RSS

Stikkordarkiv: jackson

Julekalender 2010: 13. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

12. Iron Man 2

Regi: Jon Favreau

Manus: Justin Theroux

Med: Robert Downey Jr., Don Cheadle, Scarlett Johansson, Gwyneth Palthrow, Mickey Rourke, Sam Rockwell og Samuel L. Jackson.

Land: USA

Spilletid: 124 min

Premiere: 28.04.10

Iron Man var en film jeg satte stor pris på. Et fint eksempel på at du kan lage en film basert på en tegneserie som er forholdsvis lett action, men likevel kan tas noenlunde seriøst. Den endte opp på en respektabel 19. plass på kalenderen min for 2008, med karakteren 8/10. Iron Man 2 er laget av den samme regissøren, og fremdeles med Robert Downey Jr. i tittelrollen. Så mine forhåpninger var store før filmen.

På slutten av forrige film innrømmer Tony Stark overfor pressen at han er Iron Man. Dermed har han nå et rimelig stort press på seg for å levere designet for drakten sin til militæret. Stark nekter. Dessuten har han nylig innsett at et stoff i reaktoren som holder ham i live, også forgifter ham. Han er døende. Men nye skurkeskikkelser dukker snart opp. Ivan Vanko, en forbannet russer, har laget sin egen arkreaktor, som generer strøm til de elektriske piskene hans. Når han slår seg sammen med våpenmakeren Justin Hammer, og får laget en rekke automatiserte Iron Man-kopier, må Tony Stark slå seg sammen med bestevennen løytnant Rhodes for å stoppe dem.

Historien er passe fin og useriøs. Den gir rom for mange fine actionscener og dataeffekter. Jeg syns denne filmen hadde bedre skurker enn den første, da skurken kanskje var det største minuset med filmen. Men på tross av godt spill av Rourke og Rockwell, så føler jeg fremdeles denne serien har litt å gå på i interessante skurker. Robert Downey Jr. er jo derimot fremdeles perfekt som Tony Stark, en sjarmerende og morsom drittsekk av en superhelt. Han gjør som han vil, og det er derfor karakteren fungerer så bra som den gjør.

What's killing me? It's elementary, my dear Watson.

Ellers har Starks venn og kontakt med militæret, løytnant Rhodes, byttet ansikt. Don Cheadle har tatt over rollen fra Terrence Howard, og gjør jobben sin helt tilfredsstillende. Det er ikke noe tap for serien at det ble byttet skuespiller, men kanskje ikke noen seier heller. Gwyneth Palthrow gjør også en bra rolle, og har fått mer ansvar i historien enn forrige gang.

Men det jeg liker aller best med dette prosjektet, er hvordan det skal passe sammen med andre superheltfilmer fra Marvel-universet. I The Incredible Hulk fikk vi et lite besøk av Downey Jr. som Tony Stark, og i Iron Man 2 får vi også et glimt fra Hulk-filmen. I tillegg til det, kommer det også to nye filmer fra samme univers neste år, nemlig Thor og Captain America. Så skal alle disse superheltene slå seg sammen til The Avengers, før vi får et nytt steg fra Tony Starks verden i Iron Man 3. Dette flettverket av filmer er noe jeg ser utrolig mye fram til å følge med på! Det er noe en alltid liker å tenke på, «hva om disse karakterene møttes i en film?». I beste fall kan dette bli helt fantastisk!

Iron Man 2 klarer lett det den skal gjøre, nemlig være en lett og underholdende action-film. Den er totalt sett fullt på høyde med sin forgjenger, med bedre skurker og kanskje litt svakere historie.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (76 117 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Kommentarer er lov.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 14, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 3. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden i går har det kommet inn ett nytt tips, fra fjorårets vinner Audun.

22. The Other Guys

Regi: Adam McKay

Manus: Adam McKay og Chris Henchy

Med: Will Ferrell, Mark Wahlberg, Michael Keaton, Eva Mendes, Steve Coogan, Dwayne Johnson og Samuel L. Jackson.

Land: USA

Spilletid: 107 min

Premiere: 12.11.10

Samarbeid mellom Adam McKay og Will Ferrell pleier å gi morsomme resultater. Både Step Brothers og Talladega Nights har sine øyeblikk, mens kortfilmen The Landlord for øyeblikket har mer enn 74 millioner views og nærmest på egenhånd lanserte nettstedet funnyordie.com. Men ingenting når opp til den absurde genialiteten vi finner i Anchorman: The Legend of Ron Burgundy, en av de aller morsomste komediene fra forrige tiår.

I The Other Guys følger vi Gamble (Ferrell) og Hoitz (Wahlberg), to politimenn som sitter mest på kontoret. De ser andre kollegaer være helter, og Gamble er rimelig fornøyd med det. Hoitz, derimot, har ambisjoner om å bli en heltepolitimann selv, og irriterer seg kraftig over hvor glad partneren er i kontorarbeidet. Så når de endelig får muligheten til å ta en sak, (som viser seg å være mye større en først antatt) tvinger Hoitz med seg Gamble ut på de usikre gatene.

 

Can you stop asking me to say hi to my mother for you?

Først og fremst fortjener denne filmen skryt for et bra cast. Dwayne «The Rock» Johnson og Samuel L. Jackson spiller herlige parodier på seg selv, og smører virkelig tykt på. De får leke seg i akkurat passe overdrevne action-scener. Mark Wahlberg er kanskje ingen allsidig skuespiller, men akkurat det å være en irritert mann som skjeller folk ut mye, er han en av de beste på i Hollywood. I tillegg har vi Michael Keaton, eks-Batman. Han stjeler nesten showet i rollen som politisjefen som konstant siterer 90-tallsgruppa TLC, men nekter for å ha et forhold til dem.

Såklart står og faller mye på om du har sansen for Will Ferrell. Det har jeg. Han treffer kanskje ikke alltid like bra, men når han treffer, så sitter det også skikkelig. Her er Ferrell i form. Fremdeles ikke i Ron Burgundy-klasse, men det er jo også vanskelig, for ikke å si umulig, å nå opp på et sånt nivå i hver film. Et fint eksempel på Ferrell-humoren får vi i monologen der han forteller Mark Wahlberg om hvordan en flokk med tunfisk kunne overvunnet en løvefamilie i Sør-Afrika.

The Other Guys leverer det den bør, nemlig god komedie og underholdende action. En film som kan sees flere ganger.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.8/10 (22 318 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Ingen anmeldelse på nett.

Kommentarer er classy, San Diego.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 3, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 1. desember

Hei kjære leser(e)! Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Fristen setter jeg til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Men nok info! Det er 1. desember, og vi skal snakke om den 24. beste filmen fra året som snart er over.

24. The A-Team

Regi: Joe Carnahan

Manus: Joe Carnahan, Brian Bloom og Skip Woods.

Med: Liam Neeson, Bradley Cooper, Jessica Biel, Quinton «Rampage» Jackson, Sharlto Copley og Patrick Wilson.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 18.06.10

Jeg har aldri sett tv-serien denne filmen er basert på, noe som sikkert hjelper filmen. Jeg tror det er en fordel at mitt forhold til Mr. T begrenser seg til Rocky III. Filmen The A-Team er regissert av Joe Carnahan, mannen bak den veldig gode politifilmen Narc, og den ikke fullt så gode overlessede actionfilmen Smokin» Aces. Så på forhånd tenkte jeg at dette kunne svinge begge veier.

Filmen tar for seg en gruppe på fire veteraner fra krigen i Irak som havner i fengsel etter en aksjon der utstyr til pengeforfalskning blir stjålet. 6 måneder senere hjelper en CIA-agent lederen, Hannibal Smith (Neeson), å bryte seg ut. Snart har Hannibal fått ut de andre tre også. «Faceman» Peck (Cooper), B.A. Baracus (Jackson) og Murdock (Copley). Sammen skal de prøve å renvaske seg selv, koste hva det koste vil.

Cool guys don't look at explosions.

Dette er glad-action uten like. Massevis av tøffing-replikker, eksplosjoner og kjøretøy i rask bevegelse. Og skyting, ikke minst. Skyting på fly fra en tanks i fritt fall, og sånne ting som det. Er du i det riktige humøret, så er dette utrolig gøy. Og Carnahan vet hvordan han skal lage god action, det er det liten tvil om.

Det er en fin bonus å få med seg Liam Neeson i en sentral rolle her. Han regnes vel som en seriøs og alvorlig skuespiller, men har med denne i tillegg til Taken virkelig tatt steget frem som action-stjerne. Bradley Cooper kjenner nok de fleste fra Hangover, mens Sharlto Copley spilte hovedrollen i sci-fi-filmen District 9. Altså en samling med hovedroller fra store underholdnings-suksesser fra de siste årene.

Problemet med filmen for min del, er at høydepunktet nås for tidlig. Når filmen setter i gang med de avsluttende action-sekvensene, er min evne til å bli begeistret over actionen ganske redusert. Jeg har på en måte blitt litt nummen av alt som allerede har skjedd. Det trekker dette ned fra en høyere plassering. Når du først har begynt på en latterlig action-film, syns jeg egentlig du bare skal ta den helt ut. Jeg har sluttet å bry meg noe særlig om hvor sannsynlig alt som skjer er fra ca 15 minutter inn i filmen.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.1/10 (39 294 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter tas i mot med intens glede.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 1, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 19. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” og A Serious Man (11)

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Fem dager igjen til jul, og vi får den sjette beste filmen 2009:

6. District 9

Regi: Neill Blomkamp

Manus: Neill Blomkamp og Terri Tatchell.

Med: Sharlto Copley, Jason Cope, Nathalie Boltt og Sylvaine Strike.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 112 min

Premiere: 11.09.09

I 2005 laget regissøren Neill Blomkamp kortfilmen Alive in Joburg (se den her). Den ble en hit på nettet, og Ringenes Herre-regissøren Peter Jackson syns dette var noe å satse på. Han satte seg opp som produsent og gav Blomkamp nok penger til å lage en langfilm basert på det samme konseptet. Etter noen kortfilmer er altså District 9 Blomkamps første kinofilm.

I 1982 kom et romskip til jorden, og det stoppet over Johannesburg i Sør-Afrika. Etter 28 år har menneskene i området litt etter litt mistet tålmodigheten med romvesnene, som de kaller for «prawns», eller reker på norsk. Flyktningeleiren for rekene har blitt gjort om til en strengt bevoktet ghetto, kalt District 9. Firmaet Multi-National United får oppdraget med å tvinge rekene til å flytte til en ny leir, og Wikus van der Merwe (Copley) leder operasjonen.

Det er fantastisk gøy når det dukker opp originale science-fiction-filmer. District 9 er nettopp det. En alternativ versjon av verden der romvesener har vært i Sør-Afrika i nærmere 30 år. I begynnelsen har filmen et sterkt dokumentarisk preg, men etter hvert glir det umerkelig over i mer standard fiksjonsfilm. Denne overgangen er imponerende, når du etterpå innser at de har byttet fortellerteknikk uten at du har merket det.

Men til tross for mye originalitet, så er det nok fremdeles flyvende tallerkener som er det mest praktiske framkomstmiddelet i rommet.

Sharlto Copley gir oss en morsom og bra rolletolkning av den litt klønete van der Merwe.  Spesielt imponerende er det å bære mye av en film når det eneste han spilte i før District 9 var den nevnte kortfilmen Alive in Joburg, der han kun har et par replikker.

De visuelle effektene er helt perfekte. Det er deilig å ha kommet til en tid der disse romvesenene kan se helt troverdige ut. Det hjelper virkelig sci-fi-sjangeren generelt. Det er også greit at ikke alle romvesener ødelegger oss med laserstråler som får ting til å forsvinne (se 50-talls sci-fi-klassikere).

Historien, som begynner som en veldig interessant «dokumentar», har en kjempefin twist, og filmen blir bare bedre og bedre etter hvert som flere ting kommer for en dag. Du trenger ikke lete lenger; Årets beste science-fiction-film er District 9!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (98 282 stemmer, plassert på 95. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5 (Spoileradvarsel her! Ikke les den om du ikke har sett filmen.)

VG: Terningkast 6

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 19, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 14. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

11. Tropic Thunder

Regi: Ben Stiller

Manus: Ben Stiller, Justin Theroux og Etan Cohen.

Med: Ben Stiller, Robert Downey Jr., Jack Black, Steve Coogan, Nick Nolte, Brandon T. Jackson og Jay Baruchel.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 107 min

Ben Stiller er nok mest kjent som komedieskuespilleren fra en rekke hit-komedier de siste 10-15 årene, men han har vært i registolen før, med Reality Bites, The Cable Guy og sist den veldig morsomme Zoolander fra 2001. På manussiden har han ikke vært fullt så aktiv, det er kun nevnte Zoolander han tidligere har stått bak. Ikke at det gjorde meg mindre entusiastisk, med tanke på den traileren du nettopp har sett.

Filmen om Four Leaf Tayback (Nolte) sine opplevelser under Vietnam-krigen skal lages, og tre forskjellige stjerner har hovedrollene. Tugg Speedman (Stiller) er actionstjernen, Jeff Portnoy (Black) er komikeren og Kirk Lazarus (Downey Jr.) er den kritikerroste skuespilleren fra Australia som har gjennomgått operasjoner for å kunne spille en svart mann mest mulig troverdig. Men produksjonen går dårlig, det er stjernenykker involvert overalt, og de har massivt press fra studioet for å fullføre prosjektet. Derfor tar regissøren, Damien Cockburn (Coogan), et drastisk valg og sender dem alene ut i villmarken, for å filme hele filmen med skjulte kameraer.

Noe av det morsomste med hele filmen kom jo før den faktiske filmen begynte, spør du meg. Først en falsk reklame for karakteren Alpa Chino (si det fort etter hverandre) sin nye drikk, «Booty Sweat». Ekkelt og morsomt. Men så slår de til, og gir oss hele tre falske trailere, en for hver hovedkarakter i filmen. Vi får The Fatties: Fart 2 med Jeff Portnoy:

En åpenbar parodi på Eddie Murphy der, men videre får vi også en parodi på den meningsfulle og dype filmen om forbudt kjærlighet i et kloster, med Kirk Lazarus og Tobey Maguire i hovedrollene. Satan’s Alley:

Veldig morsom, men den jeg syntes var best, var Tugg Speedmans oppfølger, Scorcher VI: Global Meltdown…

Here we go again. Again.

Dette er en glimrende introduksjon til karakterene, og filmen hadde nok hatt ikke fungert så bra om vi ikke hadde denne informasjonen å bygge på. Her er det mye bra komikerskuespill, og Downey Jr. stjeler nok en gang showet, som i Iron Man (6. desember i min kalender). Men alle de tre hovedrollene gjør glimrende parodier på velkjente roller innenfor filmindustrien.

Ellers syns jeg det er veldig gøy når kjente folk dukker opp i roller, og her er det nok av folk som spiller seg selv, i tillegg til mindre roller av folk som Matthew McConaghey og det som må være en av de morsomste roller noensinne av Tom Cruise. Han spiller nemlig den halvfeite, skallende og moralsk forkastelige produsenten Les Grossman, og det på en fantastisk måte, med mye pinlig dansing. I tillegg setter jeg pris på å finne mer personlige komifavoritter, som Bill Hader og Danny McBride.

Så er det også en veldig storslått komedie, for når en skal lage parodi av en krigsfilmproduksjon, så må en gjerne ha en ekstra stor produksjon, og etter hvert utvikler jo dette også seg nærmest til å bli en krigsfilm, med eksplosjoner og lignende på samme nivå som mang en actionfilm.

Kritikken min må gå på at det er deler av filmen som ikke er særlig morsomme, det går litt lange strekk uten noe særlig å le av. Og denne type komedie er sånn at du ikke egentlig lever deg veldig mye inn i historien, så du trenger noe morsomt ganske kontinuerlig for at det skal bli skikkelig bra.

Men for all del, en av de morsomste filmene jeg så i år, og anbefales til alle som setter pris på en god Ben Stiller-komedie, selv om det kanskje ikke er alle, sånn generelt sett. For meg, som filminteressert, er dette en gullgruve av fantastiske parodier på ting jeg har sett mange ganger før, så dess mer film du har sett, dess morsommere vil jeg påstå at denne filmen er.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.4/10 (55 558 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Det andre avsnittet under «DOM» i denne anmeldelsen klarer jeg faktisk ikke å tolke. Det virker som han begynner med kritikk, men så forstår jeg rett og slett ikke hva han mener lenger. Tåpelig humor, der Stiller har hentet inn venner til mental rehab og sensitivitetstrening? Eksempler: Tom Cruise og rollebeskrivelsen hans? Bra eller dårlig? Eksempel 2: Downey Jr., i filmens, tross alt, beste rolle. Den forrige setningen der er ikke kritikk, det er veldig mye ros. Han har den beste rollen, tross alle de andre gode rollene. Det er det du mener, Jon Selås? Herlighet, for en dårlig anmeldelse.)

Dagbladet: Terningkast 4

Legg gjerne igjen kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den desember 15, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,