RSS

Stikkordarkiv: jøde

Julekalender 09: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

To dager igjen til jul, og vi får den tredje beste filmen 2009:

3. Inglourious Basterds

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Eli Roth, Michael Fassbender, Diane Kruger, Daniel Brühl, Til Schweiger, Gedeon Burkhard og Jacky Ido.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 153 min

Premiere: 21.08.09

Viss du ikke har hørt om Quentin Tarantino er du vel virkelig ikke særlig filminteressert? Mannen skrev True Romance, han skrev og spilte i From Dusk Till Dawn sammen med George Clooney! I tillegg har han regissert noen halvgode filmer som Reservoir Dogs, Pulp Fiction, Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og Death Proof. Mannen er blitt en legende, mye på grunn av at han ennå ikke har laget en dårlig film.

Vi befinner oss i det okkuperte Frankrike under andre verdenskrig. «The Basterds» er en gruppe jødisk-amerikanske soldater som har i oppdrag å spre frykt gjennom det tredje riket. Dette gjør de ved å jakte ned og skalpere nazistene. De krysser skjebner med en fransk kinoeier (Laurent) som så familien sin bli drept av SS-offiseren Hans Landa (Waltz). Når Frederick Zoller (Brühl), en tysk krigshelt, føler seg tiltrukket av henne, hjelper han henne med å sette opp en spesiell premierevisning av filmen om hans fantastiske dåder. Ikke nok med det, han lover at mange av de største tyske offisere vil dukke opp. Den hevnhungrige franske kvinnen øyner en åpning for rettferdighet, og får villig hjelp av «The Basterds».

Tarantino har kommet opp med en utrolig morsom og underholdende historie. Han gir fullstendig blaffen i om det er historisk korrekt eller ikke på mange punkter, og det gjør ingenting. Twister kommer og går, og alt henger sammen på en herlig måte. Typisk Tarantino.

Det visuelle er veldig bra. Tarantino viser nok en gang at han også vet å instruere kameramannen. For fans vil det være mange gjenkjennelige bilder, kanskje spesielt «the trunk shot», bare uten et bagasjerom i dette tilfellet. Og selvfølgelig, soundtracket er nærmest perfeksjon, med mye musikk av Ennio Morricone (kanskje tidenes beste filmmusikk-komponist).

Castet inneholder alt fra etablerte stjerner til mer ukjente mennesker. Brad Pitt er mannen som vet å velge rett manus, og han trives åpenbart i denne rollen. Diane Kruger er også et forholdsvis kjent fjes, mens Eli Roth kanskje er mest kjent som regissør (Hostel). Vi får også en scene med Mike Myers (Austin Powers), samt at tv-serie-seere vil kjenne igjen B.J. Novak fra The Office US og Samm Levine fra Freaks and Geeks.

«Wipe that stupid smirk off my face!»

Men den aller aller beste skuespillerprestasjonen i denne filmen finner vi i Christoph Waltz som skurken Hans Landa. Ikke bare imponerer han med kjennskap til veldig mange språk, men han spiller også skurken kaldt, veldig effektivt og skremmende. I det som må ta prisen for årets åpningsscene ser vi ham foreta et rolig forhør med en bondefamilie for å finne ut om de gjemmer jøder. En mer intens,  bra fotografert og velspilt scene skal du lete lenge etter!

Tarantinos spesialitet er hans velkjente dialoger. Han kan få scener til å gli i det uendelige uten at jeg mister interessen. I Inglourious Basterds klarer han å gjennomføre det med en leken morsomhet, i tillegg til at det er ulidelig spennnende opptil flere ganger. Komiske høydepunkt inkluderer Pitt på italiensk, i tillegg til en så fantastisk slutt at jeg lo godt og lenge (akkurat som med slutten av Death Proof).

Christoph Waltz vant prisen for Beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, og filmen er nominert til 4 Golden Globes; Beste film (drama), Beste regi, Beste manus og Beste mannlige birolle (Waltz). Tarantino har gjort det igjen. En utrolig sebar 2,5-timer, nok en gang. Hvor lenge blir det til neste? Jeg har hørt rykter om Kill Bill: Vol. 3 i 2014.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.5/10 (109 083 stemmer, den er plassert som nummer 68 på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 6

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 22, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 14. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Den ellevte beste filmen jeg så på kino i år er

11. A Serious Man

Regi: Ethan Coen og Joel Coen.

Manus: Ethan Coen og Joel Coen.

Med: Michael Stuhlbarg, Richard Kind, Fred Melamed, Sari Lennick, Aaron Wolff og Jessica McManus.

Land: USA/Stobritannia/Frankrike

Spilletid: 105 min

Premiere: 06.11.09

Listen med filmer mot slutten av traileren ovenfor burde vel tale for seg selv. Coen-brødrene har regissert 14 filmer, jeg ahr sett 13 av dem, og det er ingen jeg ikke har likt. Såklart er ikke alle på samme nivå, men jeg føler alle er et godt stykke over middels. De personlige favorittene er Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski, No Country for Old Men og Burn After Reading. De to sistnevnte kom på henholdsvis andre og femte plass i fjorårets kalender. Så det er ikke særlig tvil om at jeg er kjempefan, og hadde store forventninger til A Serious Man.

Filmen finner sted i den amerikanske midtvesten i 1967. Professoren Larry Gopnik (Stuhlbarg) føler at livet raser sammen. Kona hans (Lennick) vil skille seg for å bli sammen med Sy Ableman (Melamed), en asiatisk student prøver å bestikke ham for bedre karakterer, naboen vil bygge på hans eiendom, broren hans har flyttet inn på sofaen hans og sønnen skal ha Bar Mitzvah’en sin snart. Han kan ikke forstå hvorfor han har fått alle disse problemene, og prøver å søke hjelp hos forskjellige rabbier.

Ingen kan anklage Coen-brødrene for å lage uoriginale filmer. Det fører såklart til at mange misliker det de lager, siden de ikke er vant til det. Her har vi en veldig fin film, som er veldig «rolig» og på en måte antiklimaktisk. Ting barre driver sakte videre, uten at hovedpersonen endrer særlig mye på oppførselen sin. «I didn’t do anything.» Det er Larry Gopniks mantra, og likevel går alt galt for ham. Det ligger et stilig budskap i det.

«Seriously?»

Filmen har en tilsynelatende urelatert prolog, som må være noe av det mest stemningsfulle jeg har sett på kino i år. Virker som en filmatisering av en jødisk myte fra 1800-tallet, og omhandler et ektepar som blir besøkt av det kona tror er en slags demon i kroppen til en avdød kjenning. Veldig bra åpningsscene. Vil også trekke fram den fantastiske historien om mannen med inskripsjoner på innsiden av tennene. Selv om jeg ante hvor det kom til å gå, var det deilig å merke hvor irriterende det føltes med «fasiten».

Skuespillet er veldig bra, og det uten noen stjerner i det hele tatt. Til stor kontrast fra Burn After Reading, der halve A-lista i Hollywood dukket opp. Men det er ikke noe dårlig tegn at de er ukjente for oss, alle i A Serious Man føles troverdige. Såklart er det nok litt enklere å virke troverdig i en såpass lavmælt film, men du skal ikke se mange filmer før du finner eksempler på folk som ikke klarer å spille normale mennesker. Så castet fortjener ros. Kamera-arbeidet er som vanlig lekkert og fint utført. Det er jo noe du nærmest garantert får om du skal se en Coen-film.

Men det som var viktigst i å gjøre filmen bra for meg, var den utrolig fine humoren som ligger og lurer i desperasjonen Gopnik føler. Det bygger seg opp til geniale komiske situasjoner, uten at det egentlig føles som en komedie. Det er faktisk sjelden jeg har ledd så hjertelig av en film. Historien er glimrende bygd opp.  Dette er av typen komedie der ting bare blir morsommere og morsommere etter hvert som filmen fortsetter, og det er jo den typen film Coen-brødrene er eksperter på.

Det som trekker ned er nok det at filmen føles litt for saktegående til tider. Men jeg er usikker på hvor mye det egentlig trekker ned, og trenger faktisk å se filmen en gang til. Jeg blir ikke overrasket om filmen får en høyere karakter etter flere gjennomsyn. Men for nå gikk det litt sakte, og filmen ender på ellevteplass, kvalitetsmessig i andre rekke for Coen å være.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.1/10 (4 731 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5 (er jo enig med karakteren, men anmelderen sier den ikke er særlig morsom?)

VG: Terningkast 5

For Stein Galen kom vel kanskje denne filmen sørgelig tidlig i desember, men jeg syns å huske at du først sa den ville komme blant topp 20, og det fikk du jo rett i.

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 14, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,