RSS

Stikkordarkiv: 2.

Julekalender 2016: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

2. The Revenant

Regi: Alejandro G. Iñárritu

Manus: Mark L. Smith og Alejandro G. Iñárritu, delvis basert på en roman av Michael Punke.

Med: Leonardo DiCaprio, Tom Hardy, Domhnall Gleeson, Will Poulter og Forrest Goodluck.

Land: USA/Hong Kong/Taiwan

Spilletid: 156 min.

Premiere: 22.01.16

Meksikaneren Alejandro González Iñárritu har et tungvint navn å skrive på tastatur, men flyr likevel høyt om dagen. Ikke bare vant hans forrige film Birdman fire Oscar (inkludert Beste Film) i fjor, den vant også førsteplassen på fjorårets kalender! Men Iñárritu har holdt på en stund nå, etter at han slo gjennom med Amores Perros (Elskede Kjøtere) rett etter årtusenskiftet. Så gikk veien snart til Hollywood, der han lagde 21 Grams21 Grams, med blant annet Sean Penn på rollelisten. For ti år siden fikk vi flettverksfilmen Babel, og i 2010 kom Biutiful, som høstet mye lovord til hovedrolleinnehaver Javier Bardem. For en mann som har hatt en gjennomsnittspause på tre år mellom hver spillefilm, så har det altså tatt seg voldsomt opp nå nylig, med to filmer utgitt på ca. 14 måneder.

Inspirert av en sann historie forteller The Revenant om pelsjegeren Hugh Glass (DiCaprio), som blir angrepet av en bjørn ute i skogen. Han og de andre mennene er dessuten dypt inne i fiendtlig indianerland, og enkelte av mennene synes det er unødvendig å måtte ta seg av en nærmest invalidisert mann på veien. På tross av direkte ordre om å holde ham i live, lar John Fitzgerald (Hardy) Glass ligge igjen for å dø halveis nedgravd i den iskalde skogsgrunnen, og det etter at han dreper Glass» halv-indianer-sønn foran øynene hans. Men Glass dør ikke, og er fast bestemt på å overleve elementene og ytre trusler for å få sin hevn.

revenant.jpg

Hvis man ser på det filmtekniske og settingen The Revenant er laget i, så er dette lett den mest imponerende filmen fra 2016. Hvis du blir imponert av det vandrende kameraet bak scenen på teateret i Birdman, så blir du blåst fullstendig av banen av et enda mer beveglig kamera ute i 1800-tallets amerikanske skoger. Med skremmende indianer-angrep filmet i veldig lange tagninger, med voldsomt kompliserte koreografier og action-elementer. Dette er noe av det mest imponerende kamera-arbeidet jeg har sett, og kan kanskje bare sammenlignes med Children of Men. I tillegg er filmen spilt inn bare med naturlig lys, og det er vanskelig å merke i enkelte av scenene, med utrolig vakre bilder, både i natt- og dag-scener.

Leonardo DiCaprio spiller rollen sin perfekt, selv om jeg definitivt har sett han enda bedre i andre roller.I rollen som Hugh Glass får han utvilsomt mange fysiske utfordringer, og innspillingen kan umulig ha vært særlig behagelig, men karakteren går ikke gjennom store endringer, og sier naturlig nok veldig lite i det han kravler rundt alene i ødemarken. Da er faktisk den beste rollen i filmen Tom Hardys. Han får mer å spille på som skurken Fitzgerald, og er som vanlig en skuespiller med mye magnetisme. Følg godt med i bakgrunnen for å legge merke til Kristoffer Joner her også, som vel til og med har en replikk eller to.

Filmen er unektelig lang, men for min del var lengden verdt det, og forventningene knyttet til at Glass skulle komme tilbake og få en sjanse til hevn var nok til å holde spenningen oppe. Filmens største styrker ligger likevel i noen helt fantastiske enkeltscener. Bjørne-angrepet er noe av det mest brutale du vil se, og det er umulig å se hvor de digitale effektene begynner eller slutter. Indianer-angrepet på pelsjegerne, som tidligere nevnt, der det meste er tatt i en lang tagning, gir virkelig følelsen av å være midt i en kaotisk og voldelig situasjon. Og en scene der Glass flykter fra indianere på hesteryggen, og rir hesten sin av en klippe (kan sees i traileren), er også et øyeblikk som blir med deg lenge etter at filmen er slutt.

The Revenant var den store Oscar-favoritten i år, med hele 12 nominasjoner. Den endte opp med å vinne tre av dem; Beste Mannlige Hovedrolle (DiCaprio), en pris mange ville sagt DiCaprio hadde fortjent å vinne for lenge siden, Beste Regi (Iñárritu har dermed vunnet denne prisen de siste to årene, og er den tredje regissøren som klarer å vinne to på rad) og Beste Kinematografi (Emmanuel Lubezki vant for tredje år på rad, og er den første noensinne som klarer dette. De to forrige filmene var Gravity og Birdman). Filmen vant også tre Golden Globes og fem BAFTA-priser.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,0/10 (457 757 stemmer)

AVClub.com: B

Rottentomatoes.com: 82% fresh

Filmmagasinet: 6/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant (2) – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant (2) – Deadpool (10) – Room (4) – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant (2) – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room (4) – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War (3) – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Tre av tipperne var lure nok til å ta med The Revenant på sine lister, nemlig Casio, Snoop Dagi Dag og Oda to Joy. De sanker dermed et poeng her på lille julaften. Før årets beste film skal avsløres i morgen, så er det altså sånn at Snoop Dagi Dag leder med to poeng, og så følger Casio, Oda to Joy, Dr. Ottar Karsten Hostesaft og Stein Galen bak med ett poeng.

Flertallet av tipperne (8 stykk) har tippet av Star Wars: The Force Awakens skal være med i toppen, men så er det også fem stykker som har hatt stor tro på Dr. Strange, for eksempel. Da vil den observante leser også merke seg at mannen i teten, Snopp Dagi Dag, er en av de to som ikke har tatt med Star Wars i tipset sitt, og kan dermed bli tatt igjen om det er den som kommer i morgen. Ingenting er avgjort før siste film er avslørt, som vi pleier å si, så her er det bare å glede seg til julaften.

 

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 23, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

23. Human

Regi: Yann Arthus-Bertrand

Manus: –

Med: –

Land: Frankrike

Spilletid: 190 min

Premiere: 29.04.16

Kalenderen starter altså med to dokumentarer på rad, og denne kommer fra den franske regissøren Yann Arthus-Bertrand, som tidligere har laget en del naturdokumentarer. Human er produsert over tre år, og består av intervjuer på svart bakgrunn klippet sammen med diverse naturopptak.

Totalt ble over 2000 personer fra 60 land intervjuet under produksjonen av filmen, om tema som krig, kjærlighet, lykke, osv. Alle som ble intervjuet ble spurt det samme settet med 40 spørsmål, og filme er et slags forsøk på å finne det vi alle har til felles. Hva er kjernen i det å være menneske?

human.png

La oss ta det litt negative først. Med en spilletid på over tre timer, der brorparten består av nokså like intervjubilder, så er det uungåelig å ikke få enkelte dødpunkter. De nevnte mellomscenene som består av store, sveipende naturfenomener, menneskemengder og lignende bryter greit opp, men det er ikke alltid det er en naturlig sammenheng mellom intervjutemaet og klippene, noe som svekker helhetsinntrykket litt.

Men når det er sagt; Når denne filmen treffer, så er det noe av det sterkeste jeg har sett. Mennesker som forteller om forferdelige opplevelser, men også lutfattige menneskers definisjon på lykke. Her svinger det innom de fleste følelser du måtte besitte. Ingen av intervju-objektene er identifisert på noen måte, pga Arthus-Bertrands ønske om at du skal kjenne mest mulig på hvor mye du har til felles med vilt fremmede mennesker fra helt andre land og verdensdeler.

Human var den første filmen som hadde premiere i FNs generalforsamling, med blant annet generalsekretær Ban Ki-Moon i salen. Filmen er tilgjengelig i utvidet versjon på Youtube, og jeg anbefaler deg definitivt å sjekke ut noen klipp. Jeg tror faktisk de fleste kunne hatt godt av å få denne filmen med seg. Kanskje utvalgte deler kan snike seg inn i skolepensum?

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,7/10 (2 992 stemmer)

AVClub.com: Ingen anmeldelse.

Filmmagasinet: Ingen anmeldelse.

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

Vanskelig å finne folk som har sett denne filmen, tydeligvis. Får håpe kalenderen klarer å levere litt mer folkelige ting etter hvert…

 

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 2, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

2. The Hobbit: The Desolation of Smaug

Regi: Peter Jackson

Manus: Fran Walsh, Philippa Boyens, Peter Jackson og Guillermo del Toro, basert på en roman av J.R.R. Tokien,

Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, Orlando Bloom, Evangeline Lilly, Lee Pace, Cate Blanchett og Benedict Cumberbatch.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 161 min

Premiere: 11.12.13

Så er vi tilbake med den andre filmen i en ny Tolkien-trilogi. Denne følger etter fjorårets The Hobbit: An Unexpected Journey. Regissør er igjen Peter Jackson, som med den enorme braksuksessen etter de tre filmene i Ringenes Herre fikk lov til å realisere noen drømmeprosjekter (King Kong og The Lovely Bones). Men det er jo minst like interessant å se tilake på filmene han lagde før han ble den offisielle Tolkien-guruen, da det dreide seg om skrekk, bod og gørr i filmer som Bad Taste og Braindead. Også verdt å sjekke den falske dokumentaren Forgotten Silver. En god stund så det ut som om Guillermo del Toro skulle få regissere Hobbiten-filmene, men da det drøyde ut, så ble plutselig Jackson nødt til å sette seg i førersetet på den nye trilogien selv.

Reisefølget vårt med de 13 dvergene, Bilbo og Gandalf har kommet seg forbi Tåkefjellene, Bilbo en viss ring rikere. Nå må de skaffe seg hjelp fra en mystisk skikkelse i bjørneform, før turen går gjennom den gufne Myrkskogen. Dersom de klarer å komme seg til Ensomfjellet er det på tide at Bilbo gjør det han er tatt med for å gjøre, nemlig å stjele steinen som symboliserer dvergenes kongedømme fra den enorme dragen Smaug.

"Nobody tosses a... many dwarves."

«Nobody tosses a… many dwarves.»

Det er nesten så jeg føler jeg må gå i umiddelbar forsvarsposisjon, så mye motvilje får disse filmene av enkelte. Min bakgrunn med Tolkien-universet strekker seg en god del år tilbake. Jeg leste Ringenes Herre og Hobbiten rundt år 2000, og elsket dem. Jeg har alltid vært glad i fantasi, og detaljrikdommen og de store eventyrene i disse bøkene var midt i blinken for meg. Så, året etter, kommer den første av Ringenes Herre-filmene ut. Grensesprengende effekter, en så tro versjon av bøkene som er mulig å få laget på film (effektivt, i det minste), og som fan og 14-åring, var jeg så sentralt i målgruppen som det gikk an å bli. Ringenes Herre-trilogien er filmer jeg fremdeles regner blant mine absolutte favoritter, og jeg har sett alle et utall ganger. De aller fleste andre har også sett dem, og de er generelt veeeldig godt likt.

Så kommer den første Hobbiten-filmen, og de kan jo umulig leve opp til sine storebrødre. Kritikken kommer. Er det nødvendig med tre filmer? Det er for mye data-animerte bilder, osv. Som leser av boken syns jeg ikke det er noe problem med tre filmer. Ja, de har lagt til ting. Jeg vet ikke om vi egentlig trenger Legolas i disse filmene, men samtidig er det det samme om det er han eller en annen tilfeldig alve-karakter som svinger seg rundt i action-sekvensene. Det jeg kanskje syns er mest unødvendig, er det påklistrede kjærlighetsplotet mellom alven Tauriel og dvergen Kili. Men ellers så kjenner jeg jo at kjernen i historien er der, den er riktig, og den treffer på alle de viktige punktene. Og det, sammen med den fantastiske følelsen jeg får av å besøke dette universet igjen, og alle dets vesener, veier opp for nesten alt tull og tøys.

I denne andrefilmen utvides castet fra den første filmen. Vi treffer innbyggerne i Laketown, der Luke Evans gjør en god rolle som helten Bard, og Stephen Fry er stort sett akseptabel som en slags ordfører. Filmens beste nye karakter er for meg alvekongen Thranduil, glimrende spilt av Lee Pace (også kjent som skurk i Guardians of the Galaxy tidligere i kalenderen). Han dukket vel litt opp i første film også, men det er her han får skinne, der han styrer i myrkskog, og er den kjipeste alven vi har sett i denne verdenen, selv om man også forstår ham.

Ellers mye bra skuespill her. Martin Freeman er fremdeles tidenes funn i rollen som Bilbo. Ian McKellen (Med i både 3. og 2. plassen i årets kalender) er Gandalf, og Richard Armitage blir stadig stødigere i helterollen som Thorin Oakenshield. Og så har vi selvsagt Benedict Cumberbatch, som stemmegir to roller i disse filmene. Han spiller the Necromancer (som selvfølgelig senere skal bli til (spoiler) Sauron), i tillegg til å ha stemmen til denne filmens høydepunkt: Smaug.

Dragen Smaug er alt jeg kunne ønsket meg. Stilig design, en ekte følelse av størrelse og med mørk og skremmende stemme. I konfrontasjonen med Bilbo, en scene (som i likhet med den første filmens gåtescene med Gollum) er veldig tro mot boken, så får Smaug også gode replikker. Spenningen er til å ta og føle på, og frysningene kommer i det filmen slutter med en cliffhanger som du vet må komme.

Ellers leverer filmen på tre hovedpunkter i historien. Møtet med Beorn, forvirringen i Myrkskog med kamp mot kjempe-edderkopper og møtet med Myrkskog-alvene og den påfølgende flukten i tønner nedover elven, der Legolas ablegøyer er mindre plagsomme enn de har vært ved andre anledninger. Filmen er totalt sett hakket bedre enn den første, og har stor gjensynsverdi. Den ble nominert til tre Oscar, i kategoriene Beste Lyd-miksing, Beste Lyd-redigering og Beste Visuelle Effekter.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (354 195 stemmer)

AVClub.com: B-

Filmmagasinet: 3/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), Interstellar

Hele seks stykker hadde tro på Hobbiten, og tre av dere hadde også satt den på andreplass! Ekstra godt gjort av CheerNina, Dr. Hostesaft og Toejam! Dermed har både CheerNina og Toejam to riktige til nå, og et tips til gode. Vil morgendagen inneholde The Hunger Games? Interstellar? I såfall vil en av dem klare tre riktige. Det er også flere av de andre som kan komme opp på to riktige, men ikke uten at disse to har en bedre «samling» i tipsene sine. Så det kommer ned til det for i morgen: Hva var årets beste film? The Hunger Games: Mockinjay Part 1 eller Interstellar?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 23, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

23. Nebraska

Regi: Alexander Payne

Manus: Bob Nelson

Med: Bruce Dern, Will Forte, June Squibb, Stacy Keach og Bob Odenkirk.

Land: USA

Spilletid: 115 min

Premiere: 02.05.14

Alexander Payne har gjort seg kjent som en skaper av en rekke indie-perler, inkludert About Schmidt, Sideways og den glimrende The Descendants med George Clooney i hovedrollen. Filmene tar vanligvis form av et drama med lun, og gjerne litt svart, humor som pipler fram med jevne mellomrom.

Woody Grant (Dern) har «vunnet» en million dollar i en reklamekonkurranse, og blir på sine eldre dager plutselig besatt av å komme seg fra Montana til Nebraska, og kreve premien sin. Etter flere mislykkede forsøk på å stoppe ham, begir sønnen David (Forte) seg ut på turen sammen med ham. Men den lovede millionen får umiddelbart fram grådige blikk fra både lokalsamfunnet og slekta.

I Midtvesten slåss det skikkelig!

I Midtvesten slåss det skikkelig!

Det som umiddelbart slår meg som et meget lurt trekk i denne filmen, er hvordan Payne har dratt inn komikere i et par sentrale roller. Will Forte, hovedsaklig kjent fra Saturday Night Live, og Bob Odenkirk, også med stor sketsjebakgrunn, spiller her begge helt alvorlige roller. Og det pleier ofte å fungere ganske så godt med en sånn overgang. Samtidig er dette en film med mange morsomme øyeblikk, og da er det godt med folk som har den rette komiske timingen. Om Nebraska kan klassifiseres som en komedie kan nok diskuteres, men jeg humret jevnt og trutt gjennom hele filmen. Humoren kommer i første rekke fra karakterskildringene, og det er lett å kjenne igjen litt av typene vi finner i filmer som Fargo.

Filmen er som de fleste nok legger merke til filmet i svart-hvitt, noe som jo hører til sjeldenhetene i dagens filmverden. Jeg liker at det ofte gir mer tydelige kontraster i bildene, og ellers bare et annerledes inntrykk enn du er vant til, men det er ikke sånn at denne filmen kun fungerer uten farge. For min del hadde den vært akkurat like god med, men om regissøren vil lage film i svart-hvitt, så er det jo ingen grunn til å la være.

Skuespillet er realistisk til den minste birolle, men selvfølgelig er det Burce Dern i hovedrollen som briljerer. Det hele er en av de filmene der det som foregår er nokså trist, samtidig som det gir deg godfølelsen i kroppen. Underfundige greier som høstet en god del priser og nominasjoner. Bruce Dern vant Beste Hovedrolle i Cannes, og filmen ble nominert til 6 Oscar, uten å vinne noen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (66 618 stemmer)

AVClub.com: C+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 
5 kommentarar

Posta av den desember 3, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De ti dårligste kinofilmene 2014

Vi er en kveld unna desember, og for folk som er enda mer glad i julekalendere enn selve julen, så er det dette som er kvelden før kvelden. Siden NRK ikke har planlagt en overveldende koslig helaften for å korte ned ventetiden, så stiller jeg opp med en kjapp nedtelling av de ti filmene jeg strengt tatt skulle holdt meg borte fra.

10. 47 Ronin

Keanu Reeves går nok en gang for «mest mulig monotont stemmeleie»-prisen i rollen som en samurai-type som må lede 46 andre samurai-typer i en hevnaksjon mot tatoverte menn, dragedamer og slække CGI-vesener. Litt poeng for produksjonsdesign, men Keanu står nok fortsatt med kun to skikkelig gode filmer på rullebladet. 3/10

Dette skjer sannsynligvis?

Dette skjer sannsynligvis?

9. Amnesia

Norsk film der Pia Tjelta er forfatter, i et forhold med en annen forfatter, som i tillegg er ganske voldelig av seg. Etter en krangel/slåsskamp på hyttetur slår kjæresten hodet sitt, og gjett hva? Han mister hukommelsen! Pia kan dermed lyve til ham om hvem han er, sånn at han kan bli en bedre kjæreste fra nå av. En thriller fylt av ulogiske valg av karakterene ødelegger hele premisset, og jeg hadde meldt meg godt og grundig ut før den veldig dramatiske slutten. 3/10

8. Sex Tape

Jason Segel og Cameron Diaz spiller et ektepar som spiller inn en sex-film for å gjøre ting litt mer spennende i hverdagen. Men så lastes den opp i «skyen», og plutselig har både venner og sjefer tilgang til filmen, og de må forte seg skikkelig mye for å hindre at de ser den! De prøver ganske hardt å gjøre dette morsomt, problemet er bare at om du ikke er helt ny til konseptet komedier, så har du sannsynligvis sett disse humoristiske situasjonene før. Unntatt den scenen der Jason Segel bryter seg inn et sted, og så er det en sint hund der som han må løpe fra. Den var ny for meg. 3/10

7. Qu’est-ce qu’ona fait au Bon Dieu?

Fransk film (trooor jeg), som i Norge var lansert som «Familiekaos». En komedie som handler om et konservativt (les: smårasistisk) katolsk ektepar som har fire døtre. Og når de giftes bort, går den første til en jøde, og den andre til en muslim. Som om ikke det var galt nok, så tar den tredje og finner seg en KINESER!?! Heldigvis har de en datter igjen, og de blir glade når de får høre at forloveden er katolikk. Men se for deg ansiktene deres når de møter ham og ser at han er av afrikansk opprinnelse! Han er med andre ord IKKE hvit i huden han heller.

Filmen balanserer de rasistiske foreldrene med at alle de fire kjærestene lever opp til sine stereotypiske trekk og samtidig blir konstant fornærmet av både rasistiske uttalelser og andre uttalelser generelt. Det er littegrann morsomt i begynnelsen, men etter den første scenen er det i praksis bare de samme vitsene om igjen og om igjen til det er ferdig. Får et ekstra poeng på skalaen for en scene der noen av ektemennene overivrig synger Marseillasen for å imponere svigerfar. 3/10

familiekoas

6. Brick Mansions

USA ventet ti år med å lage Banlieue 13 (som var satt til den fjerne framtiden i år 2010) på nytt. Paris Detroit er delvis innmurt for å holde kriminaliteten på innsiden. Den beste måten å stoppe en gangster-boss i å sprenge hele byen er ved å være skikkelig flink i parkour.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

RZA har sjeldent sett mindre truende ut.

Der den originalen franske filmen var den første til å bruke parkour/urban running som action-element, og derfor hadde to av bakmennene til bevegelsen som hovedrolleinnehavere, velger Brick Mansions å bytte den ene av dem ut med Paul Walker. Og for all del, det var tragisk at Walker døde i en bilulykke, men han blir dessverre ikke en bedre skuespiller av det, uansett hvor mye man skulle ønske det. Dette er svakt. Se heller originalen! 3/10

5. Lucy

Luc Besson har gitt oss noen action-klassikere, men her velger han å basere filmen sin på en setning som ofte blir sagt, men som åpenbart ikke stemmer: «Vi mennesker bruker bare 10% av hjernen vår.»

Scarlett Johansson spiller tittelrollen, og etter en ganske bra innledning der hun får noe dop implantert i magen for å smugle det bedre med seg, går alt galt. Posen med dop sprekker, og det viser seg at dette dopet øker hjernebruken, etter hvert helt opp til 100%. Hva betyr det i praksis, spør du kanskje? Det betyr at hun nå kan styre folk og omgivelser med hjernen sin. Sånn, ferdig. Dette er den mest effektive måten jeg har sett noen drepe spenning på siden Nicholas Cage kunne se noen minutter fram i tid i Next. Hvordan skal noe gå galt nå?

Lucy er årets beste eksempel på en av mine egne favorittsetninger: «Dette blir for dumt.»

lucy

4. Grace of Monaco

Hovedkonflikten i denne filmen er om Grace Kelly (Nicole Kidman) klarer å slutte å ville være skuespiller og heller oppføre seg som en prinsesse. Og resultatet er, tro det eller ei, en god del kjedeligere en det høres ut. 2/10

3. Miss Julie

Liv Ullmann regisserer et Strindberg-stykke med tre utrolig talentfulle skuespillere i rollene. Dette er vel en oppskrift på suksess? Ja, det burde det jo være. Men i stedet blir det hele totalt utdatert, der karakterene ser ut til å overreagere på det aller meste, og skifte totalt sinnsstemning gjentatte ganger uten at det er noen tegn på hvorfor de gjør det. I tillegg er skuespillet såpass lidenskapelig at spesielt Colin Farrell er konstant andpusten, selv om han knapt nok har beveget seg den siste timen.

Det hele topper seg med frøken Julies eget latterlig overspilte sammenbrudd, og et fuglemord som er noe av det rareste jeg har sett på kino i år. 2/10

2. The Other Woman

Cameron Diaz slår til igjen, og er i to av årets ti dårligste filmer! Imponerende. I denne «komedien» finner tre kvinner ut at mannen de er sammen med samme mann. De bestemmer seg for å ta hevn.

Jeg innser at denne filmen nok er tenkt som en såkalt «chick flick», men det forundrer meg hvor lavt standarden i såfall blir satt i sjangeren. Dette er noe av det lateste du kan finne innen film. Oppbrukte vitser over hele linja og dødsynden: komedie spilt som komedie. I tillegg blir jo alle de tre «sterke» kvinnekarakterene framstilt som komplette idioter, spesielt Leslie Manns konekarakter. Men toppen av latskap? Å bruke «Girls just wanna have fun» som montasjemusikk… 2/10

1. Kill Buljo 2

Nei nei nei. Den første var lavmål. Den andre er fremdeles lavmål. Dette er Norges variant av alle parodi-filmene fra Hollywood som slutter med «Movie». Jeg la til og med merke til at de ved et tidspunkt bare tok en vits fra Ace Ventura og oversatte den til norsk. Hvis du vil lage en komedie, ta nå i det minste å finn på de enkle vitsene selv. Se dette klippet:

Jeg hviler min sak, som de sier. 1/10

Følg med fra i morgen av for å se hvilke 24 filmer som ikke var dårligst, men best!

 
Kommenter innlegget

Posta av den november 30, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

2. The Hobbit: An Unexpected Journey

Regi: Peter Jackson

Manus: Fran Walsh, Philipa Boyens, Peter Jackson og Guillermo del Toro, basert på en roman av J.R.R. Tolkien.

Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, Andy Serkis og Manu Bennett.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 169 min.

Premiere: 12.12.12

Med tanke på at Ringenes Herre-filmene (både del en, to og tre) er blant mine absolutte favorittfilmer, så banket selvfølgelig forventningene på så fort jeg fikk høre at Hobbiten også skulle filmatiseres. Peter Jackson stod bak Ringenes Herre, og etter en del fram og tilbake ble det bestemt at han skulle få regissere de tre Hobbiten-filmene også. Etter en ganske beskjeden bakgrunn, hovedsaklig fylt med blodige B-filmer som Braindead, så var det et imponerende gjennombrudd med hans fantastiske visjon av Tolkiens univers for litt over ti år siden. Etter trilogiens enorme suksess så fikk han gjøre omtrent hva han ville, og valgte en nyinnspilling av en barndomsfavoritt, nemlig King Kong.

En hobbit ved navn Bilbo Baggins (Freeman) blir inspisert av trollmannen Gandalf (McKellen). Noe senere får Bilbo plutselig besøk av 13 dverger på døren, som tar seg til rette i både huset og spiskammeret hans. De skal på en eventyrlig reise mot Ensomfjellet, for å ta tilbake sitt gamle hjem fra dragen Smaug, og steinen The Heart of the Mountain, som er den hellige steinen som gir dvergene rett til å styre under fjellet. Siden det betyr ulykke å reise 13 i følget, har Gandalf overtalt dem til å ta med Bilbo som innbruddstyv. Bilbo er først motvillig, men blir med. De setter ut på reisen gjennom Midgard, men et mørke vokser over landene, og etter seg har de orker med et spesielt nag til dvergene i følget.

Martin får alltid bruk for akkurat det blikket han lærte seg i The Office.

Martin får alltid bruk for akkurat det blikket han lærte seg i The Office.

Filmen(e) har allerede fått mye kritikk for å være overdrevent lange, og det er såklart et poeng. Ringenes Herre var tre filmer basert på tre lange bøker, mens Hobbiten blir tre filmer basert på en mindre bok. Men min tanke etter denne første delen er at det ikke gjør noen verdens ting. Midgard, i Peter Jacksons versjon, er en plass jeg helst vil tilbringe så mye tid som mulig. Når du har vokst opp på Tolkien-bøkene, er det en helt egen nostalgisk fryd å få være med hobbiter, dverger, alver og orker, og det gjør ingenting om de legger til noen ekstra scener eller karakterer.

Der denne første filmen svikter litt for meg, er i de til tider litt for tullete actionsekvensene. Spesielt en lang scene der dvergene flykter fra små goblins i et fjell blir litt for mye for min del, mens andre ganger er farten og den fantasifulle måten de gjennomfører ting på midt i blinken. Og så tar den det lett igjen med scener som bygger opp stemningen. Dvergenes triste sang er nok til å gi meg frysninger, og filmen er perfekt på mitt favorittøyeblikk fra boken; gåtekonkurransen mellom Bilbo og Gollum. Der kjenner jeg igjen spenningen fra jeg leste boken første gang, og det blir høydepunktet i filmen også.

Martin Freeman har veldig bra komisk timing, og utnytter det godt her. Dvergefølget er mer humørfylt en brorskapet i Ringenes Herre, og det gis plass til en god del slapstick-humor for dem. Samtidig får vi en ny fargerik karakter i trollmannen Radagast, mens Gandalf fremdeles er der som den trygge farsskikkelsen for alle våre helter.

Skurkerollen bekles av en albino-ork kalt Azog, som får armen kuttet av av heltedvergen vår, Thorin. Det er blant annet dette som driver Azog i jakten på dvergene, og han er en grei karakter, men ikke det beste vi har fått servert. Han føles på mange måter som en reserve for de større skurkene som vi aner i kulissene, som Necromancer og selvsagt dragen Smaug.

De new zealandske omgivelsene utnyttes som vanlig godt, og med ny svulmende musikk så føles det fremdeles som om man skal ut i en ny ukjent verden, på tross av at vi har sett en hel del av denne verdenen fra før av. I tillegg til nye temaer, så brukes også mange av de samme melodiene fra Ringenes Herre, og filmmusikken er som i de filmene eksepsjonell.

Filmen ble nominert til tre Oscars, for Beste Sminke, Beste Visuelle Effekter og Beste Produksjonsdesign. Vi mangler (foreløpig) de store dramatiske øyeblikkene vi fikk i Ringenes Herre (som for eksempel dødsscenene til Gandalf og Boromir), men Hobbiten leverer veldig bra på underholdende eventyr med humor, fart og spenning. Jeg elsket nok en gang mitt opphold i Midgard, og kan bare se fram til neste del, som ser ut til å kunne ta steget enda høyere opp i kvalitet.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (394 434 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (3), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (3).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (6), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (3), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (3), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (3), Silver Linings Playbook (4), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (3), The Hunger Games: Catching Fire (6), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (2).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (6), Django Unchained (3), The World’s End (7), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (3), The Hobbit: An Unexpected Journey (2).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (2), Django Unchained (3), The World’s End (7), Silver Linings Playbook (4).

Åtte deltakere tippet Hobbiten på forskjellige plasser, ekstra godt jobbet av Audun Quattro, Inge(n) og Lars Easthouse som plasserte den på andre plass. I konkurransen leder Toejam med 3 riktige, men han har ikke tippet førsteplassen. På 2 riktige følger Audun Quattro, Azzi, CheerNina, Inge(n), Lars Easthouse, Marius Full-G, Oda to Joy og Stein Galen, som alle har en sjanse til å få 3 riktige og utfordre Toejam.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 23, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 2. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

23. Kick-Ass 2

Regi: Jeff Wadlow

Manus: Jeff Wadlow, basert på en tegneserie av Mark Millar og John Romita Jr.

Med: Aaron Johnson, Chloë Grace Moretz, Christopher Mintz-Plasse og Jim Carrey.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 103 min.

Premiere: 23.08.13

Den andre innslaget i serien. Følger opp etter en overraskende hit fra 2010 (kom på tredjeplass i kalenderen), fylt med gladvold, humor og superheroisme på lavt nivå. Den første filmen var også et deilig avbrekk i Nicholas Cages rekke av elendige prestasjoner i forferdelige filmer. Dessverre følger av naturlige årsaker (spoilers for deg som ikke har sett den første ennå) ikke Cage sin karakter med til denne filmen.

Etter at verden fikk seg en smak på ekte superhelter i den første filmen, har trenden blitt et faktum. Maskerte helter og hevnere har dukket opp bak envher busk, mens Kick-Ass (Johnson) og Hit Girl (Moretz) selv prøver å tilpasse seg et liv som vanlige skoleelever igjen. Men trangen til å superhelte kan fort bli for stor. Når Red Mist (Mintz-Plasse), sønnen til gangsteren Kick-Ass drepte sist, skifter navn til The Motherfucker og samler seg et vaskeekte lag med superskurker, ser Kick-Ass og Hit Girl seg nødt til å trekke fram kostymene igjen. Med på laget får de også Colonel Stars and Stripes (Carrey), og hans gjeng av mer eller mindre kapable hjelpere.

"Ta ut de mindre kapable hjelperne først."

«Ta ut de mindre kapable hjelperne først.»

Actionscenene har blitt hakket mer intense enn sist, på den måten at det er mer grafisk vold. Ikke for det, det er fremdeles mange fine og fantasifulle slåsskamper å underholdes av her, men vi får aldri scener som strekker seg helt opp til de beste fra forrige film. Når det er sagt, så er det en styrke at universet utvides med flere helter og skurker, og bare de forskjellige aliasene er morsomme nok til at det er verdt det.

De tre hovedkarakterene som går igjen fra eneren, Kick-Ass, Hit Girl og Red Mist –> The Motherfucker, vokser alle tre, og det føles som om de gjør naturlige valg. Moretz har en bratt stigende kurve på skuespillerdyktigheten, mens de andre to spiller rollene sine med en viss troverdighet, til tross for den innebygde overdrivelsen som ligger i konseptet. Den som skuffer litt er derimot Jim Carrey, som kanskje har fått en for dårlig karakter å jobbe med.

Kick-Ass 2 lever nok ikke helt opp til forgjengeren, men det skulle jo noe til, og det er fremdeles en herlig underholdende heisatur å følge disse halvgode supringene.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.9/10 (69 791 stemmer)

VG: Terningkast 2

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

 
4 kommentarar

Posta av den desember 2, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,