RSS

Stikkordarkiv: ashley

Julekalender 2013: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

22. Olympus Has Fallen

Regi: Antoine Fuqua

Manus: Creighton Rothenberger og Katrin Benedikt.

Med: Gerard Butler, Aaron Eckhart, Morgan Freeman og Rick Yune.

Land: USA

Spilletid: 119 min.

Premiere: 10.05.13

Den actionfylte starten på kalenderen fortsetter med den ene av to filmer i år med nokså nøyaktig samme premiss. For den bitre konkurrerende søsterfilmen White House Down dukket opp senere på året, og prøvde seg på det samme som Olympus Has Fallen. Men der WHD gikk i den velkjente «fire utrooolig teite ting skjer i løpet av de siste fem minuttene»-fella, så klarte OHF seg bedre, ja mye bedre til og med!

Mike Banning (Butler) er høyt oppe i Secret Service, og den amerikanske presidentens (Eckhart) nærmeste mann. Men da presidenten mister kona si til en tragisk bilulykke, blir Banning flyttet til en kontorjobb. Men tilfeldigheten vil det slik at han skal få kjørt seg igjen. Han besøker presidenten i det hvite hus for å spørre om jobben sin tilbake, og plutselig er de midt oppe i et terrorangrep. Nord-koreanske terrorister tar presidenten som gissel, og vil skape en fortsettelse av borgerkrigen i Korea. Banning er den eneste agenten de ikke har drept eller fanget inne i det hvite hus, og må ordne opp på egenhånd.

Pistol-dansen, den nye virale youtube-sangen alle må få med seg.

Pistol-dansen, den nye virale youtube-sangen alle må få med seg.

Her er det høy nostalgifaktor for min del. Dette oppsettet minner jo på mange måter som en krysning av to av tidenes beste actionfilmer, Die Hard og The Rock. Selvfølgelig når vi ikke opp på et så høyt nivå, men det er likevel et herlig 90-talls-ekko over konseptet. En mann mot en enorm overmakt fungerer som bare det så lenge hovedpersonen ikke virker uovervinnelig, og det klarer Olympus Has Fallen fint. Det er spennende gjennom hele filmen, godt hjulpet av at Banning må ta seg litt av presidentens sønn til tider.

Regissør Antoine Fuqua slo for alvor gjennom med den moderne krimklassikeren Training Day i 2001, og har senere laget litt variable filmer med meget gode actionscener, som Tears of the Sun, King Arthur og Shooter. I Olympus har han fått med seg et bra lag skuespillere. Freeman glir jo fint inn i sin rolle, som han har gjort i så mange lignende roller før. Eckhart surfer fremdeles på minnene av Harvey Dent-karakteren i Batman-filmene, og Butler er en bra mann å identifisere seg med. Også mange flinke skuespillere i biroller, og det er en viktig kvalitetssikring i litt tøysete actionfilmer.

Som i gårsdagens innlegg; dette er reinspikka moro, og selv om det kanskje er litt for mange blodige headshots på skjermen (volden er blitt drøyere i mainstream actionfilm siden 90-tallet), så er det akkurat passe patriot-corny med terrorister som kaster et istykkerskutt amerikansk flagg fra taket av det hvite hus i sakte film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.4/10 (113 773 stemmer)

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
7 kommentarar

Posta av den desember 3, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

18. Chronicle

Regi: Josh Trank

Manus: Max Landis og Josh Trank.

Med: Dane DeHaan, Alex Russell, Michael B. Jordan, Michael Kelly og Ashley Hinshaw.

Land: USA

Spilletid: 84 min

Premiere: 03.02.12

Regidebuten for Josh Trank, en ung regissør som tidligere har regissert 5 episoder av den litt fiffige TV-serien The Kill Point. Chronicle kan ha vært et gjennombrudd for han, i det han står oppført som en mulig regissør på tegneserie-adapsjonen Venom og en remake av Fantastic Four.

Tre unge menn på high school (eller videregående, om du vil gjør det om til norsk standard) finner et mystisk hull i bakken. De våger seg ned, og finner en lysende stein, før de plutselig alle får neseblod og smerter. Snart viser det seg at de alle har fått telekinetiske krefter. De kan altså flytte på ting med tankekraft. De oppdager snart at dess mer de bruker denne kraften, dess sterkere blir evnen. Problemet er bare at en av dem ikke akkurat er et helt balansert individ. Han har et rimelig mørkt sinn, og sammen med store krefter skaper det ganske snart problemer.

I just want a hug.

I just want a hug.

Det du umiddelbart skulle tro talte imot filmen, er «found footage»-stilen, som var et friskt pust i The Blair Witch Project i forrige århundre, men som filmer som Paranormal Activity for lengst har kjørt til grunne. Du får vanligvis servert altfor mange «hvorfor filmer de egentlig dette?»-øyeblikk, men Chronicle klarer seg ganske greit gjennom disse brasene. I tillegg så er det jo ganske praktisk at hovedperson(ene) har telekinetiske evner, så kan vi få kule kamerabevegelser uten at det trenger å være håndholdt.

Skuespillet er også akseptabelt, med stort sett ukjente navn som leverer overraskende bra intenst spill. Etter hvert som ting eskalerer, så skal det jo balanseres fint på linjen til overspill, men det ligger litt i kortene ut fra hvordan historien er lagt opp. Ble også mektig imponert av de visuelle effektene, som i det minste er et element som gjør et mye bedre inntrykk i «found footage»-stil, i hvertfall når det er gjort så bra som dette.

Med herlige scener der karakterene lærer seg selv å fly som et av høydepunktene, var dette en film som overrasket meg vedig positivt totalt sett. Absolutt en film verdt å se for den som har en viss interesse for science fiction og liker å lure på hva de ville gjort om de fikk superkrefter.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.1/10 (102 535 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 7, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 2

Nest siste innlegg i denne serien, hvor jeg har presentert favorittfilmene mine en etter en. I dag skal det handle om den nest beste filmen jeg vet om. Andreplassen går til

Heat (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0113277/

Regi: Michael Mann

Manus: Michael Mann

Med: Al Pacino, Robert De Niro, Val Kilmer, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Amy Brenneman og Ashley Judd.

Spilletid: 171 min

Så er vi altså tilbake til favorittregissøren min, allerede presentert en gang i innlegget om Collateral. Heat er det definitive mesterverket hans, faktisk en film han laget to ganger. Først med TV-filmen L.A. Takedown fra 1989, før han så gjorde den på nytt med Heat. Jeg har ikke sett den første, men alt tyder på at den er en svak versjon i forhold til Heat.

Dette er jo da også en av tre filmer hvor både De Niro og Pacino er på rollelisten. Først ute var The Godfather: Part II, uten at de noensinne spilte mot hverandre. Så kom altså Heat 21 år senere, der de har et par scener sammen, og nå i år kom Righteous Kill, der de spiller sammen gjennom nesten hele den halvgode filmen. De Niro og Pacino bli vel regnet som to av de beste skuespillerne noensinne, De Niro fra filmer som Taxi Driver, Raging Bull (mitt innlegg) og The Deer Hunter og Pacino fra filmer som The Godfather, Dog Day Afternoon og Scarface. I Heat har vi i tillegg store stjerner i Val Kilmer og Jon Voight. Legg også merke til Amy Brenneman, i Norge sikkert mest kjent for tv-serien Judging Amy, og en mindre rolle fra Dennis Haysbert, som spilte presidenten i de første sesongene av 24, for ikke å snakke om en ung Natalie Portman som Al Pacino’s stedatter.

Heat tar for seg begge sidene av loven. Neil McCauley (De Niro) leder en gruppe ranere som utfører et kupp mot en armert bil, men ting går galt når det nye medlemmet av teamet bestemmer seg for å skyte en av vaktene i bilen. Vincent Hanna (Pacino) og teamet hans blir satt på saken. Ranerne bestemmer seg for å gå for et siste ran før de gir seg, et stort bankran, og til tross for at de merker at politiet begynner å nærme seg, vil de gjennomføre det. Samtidig skjer det ting i både McCauley og Hanna sine privatliv. McCauley treffer en dame (Brenneman), og prøver å holde jobben sin hemmelig for henne, mens Hanna har problemer med kona, som har åpenlyse forhold til andre menn.

Dette er en film som er ganske lang, men det merker du absolutt ingenting til. Det er stappfullt av ting som skjer til alle tider, og det er en fin blanding av action og spenning på den ene siden og drama og personlige problemer på den andre. Det er kanskje en klassisk historie med politi og røver, men i såfall er det den klart beste versjonen av denne historien jeg har sett.

Skuespilet er helt glimrende. Pacino holder seg hele tiden på grensen til overspilling, med roping og underlige replikker. Men det funker i sammenheng med karakteren hans, og det er veldig underholdende å se på. De Niro spiller litt mer rolig, karakteren hans er veldig kalkulerende og kan ofte være kald. Når disse to møtes i den berømte restaurantscenen, så er det et fantastisk møte mellom to folk som egentlig er ganske like, til tross for å være på hver sin side av loven. Men for all del, her er det bare bra skuespill over hele linja. Solid arbeid av castet.

Visuelt sett er filmen helt nydelig. Spesielt godt liker jeg en scene i De Niro sin leilighet, der alt er veldig blått. Men som i Collateral, så får Mann LA til å se veldig bra ut, kanskje spesielt om natten.

Når det gjelder actionsekvensene, så vil jeg si at hele scenen som følger bankranet er den beste shootout-scenen jeg noensinne har sett. Helt genialt gjennomført, både når det gjelder kameraføring, skuespill, spenning, hele greia. Et klipp fra scenen, der Val Kilmer lader om våpenet sitt, har blitt brukt som eksempel for militære, som har fått beskjed at om en skuespiller kan gjøre det så fort, kan de det også.

Et av yndlingssitatene mine er Neil McCauley’s motto: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat if you feel the heat around the corner.» Det fører opp til en veldig bra scene senere i filmen, hvor McCauley må sette regelen sin på prøve.

Det som er så fint med at vi følger både McCauley og Hanna, er at vi egentlig ikke vet helt hvem vi skal holde med. Vi har definitivt empati for begge. Vi vil at McCauley skal klare å gjennomføre ranet og komme seg bort, samtidig som vi vil at det moralsk rette skal skje, at Hanna fanger ham. Denne bkandingsfølelsen følger oss gjennom hele filmen, helt frem til slutten. Slutten, som er en av de beste jeg vet om. Helt perfekt, etter min mening. Moby sin sang, «God moving over the face of the waters», begynner å spille, vi får de siste replikkene, og et overveldende bra siste bilde. Jeg føler at filmen er avsluttet, og selv om jeg er lei for at den ikke varte lenger, så ser jeg at det var den åpenbare plassen å stoppe det på.

Heat er en moderne klassiker, som ikke ble nominert til en eneste Oscar. Om jeg har sagt i tidligere innlegg at filmer ble snytt, så er det ingenting mot denne. Her burde det vært Beste film, Beste regissør, Beste kinematografi, garantert Beste lyd, minst et par skuespillernominasjoner (De Niro, Kilmer). Oscarutdelingen i 1996 er nærmest en skandale for å ha oversett denne og for det meste Se7en (mitt innlegg). I det minste får også Heat god karakter på IMDb, 8.2/10 med 109 782 stemmer. Det gir den 134. plass på top 250 (som jeg selvfølgelig også syns er altfor lavt). Som alltid, se traileren nedenfor.

Fun fact om mine favorittfilmer av Michael Mann: Heat begynner på en undergrunnsstasjon og slutter på en flyplass, Collateral begynner på en flyplass og slutter på en undergrunnsstasjon. For øvrig bruker også Neil McCauley fra Heat og Vincent fra Collateral så og si like grå dresser, og de benytter seg av samme teknikk når de kvitter seg med folk. To i brystet, en i hodet.

Har du sett Heat? Da er du en av de heldige som kan legge igjen en begrunnet kommentar nedenfor. Viss du ikke har sett den må du legge igjen en ubegrunnet kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den november 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,