RSS

Stikkordarkiv: død

Julekalender 2018: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

17. Per Fugelli: Siste Resept

Regi: Erik Poppe

Manus: Ingen oppført.

Med: Per Fugelli, Charlotte Fugelli

Land: Norge

Spilletid: 119 min.

Premiere: 26.01.18

Erik Poppe er en av Norges mest kjente regissører, mye på grunn av sitt gode arbeid med skuespillere, og for å kunne fortelle historier med flere enn en inngangsvinkel. Han regisserte sin første film i 1998 med Schpaaa, og har i de tjue årene etter det kommet med jevnlige bidrag til filmmiljøet i Norge. Til sammen, inkludert denne dokumentaren om Per Fugelli, har det blitt seks filmer. Hawaii, Oslo og deUsynlige blir ofte tatt frem i diskusjoner om de beste norske filmene fra forrige tiår. Så fikk han gjøre et internasjonalt prosjekt med Tusen ganger god natt, før han til de grader kom «hjem» igjen med den norske storfilmen Kongens Nei.

En dokumentar om den siste tiden i Per Fugellis liv. Erik Poppe har fått innpass, og følger samfunnsviteren tett. Det blir innsyn i hvordan en mann lever når han vet at han skal dø, selvfølgelig krydret med mye livsvisdom og de gode rådene Fugelli er så kjent for å gi.

per fugelli

Hvis det ikke var klart ut fra beskrivelsen og traileren: Dette er en trist film. Men noen ganger kan det føles veldig riktig også, så lenge man er forberedt på det. Erik Poppe har her fått en helt unik mulighet. Å få lov å tilbringe så mye personlig tid sammen med en mann som har et ubestridelig rykte som klok, og som også vet at tiden hans går mot slutten. Hva slags innsikt kan vi få ut av dette? Endres synspunktet på samfunnet, på religion, endres forholdene dine til andre mennesker?

Mye av dette gir filmen svar på, kombinert med fine opptak av norsk natur og dyreliv. Filmens svakhet ligger nok også i nettopp dette, at det kan bli litt som en overdose av akkurat denne typen formidlingsmåte. Den fungerer bra, men bli også brukt litt i overkant mye.

Siste Resept vil røre ved deg. For meg var det scenene fra forelesningene hans for rom fulle av studenter, og møtene hans med gråtende studenter etterpå. I tillegg skildres forholdet hans med Charlotte veldig fint, og det aller fineste øyeblikket kan være da han i et besøk på Røst blir overrasket av et kor som framfører sangen «Skarv over Røst», en sang som var inspirert av Fugellis ord. Men filmen leverer også morsomme øyeblikk. Fugelli var alltid en person med glimt i øyet, og spesielt hans gjentatte tyverier av småting gjennom filmen er kjærkomne pauser fra det tyngste.

De fleste burde gi denne dokumentaren en sjanse. Per Fugelli hadde så mye bra å komme med, og hans visdomsord om oss som mennesker vil leve videre. Hans ord har utvilsomt hjulpet veldig mange mennesker med selvbildet sitt, og hans varme syn på samfunnet vil være noe vi må leve opp til også i fremtiden. Siste Resept ble nominert til Amanda-prisen for Beste Dokumentar, men vant den ikke.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (94 stemmer)

AVClub.com: Ingen anmeldelse.

Rotten Tomatoes: Ingen data.

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 8, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2017: 20. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

5. Manchester by the Sea

Regi: Kenneth Lonergan

Manus: Kenneth Lonergan

Med: Casey Affleck, Michelle Williams, Lucas Hedges, Kyle Chandler og C.J. Wilson.

Land: USA

Spilletid: 137 min

Premiere: 06.01.17

Kenneth Lonergan har allerede blitt nominert til Oscar for Beste manus to ganger før han lager Manchester by the Sea. Først for manuset til det som også var hans spillefilm-debut som regissør; You Can Count on Me. Så to år senere som en av forfatterene på Martin Scorseses storfilm Gangs of New York.  Det er 15 år siden nå, og i mellomtiden har han hatt en lang pause fra filmbransjen, kun avbrutt av å skrive og regissere Margaret i 2011.

Lee Chandler (Affleck) jobber som vaktmester i Quincy, Massachusetts, og holder seg stort sett for seg selv. En dag får han beskjed om at broren Joe (Chandler) har fått hjerteinfarkt, og før Lee rekker frem til sykehuset i Manchester er broren død.Lee insisterer på å være den som forteller nevøen Patrick (Hedges) om farens død, menblir sjokkert når han finner ut at Joe i testamentet sitt har oppnevnt Lee som verge over nevøen. Det er vinter, og begravelsen utsettes til våren, når jorden tiner, så Lee bestemmer seg for å bli værende,og gjennom flashback får vi mer og mer informasjon om hans tidligere liv og grunnen til at han flyttet bort fra Manchester-by-the-sea.

manchester

Det er ikke til å gjemme bort at dette er en meget trist film. Den har morsomme øyeblikk, og lyspunkter der Lee og nevøen finner hverandre i sorgen, men den store tristheten overskygger mye. Filmen er pen å se på, men er ikke særlig visuelt flashy. Manchester i Massachusetts minner mye om vestlandske småbyer langs kysten, og det appellerer naturlig nok til oss som kommer fra Karmøy eller lignende. Karakterene står uansett i sentrum, og filmen er skuespillernes film.

Og skuespillet er virkelig mesterlig her. Casey Affleck gjør sin beste rolle noensinne som Lee, og spiller en mann som har fått hele livet ødelagt av sin egen sorg og anger over feil han har gjort. Han spiller det hele veien rolig og fattet, en resignert type. Som Lee sier om seg selv i en av filmens sterkeste scener: «There’s nothing there.» Jeg syns det er til filmens store styrke at de ikke har gått for en scene med et stort, gråtende sammenbrudd av karakteren Lee. Det hadde nok ikke vært feil i historien, men det er også den typiske veien å gå, og slik det ender opp syns jeg Afflecks prestasjon er blant de mest realistiske jeg har sett.

Birollene skinner også. Mest tid får vi med nevøen Patrick, spilt av Lucas Hedges. Han er såvidt passert 20 år, og er definitivt en jeg håper å se mer av i årene som kommer. Kyle Chandler er trygg og god i de scenene der vi får stifte bekjentskap med Lees bror (naturlig nok i tilbakeblikk, siden hans død er det som setter handlingen i gang). Og Michelle Williams stjeler en god del av filmen i hovedsaklig en scene. Hun spiller Lees eks-kone, og deres tilfeldige møte på gata er hjerteskjærende og en av de mest vespilte scenene jeg kan huske fra de siste årene.

Filmen veksler mellom Lee og Patricks problemer i nåtiden, og en gradvis avsløring av Lees fortid i Manchester. Jeg vil ikke avsløre noe her, for de som ikke har fått se filmen, men vi aner hele tiden at det er noe forferdelig i fortiden hans. Når vi «endelig» får det avslørt er det et knallhardt slag i magen, et virkelig mareritt. Det hele klikker sammen, og du forstår hvorfor Lee er som han er og gjør som han gjør. Du kan forstå hans apati på en helt ny måte.

Manchester by the Sea er likevel ikke en film med et negativt budskap, men det er vanskelig å komme seg gjennom uten å føle seg nedtrykt og trist. For de som klarer det, så får de oppleve en av de bedre filmer om sorg jeg har sett. Filmen ble nominert til hele seks Oscar-priser, og vant for Beste originale manus (Lonergans tredje manus-Oscar) og Beste mannlige hovedrolle (Affleck). I tillegg var den nominert for Beste film, Beste mannlige birolle (Hedges), Beste kvinnelige birolle (Williams) og Beste regi.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7,9/10 (169 786 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 95% fresh

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
  4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 (7) – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok (11) – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 (7) – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea (5) – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Blade Runner 2049 (7) – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok (11) – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok (11) – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Hell or High Water (9)

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea (5) – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea (5) – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049 (7)

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok (11) – Manchester by the Sea (5)

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea (5) – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea (5) – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea (5) – Logan – Dunkirk – The Square (6)

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

Nye sjokkbølger i konkurransen, da Manchester by the Sea (sammen med Blade Runner 2049) var det tredje mest populære tipset. Hele 10 av 22 tippere hadde den med, og må se i skuffelse på at den havner på den (i kalender-konkurranse-sammenheng) sure femteplassen.

Dermed er vi klar for å dele ut poeng, de resterende fire filmene i årets kalender gir poeng til deltakerne som har dem. Det er kun en deltaker som fremdeles har muligheten for å få fire riktige, og det er Inge. De aller fleste andre har mulighet for å få to eller tre riktige. Kun May Linn og Tone har fått avslørt tre av sine tips, og med kun ett poeng innenfor rekkevidde, så må det dessverre skje mange overraskelser de neste fire dagene for at de skal kunne blande seg inn i toppen.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2017: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen i dag. Nå til dagens film!

13. Wind River

Regi: Taylor Sheridan

Manus: Taylor Sheridan

Med: Jeremy Renner, Elizabeth Olsen, Gil Birmingham, Graham Greene, Jon Bernthal.

Land: Storbritannia/Canada/USA

Spilletid: 107 min

Premiere: 10.11.17

Taylor Sheridan har jobbet mest som skuespiller i sin filmkarriere, og har blant annet spilt politimann i 21 episoder av Sons of Anarchy. På regi-siden har han kun regissert skrekkfilmen Vile, men karrieren hans har skutt fart de siste årene likevel, siden han skrev manuset til både Sicario og Hell or High Water, og ble Oscar-nominert for sistnevnte. Og det er nok derfor han nå har fått sjansen til å regissere Wind River, som han da også har skrevet manuset til.

En ung dame løper i panikk i snøen, før hun kollapser. Hun blir funnet senere av Cory Lambert (Renner), statlig ansatt innen jakt- og fiske i Wind River-reservatet. FBI blir tilkalt, og den relativt nyutdannede agenten Jane Banner (Olsen) må prøve å finne ut av om dette kan klassifiseres som drap. Hun slår seg sammen med Lambert for å finne ut av hva som har skjedd.

wind river

En ganske klassisk krimfortelling satt i spektakulære vinter-omgivelser, i Wyoming i USA. Elementene og kulden er nærmest sin egen karakter i historien, så mye spiller de inn på hva som foregår. Gode prestasjoner av begge hovedrollene, Renner og Olsen. Elizabeth Olsen er jo lillesøsteren til de noe mer kjente Olsen-tvillingene, men virker heldigvis som hun har mer å fare med på skuespillerfronten, hun har hvert fall en mye bedre evne til å velge gode roller. Renner og Olsen er jo også begge med i dette superhelt-universet til Marvel (som henholdsvis Hawkeye og Scarlet Witch), og det gav de nok en kjemi å bygge videre på her. Fin dynamikk dem i mellom, med Renner som tøffingen som er vant med elementene og Olsen som nybegynneren som må lære seg å bli tøff i løpet av filmen.

I tillegg er jo filmens handling satt i et indianer-reservat, og det er flere gode biroller som bekles av skuespillere av indiansk herkomst. Graham Greene er fin som politisjefen, og Gil Birmingham er rørende som den sørgende faren etter drapsofferet. Og så viser Jon Bernthal igjen at han passer ypperlig i alle disse rollene som halvtaus tøffing han hele tiden får.

Filmens historie bryter ikke så mange barrierer, her er det nok av ting vi har sett lignende versjoner av før, men det aller meste er godt gjennomført. Det største inntrykket jeg satt igjen med etter filmen var hvor hardtslående action-sekvensene var. Skuddvekslingene kommer brått og med så stor kraft at du rett og slett blir sjokkert. Det finnes action-filmer der det å bli skutt er noe du rister av deg før neste løpetur, men i Wind River skytes folk så hardt at det verker litt i kroppen din også…

Wind River gjorde at Taylor Sheridan vant prisen for beste regissør under den prestisjefulle filmfestivalen i Cannes.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (71 002 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 88% fresh

Filmmagasinet: 5/6

Aftenposten: 5/6

Så minner jeg igjen om at fristen for å være med i årets tippekonkurranse er i løpet av dagen i dag!

 
Éin kommentar

Posta av den desember 12, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 20. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

5. Captain Fantastic

Regi: Matt Ross

Manus: Matt Ross

Med: Viggo Mortensen, George Mackay, Kathryn Hahn, Steve Zahn og Frank Langella.

Land: USA

Spilletid: 118 min.

Premiere: 05.08.16

Matt Ross har bare regissert en spillefilm før, 28 Hotel Rooms i 2012. Den fikk en nokså laber mottakelse, og han er nok fremdeles klart mest kjent for å være skuespiller.Skjønt, kjent er et relativt begrep, men du har sikkert sett ham rundt omkring i bakgrunnen på filmer som Twelve Monkeys, Face/Off, American Psycho og nå nylig som ekkel datadude i HBOs glimrende komiserie Silicon Valley.

Ben Cash (Mortensen) har, sammen med kona, oppdradd sine seks barn ute i skogen. Ingen skole, ikke noe samfunn. Bare familien, som stort sett lever av det naturen kan gi dem. Barna går gjennom en streng opplæringsplan, både med fysiske øvelser og mer tradisjonell boklærdom. Men kona er på et langvarig sykehus-opphold, og da hun dør blir Ben nødt til å ta med seg barna inn til byen for å besøke begravelsen. Akkurat det er morens far (Langella) lite interessert i. Han har alltid klandret Ben for å ha tatt datteren fra ham, og mener (som mange andre) at Bens type oppdragelse rett og slett er barnemishandling.

captain-fantastic.jpg

Captain Fantastic er indie-filmen som kommer en gang i året om du er heldig. Det er filmen jeg kan sitte gjennom tjue arthaus-presenterte svadafilmer for å endelige komme fram til. Den har et ganske drøyt grunnkonsept, men ikke nødvendigvis urealistisk i seg selv. Den er morsom, trist og alltid varm.

Viggo Mortensen er kanskje en mann jeg gir en del goodwill, med tanke på at han spilte Aragorn i en av tidenes filmserier. Men ikke kom her og si at mannen ikke har talent på høyde med de fleste. Her portretterer han karakteren så bra at selv om jeg egentlig har lyst å stille en del spørsmål ved metodene hans, så blir jeg rimelig overbevist om at det faktisk kan være det beste for barna hans.

I tillegg har de samlet et fint knippe barneskuespillere i forskjellige aldre, der George Mackay får størst plass som eldstemann Bo. Kathryn Hahn og Steve Zahn gjør en kjempejobb som søsteren og mannen hennes, som prøver etter beste evne å ta godt mot Ben og barna, men ikke klarer å la være å prøve å endre synspunktene hans, og Frank Langella spiller det som blir en litt underlig, men selvfølgelig velment, skurkerolle.

For min del var Captain Fantastic den av årets filmer som tok meg mest på senga, og det er en ganske deilig følelse. Når du ser rett over 120 kinofilmer i løpet av året, så er det bare å sette pris på de som plutselig gjør deg både glad og rørt i setet. Det gjenstår å se om filmen vil plukke med seg noen store priser, den ble kun nominert til en Golden Globe (Mortensen for Beste Mannlige Hovedrolle i et drama).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,0/10 (48 670 stemmer)

AVClub.com: C+

Rottentomatoes.com: 82% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Da har vi altså to dager på rad i slutten av desember der ingen av deltakerne har hatt filmene i tipset sitt. I morgen skal vi inn i de konkurranse-avgjørende topp fire, og minst fem av tipsene faller altså utenfor årets kalender! Hvem får riktig, hvem får feil? Spenningen er til å lukte og høre på.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 20, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

20. Still Life

Regi: Uberto Pasolini

Manus: Uberto Pasolini

Med: Eddie Marsan, Joanne Frogatt, Karen Drury og Andrew Buchan.

Land: Storbritannia/Italia

Spilletid: 92 min

Premiere: 15.08.14

Uberto Pasolini regisserer sin andre film, etter Machan fra 2008. Som traileren over også kunne fortelle oss, er han mest kjent som produsenten bak strippekomedien The Full Monty fra 1997. Still Life kan nok ikke varte opp med det samme humøret, men alt kan ikke være morsomt heller.

John (Marsan) har en utfordrende jobb. Når noen i distriktet dør tilsynelatende uten pårørende, er det hans oppgave å prøve å finne familiemedlemmer, og om det ikke finnes noen, ordne med begravelse eller kremasjon. Han setter sin stolthet i jobben, og etterforsker skikkelig. Dessverre får han en ny sjef som er mer opptatt av effektivitet enn respekt for de døde, og John får sparken, og beskjed om at den pågående saken blir hans siste. Dermed blir John motivert som aldri før for å «løse» mysteriet.

Moromann.

Moromann.

Eddie Marsan gjør hele filmen med sin subtile og følsomme tolkning av hovedpersonen. En mann med et visst anslag av OCD, eller kanskje bare en stor forkjærlighet for rutiner. Karakteren John lever et liv som for mange vil virke ganske tomt, men så øser han en enorm mengde omtenksomhet inn i noe som, når alt kommer til alt, ikke betyr noe. Marsan selv er en skuespiller du kanskje har sett rundt omkring, men sjelden i noe annet en en birolle. Han har faktisk likevel vært tilstede i denne kalenderen de to siste årene (i The World’s End og Tyrannosaur), i tillegg til å spille fantastisk bra i TV-serien Ray Donovan. Likevel, denne hovedrollen er det beste jeg har sett ham gjøre.

Allerede i åpningsscenen forstod jeg at dette var noe spesielt. John er eneste gjest i tre forskjellige begravelser, alle innen forskjellige religiøse retninger. For meg, som ikke visste hva filmen skulle handle om, var dette en elegant måte å avsløre Johns jobb. Filmen fortsetter i et avslappet tempo i det vi blir med John i hans daglige rutine, og snart har vi blitt dratt inn i filmens egen rytme, og til tross for en nokså uthalt opplevelse, så blir aldri dette kjedelig.

En av årets skjulte skatter, en veldig fin og ganske bittersøt opplevelse. Dette er en film som jeg regner med få fikk sett, og som de aller fleste vil kunne få en del glede ut av. Med andre ord noe usedvanlig fint som blir for lite satt pris på, og dermed har filmen blitt som sin egen hovedperson…

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (1 439 stemmer)

AVClub.com: –

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 5, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 10. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

15. Zero Dark Thirty

Regi: Kathryn Bigelow

Manus: Mark Boal

Med: Jessica Chastain, Joel Edgerton, Chris Pratt, James Gandolfini, Jason Clarke og Kyle Chandler.

Land: USA

Spilletid: 157 min.

Premiere: 08.02.13

Zero Dark Thirty er siste film fra Kathryn Bigelow, den første og eneste kvinnen som har vunnet Oscar for beste regissør. Det gjorde hun for fire år siden, for The Hurt Locker. I tillegg til den har hun beveget seg innenfor mange forskjellige sjangre, og vært innom vampyrene med Near Dark, ransaction i Point Break, sci-fi i Strange Days og u-båt-drama med K-19: The Widowmaker. En allsidig regissør, med andre ord.

Maya (Chastain) er fersk CIA-agent, og hennes første oppdrag består i å være med på avhør av Al Qaida-fanger etter angrepene mot World Trade Center 11. september 2001. Forhørene foregår ved hjelpe av torturaktige metoder, noe Maya sliter med, selv om hun føler det er den sikreste og raskeste måten å få tak i informasjonen som trengs på. Vi følger henne i en tiårig jakt på ledetråder i Midtøsten, alt for å finne den notoriske lederen, Osama bin Laden. I 2011 er det endelig kommet nærme nok til at Seal team 6 sendes inn i Pakistan, selv om Maya selv er den eneste som er helt sikker på at det er der bin Laden oppholder seg. Basert på en sann historie, naturligvis.

Den inkompetente politimannen fra Kopps har skjerpet seg i løpet av 10 år.

Den inkompetente politimannen fra Kopps har skjerpet seg i løpet av 10 år.

Jessica Chastain bærer filmen, og gjør det godt. En dyktig skuespiller som «dukket opp» i Terrence Malicks både bejublede og hatede The Tree of Life. Her gjør hun ingen feil, or er på mange måter høydepunktet i filmen. Hun er en blanding av mange ekte agenter, men filmmessig er det absolutt lett å rettferdiggjøre den sammenslåingen. Vi trenger noen å være sammen med gjennom hele denne reisen, og hadde filmen vært helt etter virkeligheten ville den nok blitt mye mer rotete.

Rotet som allerede er her, litt spredd rundt i den ganske lange filmen, er grunnen til at den nok ikke når helt opp på skalaen for meg. For med det fine fotoet og en gruppe militære tøffasmenn som spilles av mer enn brukbare skuespillere så er det lite annet å pirke på. I tillegg er selve raidet mot slutten av filmen en av årets mest intense sekvenser, og verdt hele filmen alene.

Zero Dark Thirty vant Oscar for Beste lydredigering, og ble nominert til Beste film, Beste kvinnelige hovedrolle, Beste originale manus og Beste klipp. En Golden Globe plukket den også med seg, til Jessica Chastain for Beste kvinnelige hovedrolle.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.4/10 (146 011 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Bred enighet for første gang i årets kalender!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 10, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

19. Elysium

Regi: Neill Blomkamp

Manus: Neill Blomkamp

Med: Matt Damon, Jodie Foster, Sharlto Copley, Alice Braga og Diego Luna.

Land: USA

Spilletid: 109 min.

Premiere: 16.08.13

Neill Blomkamp er en sørafrikansk regissør som etterhvert er blitt kjent som kongen av «skitten» sci-fi. Han fikk et kjempegjennombrudd med District 9 (6. plass i kalenderen), der strandede romvesener blir nødt til å bosette seg i slummer i Sør-Afrika. Hvor bra den gjorde det er lett å se av at han har fått gjøre nesten som han vil med Elysium, og ikke minst fått dratt med seg Matt Damon og Jodie Foster på laget. Blomkamps egen yndling, og hovedrollen fra District 9, Sharlto Copley, får være med til Hollywood.

Vi er i år 2154, og verdens rike har flyttet ut fra jorda til den enorme romstasjonen Elysium. Der har de vakre omgivelser, overlegen medisinsk teknologi og all luksus de kan tenke seg. De som er igjen på jorda lever i en enorm slum, der samfunnet på mange måter har gått tilbake i tid. De som er heldige nok til å få en jobb kan glemme arbeidsmiljøloven, for å si det sånn. Da Max (Damon) blir bestrålt og dødelig syk, har han plutselig ingenting å tape, og bestemmer seg for å prøve å komme seg til Elysium for å helbrede seg selv. Han får et tilbud om å komme seg dit, alt han trenger å gjøre er å stjele verdifull informasjon lagret i hjernen til sjefen for et stort firma. Det viser seg derimot at informasjonen er viktigere enn først antatt.

Ikke rart Jason Bourne undertrykte disse minnene.

Ikke rart Jason Bourne undertrykte disse minnene.

Elysium inneholder en av mine favorittingredienser innen historiefortelling, nemlig en dyster framtidsverden der ting har gått galt for flertallet. Alltid interessant å se hvilke forklaringer hver versjon gir, og Elysiums slum- og fabrikkjord er en fin blanding av gammelt og nytt. Såklart skader det ikke med nyvinninger som flygende biler og robotpoliti.

Sharlto Copley har skiftet rolle fra helt i District 9 til skurk her, da han er leiemorderen som settes etter Max. Han er kanskje litt for påtvunget «psycho», men selger etter hvert karakteren godt. Også et fint grep å gi han et sverd i tillegg til de høyteknologiske geværene alle løper rundt med. Apropos våpen, så er jo også det noe Blomkamp er flink å komme opp med. District 9 hadde sine sjokkbølge-våpen, mens vi her får servert et gevær som lager små eksplosjoner når du treffer noe. Noen stilige slow motion-scener med det involvert.

Matt Damon og Jodie Foster gjør jobben, selv om ingen av dem kommer til å bli husket for prestasjonene i nettopp denne filmen. Det som derimot fungerer flott er å putte William Fichtner i en birolle. Han er en av Hollywoods fremste «that guy»s, og hever alt han er med i.

Historien kunne vært enda bedre, og vi har ikke helt den samme samfunnskommentaren som i District 9, men dette er på alle måter en vellykket action/science fiction-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.8/10 (121 047 stemmer)

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 3

Vi venter fremdeles på den første femmeren fra de to store avisvennene våre… Ekstra uenige i år.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,