RSS

Stikkordarkiv: 25.

Julekalender 09: 1. desember

Hei og velkommen til Den Høye Fotografs filmiske julekalender 2009! I år avholdes den for tredje år på rad, og som vanlig er det i form av en nedtelling av de beste filmene jeg så på kino i året som nå snart har gått. På julaften avsløres altså den beste filmen jeg så på kino 2009, men det har du sikkert allerede forstått, slik en oppegående leser som du er.

Det vil også i år foregå en konkurranse i forbindelse med kalenderen, der jeg inviter DEG til å tippe hva som blir de fire øverste plasseringene på listen. I fjor ble det et tett løp mellom Ottar Karsten Hostesaft og Stein Galen, der begge to tippet de tre øverste filmene rett. Til slutt gikk herr Hostesaft av med seieren, da hans femte tips var Burn After Reading, en film som endte som nummer 5. Har du det som skal til for å vinne i år? Da venter heder og ære gjennom hele 2010 på deg! Send inn dine tips i en kommentar til innlegget, eller på hvilken som helst måte som passer deg best.

Så var det videre til dagens innlegg, for i dag er det 1. desember!

25. De Ofrivilliga

Regi: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund og Erik Hemmendorff

Med: Villmar Björkman, Linnea Cart-Lamy, Leif Edlund og Sara Eriksson.

Land: Sverige

Spilletid: 98 min

Premiere: 30.01.09

For meg var Ruben Östlund et ukjent navn før jeg så denne filmen. Ikke at han burde være kjent, og om du ikke har hørt om han, så trenger du ikke skjemme deg over det. Men i ettertid har jeg også fått sett hans tidligere film; Gitarrmongot (Gitarmongo på norsk). Den har mye av den samme stilen som De Ofrivilliga, og jeg anbefaler å se den dersom dagens kalenderfilm faller i smak.

De Ofrivilliga er en slags halvdokumentar. Hele filmen er fiksjon, men den prøver å være så realistisk som overhodet mulig. Det gjør den ved å bruke lange tagninger med stort sett statiske kameraer. Skuespillerne er ukjente, og spiller nok mer eller mindre seg selv. Det er gjort så mye som mulig for å få oss til å glemme at vi ser en film, og føle at vi ser på opptak fra virkeligheten.

Vi følger fem hverdagslige situasjoner med forskjellige typer mennesker i det svenske samfunnet. En kvinnelig lærer blir fryst ut av de andre lærerne. Et busstoalett er blitt ødelagt, og sjåføren nekter å kjøre videre før den ansvarlige melder seg. To tenåringsjenter drar ut på byen for å feste. En mann sliter med venner som tar seksuelle spøker for langt. En mann blir skadet av en rakett, men nekter å la det hindre at festen fortsetter.

Åffer det då?

Situasjonene henger ikke sammen på noen direkte måte, men det er likevel en enhet i filmen. Vi får se det «vanlige» Sverige, og hvordan folk reagerer når de tvinges til å ta et valg som kan gjøre dem selv upopulære.

Filmen lykkes utvilsomt med målet sitt. Skuespillet fungerer perfekt, og det føles virkelig som jeg sitter og kikker på livene til andre mennesker. Alle situasjonene holder et meget høyt pinlighetsnivå, og om du liker filmen kommer nok mye an på hvor underholdende du syns det er med denslags. Jeg setter egentlig ganske stor pris på pinlige situasjoner, og her utforskes de skikkelig grundig. Det er dermed en del latter å hente.

Men etter hvert som filmen jobber seg sakte videre, så innser jeg at det ikke er nok framgang i hver av situasjonene til å holde gjennom hele tiden. Det stopper opp, det eskalerer ikke mer. Det, sammen med kamera-arbeidet, gjør at filmen føles mye lengre enn den egentlig er. For all del, det er mye bra på kamerasiden her, bl.a. et selskap som skildres kun gjennom et stillestående bilde av føtter ved døren inn til stua. Men det som er interessant til å begynne med blir kjedelig mot slutten. Det samme bildet over for lang tid fører til at jeg slipper opp for ting å se på, og dermed begynner å tenke på andre ting.

«Och så ville jag gilla det hämskt mycke om alla norrmän flyttade lengst bak i bussen.»

Men dette er kun mindre klager om det som er en veldig god film, og jeg anbefaler definitivt denne, selv om jeg også anbefaler at du tar deg en ekstra skje med tålmodighet før du begynner. Jeg gleder meg allerede til Östlunds neste film, som etter det ryktene sier på en eller annen måte skal baseres på youtube-videoen «Battle at Kruger«.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (770 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Det var årets første kalenderluke, heng gjerne med videre om dette virker interessant! Husk å komme med ditt tips til hva de fire øverste plassene vil bli.

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 2, 2009 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 25

Jeg fortsetter oppover på listen over mine favorittfilmer. Har du ikke sett disse, så er det på høy tid. Filmen som kommer som nummer 25 på rankeringen min, er:

Gladiator (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0172495/

Regi: Ridley Scott

Manus: David Franzoni

Med: Russell Crowe, Joaquin Phoenix, Connie Nielsen, Oliver Reed, Richard Harris, Derek Jacobi og Djimon Hounsou

Spilletid: 155 min

Ridley Scott er en av mine favorittregissører. Han står bak filmer som Alien, Blade Runner, American Gangster og Black Hawk Down. Alle veldig gode filmer, men for meg er det Gladiator som er hans beste. I hovedrollen har vi nok en gang Russell Crowe (se forrige innlegg), i tillegg til Joaquin Phoenix, som du kanskje har sett i Signs, We Own the Night, eller som Johnny Cash i Walk the Line.

Gladiator finner sted ca 200 år e. Kr. Den romerske generalen Maximus Decimus Meridius (Crowe) leder hæren fram til seier over de germanske barbarene fra nord. For dette blir han belønnet av den døende keiser Marcus Aurelius (Harris) til å styre Romerriket midlertidig. Aurelius ser helst at Senatet skal få ta makten tilbake etterhvert.  Men Aurelius har en sønn, Commodus (Phoenix), som ikke ser fullt så positivt på det. Commodus dreper faren sin, og tar makten. Når så Maximus nekter å tilby sin troskap til Commodus, blir generalen dømt til henrettelse. Han unnslipper så vidt, men når han kommer tilbake til gården sin, finner han familien sin drept. Han blir tatt til fange som slave, solgt til en gladiatortrener, der han etterhvert kommer nærmere og nærmere Colosseum i Roma.

Dette er en storslått film nesten uten like, med mye av æren for at hele sjangeren har fått en opplivning de siste årene. Russell Crowe gjør en veldig god rolle, kanskje hans beste. I tillegg har jeg alltid vært imponert over Joaquin Phoenix i denne filmen, kanskje kun overgått skuespillmessig i den nevnte rollen som Johnny Cash.

Vi får fantastiske slag og underholdende scener fra gladiatorringen, store dramatiske vendinger og intriger, alt krydret med herlige replikker. Får frysninger hver eneste gang Crowe setter i gang en av talene sine. Den beste, og mest kjente, replikken går som følger: «My name is Maximus Decimus Meridius, commander of the Armies of the North, General of the Felix Legions, loyal servant to the true emperor, Marcus Aurelius. Father to a murdered son, husband to a murdered wife. And I will have my vengeance, in this life or the next.» I tillegg har den fantastisk bra filmmusikk:

Gladiator er intens og episk underholdning fra det gamle romerriket. På IMDb har den fått en rating på 8.3/10 fra 206 365 brukere, noe som plasserer den på 124. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den ble nominert til 12 Oscar i 2001, og vant 5 av dem (Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste kostyme, Beste visuelle effekter og Beste lyd). Se traileren nedenfor, og se filmen. Det er verdt det, sterkt anbefalt.

Du kan forresten kanskje høre på musikken i den traileren fra rundt 0:15, og høre hvor Pirates of the Caribbean-musikken egentlig kommer fra.

Har du sett filmen? Legg gjerne igjen hva du syns om den i en kommentar.

 
3 kommentarar

Posta av den august 31, 2008 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 1. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino i år. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt. I dag er det første desember, dermed får dere den 25. beste filmen, 2007:

#25 – Shooting Dogs

http://www.imdb.com/title/tt0420901/

Trailer:

Regi: Michael Caton-Jones

Manus: David Wolstencroft og Richard Alwyn

Med: John Hurt, Hugh Dancy

Spilletid: 115 minutt

 

Denne engelske/tyske filmen kom egentlig ut i 2005, men har brukt et par år på å få premiere rundt omkring i verden. Den tar for seg folkemordet i Rwanda i 1994. En katolsk prest (Hurt) og en engelsk-lærer (Dancy) tar inn 2500 Tutsi-flyktninger og beskytter dem ved hjelp av belgiske FN-styrker. Problemet er bare at FN-styrkene blir trukket ut.

Filmer basert på virkelige hendelser er ofte ekstra fascinerende. Det gir noe ekstra når du vett at dette har skjedd med ekte mennesker. Shooting Dogs kom etter, og har mange likhetstrekk med, Hotel Rwanda (http://www.imdb.com/title/tt0395169/ ), som etter min mening er litt bedre.

Skuespillet er veldig bra av alle involverte, og historien er som sagt veldig interessant. Det eneste problemet jeg ser er at det til tider er litt for lite framgang. Det tar litt lang tid for historien å komme seg videre. Etter filmen er ferdig kommer det opp bilder av de ekte personene historien handlet om, og dette gir et nytt perspektiv på ting. Den automatiske distanseringen du har til filmen blir litt tatt bort.

En god og viktig film.

 

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

Andres dom:

IMDb: 7.8/10

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

 

 

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede. Følg med i morgen for plass nummer 24.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 1, 2007 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , ,