RSS

Stikkordarkiv: bell

Julekalender 2014: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

17. 22 Jump Street

Regi: Phil Lord og Christopher Miller.

Manus: Michael Bacall, Oren Uziel, Rodne Rothman og Jonah Hill.

Med: Jonah Hill, Channing Tatum, Peter Stormare, Wyatt Russell, Amber Stevens, Jillian Bell og Ice Cube.

Land: USA

Spilletid: 112 min

Premiere: 27.06.14

21 Jump Street var en TV-serie på slutten av 80-tallet der blant andre Johnny Depp spilte en politimann som så ung nok ut til å jobbe undercover blant elever på videregående skole. Jeg hadde mine tvil da de skulle gjøre dette til film for et par år siden, men resultatet ble overraskende morsomt og vellykket. Dermed er det så klart oppfølger-tid. Regissørene Phil Lord og Christopher Miller jobber som et team, og har i tillegg til den første filmen i serien jobbet med animasjon, i filmene Cloudy With a Chance of Meatballs og The Lego Movie.

Etter sitt første oppdrag sammen, må Schmidt (Hill) og Jenko (Tatum) denne gangen oppgradere skolegangen. De går fra å være undercover på high school til undercover på college. Etter hvert viser det seg at Jenko bygger bånd med idrettsmiljøet på skolen, mens Schmidt er bedre på å infiltrere kunstmiljøet. Vil partnerskapet deres overleve disse forskjellene? Vil de klare å løse saken?

Og: Vil de danse?

Og: Vil de danse?

For å svare på alle de kritiske spørsmålene med en gang. Ja, dette er skikkelig dumt. Historien henger bare så vidt på greip, og når det drar seg til og skal bli dramatisk mot slutten, så fungerer det ganske dårlig. En del av humoren, nærmere bestemt all slapsticken med blekkspruter og lignende, er ikke helt min greie. MEN, når det er sagt, denne filmen har bøttevis med sjarm! Hill og Tatum spiller så bra av hverandre, og er muligens årets filmduo. I tillegg er det mye bra i birollene her, der Wyatt Russell (sønn av Kurt) fungerer veldig bra som den store sportsstjerna på campus, mens Ice Cube gjør akkurat det han skal som den hissige sjefen.

Den delen av humoren som sitter som et skudd for min del, er den store mengden selvrefererende humor. De kommenterer både titt og ofte på at dette bare er en slaskete oppfølger. Selve rulleteksten er også fylt med nok morsomheter til at det nesten blir dratt opp en hel karakter for meg, i det de går gjennom alle oppfølgerne som utvilsomt skal komme i årene fremover. Ikke en stor film, men definitivt stor underholdning!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (135 102 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 2

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 13. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

12. The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn

Regi: Steven Spielberg

Manus: Steven Moffat, Edgar Wright og Joe Cornish, basert på en tegneserie av Hergé.

Med: Jamie Bell, Daniel Craig, Andy Serkis, Simon Pegg og Nick Frost.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 107 min

Premiere: 28.10.11

En skal ha passe lite interesse for film/populærkultur for å ikke kjenne til Steven Spielberg. Mannen har vært en av de mest innflytelsesrike, suksessfulle og dyktige regissørene siden midten av 70-tallet. Filmografien hans er full av «må-se»-filmer som Jaws, E.T., Indiana Jonesfilmene, Jurassic Park, Schindler’s List, Saving Private Ryan, Minority Report og Munich. Nå er det tre år siden vi sist hørte fra han (den litt skuffende fjerdefilmen om vår favorittarkeolog), men så slår han til gjengjeld til med Tintin og War Horse med bare noen måneders mellomrom, samtidig som hans biografiske film om Lincoln (Med Daniel Day-Lewis i det som sannsynligvis blir en Oscar-vinnende rolle, kjenner vi akademiet rett) også kommer neste år.

På denne filmen om Tintin har Spielberg slått seg sammen med Peter Jackson, som selvfølgelig er mest kjent for The Lord of the Rings, King Kong og Braindead. Jackson produserer, og bidrar med effekter gjennom sitt New Zealand-baserte produksjonsselskap. På manussiden har de fått med Steven Moffat, med erfaring fra Doctor Who og den glimrende moderniseringen Sherlock, og min personlige favoritt Edgar Wright (Spaced, Shaun of the Dead, Hot Fuzz, Scott Pilgrim vs. The World).

Tintin kjøper et modellskip, Enhjørningen, på markedet i byen, og det viser seg raskt at flere er interesserte i nettopp dette skipet. Det inneholder nemlig oppskriften på å finne en stor skatt fra den ekte Enhjørningen. Tintin og hunden hans, Snowy (Terry på norsk, om jeg husker rett), blir kidnappet og tatt med på et lasteskip til Marokko. Ombord på skipet møter de en drukkenbolt av en kaptein, Haddock. Han har mistet kontroll over mannskapet sitt, og blir med Tintin på rømmen. Det viser seg etter hvert at en av Haddocks forfedre var kaptein på Enhjørningen, og han vil derfor mer enn gjerne stikke kjepper i hjulene for skurken som er ute etter det han betrakter som sin arv.

De splitter bramseilene mine!

Jeg har aldri lest Tintin som tegneseriehefte/bok, og kan vel derfor ikke betraktes som den største tilhengeren. Men jeg så på tegneserien på tv en god del da jeg var yngre, og likte den egentlig veldig godt. Derfor hadde jeg en del forhåpninger. Var i tvil om jeg skulle se den på norsk eller engelsk, fordi jeg var ganske nysgjerrig på om de hadde beholdt de norske stemmegiverne fra tegneserien, men samtidig tror jeg filmen blir bedre på engelsk. Heldigvis var det bare engelsk tilgjengelig når jeg skulle se den, så valget ble tatt for meg.

Animasjonene er realistiske på den måten vi har sett lett-versjonen av tidligere i filmer som Beowulf og A Christmas Carol. Her blir det jo litt annerledes, siden de må balansere mellom fotorealisme og å gjenskape de kjente fjesene og trekkene fra tegneserien. Her syns jeg de har funnet et veldig godt kompromiss. Jeg blir utrolig imponert over hvor flott alt ser ut, spesielt det ikke-menneskelige. Og at menneskene er litt karikerte gir det altså i dette tilfellet en ekstra sjarm. Jeg ville for eksempel ikke byttet bort den overdrevent store nesen til kaptein Haddock.

Den samme fine balansen føler jeg går igjen i realismen av det som skjer i filmen. Det er store actionscener der vi får både fysiske lover som stort sett fungerer som de skal, og ganske overdrevne, «umulige» stunt. Vi får også noen scener med slapstick-humor som er mer eller mindre overdrevet, uten at det tar oss for mye ut av filmen.

Stemmeskuespillet er helt på høyde med det meste av animasjonsfilm, og med en artig og fartsfylt historie så er dette en film å få med seg. Setter også stor pris på små morsomheter som når Tintin i første scene blir tegnet av en karikaturtegner, og bildet viser vår velkjente helt fra tegneserien. Også pluss for fine åpningstekster, noe vi får altfor få av i moderne filmer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (20 902 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (?), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (?), Oslo, 31. august (?), Johnny English Reborn (?), Drive (?).

Inge: The King’s Speech (?), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (?), The King’s Speech (?), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (?), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (?).

Stein Galen: The King’s Speech (?), Oslo, 31. august (?), Drive (?), Melancholia (?).

Interessant å se spredningen, totalt 19 forskjellige filmer fordelt på 7 tips. The King’s Speech den store favoritten, da 5 av 7 har den med. Har Martin meldt seg ut av tetkampen allerede, siden han ikke fikk tid til å oppdatere tipset sitt? Føler alle seg selvsikre på sitt eget tips, eller ser det ut som om noen skrider fram som favoritter? Skal vi få en ny vinner for femte år på rad, eller blir det en av de fire tidligere vinnerene? Om 11 dager har vi svaret.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 13, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 6. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

19. The Eagle

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Jeremy Brock, basert på en bok av Rosemary Sutcliff.

Med: Channing Tatum, Jamie Bell, Donald Sutherland og Mark Strong.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 114 min

Premiere: 15.04.11

Kevin Macdonald begynte som dokumentar-regissør, og har laget en hel bråte av dem siden 1995, inkludert den utrolig fengslende Touching the Void (anbefales!). Han vant også en Beste dokumentar-Oscar for One Day in September. Når han så begynte å gå over til fiksjonsfilm, har han sakte klatret på DHFs julekalender, og det er han nok glad for. The Last King of Scotland sanket en 22. plass i 2007, mens State of Play klarte 20. plass for 2 år siden. Og nå er han altså oppe på 19. plass, og på stødig kurs mot årets beste film i 2035. Jeremy Brock skrev manuset, noe han også gjorde på The Last King of Scotland.

Vi befinner oss i år 140, 20 år etter at en romersk legion har forsvunnet i de skotske fjellene, og med dem  legionens symbol, en ørn i gull. En ung centurion, Marcus Aquila, sønn av den forsvunnede legionens leder, tar med seg slaven sin Esca opp i villmarken for å rette opp familiens rykte, finne ut hva som skjedde med faren og ikke minst bringe tilbake ørnen.

I have a vewy gweat fwiend in Wome called Biggus Dickus.

Historiemessig har vi vel sett det før. En reise inn i ville forhold, en mann mot mange, og en uungåelig flukt gjennom fremmed terreng. Det er nok mange som ikke deler min entusiasme for denne filmen. Men jeg er glad i sjangeren, altså halvhistoriske heltefortellinger, spesielt de satt til romertiden. The Eagle treffer riktig på de aller fleste punktene, i hvert fall de som teller mest.

Action-scenene er brutale og fint satt sammen. Det viktigste for meg her er om det er spennende å se på, og det er flere sekvenser som limer meg fast til stolen. I tillegg skader det ikke med det overveldende landskapet, og imponerende og skremmende «design» på de skotske villmennene, om man kan kalle de det.

Skuespillet er variabelt. Donald Sutherland leverer alltid mer eller mindre bra, og Jamie Bell har sjelden skuffet meg. Channing Tatum var en skuespiller jeg ikke hadde det store forholdet til, og det gjør ikke altfor mye om jeg slipper å forsterke det forholdet fremover. Mark Strong er alltid interessant å se på, og utgjør et fint tilskudd.

Så lenge en vet hva en går til (og det gjør man helt sikkert om man har sett traileren), så er dette en film som underholder godt. Men om en venter seg det helt store, noe i samme gate som Gladiator, så må en dessverre lete lenger. Når det er sagt, så ser jeg gjerne The Eagle igjen, både en og to ganger.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 6.2/10 (18 569 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

 
4 kommentarar

Posta av den desember 6, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,