RSS

Stikkordarkiv: fengsel

Julekalender 2020: 5. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

20. Corpus Christi

Regi: Jan Komasa

Manus: Mateusz Pacewiczhva

Med: Bartosz Bielenia, Aleksandra Konieczna, Eliza Rycembel og Tomasz Zietek.

Land: Polen/Frankrike

Spilletid: 115 min

Premiere: 11.10.19

Jeg kan ikke si at jeg har særlig god kontroll på den polske filmscenen, men likevel har man jo en klar følelse av at om en polsk film finner veien til norske kinoer, så er det en rimelig stor sjanse for at det er noe av det bedre som er produsert i landet det året. Det samme vil jo definitivt gjelde for norske filmer, der kun våre beste vil eksporteres til andre kinomarkeder. Så når Corpus Christi ble den første filmen jeg så på kino etter nedstengningen av det meste i mars i år, så var det med ganske høye forventninger jeg satte meg i salen.

Daniel (Bielenia) sitter i fengsel for medvirkning til mord. Han drømmer om å bli prest, men dommen hans gjør at det ikke er mulig. Etter hvert skal han sendes ut til å arbeide på et sagbruk i en liten landsby, og tilfeldighetene gjør det til at han finner seg i landsbyens kirke på akkurat riktig tid, og når noen spør hvemm han er, så svarer han at han er den nye presten. Mot alle odds går bløffen gjennom, og Daniel er snart byens meget utradisjonelle prest. Men når han finner det for godt til å prøve å finne ut av hva som har skjedd i en tragisk bilulykke med syv lokale dødsofre, så kan det virke som han tester tålmodigheten til en del av de andre landsbyboerne.

Filmen er et fascinerende innblikk i flere miljøer som er ganske eksotiske for oss nordmenn. Du starter i et polsk fengsel, flytter deg videre til en liten polsk landsby, og i tillegg bruker vi naturlig nok mye tid inne i den polske katolske kirken. Miljøer vi kan lite om, og derfor er det interessant nok å tilbringe litt tid der i seg selv. Hele filmen er filmet med ganske duse farger, uten at det hindrer den i å gi oss noen ganske vakre bilder fra tid til annen. Fargepaletten kommer nok derimot ikke til å endre på eventuelle fordommer mot Polen og polsk hverdag.

Skuespillet er godt, men det er først og fremst Bartosz Bielenia som imponerer skikkelig i sin hovedrolle. Han spiller godt nok til at jeg gjerne unner han en internasjonal filmkarriere, og gjerne som noe annet enn en vagt østeuropeisk skurk i amerikanske action/superhelt-filmer også.

Men det er historien som driver filmen videre, og her er det nok til å holde oss interesserte gjennom hele reisen. Den grunnleggende spenningen i at Daniel har bløffet med at han er prest ligger gjennom hele filmen. Vil han avsløres til slutt, og hvilke konsekvenser vil det få for vår håpefulle antihelt? I tillegg legger de altså på et mysterium med denne bilulykken, og det kan vel ikke egentlig regnes som en ødeleggende detalj at ting ikke nødvendigvis er slik de ser ut til å være. Filmen har også en hardtslående sluttscene som er helt glimrende filmet, og avslutningen gjør at du som seer blir nødt til å gjøre litt filosofering over moral og etiske valg.

Filmen ble nominert til Beste Utenlandske Film til årets Oscar-utdeling, men vant ikke prisen. Det den derimot vant var hele 11 priser (inkludert publikumsprisen) under årets utdeling av polske filmpriser. Filmen ble også vist på store filmfestivaler i Venezia og Toronto.

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (11 369 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 98% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 5, 2020 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2017: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

22. War for the Planet of the Apes

Regi: Matt Reeves

Manus: Mark Bomback og Matt Reeves.

Med: Andy Serkis, Woody Harrelson, Steve Zahn, Karen Konoval og Amiah Miller.

Land: USA/Canada/New Zealand

Spilletid: 140 min

Premiere: 12.07.17

Den originale Planet of the Apes er en science-fiction-klassiker fra 1968, der astronauten i Charlton Hestons skikkelse ender opp med å falle sammen på en strand i det han innser at (spoilers) denne mystiske planeten der superintelligente aper hersker faktisk er jorden i fremtiden. Filmen ble en suksess, og i løpet av de neste fem årene ble det laget fire oppfølgere. I 2001 prøvde Tim Burton seg på en nyinnspilling, men det ble rett og slett litt rart, og endringene han gjorde på originalen forvirret de fleste. Så, for et lite tiår siden, fant noen lure produksjonstyper ut at de kunne utvide filmserien ved å fortelle hvordan vi kom fra jorden slik vi kjenner den nå til apeplaneten i fremtiden.

Problemet rent fortellermessig er jo at alle vet hvordan det kommer til å gå, så i det som nå har blitt en trilogi har hovedrollen blitt gitt til apen som starter det hele, Caesar. Først i Rise of the Planet of the Apes, så Dawn of the Planet of the Apes. Med litt bedre planlegging burde åpenbart film nummer en og to byttet navn, men når du uansett jobber med så lange og kronglete titler har det kanskje ikke så mye å si. Uansett, regissør Matt Reeves har stått for de to siste filmene i Apes-trilogien. Han slo gjennom i 2008 med enda mer sci-fi, nemlig monsterfilmen Cloverfield (en film som for øvrig kom på fjerdeplass i denne kalenderen det året).

Caesar (Serkis) leder kolonien med intelligente aper. De er ute etter å kunne leve for seg selv, men en eksentrisk korporal (Harrelson) har brutt ut av hæren, og leder en divisjon med menn som jakter ned og dreper apene for å opprettholde menneskenes eksistens. Etter et forferdelig snikangrep på apekolonien ser Caesar seg nødt til å dra på et selvmordsoppdrag, først og fremst for å få hevn. Noen få blir med ham, men når de kommer frem til korporalens base, finner de et stort apefengsel, der Caesars artfrender brukes som slaver frem til de drepes.

war

Denne nye trilogien har egentlig holdt veldig høyt nivå, og «War…» er ikke noe unntak. De har klart å lage filmer der man først og fremst har empati med apene, kanskje alle mest i denne filmen. I tillegg hjelper det at de menneskelige karakterene blitt byttet ut i hver av de tre filmene, mens apene er de samme. Sjangeren er igjen science-fiction/action, men her får du både spenningen av fengselsfilmen og sjarm fra en road-movie på kjøpet. Caesars hevntokt er god drivkraft, og så er det vanskelig å ikke dra paralleller mellom Woody Harrelsons korporal og en annen filmgærning, Marlon Brandos korporal Kurtz fra Apocalypse Now.

Det mest imponerende er nok de visuelle effektene, siden vi jo vet at apene spilles av mennesker, men de ser altså helt feilfrie ut. Andy Serkis er kjent som den aller beste motion capture-skuespilleren (han er både Gollum og King Kong), og dette er hans beste prestasjon. Steve Zahn gjør også en god rolle som utskuddet Bad Ape. Litt irriterende som komisk innslag, men i det store og hele sjarmerende.

Filmens spenningsscener holder høy kvalitet, og spesielt i fengselet er det mye å bite negler over. Hvis man skal trekke for noe, så kan det bli litt «etter oppskriften» når det hele skal avsluttes. Men totalt sett en overraskende rørende tredjefilm som lever godt opp til sine forgjengere.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (130 724 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 93% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 3, 2017 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 12. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

13. The Way Back

Regi: Peter Weir

Manus: Peter Weir og Keith R. Clarke, basert på en bok av Slawomir Rawicz.

Med: Jim Sturgess, Ed Harris, Colin Farrell, Mark Strong og Saoirse Ronan.

Land: USA/De Forente Arabiske Emirater/Polen

Spilletid: 133 min

Premiere: 25.03.11

Peter Weir har regissert helt siden slutten av 60-tallet, og har hatt noen ganske populære filmer opp gjennom årene. Den veldig gode krigsfilmen Gallipoli tok for seg australiere i første verdenskrig, og hadde Mel Gibson i en av hovedrollene. Noen år senere regisserte Weir Harrison Ford i Witness, og Dead Poets Society vant Oscar for Beste manus i 1990. 8 år senere lagde han sin kanskje beste og mest kjente film, The Truman Show, og så gikk det noen år før vi fikk Master and Commander: The Far Side of the World. Weir har blitt nominert til Oscar hele 6 ganger, men har foreløpig ikke vunnet.

En gulag i Sibir i 1941 må rage ganske høyt på listen over de verste stedene å tilbringe tid. Polakken Janusz er fengslet etter å ha blitt angitt av konen sin på falskt grunnlag. Han bestemmer seg for å rømme, og under dekke av en snøstorm klarer han og 6 andre å stikke av. Men det holder ikke å bare rømme, nå må de finne veien helt til India for å være i sikkerhet. En vei gjennom snø og is, ørken og fjell. Utfordringene står i kø. Hvor mye skal til før en må forlate en reisekamerat for å redde seg selv? Kan en virkelig stole på fanger når det trengs?

Historien har vi nok sikkert hørt versjoner av før, og det er ikke altfor vanskelig å gjette hvordan det slutter. Men jeg kan ikke huske å ha sett noen film som tar for seg en såpass lang reise, og heldigvis er det basert på en sann historie. Jeg er ikke sikker på akkurat hvor sann historien er, men det burde iallfall ikke være lov å lage denne typen filmer om det ikke har skjedd i virkeligheten.

Først det negative. Jeg kan tenke meg at mange syns dette blir litt langdrygt og kjedelig. For min del så var det på vippepunktet, men filmen endte med å dra meg inn i en slags tilstand der jeg holdt interessen, og satte mer og mer pris på hvor lang tid denne reisen tok. En ting jeg var redd for var at de engelske skuespillerene skulle snakke engelsk med aksent gjennom hele filmen. Heldigvis viste det seg at Ed Harris skulle spille amerikaner, sånn at det ble naturlig at karakterene snakket engelsk med hverandre.

Som sagt ble jeg lettere hypnotisert av filmen. Det er som om at prøvelsene karakterene må gjennom spiller inn på deg som publikum, og under de lange ørkensekvensene kan en rett og slett bli tørr i halsen. Det er flinke skuespillere med. Ed Harris er en gammel traver som tar med seg tyngde, mens Jim Sturgess er en litt undervurdert type som jeg har sansen for. Colin Farrell gjør ikke sin beste rolle her, noen ganger treffer han og andre ganger ikke.

Det klart beste med filmen er fotoet og de nydelige omgivelsene. I løpet av de drøye to timene med overlevelseskamp får vi komme innom mange forskjellige økosystemer, og som tilhenger av naturdokumentarer var det et høydepunkt. Det er også da vi ser de store avstandene som blir tilbakelagt, og grunnen til at dette er en historie verdt å få med seg. Filmen ble nominert til årets Oscar for Beste sminke, sannsynligvis mest på grunn av uttørkede ørkenmennesker og andre mer eller mindre ekle skader og sår.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.3/10 (27 390 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

 
2 kommentarar

Posta av den desember 12, 2011 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 9. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

16. Kongen av Bastøy

Regi: Marius Holst

Manus: Mette M. Bølstad, Lars Saabye Christensen, Dennis Magnusson og Eric Schmid.

Med: Stellan Skarsgård, Benjamin Helstad, Kristoffer Joner og Trond Nilssen.

Land: Norge/Frankrike/Sverige/Polen

Spilletid: 120 min

Premiere:  17.12.10

Marius Holst debuterte med Ti kniver i hjertet i 1994. 7 år senere lagde han Øyenstikker, før vi i 2007 fikk innvandringsdramaet Blodsbånd. Filmen er basert på en sann historie, og gjort om til et manus av blant andre forfatteren Lars Saabye Christensen, som etter hvert begynner å få en del på film- og tv-cv, både som bidragsyter eller kildemateriale.

Erling blir sendt til Bastøy i Olsofjorden i 1915, til en skole for problembarn. Han har store problemer med å akseptere skolebestyreren og de andre ansatte som autoritetspersoner, og lager trøbbel fra første stund. Ungdommene blir utsatt for både psykisk og fysisk misbruk, og brukes mer som billig arbeidskraft enn elever. En tragisk hendelse fører til at Erling leder sine medelever i et voldelig opprør for å ta kontrollen over Bastøy.

17. mai var som vanlig en festdag uten sidestykke.

Jeg føler av og til det er lett å få en film som dette til å bli virkningsfull. Det er jo ikke noe problem å generere sympati for «fanger» som blir behandlet dårlig, det er bare å framstille skurkene som så fæle som mulig. Men kunsten er å gjøre det på en troverdig måte, å balansere publikum mellom sinne og sterke ønsker om rettferdig hevn, uten at vi faller ut av historien. Det har Kongen av Bastøy klart. Det gir en god følelse når jeg lar meg engasjere så mye av historien at jeg fryder meg over elever som gjør opprør mot skolen, til tross for min arbeidsplass i nettopp skolen.

En veldig overbevisende gjeng med unge skuespillere, ledet an av Benjamin Helstad og Trond Nilssen i sine mer ledende roller. Mye av filmen står og faller på at de er interessante å se på og føles ekte. Spesielt Helstad gjør jobben sin bra her, og har noen gnistrende scener mot både Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner. Skarsgård har såklart bredde til å spille det meste, og det er jo fint å se han på svensk fra tid til annen, selv om han dukker opp ganske ofte i titler fra Hollywood for tiden. Kristoffer Joner har på en måte tatt en reise mot litt ekle og usympatiske karakterer, og dette er ikke noe unntak. En svært god rolle fra han også.

Bildene har få farger, og bidrar til å skape en kald og ukoselig stemning gjennom filmen. Fotoet er flott, spesielt scenene på isen har en ekstra kvalitet ved seg. Filmen vant tre Amanda-priser, for Årets norske kinofilm, Årets musikk og Årets mannlige birolle (Trond Nilssen).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (1 252 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

9 dager inn i kalenderen, og den tredje norske filmen. For den som lurer kan jeg opplyse om at ca 1 av 4 filmer jeg så på kino i år var norske. Så får vi se om kalenderen inneholder samme andel.

 
7 kommentarar

Posta av den desember 9, 2011 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 15. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

10. Shutter Island

Regi: Martin Scorsese

Manus: Laeta Kalogridis, basert på en roman av Dennis Lehane.

Med: Leonardo DiCaprio, Mark Ruffalo, Ben Kingsley, Max von Sydow, Michelle Williams, Emily Mortimer, Patricia Clarkson og Jackie Earle Haley.

Land: USA

Spilletid: 138 min

Premiere: 19.02.10

Martin Scorsese burde vel ikke trenge noen introduksjon for en filminteressert person, men vi gir ham en liten en uansett. En legendarisk regissør, kanskje mest kjent for en av de beste mafiafilmene noensinne, Goodfellas. Han var en av de viktigste regissørene i den nye bølgen i Hollywood på 70-tallet, hovedsaklig representert ved Taxi Driver, en veldig innflytelsesrik film. Ellers har han laget den beste boksefilmen, Raging Bull, i tillegg til Casino og The Departed, sistnevnte vant han omsider en Oscar for. Han har tidligere hatt et nært samarbeid med skuespilleren Robert De Niro, men ser nå ut til å ha byttet ham ut med Leonardo DiCaprio for en periode. En av mine favorittregissører.

Året er 1954. Teddy Daniels og Chuck Aule er federal marshals, sendt til det psykiatriske fengselet på Shutter Island. De skal etterforske forsvinningen av en pasient. Men doktorene oppfører seg merkelig, og etter hvert som etterforskningen går fremover, virker det mer og mer som det er en konspirasjon på gang. Teddy sliter med flashbacks til andre verdenskrig, der han var en av de første som fant konsentrasjonsleiren Dachau, i tillegg til traumatiske minner fra når kona døde i en brann. Han blir besatt av å finne ut av Shutter Islands gåte.

Først og fremst er det bare å berømme Scorsese for denne filmen. Det er lett å kjenne igjen kvalitetsarbeidet hans, både når det gjelder instruksjon av skuespillere, og hvordan han håndterer bildene. I tillegg til et veldig dystert og stemningsfullt psykiatrisk sykehus/fengsel, har han også fått leke seg med flashbacks og drømmesekvenser, noe som gjør dette til en veldig imponerende visuell film.

 

"No, you gaat to hold your cig like a maaaashall, like this, you see?"

Det andre som må nevnes er skuespillet. Leonardo DiCaprio imponerer meg mer for hver film han gjør, for tiden. Han fikk mye pes for å være fløtepus etter rollen i Titanic, men for meg hadde han bevist at han var god allerede fire år tidligere, i What’s Eating Gilbert Grape. Men etter at samarbeidet med Scorsese begynte i Gangs of New York, har han virkelig tatt steget opp som en av de beste A-liste-stjernene jeg ser for tiden. I Shutter Island har han et fantastisk nærvær, og er hovedgrunnen til at vi blir dratt gjennom den litt kronglete historien. Såklart skader det ikke å ha legender som Ben Kingsley og Max von Sydow med på laget, de er eksperter på ubehagelig stemning i rollene som leger. Totalt sett et veldig godt lag med skuespillere her.

Så til det som gjør at denne filmen ikke klatrer helt til toppen av listen, nemlig den litt kronglete historien, som jeg nevnte ovenfor. Det begynner usedvanlig godt, med fin stemning, og en god oppbygning. Men for meg mister den mye av piffen midt i andre akt, når DiCaprio går for å undersøke en hule i utkanten av øya. Der får vi en scene som for meg fullstendig drepte tempoet, fulgt opp av en annen scene med en ganske merkelig samtale. Det ble for meg som et lite feilsteg i dansen, satte oss litt i ubalanse. Men for all del, innen slutten er vi på rett spor igjen. Selve slutten, selv om nok mange så den komme, blir gjort genial med en flashback-scene. En av de få scenene jeg har sett i år som gav meg frysninger.

En godt gjennomført krimhistorie, visuelt overveldende og med solid skuespill. Kunne kanskje tjent på å ikke ha såpass mange hint til slutten, jeg følte den komme ganske tidlig. Men jeg kan ikke nekte for at den i det minste er logisk og flott oppbygget, og dette er en film jeg skal se igjen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (119 350 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4 (!)

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (?) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (?) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (?) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (?)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (?) 4. The Social Network (?)

Altså ingen like tips, jeg tror det har vært et jevnt filmår. Mye bra å ta av. Mange fikk seg kanskje et lite sjokk av dagens innlegg, da både veteranene Audun og Stein, samt nykommeren Maria hadde tippet Shutter Island på 2-3. plass.

Kommenter gjerne!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 15, 2010 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,