RSS

Stikkordarkiv: ellen

Julekalender 2017: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember, med andre ord kun to dager igjen. Nå til dagens film!

14. Thelma

Regi: Joachim Trier

Manus: Eskil Vogt og Joachim Trier.

Med: Eilie Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen.

Land: Norge/Frankrike/Danmark/Sverige

Spilletid: 116 min

Premiere: 15.09.17

Joachim Trier er nok en av Norges mest kritikerroste regissører de siste ti årene. Han slo gjennom med Reprise i 2006, som vant Amanda for Beste manus, Beste regi og Beste film. Så gikk det fem år før Oslo, 31. august, etter min mening hans klart beste film. Så fikk han prøve seg på engelsk-språklig film og samarbeid med store filmstjerner i Louder Than Bombs. Filmene hans handler ofte om identitet, å finne ut hvem man er og hvordan man passer inn. Det gjelder i høyeste grad for Thelma også.

Thelma (Harboe) flytter til Oslo for å studere. En dag får hun et anfall på lesesalen, og i etterkant blir hun kjent med Anja (Wilkins), som satt ved siden av henne. Thelma begynner å utvikle følelser for henne, men hennes strenge religiøse bakgrunn gir henne mye skyldfølelse. Det hele virker å ha sammenheng med anfallet, og etter hvert som skyldfølelsen bygger seg opp, skjer mer og mer mystiske ting rundt Thelma.

thelma

En skikkelig psykologisk thriller bør la det være litt åpenhet rundt hva som er ekte eller imaginært, og det gjør definitivt Thelma. Filmen kan tolkes på mange måter, og det brukes tungt med symbolikk. Jeg skal ikke gå inn på noen spesiell tolkning, både fordi jeg vil unngå å avsløre for mye av historien, og fordi noe av det fine med en sånn type film er å gjøre seg opp noen tanker selv, og diskutere med andre etter at du har sett den.

Eilie Harboe seiler raskt opp som en av Norges beste unge skuespillere, og kan vel kalles heldig for å ha fått en så bra rolle allerede. Hun bakkes bra opp av Kaya Wilkins og ikke minst av foreldrene. Henrik Rafaelsen er alltid dyktig, og her er han helt på grensen mellom koselig og forstyrrende fra scene til scene.

Trier har øye for de store bildene og detaljene. Allerede i filmens anslag, med Thelma som barn på jakttur med faren, får vi et øyeblikk som sender frysninger nedover ryggen på meg. De overnaturlige delene gir oss noen spektakulære bilder, og selv om visuelle effekter blir flittig brukt, så legger man ikke merke til dem, de går naturlig sammen med den veldig personlige stilen det blir lagt opp til.

Thelma er valgt ut som Norges bidrag til en eventuell Beste utenlandske film-kandidat til neste års Oscar-utdeling, så gjenstår det å se om Joachim Trier kan få en ofisiell nominasjon denne gangen (Reprise var Norges bidrag i 2006, men ble ikke nominert.). Filmen vil uansett kunne bli diskutert i lang tid fremover, og for deg som er klar for en litt tvetydig og overnaturlig thriller, så er dette fort årets sikreste kort.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (2 700 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 91% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 6

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 11, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 22. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

3. X-Men: Days of Future Past

Regi: Bryan Singer

Manus: Simon Kinberg, Jane Goldman og Matthew Vaughn.

Med: Hugh Jackman, James McAvoy, Michael Fassbender, Jennifer Lawrence, Halle Berry, Nicholas Hoult, Anna Paquin, Ellen Page, Peter Dinklage og Evan Peters.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 131 min

Premiere: 23.05.14

X-Men-serien har hatt sine opp- og nedturer. Etter to gode filmer på rad med Bryan Singer i regissør-stolen, bestemte han seg for å flytte seg oppover på rang-stigen. Han lagde en slapp Supermann-film, mens en av de mindre imponerende regissørene her i verden, Brett Ratner, tok ansvaret for X-Men: The Last Stand. Det funket såpass mye dårligere enn de forrige to at X-Men-franchiset ble sendt inn i en slags desperat fornyingskamp. Vi har fått hele to filmer om Wolverines tidligere liv, før de ordnet opp igjen med X-Men: First Class, en reise tilbake til 60-tallet og de unge versjonene av mutantene vi etter hvert kjenner nokså godt. Bryan Singer hadde i mellomtiden lekt med Tom Cruise i Hitler-attentat-filmen Valkyrie og tullet seg bort i bønnestengler i Jack the Giant Slayer, men nå, når det er på tide å slå sammen gamle g nye X-Men i en og samme film, da er han på plass der han hører hjemme!

Vi er noen år inn i fremtiden, og X-Men har alvorlige problemer med Sentinels, spesiallagde robot-krigere lagd for å bekjempe mutanter og kreftene deres. De kjemper en tapende kamp, og som en siste utvei bestemmer de seg for å sende Wolverine (Jackman) tilbake i tid. Det viser seg nemlig at i sitt forsøk på å stoppe utviklingen av Sentinels drepte Mystique (Lawrence) skaperen av dem. I prosessen ble hun fanget, og Sentinel’ene fikk innebygd hennes shapeshifter-egenskaper, noe som nå gjør dem til perfekte mutant-mordere. Wolverine må overtale en apatisk ung Charles Xavier (McAvoy) til å hjelpe, og så befri den unge Magneto (Fassbender) fra sin celle dypt under Pentagon. Samtidig, i «nåtiden», kjemper de gjenlevende X-Men en desperat kamp mot Sentinels som prøver å bryte seg inn i deres siste skjulested.

Møt det nye dommerpanelet i X-Factor!

Møt det nye dommerpanelet i X-Factor!

X-Men har alltid vært interessant på to ulike måter. Du har den elleville gleden ved å få så mange karakterer med ulike superkrefter slåss mot hverandre og andre fiender, samtidig som hele serien er en fin metafor på hvordan vi takler samfunnsproblemer, spesifikt dette med minoriteter. Om det er etniske minoriteter eller seksuell legning, X-Men er en spesiell og utsatt gruppe som kjemper for aksept i samfunnet de lever i. Til nå i serien har det vært mest uenigheter innad i gruppen, hvordan de skal løse problemet med at de er annerledes og hvordan «vanlige» mennesker reagerer på dem, men i Days of Future Past har vi eskalert til en utvendig trussel som vil utslette dem alle, og de må derfor alle samarbeide.

For fans er dette en drømmefilm. Alle er med, både fra den gamle generasjonen og den nye. I tillegg til de gamle traverne Patrick «Picard» Stewart og Ian «Gandalf» McKellen, så stiller de eldre opp med Halle Berry, Kelsey Grammer, Anna Paquin, James Marsden og selvfølgelig Hugh Jackman. Jackman stiller sterkt i år, spiller både i den fjerde OG tredje beste filmen. Men selv om han har vist at han er god på det meste, så vil han nok alltid «være» Wolverine, den udødelige hissigproppen med adamantium-skjelett og hendige pop-up-klør. Her er han i storform, og leverer de sarkastiske kommentarene med fin-fin timing.

Blant de «unge» finner vi noen ganske svære stjerneskudd, både Ellen Page, Michael Fassbender og spesielt Jennifer Lawrence har slått seg fram i Hollyowood de siste årene. Lawrence gjør sine saker meget bra her, sammen med Fassbender, som virkelig er perfekt som den unge Magneto. I tillegg får vi et par nye fjes som også gjør seg bra, nemlig Peter «Tyrion» Dinklage (i en rolle som ikke har noe med at han er kortvokst, applaus til Hollywood) og Evan Peters som et av filmens høydepunkt, Quicksilver. En superrask mutant som bidrar en god del til filmens kanskje beste scene, Magnetos fengselsflukt. Karakteren Quicksilver blir også å se i The Avengers: Age of Ultron neste år, uten at de to spilles av samme skuespiller eller skal være den direkte samme karakteren. Blir spennende å se om de klarer å leve opp til standarden satt av X-Men her.

Historien er komplisert, kanskje litt for rotete til tider. Men så var det disse actionscenene da. Her får vi det beste serien har levert noengang, og for en som liker å se superkrefter utfolde seg på film, så er dette en innertier. Nesten alt du kan tenke deg blir introdusert, i fartsfylte og spennende sekvenser. Mutantene kombineres med hverandre for å prøve å motstå overmakten, og om du leter etter en bedre måte for en dame som kan lage portaler og en metallmann å samarbeide, så skal du lete lenge.

Slutten føles litt juksete ut, jeg skal innrømme det, men jeg kjenner at det er helt greit. For denne typen underholdning vil jeg gjerne ha mer av! Nå er det bare å se fram mot X-Men: Apocalypse om et par år…

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.2/10 (315 315 stemmer, plassert som den 197. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 3/6 (For fansen, skriver han. Altså er det kun en anmeldelse for ikke-fans…)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: –

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past (3), The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past (3), Interstellar

To stykker hadde X-Men: Days of Future Past med, og begge hadde den faktisk på 3. plass også! Imponerende av CheerNina og Toejam, som da leder foreløpig. De har begge en riktig. Nå er det kun to filmer igjen før vi har avslørt kalenderens vinner (og tippekonkurransens vinner)!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 22, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 24. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

1. Inception

Regi: Christopher Nolan

Manus: Christopher Nolan

Med: Leonardo DiCaprio, Ken Watanabe, Joseph Gordon-Levitt, Marion Cotillard, Ellen Page, Tom Hardy, Cillian Murphy, Tom Berenger og Michael Caine.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 148 min

Premiere: 21.07.10

Christopher Nolan skiller seg ut som kanskje den beste regissøren det siste tiåret. Han slo gjennom med genistreken Memento i 2000, en film som snudde opp ned på rekkefølgen historien ble fortalt. En original vri på en thriller. Så følgte han opp med en remake av Nokas-regissør Erik Skjoldbjærgs Insomnia, før han tre år senere blåste liv i Batman igjen, med Batman Begins. Året etter kom nok en smart thriller, The Prestige, om to tryllekunstnere som desperat prøver å gjennomskue hverandres triks (filmen stakk også av med førsteplassen under julekalenderen 2007).  Så fortsatte han fortellingen om Batman i The Dark Knight, og lagde dermed den klart beste superheltfilmen noensinne. Og i år kom altså Inception, en film jeg sikkert ventet på og så fram til i et år i forveien.

Cobb jobber som tanketyv. Han bruker teknologi for å gå inn i drømmene til andre, og finne ut ting de ikke vil han skal finne ut. Det er kanskje ikke så rart at han har måttet flykte landet og familien sin. Men så tar Saito kontakt med et tilbud. Dersom Cobb klarer å plante en ide inn i arvingen til et stort forretningsimperium, vil Saito trekke i tråder og gi Cobb muligheten til å flytte tilbake til barna sine. Cobb samler sammen et team, og gjør seg klar til sin vanskeligste jobb noensinne, som vil kreve flere lag med drømmer innenfor hverandre. Og som om ikke det var vanskelig nok, så manifesterer minnene av hans avdøde kone seg i drømmene, og gjør sitt for å stoppe dem.

Det er vanskelig å forklare handlingen. Ikke fordi det er så vanskelig å forstå. Filmen har en veldig effektiv eksposisjon, som fastsetter reglene for drømmeuniverset, og gjør deg klar til å bli med på den fantastiske action-delen som utgjør mesteparten av siste halvpart av filmen. Men selv om det går fint å følge med, så er det utvilsomt komplisert. Filmen er tilsynelatende satt i vår tid, og kun teknologien som gjør at mennesker kan gå inn i andres drømmer er det fremmede elementet. Så er det da også litt av et element…

 

"..."

Jeg kan nesten ikke husket å ha blitt så imponert over actionsekvenser. Her får vi på en måte tre actionscener, på nivåer innenfor hverandre, der alle tre påvirker hverandre, og skjer samtidig, men i forskjellig tempo. Nolan bruker dette ypperlig, og gjør heldigvis de fleste av effektene uten for mye innblanding av pixler og animasjoner. Her har vi storslåtte kulisser (som av og til snurrer) og imponerende locations. Kan du huske å ha fått frysninger av en slåsskamp noen gang? Ikke jeg heller, før jeg så Inceptions kamp i en gang i vektløs tilstand. Hvorfor er den vektløs? Fordi bilen i drømmenivået over har mistet kontrollen, og alle de drømmende blir slengt rundt i det bilen snurrer. Det er en utrolig god ide å komme på, og jeg er veldig glad for at det var Nolan som kom på den.

Skuespillet er heller ikke noe å kimse av. DiCaprio spiller overbevisende (som alltid), og gir oss en mann å henge med gjennom dette ville eventyret. Cotillard er fengslende og truende i rollen som konen hans, en rolle som til tider er veldig skremmende. Så har vi gamle Nolan-kjenninger som Cillian Murphy (Scarecrow i Batman-filmene) og Ken Watanabe (også i Batman Begins), for ikke å glemme Michael Caine (begge Batman-filmene og The Prestige), selv om rollen hans er ganske mye mindre her. Ellen Page imponerer også her, med sin fornuftige rolle som i praksis fungerer som eksposisjons-mottaker og senere Cobbs terapist. Også skal heller ikke Tom Hardy og Joseph Gordon-Levitt glemmes, som gjør gode jobber med sine begrensede roller som team-medlemmer.

Visuelt er det helt nydelig, og det er herlig at Nolan har fått leke med drømmeverdenen, noe som gjør at han kan lage så storslåtte og overveldende bilder som han nesten vil. Det er bare å gispe over byer som bøyer seg over seg selv, vann som kommer fossende inn og ødelegger en stor orientalsk hall og snøskred og en James Bond-aktig fjellbase i vinterland. Dette er definitivt en film som fungerer klart best i kinosalen.

En annen faktor som gjør best nytte på kino, er musikken. Hans Zimmer har laget et mektig lydbilde, som runger godt i basstonene, og setter deg rett inn i stemningen når ting tar til å skje. I tillegg spiller Edith Piaf en viktig rolle, og det har vist seg enda viktigere enn bare som en del av handlingen. Siden drømmenivåene opererer med forskjellige hastigheter, har Hans Zimmer lekt med tonene i «Non, je regrette rien», og brukt den aktivt i sin filmmusikk. Her er en video som viser hvordan:

Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg var så spent under en slutt, nærmere bestemt helt til det siste bildet. Et kollektivt stønn går gjennom salen, men for meg var det ikke irriterende, bare nok en herlig gåte. Dette var rett og slett en perfekt filmopplevelse, jeg så den to ganger på kino, og gleder meg skikkelig til å se den igjen. Den går rett inn i favorittlisten min, der Nolan nå har tre filmer (Memento og The Dark Knight er også med). Ja, Nolan har klart det kunststykket å lage 6 fantastiske filmer på 10 år, og har ennå til gode å lage noe som for meg er dårligere enn 8/10 (Insomnia). Så får vi bare håpe det fortsetter i samme spor når The Dark Knight Rises kommer på kino i 2012. Inception er nominert til 4 Golden Globes, for Beste film, Beste regi, Beste filmmusikk og Beste manus. Og jeg forstår ingenting om den ikke får en fin haug med Oscar-nominasjoner også.

Dom:

DHF: 10/10

IMDb.com: 9.0/10 (260 164 stemmer, plassert som den 6. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (1) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (4)

Bush: 1. Inception (1) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (4) 4. Kick-Ass (3)

Eirik: 1. The Expendables (33) 2. Inception (1) 3. She’s Out of My League (35) 4. Kick-Ass (3)

Henrik: 1. Inception (1) 2. Avatar (9) 3. Nokas (5) 4. Fantastic Mr. Fox (38)

Maria: 1. Kick-Ass (3) 2. Inception (1) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (1) 2. The Social Network (34) 3. Moon (4) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (1) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (34)

Alle hadde Inception med i tipset sitt, og alle får poeng! Vinneren og de andre plasseringene blir som følger:

1. Bush (3 rette)

2. Audun (2 rette med rett plassering)

3. Ottar (2 rette, en riktig plassert)

4. Maria (2 rette, 10. og 20.)

5. Eirik (2 rette, 33. og 35.)

6. Henrik (1 rett, 5., 9. og 38.)

7. Stein (1 rett, 9., 10. og 34.)

Da er det bare å gratulere Bush med årets seier! Fremdeles ingen som har vunnet DHFs julekalender mer enn en gang i løpet av de fire årene den har eksistert.

Det store spørsmålet mange da sikkert stiller seg (det har til og med blitt brukt ord som «skandale»), er hvor The Social Network befinner seg. Som dere har sett, havnet den på en underveldende 34. plass. Jeg var langt fra så imponert som så mange andre tydeligvis har blitt. Jeg syns det er en god film, og gir den en 7/10. Fint visuelt, og bra manus, levert av skuespillerne på måten det er tenkt til. Men jeg ender opp med å synes det blir litt masete med alle disse rappkjeftete folkene som konstant lirer av seg smartheter uten innlevelse. Jeg forstår at karakterene skal være sånn, og det hintes mot sosiale problemer, men det er vanskelig å finne noen å være på lag med i filmen. Så er jeg heller ikke så utrolig fascinert av historien. Det er grenser for hvor involvert jeg blir i en rettsak over en nettside. Så selv om alle skryter den til himmels, så ble det litt lunkent for meg. Sånn er det med det.

Da har jeg fått den forklaringen unnagjort, så får vi se om det kommer like store protester til utelatelsen av Fantastic Mr. Fox, The Expendables og She’s Out of My League…

Ellers er det bare å ønske alle mine lesere en kjempegod jul! Håper vi ses neste desember!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 24, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 23. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

2. Scott Pilgrim vs. the World

Regi: Edgar Wright

Manus: Michael Bacall og Edgar Wright, basert på tegneserieromaner av Bryan Lee O’Malley.

Med: Michael Cera, Mary Elizabeth Winstead, Ellen Wong, Alison Pill, Mark Webber, Johnny Simmons, Kieran Culkin, Jason Schwartzman, Anna Kendrick, Aubrey Plaza, Brandon Routh og Chris Evans.

Land: USA/Storbritannia/Canada

Spilletid: 112 min

Premiere: 01.10.10

Edgar Wright er en av mine favorittregissører, og sannsynligvis den jeg liker aller best innen komedie. Etter å ha regissert et par komiserier, der Is It Bill Bailey? skiller seg ut for meg, slo han til med tidenes beste sitcom, Spaced. Starten på det beste britiske humor-samarbeidet siden Monty Python, Edgar Wright sammen med Simon Pegg. Spaced var fylt av popkulturelle referanser og tørr britisk humor, og klarte på to korte sesonger å bygge opp en imponerende base med referansevitser til seg selv. Dette var noe Wright/Pegg bygget videre på i filmen Shaun of the Dead, en romantisk zombie-komedie jeg anser for å være en perfekt film. Det samme teamet laget så en slags løs oppfølger, i hvert fall temamessig, da de gikk videre for å parodiere mer i politikomedien Hot Fuzz. Og mens jeg venter på siste innslag i parodi-trilogien deres, kunne jeg altså se fram til Scott Pilgrim vs. the World. En film jeg hadde enorme forhåpninger til.

Scott Pilgrim spiller i bandet Sex Bob-Omb, og de skal være med i en «Battle of the bands»-turnering. Han er sammen med en 17 år gammel kinesisk jente, som er hans største fan. Han selv er ganske likegyldig til forholdet. Plutselig treffer han drømmejenta, Ramona Flowers, med skarpt farget hår. Han vil gjøre alt for å bli sammen med henne, og det går overraskende bra. Lite vet Scott at han blir nødt til å nedkjempe hennes sju onde eks-kjærester før han kan få fortsette forholdet.

Det går kanskje ikke an å si at det er en veldig komplisert historie, uten at jeg bryr meg noe om det. Dette er «style over substance» tatt ut til det ekstreme. Jeg har nesten aldri hørt om et gøyere konsept, å blande en romantisk komedie sammen med videospill-logikk i en tegneserie-estetikk, tatt fullt ut med lydord på skjermen og motstandere som blir til hauger med penger når de blir slått. Aldri har jeg sett en mer hyperaktiv og energifylt film, her blir du blåst tilbake av det voldsomme tempoet.

Vi har vel alle hørt KROWW-lyden når noen har blitt slått?

Humoren er i velkjent Edgar Wright stil, med fantastisk komisk timing både fra skuespillerne og i klippingen. Filmspråket er også noe som kjennetegnes Wright, med kjappe kjøringer, svisjende bevegelser til neste scene, og her får han også leke seg med tegneserierute-stilen. Det er nesten umulig å beskrive hvor godt humoren sitter for meg, det gikk sjelden mer enn et minutt mellom hver gang jeg lo høyt, om det var av de mange referansene, både subtile og åpenbare, av vitser eller rett og slett av fryd over fantastisk kamp-koreografi og visuelle nytelser.

Noen små hkomiske høydepunkter er at de helt ut av det blå gjør en hel scene i Seinfeld-stil, eller Thomas Jane som vegan-politi, og deres påfølgende jubel og high five i sakte film over å ha tatt fra noen vegan-statusen. Jeg har skrytt av Michael Cera før, og her gjentar han rollen han er så flink på. Den perfekte mannen til å spille Scott Pilgrim. Ellers er castet fylt av vakre og morsomme damer, mens de sju eks-kjærestene inneholder både Supermann (Brandon Routh), The Human Torch (Chris Evans) og Wes Anderson-yndlingen Jason Schwartzman.

Musikken sitter som et skudd, perfekt til scenene, og holder tempoet oppe. Både Sex Bob-Ombs musikk, og sangene som er valgt til å ligge under de mange slåsskampene.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få en mer underholdende og artig film enn Kick-Ass i år, men Edgar Wright og Scott Pilgrim vs. the World innfridde utrolig nok mine skyhøye forventninger. Endte opp med å se denne to ganger på kino, og storkoste meg virkelig begge gangene! Men så gøy som dette var, er det altså likevel bare min nest beste film fra året som var. I morgen kommer vinneren.

Dom:

DHF: 9/10 (lukter på tieren)

IMDb.com: 7.9/10 (46 009 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (4)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (4) 4. Kick-Ass (3)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (3)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (5) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (3) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (4) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Ingen hadde tro på Scott Pilgrim, og det syns jeg egentlig er litt merkelig, med tanke på at jeg ved enhver anledning skryter så mye jeg kan av Edgar Wright og filmene hans. Det er med en slags skrekkblandet fryd jeg har sett fram til dette innlegget. Ingen klarte å tippe det, og folk ble sikrere og sikrere på at Inception og The Social Network skulle ta de to øverste plassene. Nå er minst en av de to filmene utenfor kalenderen, og det ser ikke ut som om noen hadde sett det komme. Audun uttalte i går at han var 100% sikekr på at det skulle bli de to, og både Stein og Ottar har uttalt seg positiv til den teorien. Lurer på hva reaksjonene kommer til å bli…

 
8 kommentarar

Posta av den desember 23, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 9. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

16. deUSYNLIGE

Regi: Erik Poppe

Manus: Harald Rosenløw-Eeg

Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Trine Dyrholm, Trond Espen Seim og Ellen Dorrit Petersen.

Land: Norge

Spilletid 115 min

En av de mest kritikerroste norske filmene dette året, fra regissør Erik Poppe. Tidligere har han laget to filmer, Schpaaa, som jeg ikke har sett, og Hawaii, Oslo, som jeg syntes var veldig bra. Harald Rosenløw-Eeg begynner å ha skrevet en del filmer, med varierende resultat (Blodsbånd, bra, Uro, sånn passe).

Et barn blir bortført fra utenfor en kafe. Agnes (Dyrholm), moren, prøver å fortsette livet, og 8 år senere har hun og mannen hennes, Jon (Seim), adoptert to barn.  Jan Thomas (Valheim Hagen) er en av de to som bortførte barnet, og har vært i fengsel i disse årene, der han har oppdaget et stort musikalsk talent. Når han slipper ut på prøve, får han prøve seg som organist i en kirke. Der treffer han Anna (Petersen), prest og alenemor, som han etter hvert får bedre og bedre kontakt med. Agnes vet ikke at Jan Thomas er sluppet ut, og sjokket blir stort når hun omviser en skoleklasse i kirken, og kjenner igjen den nye organisten.

Grunnen til at dette fungerer så bra er at det er en veldig engasjerende historie. En bryr seg veldig om karakterene, og det skader ikke akkurat at den er gjennomført velspilt. Valheim Hagen er det nye stjerneskuddet i norsk film, og spiller også en av hovedrollene i Jernanger (som jeg hadde praksis på, og som kommer på nyåret). I deUSYNLIGE spiller han også veldig godt. Trond Espen Seim gjør en av sine beste roller, og scenen der de to møtes er en av de beste scenene i filmen. Imponerende skuespill der.

Musikken er veldig fin, den inneholder naturlig nok mye orgelmusikk, siden Jan Thomas jobber som organist. Dette er noen veldig fine sekvenser, med veldig fin musikk, samtidig som det er bra filmet. Fikk frysninger mer enn en gang i løpet av filmen. Kameraarbeidet er veldig bra, det kunne jeg ikke unngå å legge merke til, og det gjøres mange interessante løsninger. For å ta et eksempel syns jeg det er veldig stilig når de filmer en som er rett under vannflaten, med kameraet opp ned. Det gir en kul effekt. Ellers er det noen utrolig nære bilder i ufokus med jevne mellomrom som jeg ikke helt forstår hensikten med, men det tar absolutt ikke bort stemningen, fører heller mer til filmen.

Det største problemet jeg har er det at de skal fortelle historien fra både Jan Thomas og Agnes sitt synspunkt. Det fungerer utrolig godt i enkelte scener, men totalt sett syntes jeg jeg ble tatt ut av Jan Thomas sin historie akkurat i det jeg var kommet fullstendig inn i den, for så å måtte være med Agnes og familien hennes for lenge.

Men faktum er at det er en solid film. Trist, men likevel engasjerende, og den får deg til å tenke. Flott film, en av de bedre norske de siste årene.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (151 stemmer)

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar. Maser igjen på dabju og Lars om siste filmtips, selv om jeg begynner å tvile på om de leser det som står helt her nede.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 1. desember

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene, og selv om det var lite aktivitet i den konkurransen sist, så kan du hvertfall bruke det som en indikator på hvor mye du vet om min filmsmak. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

25. Juno

Regi: Jason Reitman

Manus: Diablo Cody

Med: Ellen Page, Michael Cera, Jennifer Garner, Jason Bateman, Allison Janney og J. K. Simmons.

Land: USA/Canada

Spilletid: 96 min

Fra regissøren av Thank You for Smoking fikk vi denne varme komedien tidlig på året. Er vel godt plantet i det som nå er blitt en egen sjanger, indie, eller independent om du vil. Det som kjennetegner disse filmene er små hverdagslige historier, lett overdrevne karakterer og vittig dialog, hvertfall sånn som jeg ser det. Ofte sammen med indie-musikk, som også er en egen sjanger.

Juno (Page) er 16 år, og finner ut han hun er gravid med sin beste venn, Bleeker (Cera), sitt barn. Hun vil først ta abort, men ombestemmer seg på klinikken. Nå vil hun heller føde barnet, og adoptere det bort. Hun finner en annonse i avisen, og valget faller på Vanessa (Garner) og Mark (Bateman) Loring. Vanessa er forholdsvis stressa og e litt av en kontrollfreak, mens Mark er mer avslappet og på bølgelengde med Juno.

Skuespillet er veldig bra her. Ellen Page og Michael Cera spiller lignende roller som de har hatt før, men de er virkelig gode på dem. J.K. Simmons er alltid utrolig morsom, og resten av castet gjør absolutt jobben sin. Gøy med en liten rolle fra Rainn Wilson fra The Office US.

Ellers er det fint filmet, ganske standard i forhold til sjangeren. Alle tekniske sider er tilfredsstillende, uten at det egentlig er overveldende bra heller. Det som er filmens store styrke er jo manuset. Veldig kjapt språk, fylt med morsomme slanguttrykk og små vitser både støtt og stadig. Merkelig nok er det også manuset som gjør at jeg må trekke filmen litt ned. Det blir rett og slett overdose for meg etterhvert. Det er gøy veldig lenge, men mot slutten så syns jeg det blir litt slitsomt med alle de kjappe kommentarene til hovedpersonen vår. Nå legger jeg kanskje litt mye fokus på det, det drar ikke så utrolig mye ned, men litt ødelegger det for meg.

Ellers bør det jo nevnes at musikken er fantastisk. Skikkelig god følelse gjennom hele filmen, sannsynligvis mye takket være den. Jeg vil vise et eksempel på det nedenfor her. Så vidt jeg husker er dette slutten på filmen, så om du ikke har sett den kan det jo være en ide å droppe denne videoen. Ikke det at jeg tror den ødelegger så mye av opplevelsen om du skal se filmen i etterkant.

Juno vant Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble i tillegg nominert til Beste kvinnelige hovedrolle, Beste regi og Beste film, under utdelingen tidligere i år. Nå er den kommet på DVD for lengst, så det er barre å sjekke den ut, om du vil ha litt feel-good-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 8.0/10 (112 905 stemmer)

VG:Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 1, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,