RSS

Stikkordarkiv: engasjerende

Julekalender 08: 9. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

16. deUSYNLIGE

Regi: Erik Poppe

Manus: Harald Rosenløw-Eeg

Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Trine Dyrholm, Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen.

Land: Norge

Spilletid 115 min

En av de mest kritikerroste norske filmene dette året, fra regissør Erik Poppe. Tidligere har han laget to filmer, Schpaaa, som jeg ikke har sett, og Hawaii, Oslo, som jeg syntes var veldig bra. Harald Rosenløw-Eeg begynner å ha skrevet en del filmer, med varierende resultat (Blodsbånd, bra, Uro, sånn passe).

Et barn blir bortført fra utenfor en kafe. Agnes (Dyrholm), moren, prøver å fortsette livet, og 8 år senere har hun og mannen hennes, Jon (Seim), adoptert to barn.  Jan Thomas (Valheim Hagen) er en av de to som bortførte barnet, og har vært i fengsel i disse årene, der han har oppdaget et stort musikalsk talent. Når han slipper ut på prøve, får han prøve seg som organist i en kirke. Der treffer han Anna (Petersen), prest og alenemor, som han etter hvert får bedre og bedre kontakt med. Agnes vet ikke at Jan Thomas er sluppet ut, og sjokket blir stort når hun omviser en skoleklasse i kirken, og kjenner igjen den nye organisten.

Grunnen til at dette fungerer så bra er at det er en veldig engasjerende historie. En bryr seg veldig om karakterene, og det skader ikke akkurat at den er gjennomført velspilt. Valheim Hagen er det nye stjerneskuddet i norsk film, og spiller også en av hovedrollene i Jernanger (som jeg hadde praksis på, og som kommer på nyåret). I deUSYNLIGE spiller han også veldig godt. Trond Espen Seim gjør en av sine beste roller, og scenen der de to møtes er en av de beste scenene i filmen. Imponerende skuespill der.

Musikken er veldig fin, den inneholder naturlig nok mye orgelmusikk, siden Jan Thomas jobber som organist. Dette er noen veldig fine sekvenser, med veldig fin musikk, samtidig som det er bra filmet. Fikk frysninger mer enn en gang i løpet av filmen. Kameraarbeidet er veldig bra, det kunne jeg ikke unngå å legge merke til, og det gjøres mange interessante løsninger. For å ta et eksempel syns jeg det er veldig stilig når de filmer en som er rett under vannflaten, med kameraet opp ned. Det gir en kul effekt. Ellers er det noen utrolig nære bilder i ufokus med jevne mellomrom som jeg ikke helt forstår hensikten med, men det tar absolutt ikke bort stemningen, fører heller mer til filmen.

Det største problemet jeg har er det at de skal fortelle historien fra både Jan Thomas og Agnes sitt synspunkt. Det fungerer utrolig godt i enkelte scener, men totalt sett syntes jeg jeg ble tatt ut av Jan Thomas sin historie akkurat i det jeg var kommet fullstendig inn i den, for så å måtte være med Agnes og familien hennes for lenge.

Men faktum er at det er en solid film. Trist, men likevel engasjerende, og den får deg til å tenke. Flott film, en av de bedre norske de siste årene.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (151 stemmer)

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar. Maser igjen på dabju og Lars om siste filmtips, selv om jeg begynner å tvile på om de leser det som står helt her nede.

Advertisements
 
4 kommentarar

Posta av den desember 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

20. Blod & Ære

(av mangel på IMDb-side (!), linker jeg til filmweb på denne)

Regi: Håvard Bustnes

Manus: Bjørn-Erik Hanssen og Håvard Bustnes

Med: Ole Klemetsen m/familie og diverse motstandere og støttespillere.

Land: Norge

Spilletid: 85 min

Blod & Ære er en norsk dokumentar om Team Klemetsen. Om Ole Klemetsen sin ferd oppover i boksesystemet, konflikter med det norske bokseforbundet, familiens sigøynerrøtter og det familien driver med nå, nemlig å jobbe som omreisende musikanter.

Jeg føler ikke jeg trenger mer beskrivelse av handlingen. Jeg visste egentlig veldig lite om Ole Klemetsen sin karriere på forhånd. Jeg fulgte ikke noe særlig med på boksing når han hadde sin storhetstid, så det var mest at jeg kjente navnet, og så stoppet det med det. Så når jeg nå fikk et første innblikk i disse fantastiske historiene, så ble jeg ganske engasjert, og i tillegg var jeg jo ikke sikker på hvem som skulle vinne kampene de viste klipp fra.

Sportsdokumentarer fungerer ganske bra på meg, siden jeg er generelt sportsinteressert. Men denne dokumentaren handler om mer enn sport. Det viktigste er nemlig forholdet mellom Ole og faren, som trente ham gjennom det meste av karrieren. Nå reiser de som sagt rundt og spiller i bryllup og lignende sammen med Ole’s bror. Det gjøres noen herlige kontrastklipp mellom luksuslivet i Las Vegas til musikantlivet på bygde-Norge.

Men selv om filmen både rører og til tider er veldig morsom, så er det sportsklippene som jeg husker best, og for eksempel det vi ser i traileren, der faren synger mobbesang til en motstander, som så tar av og hopper på han.

Det som trekker ned er det at det blir litt langsomt for min smak, til tross for at filmen kun varer i 1 time og 25 minutter. Det blir fokusert for mye på sigøynerdelen, som jeg mister litt interessen for etter hvert. Men for all del, den beste dokumentaren jeg har sett på veldig lenge, og jeg anbefaler den både sterkt og varmt.

Filmen vinner litt priser, blant annet vant den Amandaprisen for Beste dokumentar i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: Som sagt ikke noen side for filmen, verken på tittel, Ole Klemetsen eller regissøren. Første gang jeg har opplevd det.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

Legg gjerne igjen en kommentar, selv om jeg tror det er få lesere som har sett denne. Dere burde!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,