RSS

Stikkordarkiv: jean

Julekalender 2012: 10. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

15. The Artist

Regi: Michel Hazanavicius

Manus: Michel Hazanavicius

Med: Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman og James Cromwell.

Land: Frankrike/Belgie/USA

Spilletid: 100 min

Premiere: 24.02.12

Her snakker vi noe nytt, nemlig en stumfilm. Det må være veldig lenge siden noen lagde en stumfilm som ble satt opp på kino over hele verden. Jeg er ikke noen stor kjenner av stumfilm, har bare sett et par av klassikerne og en del Charlie Chaplin, men jeg var på forhånd redd for at dette skulle bli litt som de jeg har sett før; Artige en stund, men slitsomme før de er ferdige.

I The Artist møter vi Hollywoods største stjerne på sent 20-tall, George Valentin (Dujardin). Utenfor en filmpremiere dulter han borti Peppy Miller (Bejo), som gir han et kyss på kinnet foran utallige fotografer. Etter stor medieoppmerksomhet bestemmer Peppy seg for å stille på danseaudition for en film, og får jobben. Hun jobber seg sakte oppover mot stjernestatus, samtidig som lydfilmen gjør sitt inntog, og setter kjepper i hjulene for Valentins karriere.

Hvordan forventer de at folk skal bruke både øynene og ørene samtidig?

Hvordan forventer de at folk skal bruke både øynene og ørene samtidig?

Stikkordet for dene filmens suksess er sjarm. En oppdatert filmstil slått sammen med det litt naive vi får fra stumfilmer fra perioden. En fin historie som fint klarer å balansere Valentins frykt for nye teknologiske framskritt med en koslig kjærlighetsdel. Og en større sjarmoffensiv en den lille hunden ved Valentins side er det nok ikke mulig å komme med. Det morsomme er jo at det måtte en fransk film til for å gi oss et skikkelig bra tilbakeblikk på gamle Hollywood.

Dujardin spiller hovedrollen helt ypperlig, og prestasjonen hans taper seg slett ikke selv om vi aldri får høre ham si sine egne replikker. Bejo tar med seg masse energi til rollen som Peppy, og gamle travere som John Goodman og James Cromwell (en av USAs fremste «that guy»s) kommer som alltid inn trygge og troverdige.

Min favorittscene må nok være da vi får bli med inn i Valentins mareritt, en drøm der alt plutselig lager lyd. Lydeffekter er lagt på alle hverdagsting, atmosfærer er tilstede, og den eneste som ikke kan lage en lyd er stakkars Valentin selv. På det punktet i filmen har du fått vent deg til at lydene mangler, sånn at det faktisk tar noen sekunder før du forstår hva som foregår. Et artig grep å ta i en sånn hyllest til stumfilmen.

The Artist gjorde det skarpt på årets Oscar-utdeling, der den var nominert til ti priser. Den stakk av med seieren i fem av kategoriene: Beste Film, Beste Regi, Beste Mannlige hovedrolle (Dujardin), Beste Filmmusikk og Beste Kostymer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.1/10 (97 750 stemmer, rangert som nummer 188 på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Advertisements
 
3 kommentarar

Posta av den desember 10, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 8. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

17. Youth in Revolt

Regi: Miguel Arteta

Manus: Gustin Nash, basert på en roman av C. D. Payne.

Med: Michael Cera, Portia Doubleday, Jean Smart, Zach Galifianakis, Steve Buscemi, Ray Liotta og Justin Long.

Land: USA

Spilletid: 90 min

Premiere: 28.05.10

Nick Twisp (Cera) har det ikke så lett. Moren og faren er skilt, og moren lever stort sett på barnebidragspengene fra faren. På en tvungen campingtur treffer han Sheeni (Doubleday), og blir øyeblikkelig overbevist om at hun er kvinnen i hans liv. Han bestemmer seg for å få tak i henne. Først og fremst får han ordnet en rimelig stor katastrofe, sånn at han kan bo hos faren, og nærmere Sheeni. Men med motstand fra Sheenis religiøse foreldre, i tillegg til at hun allerede har kjæreste, blir den endelige løsningen for Nick å lage en tøff, fullstendig hensynsløs versjon av seg selv for å kunne gjøre det som trengs, og vinne henne.

Michael Cera har jo etter hvert blitt den nye indie-sjangerens ansikt utad. Du kjenner han fra Juno, Superbad og Nick and Norah’s Infinite Playlist. Han spiller stort sett alltid den samme rollen, en usikker og nerdete guttemann, med god sans for tørrvittigheter og musikk. En rolle han vel begynte med i den glimrende komiserien Arrested Development, og egentlig alltid har spilt veldig bra. Men jeg har i hvert fall begynt å bli litt lei disse filmene med håndanimerte åpningstekster og vimsete gitarklimpring.

 

"Hvis jeg sitter helt stille, og ikke snakker, glemmer jeg at jeg har bart. Deilig."

Jeg er ennå litt usikker på om Youth in Revolt i den første delen er en av disse indie-filmene, eller om det er en smart og veldig morsom parodi på alt indi-filmene har blitt. Jeg velger å ta det som det siste, og storkoste meg med å se Michael Cera virkelig smøre den vante rollen sin ekstra tjukt på. Men som om ikke det var nok, så tar jo filmen en drastisk vending når Ceras alter ego Francois kommer inn. Det stikk motsatte av hva vi vanligvis ser Cera gjøre. Francois er en morsom karakter i seg selv, men ekstra morsom nettopp fordi Michael Cera spiller ham.

Eller er det jo flust av kjente folk i større og mindre roller her. Steve Buscemi har jo alltid virket ganske rar, og passer bra in som faren. Satte ellers stor pris på Zach Galifianakis og Ray Liotta.

Youth in Revolt var en veldig underholdende opplevelse, med flott svart komedie og nye grep på indiesjangeren. Mer sånn som dette, uavhengige filmstudioer i USA! Det går så mye bedre når en ikke tar seg selv seriøst, og prøver å lage mer enn en type filmer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (16 973 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 8, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,