RSS

Stikkordarkiv: bryan

Julekalender 2018: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

16. Bohemian Rhapsody

Regi: Bryan Singer/Dexter Fletcher

Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan.

Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen og Allen Leech.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 134 min.

Premiere: 02.11.18

Bohemian Rhapsody står oppført med to regissører, men Dexter Fletcher har ikke navnet sitt på rulleteksten, pga fagforeningens regler. Bryan Singer var filmens originale regissør, men omtrent 2/3 gjennom filmingen fikk han sparken. Mye rykter svirrer om hvorfor, men den offisielle grunnen er at han kom dårlig overens med skuespillerne, og ikke dukket opp på jobb. Fletcher fullførte filmen som var påbegynt. Singer er uansett den mest kjente av dem to. Han slo gjennom allerede i 1995 med The Usual Suspects, og har siden det vært mye forbundet med filmserien om X-Men. Han lagde de to første filmene, i tillegg til de senere innslagene Days of Future Past og Apocalypse. Men ikke nok med det! Han var også den som ikke klarte å starte opp Supermann-serien igjen med Superman Returns (før filmene om ham ble mørke og meget middels…), den som lagde filmen der Tom Cruise ikke klarer å drepe Hitler (Valkyrie) og den som lagde en storbudsjettsfilm basert på Jack og bønnestengelen. En veldig variert karriere, med veldig variert kvalitet på arbeidet.

Vi følger Freddie Mercury fra 1970 til 1985, fra starten av hans medlemsskap i Queen og frem til den enorme veldedighetskonserten Live Aid på Wembley i London. Fra å være et lite band som opptrer på nattklubber vokser Queen seg større og større, mye på grunn av Mercurys karisma og store selvtillit på scenen. Men med suksess kommer også utfordringer. Det er flere som vil ha en bit av kaka, flere som vil være med og ta avgjørelser. Og når Freddie selv lever en livsstil som for mange er uakseptabel, så kommer pressen på banen for å grave frem sannheten.

bohemian-rhapsody.jpg

Dette bio-dramaet er ikke en musikal, men det er naturligvis veldig mye musikk som spilles av karakterene. Derfor er det en fordel for deg som publikummer at du setter pris på Queens katalog med sanger. Du kan utvilsomt finne kvalitet i filmen selv med minimal kunnskap om sangene, men om du er tilhenger av bandet vil opplevelsen løftes flere hakk.

Det skumleste med en sånn film må ha vært å besette hovedrollen. Opprinnelig var det Sacha Baron Cohen (Borat) som skulle strutte rundt på scenen, men han forlot prosjektet pga kreative uenigheter. Til slutt var det Rami Malek som fikk jobben (mest kjent fra TV-serien Mr. Robot). Heldigvis for oss er han veldig bra. Han har visstnok hatt utallige timer med bevegelsestrener for å fange Mercurys stil, og han drar i land de mange ekstravagante antrekkene uten at det føles feil. Faktisk er han så god at du til tider glemmer litt ut at det er en skuespiller som spiller rollen, det føles veldig som du ser på den ekte Mercury. Denne prestasjonen er nok, sammen med musikken, den største grunnen til å få med seg filmen.

For all del, de andre i bandet spilles troverdig, men selve karakterene er nokså todimensjonale. Hver av de andre tre medlemmene er tilstede for hver sin egenskap, og ikke så mye mer enn det.

Historien er (forhåpentligvis) ganske velkjent, og det er som kjent langt fra topp til bunn i musikkbransjen. Oppbygningen av filmen er effektiv, og det er perfekt å avslutte med bandets høydepunkt. Queens opptreden på Live Aid er den som huskes fra de mange konsertene den dagen. Showet er gjenskapt til den minste detalj, og du kan til og med finne sammenligninger på Youtube av den originale konserten og filmversjonen på siden av hverandre, og det er utrolig hvor mye arbeid de må ha lagt ned for å få det såpass likt. Såklart synger ikke Rami Malek alt selv, men han har faktisk litt vokalarbeid i filmen. Løsningen ble å blande sammen han med ekte Queen-opptak, og å inkludere litt vokalinnspillinger fra Marc Martel, kjent for å kunne imitere Mercury.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (142 209 stemmer, plassert som tidenes 126. beste film på Top 250)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 62% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

19. Godzilla

Regi: Gareth Edwards

Manus: Max Borenstein og Dave Callaham.

Med: Aaron Taylor-Johnson, Ken Watanabe, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen og Juliette Binoche.

Land: USA/Japan

Spilletid: 123 min

Premiere: 16.05.14

Godzilla har vært en av de mest kjente figurene fra japansk populærkultur siden den dukket opp i sin første film i 1954. Opprinnelig tenkt på som en metafor for atomvåpnene som bare 9 år tidligere hadde ødelagt Hiroshima og Nagasaki, og atom-aspektet har fulgt tett ved monsteret de neste 60 årene. I 1998 kom den første amerikanske versjonen, til elendige kritikker. Storfilm-regissør Roland Emmerichs visjon fikk slakt over hele linja, selv om 11-årige meg ikke helt så problemet. Ved senere gjensyn har jeg innsett at det kanskje ikke er helt på nivå med annen kvalitetsfilm… Uansett, den dårlige mottakelsen gjorde at Godzilla-fenomenet ble lagt på is i statene en stund, før vi nå i år endelig fikk et nytt møte med kjempeøglen. Dene gang var det regissør Gareth Edwards som fikk sjansen, etter at han viste hva han kunne gjøre i sin lavbudsjetts-monsterfilm passende titulert Monsters.

Joe Brody (Cranston) befinner seg i Japan på et atomkraftverk i 1999. Ved mystiske omstendigheter blir kraftverket ødelagt. Joe trekker seg tilbake, og blir besatt ved tanken på å finne sannheten bak ulykken. 15 år senere blir sønnen Ford (Taylor-Johnson), nå voksen og marinesoldat, tvunget til å hjelpe ham. Sammen blir de vitne til gjenvåkningen av en enorm trussel til hele menneskeheten, og det viser seg at den eneste løsningen kan være å slippe løs en like stor trussel som motvekt, nemlig Godzilla.

Good choice.

Good choice.

Jeg skal ikke stikke det under en stol: Det er ikke vanntett manus her. Skuespillet er variabelt, men stort sett bra. Bryan Cranstons noe reduserte rolle i forhold til hva du kunne forvente fra traileren er nok det beste på den fronten, men Taylor-Johnson gjør det godt, og ikke-tvilling Elizabeth Olsen er en fire-fem steg foran søstrene sine. Det japanske alibiet Ken Watanabe er også et trygt kort å falle tilbake på når du trenger en asiatisk mann i en birolle i action-filmen din (se Batman Begins, Inception).

Men det Gareth Edwards er vanvittig god på, er å skape følelsen av størrelse. Godzilla er nærmest perfekt, og ikke en oppgradert versjon, men herlig likt den gode gamle japanske versjonen. Jeg liker også måten de har dratt inn andre monstre her, sånn at vi slipper den unaturlige motsetningen mellom kjempemonsteret Godzilla og mennesker. I stedet blir menneskene hjelpeløse tilskuere som desperat prøver å påvirke noe som er helt ute av kontroll. Du kan si hva du vil, men enorme skrekk-skapninger som slåss på liv og død mens de knuser seg gjennom storbyer er noe av det mest cinematiske jeg vet om, og det gjør seg utrolig bra på lerretet.

Jeg syns historien er godt lagt opp, visuelt ser det som sagt glitrende ut, og med flere intense spennings-øyeblikk er dette en selvsagt film i årets kalender. En film som kan ta opp konkurransen med fjorårets fantastiske Pacific Rim! Når det gjelder regissør Edwards, så er visstnok hans neste prosjekt en Star Wars-spin off som kommer ut i desember 2016. Skal bli spennende å se om han klarer å la vær å putte noen svære monstre i den…

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (215 889 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 3

Dagbladet: –

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 20. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

5. X-Men: First Class

Regi: Matthew Vaughn

Manus: Ashley Miller, Zack Stentz, Jane Goldman og Matthew Vaughn, etter en historie av Sheldon Turner og Bryan Singer.

Med: James McAvoy, Michael Fassbender, Kevin Bacon, Jennifer Lawrence, Nicholas Hoult, January Jones, Rose Byrne og Jason Flemyng.

Land: USA

Spilletid: 132 min

Premiere: 01.06.11

Matthew Vaughn er en regissør jeg har sansen for, en mann som gang på gang evner å lage fantasifulle og underholdende filmer. Han begynte som produsent på moderne engelske klassikere som Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Snatch, før han senere har gått over til å regissere. Til å begynne med holdt han seg i samme sjanger, og selv om Layer Cake ikke levde opp til de to førstnevnte, så var det definitivt et veldig godt forsøk. Han fulgte opp med eventyr-varianten Stardust, før han i fjor gjorde stor suksess her i kalenderen med Kick-Ass.

Filmen finner sted i 1962, men vi får også se glimt fra barndommen til de etter hvert ganske kjente rivalene Charles «Professor X» Xavier og Erik «Magneto» Lehnsherr. Så langt tilbake i tid er de derimot ikke rivaler, og slår seg sammen for å finne mest mulig mutanter og bedre livene deres. De starter spesialskolen for mutanter, men det viser seg snart at de kanskje har forskjellige mål for seg selv og verdens muterte mennesker. Lehnsherr er på en personlig vendetta mot morens drapsmann, den stormannsgale mutanten Sebastian Shaw, som til gjengjeld planlegger å utnytte den kalde krigen til å utrydde de «vanlige» menneskene fra verden.

De to første X-Men-filmene var av høy kvalitet, og blant det beste vi har fått i sjangeren, selv etter det tiåret som har gått siden den første kom ut. Den tredje var fremdeles underholdende, men manglet mye av slagkraften de tidligere kapitlene hadde, og prequelen om Wolverine var ganske så midt på treet. Derfor var jeg en anelse skeptisk til nok en prequel, men samtidig gledet jeg meg til et gjensyn med denne varierte superhelt-verden, der vi leden av mange slags forskjellige superhelter og -skurker i en og samme film.

Du tenker på...: En faun i Narnia?

Vaughn skuffer ikke. Han leverer en smart actionfilm, der trådene henger godt sammen med de øvrige filmene i serien, samtidig som vi får svar på masse spørsmål det er naturlig å stille. Altså er det ikke tilfellet at dette kun blir en uinspirert transportetappe uten noe å fortelle, som for eksempel Hannibal Rising fra noen år tilbake. I det vi nærmer oss slutten kommer det noen herlige oppklarende øyeblikk, som fester X-Men: First Class sammen med X-Men.

Action-sekvensene er imponerende, og utnytter de forskjellige mulighetene en får til å gjennomføre spektakulære ting når en lager en film med mutanter. Spesielt artig er det å se en Magneto på hevntokt benytte seg av metall-manipuleringsevnene sine. Sebastian Shaw er også en passende skurk, selv om det kanskje er et anslag av «Nei, jeg har skuddsikkert skjold over hele kroppen»-mentalitet over superkraften hans.

Vi får et bra cast, med mange unge som gjør det bra og mindre bra, ledet an av kvalitetsfolk som McAvoy og Fassbender. Samtidig vil jeg igjen trekke fram skurken, spilt av Kevin Bacon, som har et rimelig forstyrrende oppsyn fra før av, og dermed glir glatt inn i rollen.

Selv om noen av de nye mutantene vi stifter bekjentskap med ikke er like stilige som andre (tenker mest på såkalte Banshee med hylekreftene sine), er dette en fantastisk filmopplevelse for tilhengere av X-Men-filmene, og superhelt-sjangeren generelt. Jeg hadde det i hvert fall veldig gøy!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.9/10 (135 767 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Ingen hadde noe tro på X-Men: First Class blant tipperene, og på en femteplass må den derfor nesten regnes som en nesten like stor overraskelse som at The King’s Speech havent på sjette. For den var i det minste plassert nær toppen etter mange tips, mens X-Men er den femte beste filmen i år, uten at noen har fått med seg det…

 
4 kommentarar

Posta av den desember 20, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 16. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

9. Drive

Regi: Nicolas Winding Refn

Manus: Hossein Amini, basert på en bok av James Sallis.

Med: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Albert Brooks, Oscar Isaac, Christina Hendricks og Ron Perlman.

Land: USA

Spilletid: 100 min

Premiere: 21.10.11

Nicolas Winding Refn er en dansk regissør som har laget mye for folk med sans for filmer som tar seg god tid, noen ganger for god tid etter min smak. Han debuterte med Pusher i 1996, og lagde også etter hvert resten av trilogien. Den rimelig rare Bronson ga oss en smakebit av Refn på engelsk, mens den utrolig kjedelige ikke-filmen Valhalla Rising gav oss en smakebit av Refn som stum. Drive er hans steg inn i den amerikanske filmverdenen.

Vår navnløse hovedperson jobber som stuntsjåfør i filmbransjen, i tillegg til å bedrive fluktbilkjøring for kriminelle på kveldene. En dag møter han Irene, en alenemamma han snart faller for. Men når mannen hennes kommer ut fra fengsel, blir sjåføren vår blandet inn i et dødelig spill på vegne av Irene og familien hennes.

Her har Refn funnet/blitt hjulpet til å finne den rette takten. Det går mye tregere enn det som vil passe den jevne action-tilhenger, men betydelig kvikkere enn Valhalla Rising. Begynnelsen setter anslag for resten av filmen, med synth-pop, rosa åpningstekster og en spennende og tilbakeholden jaktscene. Forfriskende med en gang å få en politijakt der det handler like mye om å ta det med ro og gjemme seg som å kjøre fort. Føles mer realistisk med en gang.

Halvparten av filmen brukes til å vente på rødt lys, for eksempel.

Karakterene sier ikke alltid så mye, spesielt sjåføren vår og Irene er fåmælte. Desto mer imponerende hvor overbevisende de første scenene som setter opp forholdet mellom de to er. Dialogene er bra når de er der, og spilles godt ut av Ryan Gosling i det som sannsynligvis ikke er den vanskeligste rollen å spille, men all ære til han likevel. Syns også det er gøy å se den alltid like likendes Bryan Cranston i en ny film, og Albert Brooks og Ron Perlman har ingen problemer med å overbevise meg om at de er harde.

Ganske spesiell dynamikk i filmen, en rolig kjærlighetshistorie med jevne innslag av ekstremt grov og grafisk vold. Til tider sjokkerende, og kanskje for mye for et publikum å takle. Jeg merket i hvert fall at de eldre parene som var kommet for å se den kritikerroste filmen ble litt satt ut, mens guttegjengen bak meg som var kommet for å se actionfilm syntes det var så ubehagelig med love story at de måtte le røfft og høyt hver gang vi fikk se blod.

Det er ikke ofte vi får så elegant filmede og gjennomførte spenningsfilmer, og det ser virkelig bra ut hele veien gjennom. Det som tar denne ned fra de aller øverste plassene er den siste tredjedelen. Det blir for forutsigbart for min del, og det føles nesten kun som man skal gjennom visse steg for å avslutte historien slik den på en måte avsluttes.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (73 747 stemmer, rangert som den 176. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (?), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (?), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (?), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (?), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (?), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (?).

Stein Galen: The King’s Speech (?), Oslo, 31. august (?), Drive (9), Melancholia (?).

Fjorårets vinner Bush hadde Drive på fjerdeplass, mens Stein Galen valgte den som den tredje beste. Ikke dårlig tippet, er det jeg vil si til det. Verken Audun, Inge eller Ottar har truffet på noen av tipsene sine ennå, så gjenstår det å se om det er en positiv eller negativ ting.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 17, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 8. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

17. Contagion

Regi: Steven Soderbergh

Manus: Scott Z. Burns

Med: Matt Damon, Kate Winslet, Jude Law, Laurence Fishburne, Marion Cotillard og Gwyneth Paltrow.

Land: USA/De Forente Arabiske Emirater

Spilletid: 106 min

Premiere: 28.10.11

Steven Soderbergh er det en godt kan kalle en stjerneregissør, med stor suksess i Hollywood. Mest i vinden var han nok rundt årtusenskiftet, da han var aktuell med både Erin Brokovich og Traffic (han vant Beste Regissør-Oscar for sistnevnte, men var også nominert til samme pris i det samme året for førstnevnte). Etter det har han laget Ocean’s Eleven, Twelve og Thirteen, den artige The Informant! og den ambisiøse storfilmen om Che Guevara, delt i en Part One og en Part Two. Manusforfatteren Scott Z. Burns har også jobbet med Soderbergh på nevnte The Informant!, i tillegg til å ha vært med på å skrive den tredje filmen om Jason Bourne, superagenten med hukommelsestap, The Bourne Ultimatum.

En amerikansk dame har vært på forretningsreise i Hong Kong. Hun føler seg ikke helt bra, men verken hun eller mannen har noen mistanke om noe annet enn en vanlig forkjølelse. Plutselig får hun et anfall, og selv om hun fraktes til sykehuset, er det for sent. Dermed er en ny epidemi satt i gang. De ansatte ved den amerikanske sykdomskontrollen må prøve å kartlegge spredningen av viruset, finne ut hvordan det er bygd opp og forhåpentligvis finne en kur. Etter hvert blir flere og flere smittet, og samfunnet presses til mer og mer ekstreme reaksjoner. Samtidig mener en frilansjournalist at han har en sak å skrive om den suspekte legemiddelindustrien.

Gjør-det-selv austronaut-sett, 199,- på Europris.

Som i Traffic bruker Soderbergh mange forskjellige, men sammenhengende historier til å drive filmen sin videre. Her får vi både de store strategiske planenepå regjeringsnivå og den mer menneskelige siden gjennom Matt Damons framstilling av mannen til det første (amerikanske) offeret. Når vi så blander inn WHO-ansatte på tur til Hong Kong for å finne smittekilden og overvære kaoset, og konspirasjonbloggere som muligens gjør mer vondt enn godt, så har vi en film holder stødig fart gjennom hele turen.

Det er jo til tider skremmende realistisk. Vi har heldigvis sluppet unna såpass store pandemier til nå i den moderne vestlige verden, men det er så og si ingenting med denne fortellingen som man betviler kunne skjedd innen et år eller så. Derfor er det svært interessant å se hendelsene spille seg ut, filmen føles av og til som en dokumentar spilt inn før det den handler om skjedde.

Det tekniske er meget bra, og vi får noen skikkelig gode skuespillerprestasjoner med på kjøpet også. Matt Damon er et høydepunkt, sammen med Kate Winslet og Jude Law. Og for fans av serien Breaking Bad er det hyggelig å se at det er plass til Bryan Cranston på det store lerretet også.

Filmen avsluttes (uten å avsløre noe) med en slags prequel til seg selv, en sekvens som gir oss starten på viruset vi har sett følgene av, og selv om vi for lengst har puslet sammen det meste av sammenhengen, er det et lekkert gjennomført grep. Gir publikum den helt rette stemningen til å avslutte en meget god film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (23 162 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
4 kommentarar

Posta av den desember 8, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 17

Da har det vært noen dagers pause, men nå er lista på gang igjen, og vi klatrer videre. I dag er det altså plass nummer 17 som blir presentert, og jeg skal ikke holde dere på noen pinebenk:

The Ususal Suspects (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114814/

Regi: Bryan Singer

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Stephen Baldwin, Gabriel Byrne, Benicio Del Toro, Kevin Pollak, Kevin Spacey og Chazz Palminteri.

Spilletid: 106 min

Dette var filmen som satte i gang karrieren til regissøren, Bryan Singer. Han ble tatt inn i varmen, og følgte opp med X-Men, X2, og Superman Returns. Selvfølgelig ikke noe som nådde opp mot The Ususal Suspects, men ganske bra actionfilmer basert på tegneserier. Blant skuespillerne er de mest nevnbare kanskje Gabriel Byrne (Miller’s Crossing), Benicio Del Toro (Sin City) og selvfølgelig Kevin Spacey (Se7en, American Beauty).

Handlingen i The Usual Suspects spenner om et avhør av Roger «Verbal» Kint (Spacey), etter at en båt eksploderer ved havnen i San Pedro. Politiet finner 27 døde menn og 91 millioner dollar i narkotikapenger. I tillegg til en vettskremt og alvorlig brannskadet ungarer, er Kint den eneste overlevende. Derfor tvinges han til å forklare alt i detalj. Alt begynte seks uker tidligere, når 5 tilfeldige mistenkte blir tatt inn for en bilkapring i New York. Etter hvert finner vi ut at en kriminell mesterhjerne, Keyser Söze, står bak hele operasjonen. Men hvem er egentlig denne Keyser Söze?

Helt fra begynnelsen av har denne filmen meg hekta. Keyser Söze blir introdusert, men selvfølgelig uten at vi får se ansiktet hans. Det blir det store mysteriet gjennom hele filmen. Kevin Spacey spiller rollen som Verbal veldig bra, og bygger opp denne Keyser-karakteren med utrolige historier om bakgrunnen hans, og hva han og de 4 andre «vanlige mistenkte» har gjort frem mot det som skjedde på denne båten. Spacey er rosinen i pølsa, men det betyr ikke at han er den eneste som spiller bra her, for dette er genialt skuespill over hele linja. Spesielt underholdende er Benicio Del Toro’s karakter.

Det fungerer egentlig veldig bra å se filmen i retrospektiv gjennom øynene til Verbal. En skulle kanskje tro at det ville ta bort litt av spenningen i «flashbackene», men det stemmer heldigvis ikke. Interessen holdes oppe, mens gruppen av kriminelle kommer høyere og høyere opp i rang, om en kan si det på den måten.

Filmen ser veldig bra ut visuelt, har en fin og mørk tone. I tillegg er det bra kameraarbeid og fantasifulle løsninger på den tekniske siden også. Manuset er definitivt et av de bedre, og det er synd at det ikke har kommet mer av det samme fra manusforfatteren.

Men det aller beste med filmen er utvilsomt slutten. Det er nok også slutten som har gjort dette til en av de mest populære filmene noensinne. Det er sjelden en får en film som bygger opp til en slutt som passer helt perfekt til filmen samtidig som den snur opp ned på det meste. En slutt som får deg til å føle deg lur, selv om du faktisk har blitt lurt. Det har The Usual Suspects.

På IMDb har filmen en rating på 8.7/10 med 209 350 stemmer. Det er veldig høyt, og plasserer den på 21. plass på listen over de beste filmene noensinne. I tillegg vant den 2 Oscar, Beste mannlige bi-rolle (Spacey) og Beste manus skrevet direkte for film. Det er ingen tvil, denne filmen må du faktisk se. Sjekk ut traileren nedenfor, og kom deg i gang.

«The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world he didn’t exist.»

For et sitat. Har du sett filmen? Legg gjerne igjen en kommentar med din mening.

 
3 kommentarar

Posta av den september 21, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,