RSS

Stikkordarkiv: jones

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (20-16)

Det er på høy tid at jeg deler mine (åpenbart) vel ansette meninger om komedie og humor med folket. I fire deler vil jeg gi deg en liste over de beste komiseriene jeg har sett og rullet på gulvet foran. Om noen lurer på hvorfor sketsje-programmer ikke er med, så er det fordi jeg i denne listen kun tar med tv-serier som mer eller mindre forteller en sammenhengende historie over minst en episode. Vi får heller komme tilbake til sketsjebaserte programmer ved en senere anledning. Nå videre til den første delen av listen, som vil avsløre plasseringene fra 20 til og med 16:

20. How I Met Your Mother

Sendt på TV: 2005-

Antall episoder: Foreløpig 102

Fast inventar: Josh Radnor, Jason Segel, Alyson Hannigan, Neil Patrick Harris og Cobie Smulders.

I Norge finner du det på: TV3 og Viasat 4

Laget av: CBS

Av sitcoms med latterspor er dette noe av det beste tv har å by på, i hvertfall av det som går for øyeblikket. Serien avhenger mye på hvor morsom Neil Patrick Harris er i rollen som Barney Stinson, men den gamle kjenningen Jason Segel (for oss som har sett på Freaks and Geeks) er også god drahjelp. Ellers er det stilig hvor bra showet er på kontinuitet i detaljene, og de tar ofte opp igjen ting som skjedde i tidligere sesonger og gir oss et nytt perspektiv på dem.

Det største problemet er at det er en typisk amerikansk studio-sitcom, og at det dermed er altfor mange scener der alt skal tas alvorlig. Konseptet med hele serien er også et irritasjonsmoment i seg selv, da det er en far som forteller barna sine historien om hvordan han traff moren deres. Det har allerede ført til utallige luregrep der de later som om at noen i serien er moren, men det viser seg selvfølgelig at det skal hales ut lenger. Foreløpig klarer de seg helt fint, og det er morsomt, men jeg forutser at denne serien vil bli dårlig og kjedelig før de slutter den av.

Ta en kikk på Barney Stinsons video-cv:

19. Peep Show

http://www.youtube.com/watch?v=4q6KdTzoy2E

(Det går ikke å legge Peep Show-videoer inn i bloggen, men jeg anbefaler å trykke på linken og ta en titt på Youtube)

Sendt på TV: 2003-

Antall episoder: Foreløpig 36

Fast inventar: David Mitchell og Robert Webb

I Norge finner du det på: Tidligere NRK3, sendes ikke nå.

Laget av: Channel 4

Er vel en av de eneste seriene jeg vet om som kan skilte med et helt originalt konsept på stilen. Hele serien er nemlig i førstepersons synspunkt. Du er altså absolutt alltid inne i hodet til noen, vanligvis de to hovedpersonene, men også en hel haug med andre. Humoren er av typen som ligger litt å lurer. Ikke så mange åpenbare vitser, men mer morsomme situasjoner med tankene til hovedpersonene som kommentarer. Spesielt David Mitchell er en komiker jeg har sansen for. Karakteren hans har et kynisk syn på verden, finner alltid noe å klage på, samtidig er han utrolig usikker på seg selv.

18. Blackadder

Sendt på TV: 1983-1989

Antall episoder: 28

Fast inventar: Rowan Atkinson, Tim McInnerny og Tony Robinson.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke nå.

Laget av: BBC

En klassisk britisk komiserie med Rowan Atkinson i en rolle han er ganske så perfekt til. Det er vanskelig å finne bedre fornærmelser enn de vi får servert av Edmund Blackadder og hans etterkommere. Jeg syns også det er stilig at hver av de fire sesongene finner sted i en ny historisk epoke, selv om oppsettet og humoren er ganske lik i alle. Også en del poeng for å ha med Stephen Fry i et par av sesongene.

17. Futurama

Sendt på TV: 1999-2003

Antall episoder: 72

Fast inventar: Billy West, Katey Sagal og John Di Maggio.

I Norge finner du det på: Viasat 4

Laget av: Fox

Fra mannen som skapte The Simpsons kom denne rombaserte tegneserien rett før årtusenskiftet. Historien om Fry, som på nyttårsaften 1999 sovner i et nedfrysningsapparat og tiner opp 1000 år senere, for så å bli med i transportselskapet til sin egen fjerne slektning.

Jeg har aldri helt kommet inn i Simpsons, og selv om det kan være veldig morsomt det også, så er det Futurama som i mine øyne er den beste Matt Groening-serien. Å sette alt tusen år fram i tid setter opp til en hel mengde vitser om vår kultur, noe de også benytter seg av veldig ofte.

16. Parks and Recreation

Sendt på TV: 2009-

Antall episoder: Foreløpig 21

Fast inventar: Amy Poehler, Rashida Jones, Paul Schneider, Chris Pratt og Aziz Ansari.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler, foreløpig.

Laget av: NBC

En ganske så ny serie som jeg har falt for. Det er i mockumentary-stil, og om du har sans for den amerikanske versjonen av The Office, så kommer du sannsynligvis til å like denne også. Den er satt til byråkratiet i lokalpolitikken, med en gjeng med mer eller mindre absurde karakterer. Amy Poehler er veldig bra og pinlig i hovedrollen, og ellers kan jeg trekke fram sjefen hennes som ikke liker regjering og som egentlig hadde likt det bedre om alt han jobber med hadde vært privatisert.

Inneholder også en fantastisk britisk aksent i en av episodene:

Følg med i tiden framover for å få med deg resten av denne listen, som sannsynligvis blir din komiserie-bibel.

 
8 kommentarar

Posta av den januar 26, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield (4), Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood (3), Burn After Reading (5)

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood (3), WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

2. No Country for Old Men

Regi: Joel og Ethan Coen

Manus: Joel og Ethan Coen, basert på en roman av Cormac McCarthy.

Med: Tommy Lee Jones, Javier Bardem, Josh Brolin, Woody Harrelson, Kelly MacDonald og Garret Dillahunt.

Land: USA

Spilletid: 122 min

Nok en film fra Coen-brødrene, som altså klarer å sikre seg to plasseringer innenfor topp 5 på et år. Enten er jeg altfor mye fan, eller så er rett og slett Coen-brødrene noen av de aller flinkeste som lager film for tiden. Det er den siste. Jeg nevnte jo favorittene mine av fimene deres i innlegget 20. desember, men slår til med noen andre favoritter: Raising Arizona, Miller’s Crossing og The Man Who Wasn’t There.

Llewelyn Moss (Brolin) kommer over en dophandel som har gått galt i ørkenen. En mengde lik og to millioner dollar i en veske. Moss bestemmer seg for å ta pengene selv. Dermed får han den psykopatiske morderen Anton Chigurh (Bardem) på nakken, som dreper seg nærmere og nærmere. I tillegg er sheriffen Ed Tom Bell (Lee Jones) på sporet og prøver å finne ut av hvem som står bak alle mordene.

Dette er enda en film som tar seg god tid, viser oss lange bilder av landskap og hvor de fleste karakterene tenker seg om før de snakker. Det er den ene typen Coen-stil en kan få, nemlig den alvorlige Coen-stilen. I motsetning til komediene, der ting går ganske kjapt, jobbes det her med mer dvelende dialog. Det er fullstendig herlig gjennomført.

Skuespillet er jo også her nærmest feilfritt. Tommy Lee Jones og Josh Brolin er veldig bra castet, og sitter som et par velplasserte skudd gjennom hele filmen. Men selve juvelen i filmen er selvfølgelig Javier Bardem i rollen som psykopaten Chigurh. Helt fantastisk spilt, nok en gang en karakter som klarer å skremme meg med intensiteten. Det hjelper selvfølgelig på at karakteren er såpass rolig og kontrollert. Scenen der han ber mannen i butikken å velge kron eller mynt er en av de desidert beste jeg har sett i hele år.

Ellers så må en nevne at denne filmen har spenningsdeler som faktisk kan gi litt sannhet til å sitte på kanten av setet. Coen-brødrene gjør en mesterlig jobb i å bygge opp spenningen, og gir oss også den nødvendige utbetalingen. Og som jeg sa i forrige Coen-innlegg: Filmene deres er aldri dårlig fotografert.

Det er minimalt med musikk brukt i filmen, kun et par steder er det lagt på en svak tone. Det går helt uproblematisk for min del. Hvis stemningen er til stede uten musikk, så trenger en ikke klistre på musikk. Den store «kontroversen» rundt filmen går vel kanskje på slutten. Jeg er enigi at den kommer litt brått på når det gjelder Moss-delen, men den faktiske slutten syns jeg er veldig passende, med den måten den virker i forhold til tittelen.

Jeg så denne på kino to ganger i år, uten at den var noe som helst dårligere andre gang. Den vant hele fire Oscar ved årets utdeling: Beste film, Beste regi, Beste manus basert på tidligere publisert materiale og Beste mannlige birolle (Bardem). I tillegg ble den nominert i kategoriene Beste kinematografi, Beste klipp, Beste lyd og Beste lydredigering. Den er for meg en sterk konkurrent til beste Coen-film, noe som sier ganske så mye. Anbefales. Punktum.

Dom:

DHF: 9/10 (Uhyre sterk, vil sannsynligvis bli 10/10 etter jeg har sett den flere ganger.)

IMDb: 8.3/10 (142 138 stemmer, plassert på 89. plass på Top 250)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Gratulerer til Ottar, Stein og Lars med riktig tips! Jeg avslutter med det som kanskje er mitt favorittsitat fra filmen:

Nervous Accountant: «Are you going to shoot me?»

Anton Chigurh: «That depends. Do you see me?»

Legg gjerne igjen kommentar!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 3. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

23. Hellboy II: The Golden Army

Regi: Guillermo del Toro

Manus: Guillermo del Toro, basert på en tegneserie av Mike Mignola

Med: Ron Perlman, Selma Blair, Doug Jones, James Dodd og Jeffrey Tambor.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 120 min

Guillermo del Toro har, som Tim Burton i gårsdagens innlegg, blitt litt av en kulthelt. Med en gjennomført fantasifull stil har han hatt suksess med filmer som Pan’s Labyrinth (hans klart beste film), Hellboy og til en viss grad Blade II. Og når det dessverre ikke blir Peter Jackson som skal få regissere The Hobbit, så er jeg overbevist om at del Toro er mannen som kan dra det i land på en overbevisende måte.

I Hellboy II fortsettes historien om,  du gjettet det, Hellboy (Perlman), demonen som jobber for den amerikanske regjeringen og deres team av vesener med ekstraordinære talenter. En hissig og ondskapsfull alveprins, Nuada,  erklærer krig mot menneskeheten, og vil finne den gyldne hæren. Med denne gjengen av dødelige maskiner mot seg, vil menneskeheten etter all sannsynlighet tape. Hellboy og resten av teamet må gjøre sitt beste for å stoppe Nuada.

Dette er jo ganske campy og tøysete, det er ingen tvil om det. Og jeg har full forståelse for at noen kanskje ikke liker det. De som ikke likte den første filmen, vil nok ikke endre mening etter de har sett denne. Men jeg likte den første godt, og hadde ganske store forventninger til denne filmen. Den innfridde. Det er herlig å kunne se en god fantasyfilm med jevne mellomrom, å bare forsvinne helt inn i en fantastisk verden. Og når den samtidig har en sammenheng med den ekte verdenen, så blir det faktisk ekstra gøy.

Det er jo det som er styrken til denne filmen, og alle filmene jeg har sett av del Toro. Karakterdesign. Det er rett og slett noe å strekke seg etter i fantasisjangeren, og del Toro viser gang på gang at han kan dra fram de mest utrolige helter og skumle motstandere som ser helt glimrende ut. Hver eneste gang vi blir introdusert for en ny karakter i filmen, nesten uansett hvor liten den er, så kan du merke detaljene og arbeidet bak.

Svakheten med tøysingen kommer mer fram i manuset. Jeg får aldri helt sansen for de «morsomme» replikkene og comebackene til Hellboy og gjengen. Så der har jeg litt å utsette. Ellers så er vel kanskje ikke historien heller like original som karakterene. Der har vi sett litt av det samme før, men det er veldig bra gjennomført her, så det gjør ikke så altfor mye.

Uansett, en veldig underholdende film som jeg utvilsomt kommer til å se igjen. Vil ikke overraske meg om vi får se en Oscarnominasjon for Beste kostyme, eller, kanskje Beste sminke er mer passende når jeg tenker meg om. Anbefaler i alle fall denne til alle som setter pris på et godt og artig eventyr.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.5/10 (39 143 stemmer)

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 3

Kritisk norsk presse, virker nesten litt bitre på del Toro’s suksess, begge to.

Urelatert ettertanke: Har glemt å nevne det, men for 5 dager siden fylte denne bloggen 1 år. 1 år med 72 innlegg og ca. 4000 besøkende. Takk til alle som har vært innom og lest dette første året, dere vet om dere er i den gruppen.

Legg gjerne igjen en kommentar, den kan handle om akkurat hva du vil, et tilbud kun for i dag.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 4, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 9

Vi begynner virkelig å bærme oss toppen på denne listen. Hah, bærme. Det er ikke noe ord. Vi begynner virkelig å Nærme oss toppen på denne listen over favorittfilmene mine. På den veldig attraktive niendeplassen finner vi

Snatch. (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0208092/

Regi: Guy Ritchie

Manus: Guy Ritchie

Med: Jason Statham, Stephen Graham, Brad Pitt, Vinnie Jones, Dennis Farina, Rade Serbedzija, Lennie James og Benicio Del Toro.

Spilletid: 104 min

Guy Ritchie er nok en regissør jeg vil omtale som en favoritt. Snatch. er den beste filmen hans, men han har også laget Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Revolver, to veldig gode filmer. I tillegg laget han kalkunen Swept Away med kona Madonna i hovedrollen, men har nylig gått tilbake til gangstersjangeren med RocknRolla som kommer til Norge senere i år.

Blant de mest kjente skuespillerne finner vi selvsagt Brad Pitt, allerede nevnt i denne listen, Jason Staham, som har blitt kongen av lette actionfilmer med ting som The Transporter (bra!) og Crank (ok), i tillegg til Vinnie Jones, en tdligere fotballspiller og ekte badass.

Snatch. begynner med at en enorm diamant blir stjålet, men den forsvinner. Avi (Farina), som skulle få diamanten, må reise til England for å finne den sammen med Doug the Head og Bullet Tooth Tony (Jones). Turkish (Statham) driver med ulovlig boksepromotering sammen med partneren Tommy (Graham). Når bokseren deres Gorgeous George blir slått ut av sigøyneren Mickey (Pitt), velger de å få Mickey til å sloss i stedet. Det gir dem problemer med gangsteren Brick Top. Han styrer boksingens underverden, og er ikke fornøyd når Mickey ikke taper når han skal. Samtidig prøver tre småskurker å rane bookmakeren til Brick Top. Snart er alle blandet sammen med hverandre for å få tak i den største diamanten de noensinne har sett.

Dette er sånn mange historier skal flettes sammen. Det fins mange gode eksempler i sjangeren, men ingen fullt så underholdende. Ritchie fortsetter i samme stil som i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, men gjør det enda bedre. Det er kjempegøy, spennende og ikke minst utrolig morsomt. For det er mye bra komedie her, spesielt i scenene som involverer sigøynerne.

En av de beste tingene ved Guy Ritchie sine filmer er den visuelle stilen. Det brukes en veldig kjapp klipperytme til tider, og masse stlige overganger. I Snatch. bruker han også kryssklipping, som i denne scenen der han setter hund som jakter på hare opp mot gangstere som jakter på småskurk (begynner 0.58):

Vil gjerne også dra fram et eksempel til av samme grunn. Dette er nesten helt i begynnelsen, åpningstekstene, som egentlig introduserer alle hovedkarakterene som er involvert. Legg merke til alle jump cut’ene og de stilige overgangene. Selv i scener der folk blir introdusert er denne filmen veldig underholdende.

I tillegg har filmen noen veldig stilig filmede boksekamper, med fantasifulle løsninger også der. Poenget mitt er vel rett og slett at stilen til Guy Ritchie er veldig interessant og gøy å se på. Det ligger liksom et ønske om fart og spenning under hele filmen. Og det funker jo særdeles bra.

Skuespillet er kanskje ikke de store dramatiske rollene, men alle gjør en god jobb. Spesielt Brad Pitt har tydelig hatt det morsomt med karakteren sin. Statham spiller rollen han passer best til, er vel kanskje ikke så mange andre han kan spille. Del Toro har en ganske liten rolle, men det aksepterer jeg siden han har et veldig morsomt lite musikalsk avbrudd som blir gjentatt for å vise hans forhold til gambling.

I tillegg har Snatch. en bra slutt med en twist som fungerer veldig bra. Rett og slett en film jeg kan se om igjen og om igjen og aldri bli lei. På IMDb har den 8.2/10 med 122 950 stemmer, og ligger på 161. plass på top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og ta nå og få sett denne fantastiske filmen. Du vil ikke angre på det.

Har du sett Snatch.? Legg igjen en kommentar og si i fra hvor rett jeg har. Eller feil.

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 12

Jepp hepp flepp! På tide med et nytt innlegg nok en gang, og denne gangen er vi kommet fram til det som etter min mening er den aller beste rene komedien. Altså av filmer som kun er i sjangeren komedie, så er dette den aller morsomste beste som finnes. Plass nummer 12 på listen over favorittfilmene min er

Monty Python and the Holy Grail (1975)

http://www.imdb.com/title/tt0071853/

Regi: Terry Gilliam og Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 91 minutter

For tredje gang kommer altså Monty Python med på listen, og det er selvfølgelig ikke uten grunn. Omtrent alle som er morsomme i dagens samfunn er blitt kraftig inspirert av Monty Python, i hvert fall kan det virke sånn. Nå har jo da denne sketsjegruppen blitt presentert to ganger allerede på bloggen, så vi går heller rett videre på handlingen.

Vi befinner oss i middelalderen. Kong Arthur går rundt og samler sammen riddere fra hele riket sitt. Grunnen viser seg å være at han vil finne den hellige gral, og da trenger han hjelp. Det skal vise seg å bli et eventyr uten like, der de må motstå en sta svart ridder, trollmannen Tim, brovokteren, ridderne som sier «Ni!» og ikke minst franskmenn.

Et musikalsk innslag fra filmen der. Det å la en sketsj bryte opp filmen på denne måten er noe Python-gjengen er eksperter på, da de også for eksempel har et subplot gående som begynner med at en historiker forteller oss om middelalderen, før han plutselig blir drept av en ridder som kommer forbi. Gjennom hele filmen får vi innblikk i at politiet etterforsker dette drapet, som tilsynelatende ikke har noe med hovedhandlingen å gjøre.

Mange vil nok syns at humoren er litt for merkelig, spesiell, og kanskje kun absurde situasjoner, men dette er sketsjekomikk av ypperste klasse. En kan lett se at det ligger stor kunnskap bak mange av morsomhetene, som for eksempel to sykdomsbefengte fattigfolk som sitter i gjørma og graver, men holder samtidig en innviklet diskusjon om styresett i gang.

Jeg vet egentlig ikke helt hva mer jeg skal si om denne filmen, som altså er den morsomste jeg vet om. Den er ikke spesielt fin å se på, men det gjør absolutt ingenting. Skuespillet er, som jeg sa om Life of Brian, en glede å se på, med perfekt komisk timing. Det er gøy å se dem prøve seg på spillefilm for første gang, noe de da klarer usedvanlig godt.

Slutten er veldig omdiskutert, og uten å avsløre for mye kan jeg si at folk ofte føler seg snytt. Personlig syns jeg den er helt på sin plass, og jeg lo lenge etter at den var ferdig første gang jeg så den. Og senere har det blitt flere ganger, ler like mye hver gang. Har skaffet meg en fantastisk versjon på dvd, som inneholder soundtracket i tillegg. Og om du ikke liker å se filmen alene, så følger det med et kommentatorspor av en som sitter og ser filmen, spilt av John Cleese. Mest grynting og å sette seg til rette, men gøy uansett.

I reklamer for filmen når den kom ut, ble det brukt taglines som «Makes Ben Hur look like an Epic.» og «And now! At Last! Another film completely different from some of the other films which aren’t quite the same as this one is.», noe som er smågenialt i seg selv. På IMDb har filmen en veldig god rating, 8,5/10 med 124 889 stemmer. Det gjør den til den 61. beste filmen på top 250. Sjekk ut traileren nedenfor (den er morsom), og få sett denne filmen så fort som mulig!

Har du sett den? Si hva du syns i kommentarfeltet!

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 15

I dag reiser vi tilbake noen tiår i tid, for å se på en klassiker fra 70-tallet. Sannsynligvis en av de filmene flest folk i verden har sett, og en av de aller aller beste filmene innen sin sjanger. Jeg snakker selvfølgelig om

Star Wars (1977)

http://www.imdb.com/title/tt0076759/

Regi: George Lucas

Manus: George Lucas

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Peter Cushing og Alec Guiness.

Spilletid: 121 min

Uten tvil det beste og mest betydningsfulle George Lucas har laget i sitt liv. Star Wars-universet eksploderte til noe utenfor alles fatteevne. 5 filmer, diverse tv-prosjekter, bøker, tegneserier, spill, leker osv. Heldigvis for Lucas ba han om rettighetene på spinoffprodukter av filmen, og det er nok derfor han er en rik mann i dag. Kanskje også derfor han presser det han kan ut av Star Wars-universet, noe som ikke alltid er en positiv ting.

Dette var jo da altså den første Star Wars-filmen. Det fulle navnet på filmen er Star Wars Episode IV: A New Hope, men det navnet kom først når oppfølgere begynte å dukke opp, 3 og 6 år senere, og så de tre første episodene, i 99, 02 og 05 (mitt innlegg om episode III).

I Star Wars møter vi Luke Skywalker (Hamill). Han bor hos tanten og onkelen sin på en vannfarm på Tatooine. De kjøper et par droider til å jobbe på farmen, men den ene benytter første anledning til å stikke av. Det viser seg at den vil finne fram til tidligere jedi-ridder Obi-Wan Kenobi (Guiness), for å gi han en beskjed fra prinsesse Leia (Fisher). Leia er tatt til fange av Darth Vader. Vader holder universet i sin hånd med kommandoen over Imperiets enorme dødsstjerne, et romskip som kan ødelegge en planet med et eneste skudd. Luke blir fascinert, og blir med Obi-Wan for å prøve å redde Leia. De får skyss med Han Solo (Ford) og wookien Chewbacca på the Milennium Falcon. Snart er alle involvert i et storslått eventyr om å redde universet fra Imperiet.

Historien er velkjent, og malen er brukt veldig mange ganger både før og etter. En ung utvalgt må læres opp for å kjempe mot den ultimate ondskapen. Han har en gammel læremester, og må gjerne redde en kvinne og hele universet i tillegg.

Noen, som Alec Guiness, var kjente skuespillere fra før av, men for for eksempel Harrison Ford var Star Wars veien inn til kjendislivet. Han var med i de to oppfølgerne, og fikk også rollen som Indiana Jones i det som nå er blitt 4 filmer, i tillegg til Blade Runner, en annen av de mest respekterte sci-fi-filmene noensinne. Det er egentlig bare Ford som har fått bygget opp en skikkelig karriere ut fra disse filmene. De andre har henfalt til mindre roller, og mange i castet bruker nå mye av tiden sin på å reise rundt på science-fiction-møter rundt om i verden.

Dette var jo en film jeg absolutt burde sett som liten. Jeg gjorde dessverre ikke det. Husker faktisk ikke helt når jeg så den første gang, men jeg husker det var veldig gøy. Dette er muligens det ultimate romeventyret. Det er noe veldig fint ved det å kunne dykke ned i et univers fylt med helt andre skapninger enn det som fins i vår verden. Nå inneholder jo Star Wars for så vidt mennesker, men forskjellene er store også der. Etter hvert som vi får besøke flere planeter, så er det også en fascinerende ting at hver planet ser ut til å ha sitt eget økosystem. Kanskje ikke helt sannsynlig at en planet kun er is og snø, mens en annen kun består av regnskog, men jeg liker faktisk tanken veldig godt. Noen ganger er det litt fint om deler av en historie er todimensjonale.

En av de beste delene av Star Wars er helt selvsagt skurken, Darth Vader. Finnes det en mer ikonisk skurk i film? Det tviler jeg på. Den svarte kappen, konstant hjelm på, mørk stemme avbrutt av tunge tak med pusten, kynisk, kald, ond og tidligere jedi-ridder. Han har krefter, og er ikke redd for å bruke de. (I find your lack of faith disturbing).

Så bør vel også lydeffektene dras fram

Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å se denne i 1977. Mengden med forskjellige vesener og kostymer, romskip i laserkrig og lyssverd. Skulle ønske jeg kunne sett publikum se den for første gang. De ble i alle fall mektig imponert, og den er da også på tredje plass på listen over størst billettinntekter, med over 460 millioner dollar.

Star Wars er en film som aldri skuffer, underholder alltid like mye hver eneste gang. På IMDb ligger den på 12. plass på listen over de beste noensinne, med en rating på 8.8/10 (259 179 stemmer). Den vant 6 Oscarpriser; Beste kulisser, Beste kostymer, Beste visuelle effekter, Beste klipp, Beste musikk og Beste lyd. Den ble også nominert i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste manus direkte for film og Beste mannlige bi-rolle (Guiness). I tillegg vant Ben Burtt en spesialpris for lydarbeidet med romvesen og robot-lyder.

Så det er ikke uten grunn at Star Wars har en av de største fanskarene en film har hatt noensinne, og det kan nok argumenteres for at de også er de mest innbitte. Sjekk ut en original trailer fra 77 nedenfor, og få sett filmen snarest mulig. Det er verdt det.

Denne bør du ha sett, og i det tilfelle kan du godt legge igjen en kommentar. Det hadde vært fint og flott.

 
3 kommentarar

Posta av den september 25, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 18

Ja, da er det allerede på tide med neste film, og hold dere fast: Nok en komedie. Så spenn setebeltet, for her blir det humpetitten, humpetatten humpetuttenteia. Mhm. Plass nummer 18 på listen over favorittfilmene mine er ingen ringere enn:

Life of Brian (1979)

http://www.imdb.com/title/tt0079470/

Regi: Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 94 min

Ja, så er kanskje listen litt overbefolket av Monty Python i disse siste to innleggene, men det er vel verdt det. Life of Brian var den tredje spillefilmen de produserte, etter forrige innleggs And Now for Something Completely Different og Monty Python and the Holy Grail. Regijobben har nå falt over fra en outsider til Python-medlem Terry Jones, som også regisserte senere (og siste) Python-film The Meaning of Life (sammen med Terry Gilliam), og den litt mindre suksessfulle, men likevel fornøyelige, Erik the Viking.

Life of Brian omhandler, logisk nok, Brian. Brian blir født på julaften i det vi kjenner som år 0. Han blir født i en stall. I Betlehem. Det bør vel ringe en bjelle, men tilfeldigvis er dette stallen som ligger rett på siden av den Jesus blir født i. De tre vise menn går feil, og presenterer gaver til Brian, før de finner ut hvor den egentlige frelseren de leter etter er, tar alt tilbake og går dit. Brian vokser opp, og på et eller annet mystisk vis en får en gruppe ideen om at han er frelseren jødene har ventet på. Til tross for heftige protester klarer Brian ikke å overbevise dem om at det ikke er tilfelle. Senere melder også Brian seg inn i en separatistgruppe som driver en veldig lite effektiv motstandskamp mot romerne, for å prøve å kjempe for frihet for folket sitt.

Filmen er fylt av satire over det meste, med mange referanser til mer moderne tid, men det morsomste for meg er alle de vidunderlige karaktere Python-gjengen kommer med, og den sketsjeaktige måten å fortelle historien på. Barnslig humor, som den romerske generalen ved navn Biggus Dickus, blir vendt på til du ikke kan annet enn å le deg fillete innen du får vite hva konen hans heter.

Egentlig er det ganske imponerende kulisser og locations til tider også, noe som kanskje ikke er en direkte nødvendighet i komedier, men det er absolutt en fin ting å ha. Det er også bare å sette pris på det plutselige avbruddet vi får med Terry Gilliams animasjon. Det er jo et vant grep for den vante Python-seer, men i Life of Brian er det et usedvanlig fantastisk og tilfeldig utbrudd vi får, og også en av yndlingsscenene mine i filmen, spesielt reaksjonen fra en av smårollene. Også fantastisk med alle de forskjellige separatistgruppene for jøder mot romerne; The Judean People’s Front, The Peoples» Front of Judea, the Judean Popular People’s Front and the Popular Front of Judea (He’s over there).

Life of Brian ble faktisk forbudt i et år i Norge, pga anklager om blasfemi. I tillegg var det mange områder i England og flere stater i USA som var veldig imot filmen, for ikke å snakke om Irland, der den forble forbud i åtte år. I Sverige ble filmen markedsført med: «Filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge!». Kontroversen har vel om noe bare gitt gratis reklame til filmen, selv om Python-medlemmene ikke mener den er blasfemisk. Kritisk til kirken og ulike religiøse grupper, ja, og Jesus dukker opp et par ganger, men begge gangene er det ingen vitser direkte rettet mot han. En scene har fått spesielt hard medfart, nemlig scenen som omhandler en rekke menn festet på kors, men som mange har bemerket, var dette en ganske vanlig henrettelsesmetode på denne tiden, og derfor ikke en parodi av den bibelske hendelsen vi kjenner så godt.

Det er vanskelig å beskrive hvor morsom en film er, så jeg fant fram noen flotte sitater:

«All right, but apart from the sanitation, medicine, education, wine, public order, irrigation, roads, the fresh water system and public health, what have the Romans ever done for us?»

og

Brian: «Please, please, please listen! I’ve got one or two things to say.»
The Crowd: «Tell us! Tell us both of them!»
Brian: «Look, you’ve got it all wrong! You don’t NEED to follow ME, You don’t NEED to follow ANYBODY! You’ve got to think for your selves! You’re ALL individuals!»
The Crowd: «Yes! We’re all individuals!»
Brian: «You’re all different!»
The Crowd: «Yes, we are all different!»
Man in crowd: «I’m not…»

Life of Brian er rett og slett en av de mest populære komediene noensinne, og har du ikke sett den, så er det faktisk en du burde se, om ikke annet for å kunne være med i samtalen om noen har det koselig og nevner det de likte best i den. På IMDb har den en rating på 8.2/10 etter 71 534 stemmer, noe som plasserer den på 144. plass på listen over de beste filmene noensinne. Ta og sjekk ut traileren, selv om den er typisk for litt eldre trailere (dårlig), og få sett denne klassikeren.

Har du sett filmen? Legg igjen en kommentar med dine meninger. Alltid gøy å høre hva andre syns!

 
3 kommentarar

Posta av den september 16, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,