utakknemlig rolle å spille, men utrolig viktig for å få oss godt over på Eltons side før han begynner å bli mer og mer ufordragelig etter hvert som narkotikaen påvirker ham i feil retning.

Rocketman er i grenseland mellom biografisk drama og musikal. Der tidligere nevnte Bohemian Rhapsody var nærmere et rent biografisk drama der Queen framførte sine sanger på scenen i filmen, så glir Rocketman mer over i musikalens verden, og har synge/danse-numre der sangene glir frem fra bakgrunnen og «fremføres» av Elton John, med koreografert dans og bevegelse rundt ham på alle kanter. Vanligvis ikke mitt favorittgrep, og ofte grunnen til at en musikal ikke slår helt hjem hos meg. Fordelen er jo selvfølgelig en mye større visuell kreativ frihet for filmskaperne, der de plutselig har tillatelse til at «hva som helst» skjer under fremførelsen av sangen. Og det bruker filmen til sin store styrke. De scenene som gjør mest inntrykk er nettopp disse koreograferte sangnumrene. Det kan være små ting som når hele rommet blir vektløst i et langt øyeblikk i en av de tidlige klubb-opptredenene, men det kan også være hele sekvenser der Elton blir dratt fra sykeseng til opptreden mens en sang blir fremført.

En selvsagt slager for de som er fans av musikken, men det kan lett argumenteres for at filmen er en god opplevelse for de aller fleste som kan like en musikalsk biografi-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (81 079 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 89% fresh

VG: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2019: 7. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

18. Ad Astra

Regi: James Gray

Manus: James Gray og Ethan Gross.

Med: Brad Pitt, Tommy Lee Jones, Ruth Negga, Donald Sutherland og Liv Tyler.

Land: USA/Kina

Spilletid: 123 min.

Premiere: 20.09.19

I en nær framtid blir solsystemet (og jorden) truffet av mystiske kraftutbrudd. Major Roy McBride (Pitt) blir nesten drept som følge av et av utbruddene. Da han kommer seg igjen, får han vite at kilden til utbruddene trolig er «Lima-prosjektet», et 26 år gammelt forsøk på å få kontakt med utenomjordisk liv, ledet av hans egen far, den legendariske astronauten H. Clifford McBride (Jones). Prosjektet nådde Neptun 16 år tidligere, men har ikke blitt hørt fra siden. Roy sier seg enig til å delta på en reise til Mars, for derfra å prøve å kontakte Lima-prosjektet og løse problemene.

Regissør James Gray har uttalt at Ad Astra ville være et forsøk på å lage en film som presenterte reise i verdensrommet på en så realistisk måte som mulig. Tidligere i karrieren har han derimot ikke tilbrakt mye tid i rommet. Han startet opp med å lage filmer med kriminalitet som tema. Først Little Odessa i 1994, og så The Yards seks år senere, og We Own the Night i 2007. Altså ikke en overveldende produktivitet, men samarbeidet med skuespiller Joaquin Phoenix i sistnevnte film bar umiddelbart frukter, og Gray gav ut Two Lovers året etter. Hans siste film før i år var det biografiske dramaet The Lost City of Z, for tre år siden.

ad astra

Om James Grays ønske om å representere romreiser på en totalt realistisk måte er blitt oppfylt, kan jeg ikke uttale meg særlig mye om. Det ser hvert fall meget bra ut, og du får litt annerledes tilnærming til fenomenet enn det vi har sett de siste årene. Vi har strukturer som strekker seg helt ut utenfor atmosfæren og kommersielle flyturer til månen. Samtidig som vi gjerne har sett lignende før, så har romreise-filmer en tendens til å fokusere fullt og helt på en rakett som sendes fra jorden til det dypeste rom, så litt forfriskende er det at man legger opp til kortere etapper på reisen.

Vi vet ikke hvor langt inn i fremtiden vi befinner oss, men vi har hvert fall kommet langt nok til at ikke bare kan man kjøpe seg en billett til månen, men når man skal reise fra ett sted til ett annet på nevnte måne, så risikerer man å bli raidet av rompirater. Det høres mer tullete ut enn det presenteres i filmen, og sekvensen er faktisk en av filmens beste, med intens spenning, utrolig god bruk av lyd og noen utrolig flotte bilder.

Brad Pitt er meget bra i hovedrollen, som han jo ofte er. Han blir litt hjulpet av at karakteren skal være følelsesmessig avkoblet, men en svakere skuespiller kunne lett ødelagt denne rollen. Tommy Lee Jones og Donald Sutherland gjør ikke karrierebeste noen av dem, men leverer som vanlig solide roller. Ellers gøy å se Ruth Negga plukket opp til en stor sci-fi-film som dette, spesielt for oss som først og fremst kjenner henne fra den mye smalere serien Preacher.

Ad Astra har noen meget spennende action-sekvenser, men taper litt på at et par av de først og fremst er med for å vise oss at Brad Pitt ikke kjenner på følelsene sine i noen situasjoner (slik at det slår hardere når han da selvfølgelig mister profesjonaliteten sin etter hvert). I sammenligning med for eksempel Interstellar faller den gjennom, men den er godt gjennomført, spennende og tankevekkende, samtidig som den er veldig flott på stor skjerm.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,9/10 (76 880 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 84% fresh

VG: Terningkast 3

Filmpolitiet: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 7, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,