RSS

Stikkordarkiv: bjørn

Julekalender 2016: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

2. The Revenant

Regi: Alejandro G. Iñárritu

Manus: Mark L. Smith og Alejandro G. Iñárritu, delvis basert på en roman av Michael Punke.

Med: Leonardo DiCaprio, Tom Hardy, Domhnall Gleeson, Will Poulter og Forrest Goodluck.

Land: USA/Hong Kong/Taiwan

Spilletid: 156 min.

Premiere: 22.01.16

Meksikaneren Alejandro González Iñárritu har et tungvint navn å skrive på tastatur, men flyr likevel høyt om dagen. Ikke bare vant hans forrige film Birdman fire Oscar (inkludert Beste Film) i fjor, den vant også førsteplassen på fjorårets kalender! Men Iñárritu har holdt på en stund nå, etter at han slo gjennom med Amores Perros (Elskede Kjøtere) rett etter årtusenskiftet. Så gikk veien snart til Hollywood, der han lagde 21 Grams21 Grams, med blant annet Sean Penn på rollelisten. For ti år siden fikk vi flettverksfilmen Babel, og i 2010 kom Biutiful, som høstet mye lovord til hovedrolleinnehaver Javier Bardem. For en mann som har hatt en gjennomsnittspause på tre år mellom hver spillefilm, så har det altså tatt seg voldsomt opp nå nylig, med to filmer utgitt på ca. 14 måneder.

Inspirert av en sann historie forteller The Revenant om pelsjegeren Hugh Glass (DiCaprio), som blir angrepet av en bjørn ute i skogen. Han og de andre mennene er dessuten dypt inne i fiendtlig indianerland, og enkelte av mennene synes det er unødvendig å måtte ta seg av en nærmest invalidisert mann på veien. På tross av direkte ordre om å holde ham i live, lar John Fitzgerald (Hardy) Glass ligge igjen for å dø halveis nedgravd i den iskalde skogsgrunnen, og det etter at han dreper Glass» halv-indianer-sønn foran øynene hans. Men Glass dør ikke, og er fast bestemt på å overleve elementene og ytre trusler for å få sin hevn.

revenant.jpg

Hvis man ser på det filmtekniske og settingen The Revenant er laget i, så er dette lett den mest imponerende filmen fra 2016. Hvis du blir imponert av det vandrende kameraet bak scenen på teateret i Birdman, så blir du blåst fullstendig av banen av et enda mer beveglig kamera ute i 1800-tallets amerikanske skoger. Med skremmende indianer-angrep filmet i veldig lange tagninger, med voldsomt kompliserte koreografier og action-elementer. Dette er noe av det mest imponerende kamera-arbeidet jeg har sett, og kan kanskje bare sammenlignes med Children of Men. I tillegg er filmen spilt inn bare med naturlig lys, og det er vanskelig å merke i enkelte av scenene, med utrolig vakre bilder, både i natt- og dag-scener.

Leonardo DiCaprio spiller rollen sin perfekt, selv om jeg definitivt har sett han enda bedre i andre roller.I rollen som Hugh Glass får han utvilsomt mange fysiske utfordringer, og innspillingen kan umulig ha vært særlig behagelig, men karakteren går ikke gjennom store endringer, og sier naturlig nok veldig lite i det han kravler rundt alene i ødemarken. Da er faktisk den beste rollen i filmen Tom Hardys. Han får mer å spille på som skurken Fitzgerald, og er som vanlig en skuespiller med mye magnetisme. Følg godt med i bakgrunnen for å legge merke til Kristoffer Joner her også, som vel til og med har en replikk eller to.

Filmen er unektelig lang, men for min del var lengden verdt det, og forventningene knyttet til at Glass skulle komme tilbake og få en sjanse til hevn var nok til å holde spenningen oppe. Filmens største styrker ligger likevel i noen helt fantastiske enkeltscener. Bjørne-angrepet er noe av det mest brutale du vil se, og det er umulig å se hvor de digitale effektene begynner eller slutter. Indianer-angrepet på pelsjegerne, som tidligere nevnt, der det meste er tatt i en lang tagning, gir virkelig følelsen av å være midt i en kaotisk og voldelig situasjon. Og en scene der Glass flykter fra indianere på hesteryggen, og rir hesten sin av en klippe (kan sees i traileren), er også et øyeblikk som blir med deg lenge etter at filmen er slutt.

The Revenant var den store Oscar-favoritten i år, med hele 12 nominasjoner. Den endte opp med å vinne tre av dem; Beste Mannlige Hovedrolle (DiCaprio), en pris mange ville sagt DiCaprio hadde fortjent å vinne for lenge siden, Beste Regi (Iñárritu har dermed vunnet denne prisen de siste to årene, og er den tredje regissøren som klarer å vinne to på rad) og Beste Kinematografi (Emmanuel Lubezki vant for tredje år på rad, og er den første noensinne som klarer dette. De to forrige filmene var Gravity og Birdman). Filmen vant også tre Golden Globes og fem BAFTA-priser.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,0/10 (457 757 stemmer)

AVClub.com: B

Rottentomatoes.com: 82% fresh

Filmmagasinet: 6/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant (2) – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant (2) – Deadpool (10) – Room (4) – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant (2) – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room (4) – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War (3) – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Tre av tipperne var lure nok til å ta med The Revenant på sine lister, nemlig Casio, Snoop Dagi Dag og Oda to Joy. De sanker dermed et poeng her på lille julaften. Før årets beste film skal avsløres i morgen, så er det altså sånn at Snoop Dagi Dag leder med to poeng, og så følger Casio, Oda to Joy, Dr. Ottar Karsten Hostesaft og Stein Galen bak med ett poeng.

Flertallet av tipperne (8 stykk) har tippet av Star Wars: The Force Awakens skal være med i toppen, men så er det også fem stykker som har hatt stor tro på Dr. Strange, for eksempel. Da vil den observante leser også merke seg at mannen i teten, Snopp Dagi Dag, er en av de to som ikke har tatt med Star Wars i tipset sitt, og kan dermed bli tatt igjen om det er den som kommer i morgen. Ingenting er avgjort før siste film er avslørt, som vi pleier å si, så her er det bare å glede seg til julaften.

 

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 23, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

2. The Hobbit: The Desolation of Smaug

Regi: Peter Jackson

Manus: Fran Walsh, Philippa Boyens, Peter Jackson og Guillermo del Toro, basert på en roman av J.R.R. Tokien,

Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, Orlando Bloom, Evangeline Lilly, Lee Pace, Cate Blanchett og Benedict Cumberbatch.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 161 min

Premiere: 11.12.13

Så er vi tilbake med den andre filmen i en ny Tolkien-trilogi. Denne følger etter fjorårets The Hobbit: An Unexpected Journey. Regissør er igjen Peter Jackson, som med den enorme braksuksessen etter de tre filmene i Ringenes Herre fikk lov til å realisere noen drømmeprosjekter (King Kong og The Lovely Bones). Men det er jo minst like interessant å se tilake på filmene han lagde før han ble den offisielle Tolkien-guruen, da det dreide seg om skrekk, bod og gørr i filmer som Bad Taste og Braindead. Også verdt å sjekke den falske dokumentaren Forgotten Silver. En god stund så det ut som om Guillermo del Toro skulle få regissere Hobbiten-filmene, men da det drøyde ut, så ble plutselig Jackson nødt til å sette seg i førersetet på den nye trilogien selv.

Reisefølget vårt med de 13 dvergene, Bilbo og Gandalf har kommet seg forbi Tåkefjellene, Bilbo en viss ring rikere. Nå må de skaffe seg hjelp fra en mystisk skikkelse i bjørneform, før turen går gjennom den gufne Myrkskogen. Dersom de klarer å komme seg til Ensomfjellet er det på tide at Bilbo gjør det han er tatt med for å gjøre, nemlig å stjele steinen som symboliserer dvergenes kongedømme fra den enorme dragen Smaug.

"Nobody tosses a... many dwarves."

«Nobody tosses a… many dwarves.»

Det er nesten så jeg føler jeg må gå i umiddelbar forsvarsposisjon, så mye motvilje får disse filmene av enkelte. Min bakgrunn med Tolkien-universet strekker seg en god del år tilbake. Jeg leste Ringenes Herre og Hobbiten rundt år 2000, og elsket dem. Jeg har alltid vært glad i fantasi, og detaljrikdommen og de store eventyrene i disse bøkene var midt i blinken for meg. Så, året etter, kommer den første av Ringenes Herre-filmene ut. Grensesprengende effekter, en så tro versjon av bøkene som er mulig å få laget på film (effektivt, i det minste), og som fan og 14-åring, var jeg så sentralt i målgruppen som det gikk an å bli. Ringenes Herre-trilogien er filmer jeg fremdeles regner blant mine absolutte favoritter, og jeg har sett alle et utall ganger. De aller fleste andre har også sett dem, og de er generelt veeeldig godt likt.

Så kommer den første Hobbiten-filmen, og de kan jo umulig leve opp til sine storebrødre. Kritikken kommer. Er det nødvendig med tre filmer? Det er for mye data-animerte bilder, osv. Som leser av boken syns jeg ikke det er noe problem med tre filmer. Ja, de har lagt til ting. Jeg vet ikke om vi egentlig trenger Legolas i disse filmene, men samtidig er det det samme om det er han eller en annen tilfeldig alve-karakter som svinger seg rundt i action-sekvensene. Det jeg kanskje syns er mest unødvendig, er det påklistrede kjærlighetsplotet mellom alven Tauriel og dvergen Kili. Men ellers så kjenner jeg jo at kjernen i historien er der, den er riktig, og den treffer på alle de viktige punktene. Og det, sammen med den fantastiske følelsen jeg får av å besøke dette universet igjen, og alle dets vesener, veier opp for nesten alt tull og tøys.

I denne andrefilmen utvides castet fra den første filmen. Vi treffer innbyggerne i Laketown, der Luke Evans gjør en god rolle som helten Bard, og Stephen Fry er stort sett akseptabel som en slags ordfører. Filmens beste nye karakter er for meg alvekongen Thranduil, glimrende spilt av Lee Pace (også kjent som skurk i Guardians of the Galaxy tidligere i kalenderen). Han dukket vel litt opp i første film også, men det er her han får skinne, der han styrer i myrkskog, og er den kjipeste alven vi har sett i denne verdenen, selv om man også forstår ham.

Ellers mye bra skuespill her. Martin Freeman er fremdeles tidenes funn i rollen som Bilbo. Ian McKellen (Med i både 3. og 2. plassen i årets kalender) er Gandalf, og Richard Armitage blir stadig stødigere i helterollen som Thorin Oakenshield. Og så har vi selvsagt Benedict Cumberbatch, som stemmegir to roller i disse filmene. Han spiller the Necromancer (som selvfølgelig senere skal bli til (spoiler) Sauron), i tillegg til å ha stemmen til denne filmens høydepunkt: Smaug.

Dragen Smaug er alt jeg kunne ønsket meg. Stilig design, en ekte følelse av størrelse og med mørk og skremmende stemme. I konfrontasjonen med Bilbo, en scene (som i likhet med den første filmens gåtescene med Gollum) er veldig tro mot boken, så får Smaug også gode replikker. Spenningen er til å ta og føle på, og frysningene kommer i det filmen slutter med en cliffhanger som du vet må komme.

Ellers leverer filmen på tre hovedpunkter i historien. Møtet med Beorn, forvirringen i Myrkskog med kamp mot kjempe-edderkopper og møtet med Myrkskog-alvene og den påfølgende flukten i tønner nedover elven, der Legolas ablegøyer er mindre plagsomme enn de har vært ved andre anledninger. Filmen er totalt sett hakket bedre enn den første, og har stor gjensynsverdi. Den ble nominert til tre Oscar, i kategoriene Beste Lyd-miksing, Beste Lyd-redigering og Beste Visuelle Effekter.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (354 195 stemmer)

AVClub.com: B-

Filmmagasinet: 3/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), Interstellar

Hele seks stykker hadde tro på Hobbiten, og tre av dere hadde også satt den på andreplass! Ekstra godt gjort av CheerNina, Dr. Hostesaft og Toejam! Dermed har både CheerNina og Toejam to riktige til nå, og et tips til gode. Vil morgendagen inneholde The Hunger Games? Interstellar? I såfall vil en av dem klare tre riktige. Det er også flere av de andre som kan komme opp på to riktige, men ikke uten at disse to har en bedre «samling» i tipsene sine. Så det kommer ned til det for i morgen: Hva var årets beste film? The Hunger Games: Mockinjay Part 1 eller Interstellar?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 23, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 19. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

6. En Ganske Snill Mann

Regi: Hans Petter Moland

Manus: Kim Fupz Aakeson

Med: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Gard B. Eidsvold, Jorunn Kjellsby, Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Kjersti Holmen og Aksel Hennie.

Land: Norge

Spilletid: 105 min

Premiere: 19.03.10

Hans Petter Moland har regissert filmer siden 1993 og Secondløitnanten. Han fulgte den opp med Kjærlighetens Kjøtere, et par internasjonale filmer (Aberdeen og The Beautiful Country), og ikke minst et segment i den veldig interessante norske kortfilmsamlingen Folk Flest Bor i Kina. Etter Gymnaslærer Pedersen i 2006 har det vært stille, før han nå samlet et skikkelig stjernelag av skuespillere til den svarte komedien En Ganske Snill Mann.

Ulrik slippes ut fra fengselet etter 12 år. Han får knapt summet seg før problemene dukker opp. Gamle medlemmer fra den kriminelle gjengen han vanket i vil at han skal ta seg av en tyster, selv om Ulrik vel er ferdig med den slags. Han prøver å få seg en jobb, en ny plass å bo. Men kollegaene og damen som leier ut til ham gjør det ikke lettere å være Ulrik. Og sønnen vil slett ikke la ham ha noe å gjøre med barnebarnet, selv om han er en ganske snill mann.

Dette er min humor. Svart og mer eller mindre absurd. Jeg elsker disse små karakterene, som alle har sin egen forstyrrede logikk de opererer etter. Hovedpersonen er av dem som ikke liker å ta så mange valg, og derfor havner i verre og verre situasjoner, uten at det ser ut til å plage ham nevneverdig.

Stellan Skarsgård tar med seg sin Hollywood-status til filmen, og passer perfekt inn i miljøet. Han har jo mye mer å gå på, men det er herlig å se ham briljere med så få ord som mulig. Bjørn Floberg er også i sitt ess, det ser vi i traileren, der han insisterer på at Ulrik ikke skulle slippes ut før i morgen, selv om han står rett foran ham. Også festlig hvordan han kommanderer Rolf til å klemme Ulrik. Hele filmen er fylt av sånne geniale små karakterer, spilt av kjente fjes. Men toppen av alt blir Bjørn Sundquist i rollen som sjefen på bilverkstedet. Det er det morsomste jeg har sett han, og alle scenene han dukker opp i blir automatisk høydepunkter.

Filmen inneholder også noen av de pinligste og beste sex-scenene i norsk films historie, inkludert den berømte fiske-scenen i Brent av Frost. Fantastisk å se hvordan Ulrik til tider prøver å unngå dem, med grunner som at maten kan bli kald, osv. Ellers så ser filmen fantastisk stusslig ut. Alt er grått og kjipt, akkurat som det burde være. Det hele utspiller seg i et univers du ikke har lyst å befinne deg i, men desto morsommere blir det å se hva som skjer der.

Filmen ble nominert til Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i år, men vant dessverre ikke. Stiller seg for meg inn i rekken blant de aller beste norske filmene jeg har sett.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.1/10 (648 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Nok en film ingen hadde satt inn i sitt tips, og det var vel heller kanskje ikke ventet. Jeg tror altfor få så denne fantastiske filmen på kino. Så du den? Legg gjerne igjen kommentar!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 19, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 9. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og “ukjent festivalfilm”.

Vi har kommet til 9. desember, og dagens innlegg handler om

16. Jernanger

Regi: Pål Jackman

Manus: Pål Jackman, Eigil Kvie Jansen, marianne Kleven og Hans Eirik Voktor.

Med: Bjørn Sundquist, Pål Sverre Valheim Hagen, Nils Utsi, Hans Petter Hansen, Mary Sarre, Magne Høyland og Rikke W. Lie.

Land: Norge

Spilletid: 92 min

Premiere: 16.01.09

Først av alt må jeg vel innrømme at jeg ikke er helt objektiv i forhold til Jernanger, siden jeg jobbet på den. Jeg prøver å ikke la det ha for mye innflytelse på hvor bra jeg synes den er, men det er vel nesten umulig at det ikke vil få en viss påvirkning. Jernanger er den etterlengtede andre filmen fra Pål Jackman, etter at han slo gjennom med Detektor i 2000. Her har han i hovedsak samarbeidet på manuset med Eigil Jansen, som også var med og skrev Mongoland.

Eivind (Sundquist) driver en bar ombord båten Jernanger i Stavanger. Det har han gjort i 30 år, siden han forlot sin kjære Beatrice (Sarre) i Nord-Norge. Det var alltid meningen å dra tilbake, men det skjedde aldri. En dag dukker Kris (Hagen) opp, og tilbyr seg å hjelpe til på båten for husly. Eivind ser muligheten til å endelig få kommet seg tilbake nordover.

Ja, det er enkelte deler av skuespillet som ikke sitter helt som det skal, og kanskje et par elementer i historien som kunne vært behandlet bedre om de ble gjort på en annen måte, men det er egentlig det jeg har å komme med av kritikk. Hovedpoenget for min del er at det har endt opp som en film som er både utrolig morsom, men samtidig har genuint triste øyeblikk.

Karakterene er herlige. Magne Høyland er artig, og Hans Petter Hansen tar virkelig humor-kaka med veldig mange treffende replikker og såklart den lille hunden Bamse. I tillegg så får vi virkelig bra skuespill av Valheim Hagen, et av Norges nye stjerneskudd innen skuespill på film. Og så er det Bjørn Sundquist da. Han blåser dem selvfølgelig alle i vannet, for dette er en rolle han er fullstendig perfekt til. Han har vel lenge vært en av de aller beste norske skuespillerne, men likevel får han sjelden hovedroller. Endelig får han en i Jernanger, og han utfører den perfekt. Han hadde virkelig fortjent Amanda-prisen for beste hovedrolle i år, men dessverre gikk den til Aksel «Max Manus» Hennie.

Enn så heftig som dette bildet er, så fikk ikke scenen være med i den ferdige filmen.

Bildene er spesielt fine her, og det er virkelig en behagelig film å se på, med alt fra fin sol i motlys til stilige undervannsbilder. Manuset er som sagt veldig morsomt, med en hel haug fantasifulle fornærmelser med nord-norsk klang. Så bør også musikken nevnes, siden den er en viktig del av hva som gjør filmen så lett å like.

Så vil jeg også, uten å avsløre for mye, si at slutten er helt etter mitt hjerte. Det er av den typen slutt jeg setter mest pris på i en film, og jeg syns den er et perfekt punktum på en god film. Jernanger vant publikumsprisen på Tromsø internasjonale filmfestival, og ble nominert til en Amanda for beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.3/10 (156 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 2 (Oslo-avisene var jo av de som satte minst pris på denne, av en eller annen grunn. Fjorårets VG-kjenning, Jon Selås, kommer med årets første skivebom.)

Legg gjerne igjen kommentar eller tips til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 9, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 15. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER, I DAG!

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

10. Into the Wild

Regi: Sean Penn

Manus: Sean Penn, basert på en bok av Jon Krakauer.

Med: Emile Hirsch, Marcia Gay Harden, William Hurt, Jena Malone, Brian H. Dierker, Catherine Keener, Hal Holbrook, Vince Vaughn og Kristen Stewart.

Land: USA

Spilletid: 148 min

Sean Penn er en mann jeg har mye respekt for arbeidet til. Han er en av de skuespillerne jeg syns er best, det er sjelden du ser han gjøre noe annet enn en veldig bra prestasjon, og det han gjør i Mystic River er noe av de beste jeg har sett. Av de andre filmene han har regissert, har jeg kun sett The Indian Runner, og den syns jeg var ganske bra.

Etter å ha gått ut fra universitetet, velger Christopher McCandless (Hirsch) bort et trygt og vanlig liv, gir bort alle pengene sine til veldedighet og forsvinner sporløst ut på en reise gjennom USA. Han haiker seg videre, reiser til fots og med kano over store avstander, før han bestemmer seg for å reise til Alaska for å bo i villmarken. På reisen sin møter han mange mennesker som forandrer han og hans syn på livet. Basert på en sann historie.

Jeg kjente såvidt til historien før jeg så filmen, og det er ubenektelig en fascinerende person dette må ha vært. Et utrolig modig, for ikke å snakke om dumdristig, valg. Det er vel noe de aller fleste kanskje har vært innom i tankene sine noen ganger, men det er veldig få som faktisk gjør det. Å bare reise rundt og oppleve ting. Det gir oss iallfall en film som har et sakte tempo, men jeg mistet aldri interessen. Folkene Chris møter på veien er interessante, og jeg vil vite mer om dem. Det er jo et veldig godt tegn.

Jeg syns musikken er veldig fin, rolig og den passer godt til filmen. Den ble laget av Eddie Vedder, sikkert mest kjent via Pearl Jam. Og Sean Penn får utvilsomt en ny stjerne i boken i forhold til regi. Han bytter litt om på stilgrep utover i filmen, uten at det føles påtrengende. Det blir mer som en naturlig utvikling etter hvert. I tillegg er filmen veldig fint fotografert. Det er en overflod av fine bilder. Det hjelper jo også litt på når det kanskje går litt for sakte i historien.

Skuespillet er veldig bra. Det er ingen av karakterene her jeg tviler på. Nok en gang ser vi for eksempel en komiker , Vince Vaughn, spille en alvorlig rolle bra. Jeg tror folk undervurderer komikere noen ganger. Men ja, alle rollene blir spilt troverdig og fint, og det gir oss både genuint morsomme/koslige øyeblikk, så vel som triste og rørende scener.

Dette er en film som jeg føler hadde noe å si, og det var en fin opplevelse bare å få se den. Jeg vil anbefale den til absolutt alle, selv om det sikkert fins en del folk som vil ha problemer med å sitte stille gjennom hele. Ta den en kveld du er i humør for noe litt alvorlig, eller dypt om du vil. Den ble nominert til to Oscar ved årets utdeling, Beste klipp, og Beste mannlige birolle (Holbrook). Dessverre vant den ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10 (Veldig sterk)

IMDb: 8.3/10 (54 857 stemmer. Dette plasserer den på 138. plass på IMDb’s Top 250. Det er absolutt et tegn på kvalitet.)

VG: Terningkast 3 (A: Er det bare meg, eller gir VG 3’ere til alle filmer jeg skriver om her? B: Etter å ha lest den anmeldelsen, må jeg først si at han burde gitt terningkast 1 etter den tiraden, men også at han kanskje er litt for kynisk. Viss hovedpersonen hadde blitt framstilt negativt, hadde jo ikke filmen fungert i det hele tatt. Av slutten kan en tolke hva en vil, og gjøre seg opp sin egen mening om personen, men for filmen sin del trengs det en å være på lag med.)

Dagbladet: Terningkast 4

Legg gjerne igjen kommentar!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 15, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Gullkorn fra Bjørnemunn

På tide å vekke denne bloggen til live igjen, og det gjøres med stil! Som noen kanskje vet, hadde jeg praksis på et filmsett i mai, til filmen Jernanger. Hovedrollen spilles av Bjørn Sundquist, og jeg var i en del nærkontakt med han. En stor opplevelse, såklart, da han er en av Norges beste skuespillere. Gjennom innspillingen sa Bjørn en del ting til meg, og det var alltid med like stor ærefrykt jeg lagret utsagnene bakerst i hodet med tanke på dette blogginnlegget. Her kommer nemlig et fantastisk utdrag av Bjørns umåtelige veltalenhet på settet. Unnskylder på forhånd om dialekten har blitt litt ødelagt på veien fra Bjørns munn til nedskrevet form.

«Æ får vel introdusere mæ, viss dokke ska vær her heile tia. Ja, det e Bjørn.»

Akkurat som om ikke vi visste det. Jeg sa sannsynligvis at jeg het Rubnmie, mens jeg sprakk kledelig i stemmen.

«Det va Rune du het, va det ikke det? Akkurat.»

Neste dag viser det seg at jeg kanskje sa Rune likevel, og at Bjørn husker navnet, selv på uviktige produksjonsassistenter på settet.

«Der e du Rune, endelig.»

Bjørn husker fremdeles navnet mitt. Han er i tillegg glad for å se meg. Hvorfor? Det kan være fordi jeg gav han verdifull inspirasjon i en veldig dramatisk, vanskelig og viktig scene. Det kan også være fordi jeg skulle kjøre han hjem for dagen.

«Hjertelig takk.»

Husker ikke helt va dette gjaldt, men hjertelig takk er ganske mye bedre enn for eksempel «tusen takk». Hah! Spis den alle som kun har fått tusen takk av Bjørn Sundquist!

«Det e du som ska kjøre mæ? Du kom som på stikkord.»

Nok en gang gjør jeg nettopp det Bjørn vil. Det faktum at stikkordet faktisk var blitt gitt, og jeg var sendt der, ser jeg bort i fra. Jeg imponerte Bjørn i denne sammenhengen.

«Her! Her e det! He hehe he he!»

Bjørn viser hvor jeg skal stoppe, og ler godt over å at jeg har ført han fram trygt og godt. Latterreplikken er korrekt sitert. He hehe he he.

«Viss du kunne vært litt mer spandabel med skinka»

Bjørn er ikke fornøyd med mengden pålegg på brødskiva jeg har med til han. Det var en skinkeskive på. Det jeg må fortelle, med oppriktig tristhet og desperasjon i stemmen, er at det faktisk ikke var mer skinkepålegg igjen. Alt ordner seg likevel når Bjørn får et kokt egg, majones og salt.

«Ja, æ va journalist. Gjorde så mye ut av mæ som æ klarte.»

Bjørns kommentar til sketsjen han var med i i «Uti vår hage 2», som handlet om at norsk film ikke klarer å få journalister til å se troverdige ut, selv ikke med kjente skuespillere i rollene.

«En bergenser utenfor Bergen e ofte litt for stolt av Bergen, og ska alltid dra fram kor mye bedre det e der. Litt som en nordlending, men uten sjarm.»

Vittig-Bjørn er særdeles vittig.

«Æ va våken ei heil uke en gang, eller, 6 daga.»

Hvis ikke dette var ei skikkelig skrøne fortalt helt seriøst ved hjelp av Bjørns skuespillertalent, så er det seriøst imponerende. Jeg var vantro.

Håper dette har hjulpet nettopp deg med ditt pågående studie av psyken til Bjørn Sundquist. Og hvis du trenger mer hjelp, så har jeg faktisk mobiltelefonnummeret hans. No shit, homie.

 
6 kommentarar

Posta av den juli 27, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , ,

En liten historie

Av Rune Bratthammer

Jeg så ut vinduet. En hjort gikk forbi. En kvinne-hjort, hva enn de kalles. «Det var underlig», tenkte jeg. Det pleier ikke gå hjorter rett forbi vinduet. Jeg har jo sett noen, men Karmøy er ikke så lite befolket at de henger rundt hushjørnene. Jeg bestemte meg for  å gå ut. Det stod en liten hjorteflokk borte på jordet. Det var nytt. Når jeg gikk rundt på oppsiden av huset ser jeg  at det også er to store hannhjorter i nærheten, med intrikate gevir som lett dobler kroppshøyden deres. Sånn ser ikke hjorter ut, men ingen grunn til å tenke mer over det. Uansett er det en stor bjørn som angriper den ene hjorten nå. Bjørnen vinner.

Jeg bestemmer meg heller for å gå og fortelle det til søskenbarnet mitt, som tilfeldigvis sitter i hagen. I det jeg forteller han om de kule hjortene og bjørnen, innser jeg at bjørnen har brukt tiden til å brenne ned huset vårt til grunnen og lage et post-apokalyptisk ødeland. Det er svart aske og ruiner overalt. «Du bør gjøre deg klar», sier mitt søskenbarn, «de er på vei.» Enig som jeg er, gjør jeg det.

Så der står jeg i hjørnet i gangen i U2 på Universitetet i Stavanger. Den perfekte plassen å ha sitt siste oppgjør. Jeg har tatt med pistolen min, den vil nok komme godt med. Så kommer de små sirklene rullende nedover, hver med en ny farge. De ser koselige ut, som om de kommer rett ut fra Paint, men jeg vet bedre. Det tar et par-tre skudd for å ta knekken på hver, og det kommer bare flere. Heldigvis har jeg en fin pistol som ikke trenger å lades om. Problemet er at det nå kommer mer enn en sirkel om gangen. De begynner å nå fram til meg, og hopper oppover kroppen min. Jeg forstår at det er slutt, og faller bakover i det jeg blir begravd av fargede sirkler…

Og det, kjære lesere, var det jeg drømte i natt. Av og til er jeg imponert av hva fantasien min finner på, spesielt fornøyd med bjørnen som ender det moderne samfunn. Så det var gøy. Dette bør nok egentlig filmatiseres.

 
4 kommentarar

Posta av den februar 12, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , ,